Lyckliga i alle sina dagar. Om pengars och människors värde. (omtale)

Av Kari Celius

Bokomtaler Nr 2 2013

Om forfatteren:
Nina Karolina Björk, född 18 maj 1967 i Offerdal, är en svensk litteraturvetare, journalist, författare och feminist. Hon växte upp i Falkenberg och är mest känd för den feministiska debattboken Under det rosa täcket från 1996, vilken sålt i 100 000 exemplar. Björk anses höra till det postmoderna likhetsfeministiska lägret inom svensk feminism och tar aktivt avstånd från särartsfeminismen. Hon disputerade i litteraturvetenskap vid Göteborgs universitet 2008 med avhandlingen Fria själar. Hon har även varit kolumnist iDagens Nyheter.
I senare böcker som Fria själar och Lyckliga i alla sina dagar har hennes samhällskritik rört sig bort från feminismen specifikt till en kritik av det kapitalistiska varusystemet. (Utdrag fra Wikipedia)

Nina Björk gav i 1996 ut boka, Under det rosa täcket, som handler om hvordan vi sosialiseres til kvinner. Hun hevdet (som Simone B.) at kvinne ikke er noe du er født som, men noe du blir, at kjønnsforskjeller er konstruksjoner, og at «kvinnelighet» er et påfunn i et patriarkalsk samfunn. Boka knyttet de mange gode eksemplene fra kvinnelivet opp mot den teoretiske analysen på en måte som ble forstått av unge kvinner, som ikke hadde vært aktive i kvinnebevegelsen på 70-tallet.

I 2005 provoserte Nina Björk mange da hun som feminist uttrykte skepsis til barnehage og heltidsarbeid som løsningen for alle småbarnsfamilier. Hadde hun egentlig sveket feminismen da hun tok rollen med å heve pekefingeren mot alle som strever med å få til både familie og heltidsjobb? Denne boka utdyper og nyanserer dette noe.

 

Lyckliga i alle sina dagar

(Wahlström & Widstrand, 2012) 192 sider. er i første rekke en kritikk av hele det kapitalistiske systemet. Med utgangspunkt i den politiske og økonomiske utviklingen i Sverige viser hun med eksempler fra hverdagen hvordan stadig fler deler av folk sitt liv blir gjort om til kjøp- og salg-relasjoner. Bakteppet kjenner vi godt: sykehus blir helseforetak, folketrygden brytes ned og folk sine pensjonsrettigheter selges til forsikringsbransjen, stigende antall arbeidsløse som må shoppe tilbake det de tidligere hadde rett til å motta gratis, samtidig som de blir moralisert over for at de er mottakere av stønader. I Sverige, som ikke baser sin økonomi på olje, er skruen skrudd ytterligere til. Metoden med å drøfte de konkrete politiske spørsmåla i lys av teori og med eksempler fra litteratur og film gjør boka lett å lese. Jeg synes hun anskueliggjør marxistisk teori på en god måte når hun drøfter hvordan også handlinger og aktiviteter som har tilhørt privatsfæren, kan gjøres til varer, settes inn i et system med kjøp og salg, slik tilfellet er blitt med husvask, omsorg for barn, og i ytterste konsekvens: surrogati. Det fins også bakerst i boka kommentarer til sitater og referanser hun har brukt, og en komplett liste over dem, slik at det er mulig å gå til kilden for dem som vil sjekke eller lese seg opp.

I seks små kapitler behandles filosofisk og politisk forholdet mellom – eller motsetningene – individ og kollektiv, drøm og utopi, kjærlighet og frihet. Den kapitalistiske ideologien formidler at penger – spørsmålet om fortjeneste – skal være alle tings mål. Nina Björk viser hvordan vi kanaliseres inn mot drømmer om materielle goder, mens vi egentlig ønsker og har behov for kjærlighet, omsorg og sosiale relasjoner. Som individ drømmer vi om å være den som lykkes, og reklamen og den kapitalistiske ideologien forteller oss at vi fortjener å lykkes, vi fortjener «en annen virkelighet», men bare for oss selv og bare hvis vi jobber hardt for å oppnå den. Som politiske mennesker ønsker vi å gå fra drøm til visjon: alle fortjener en annen virkelighet. Det krever faktisk at det kapitalistiske systemet opphører, og gir plass til et menneskeliv bortenfor «den økonomiske balansens horisont».

Nina Björk hevder at denne visjonen nå er borte fra politikken i Sverige. Det er kapitalismens økonomiske logikk som legges til grunn av de fleste partier, der de tar utgangspunkt i at alle vil velge «det som gir mest i egen lommebok». Når Høyrepartiene beveger seg mot venstre og sosialdemokratene mot høyre blir det trengsel i midten, og partiene framstår som like. Valget dreier seg ikke om hva partiene vil gjøre – forandre – men blir til et personvalg – hvilken statsminister vil du ha? (Dette kjenner vi igjen fra det som er situasjonen i Norge nå foran valget til høsten.) Når det ikke vises fram noe alternativ til kapitalismen, når det ikke er mulig å endre systemet, er visjonene døde, politikken er «død». Hvordan står det da egentlig til med demokratiet, spør Nina Björk.

Ett av kapitlene handler om endringene som har skjedd i måten vi selger arbeidskrafta vår på. Den nye proletaren er en servicearbeider, som må selge mer enn bare arbeidsevnen og tida si for å få lov til å være ansatt. «I sådana arbeten handlar det inte om att låna ut sin kropps rörelser; inte om at dra i en spak. … Det handlar om att låna ut sitt leende, sin intresserade blick, sin omsorg.» (s. 64). Produksjonsarbeideren hadde i hvert fall (til en viss grad) hodet fritt, nå lever mange av oss av å selge nettopp «hue vårt», andre selger omsorgsevnen. I marxismen snakker vi om at varene får «menneskelighet» når vi vi legger ned arbeid for å produsere dem, og at denne egenskapen blir overført til varene. Dette «sporet av arbeid» er borte når varen skal selges, og den kan fylles med ny mening av den som skal kjøpe den. Paradokset er at den på nytt fylles med det samme, med menneskelighet. Dette blir litt vanskeligere å få tak på når varen er omsorg, for blir «menneskeligheten» borte når omsorg blir en vare, eller er den der hele tiden? Vi kan vel si at den settes på en hard prøve når hjelpepleieren skal stelle fru Hansen på de tilmålte ti minuttene.

I Sverige har det vært en diskusjon om skattefradrag for de som kjøper tjenester som renhold i hjemmet (på svensk: skattesubventionering av städning), der argumentet har vært at man nedvurderer renhold som arbeid når man ikke aksepterer at det skal gis skattefradrag for den som kjøper det. Som Nina Björk mener jeg at husvask og annet arbeid er en viktig og nødvendig del av livserfaringen for alle. Å delta i dette arbeidet er en viktig del av oppdragelsen av både gutter og jenter, fordi det er en del av det å lære seg omsorg. Nå er det jo også slik, som Nina Björk påpeker (s.118), at å sette bort renhold i hjemmet nesten alltid innebærer at man bidrar til sosial dumping. Vaskehjelpen får mindre betalt for de fire timene renhold enn den som kjøper tjenesten får i lønn for de tilsvarende fire timene. Ellers ville jo kjøperen tapt på transaksjonen. Slik understøtter vi at prisen for renholdet dumpes, og den nye klassen av underbetalte tjenere vokser.

Så er det kanskje på tide å trekke en tråd til diskusjonen om heltid: norske sykepleiere jobber i snitt 90 % av full stilling. I diskusjonen tidligere i år er pekefingeren hevet mot dem og andre innenfor helse – og omsorgsarbeid som ikke klarer å kombinere en full stilling «salg av omsorg» med de ubetalte omsorgsoppgavene i hjemmet. Til og med likestillingsministeren faller inn i koret. Kanskje det er slik at 90 % eller kanskje 80 % av dagens stilling burde være full stilling i disse jobbene med den arbeidsbelastningen de har? Kunne vi begynt her med innføringen av 6-timers-dagen? Kjernen i Nina Björks kontroversielle påstand om at ingen småbarnsforeldre burde jobbe full tid, kan være: Jeg ønsker meg et samfunn der det er tid nok til omsorg, vi trenger 6-timersdag for alle, men småbarnsforeldrene trenger det mest. Hun stiller spørsmålet om feminismen går kapitalens ærend når fulltidsarbeid med tilhørende barnehage og skolefritidsordning blir normen. På en måte stikker hun også da kniven inn der det gjør mest vondt, i skyldfølelsen. Budskapet var kanskje «seks-timers arbeidsdag nå!», men det de fleste hørte var: «Jeg kritiserer deg for din prioritering av lønnsarbeid framfor omsorgen for barna dine.»

Boka nyanserer dette, men når hun lar seg intervjue f.eks. i Klassekampen og i Aftenposten i forbindelse med deltakelse på Ladyfest, er hun på ingen måte tydelig.

I mange hoder er sekstimersdagen for alle gått fra å være det dagsaktuelle kravet det var på 70-tallet, til å bli en visjon. Arbeidslivet har dessverre utviklet seg i helt motsatt retning. Skandinaviske småbarnsfedre jobber fremdeles mer enn full stilling, og omsorgsarbeidet er fremdeles i hovedsak organisert og stor grad utført av mor. Kombinasjonen av et arbeidsliv som krever stadig mer av hver enkelt (både tiden og den mentale tilstedeværelsen), og skjev fordeling av både omsorg og arbeid hjemme, gjør at mor velger bort heltid. Den individuelle begrunnelsen vil sjølsagt variere. (Det samme gjelder fedrenes begrunnelse når de ikke velger å ta ut fedrekvotedelen av permisjonen, eller bare tar ut det de må.)

Nina Björk skriver avslutningsvis at hun ikke har tapt visjonen om et annet samfunn, men som hun sier i intervjuet med Klassekampen 8. mars: «jeg er ingen politisk doer». Deri ligger også bokas begrensning, noe den har til felles med mange andre bøker som konkluderer med at kapitalismen må bort. For veien videre er den kollektive oppgaven til alle som mener at en annen verden er nødvendig. Når situasjonen er moden, vil den forhåpentligvis gjøre oss til «doers».

Så et hjertesukk: Kunne noen ta seg bryet med å oversette denne boka til norsk?

Kari Celius