Voldtatt av amerikanske soldater (bokomtale)
Av Lars Borgersrud
"Hva slags krig tror sivile at vi virkelig har kjempet? Vi skjøt fanger med kaldt blod, vi feide vekk hospitaler, pepret livbåter, drepte og mishandlet sivile, gjorde slutt på sårede, kastet døende i graver sammen med døde, og i Stillehavet kokte vi kjøttet av hodeskaller for å lage pyntegaver til kjærester og lagde brevkniver av bein." (1) Og voldtok.
J. Robert Lilly: Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II.
Palgrave Macmillan, London 2007
Lars Borgersrud er historiker, har skrevet flere bøker og mange artikler om andre verdenskrig, blant annet "Om Beevor og Grossmann" i Rødt! nr 2, 2006.
Krig kan studeres på mange måter. Vanligvis handler den om soldater i felt. Men krig er ikke bare hendinger på slagmarken. Det er en politisk tilstand mellom stater og mennesker. Det er en tilstand som snur opp ned på normale forhold mellom mennesker. Sitatet over er et grusomt vitneprov på dette. Det er skrevet av en amerikansk krigsveteran. Det kan få introdusere denne anmeldelsen av Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II, skrevet av professor i sosiologi J. Robert Lilly ved Northern Kentucky University. Professor Lilly har tatt for seg voldtekter utført av amerikanske soldater i Europa under Andre verdenskrig, basert på kildemateriale fra den militære etterforskingen og fra krigstribunalene som pådømte sakene. Han analyserer gjerningsmennenes etniske og sosiale bakgrunn, deres plass i den rasedelte amerikanske hæren, hvilke forhold de levde under i det vennligsinnede England, på og bak slagfeltet i Frankrike og til slutt, under okkupasjonen av selve Tyskland. Det er en bok som viser oss en annen side av krigen enn den vi er vant med.
Lilly spør hvordan voldtektsmennene kan forstås ut fra synet på kriminalitet, diskriminering og sosiale skiller i det samfunnet de kom fra, i de områdene de opererte som soldater, og hvordan selve krigshandlingene formet dem. Han ser på hvilke psykologiske, politiske og militære forhold som bestemte etterforsking og dom. Han spør: Var disse voldtektene en form for krigføring mot fienden? Var de en seksualisert hevn? Kan de ses som en forlengelse av sivil kriminalitet? Var de uttrykk for generell kvinneforakt? Var de resultat av oppdemmet og ukontrollert sexbehov fra et strengt kjønnsdelt soldatsamfunn? Eller var det svarte soldater som voldtok hvite kvinner, i en forlengelse av rasekonflikten innad i USA?
Tabu
Det er ikke så lenge siden voldtekt i krig var tabu. Det var ikke noe emne for krigens rett. Under Nürnberg-prosessene ble ingen dømt for voldtekt, på tross av at det forelå solid dokumentasjon for at tyske soldater systematisk utøvet det. Lilly mener det skjedde helt tilbake til Krystallnatten i 1938. Internasjonal lov anså voldtekt for å være forbrytelse mot menneskeheten i 1946. Og i den fjerde Genevkonvensjonen i 1949 ble kvinner gitt spesiell beskyttelse mot voldtekt i krig. Men først i 1993 åpnet FN for at slike saker kunne tas opp i forbindelse med hendingene i det tidligere Jugoslavia. I 1996 ble voldtekt som krigsforbrytelse pådømt ved Haagdomstolen. Det dreide seg om voldtekter mot muslimske kvinner utført av bosnisk-serbisk politi og militære. Først da kom begrepet seksualisert overgrep inn i tiltalebeslutninger ved domstolen.
Mens voldtekt er velkjent fra krigshistorien, er det bemerkelsesverdig at det ikke har vært et felt for forskning. Det finnes vitnesbyrd på malerier og i litteratur, og soldater har fortalt om det i århundrer. Men den faghistoriske behandlingen er liten. Det gjelder ikke bare stormaktene som verner om sin nasjonale ære. Det gjelder også et lite land som Norge, som har hatt soldater utstasjonert på internasjonale oppdrag en rekke ganger siden Andre verdenskrig, nesten uten at noen har interessert seg for hvordan de oppførte seg.
Kategorier av voldtekter
For å kunne analysere vitenskapelig, forsøker Lilly å dele de forekomstene han finner i kildene i ulike kategorier, som den sparsommelige litteraturen på feltet tross alt har utviklet.
Den første er voldtekt som etnisk og kulturelt våpen. I det 20. århundret finnes mange godt dokumenterte tilfeller, som Nazi-Tysklands herjinger i Øst-Europa. Godt kjent er også den japanske voldtektspolitikken etter okkupasjonen av Nanking i desember 1937. I sju uker voldtok og drepte soldatene 100.000-talls sivile og militære. (2) Som i Ukraina og Hviterussland var det ikke et resultat av sammenbrudd av disiplin, men en systematisk iverksatt terror mot befolkningen. En forsker har argumentert for at det som foregikk i Nanking, var helt på linje med de verste tyske grusomhetene i Europa. Et annet eksempel er de tusenvis av drap på sivile og over 200.000 voldtekter som ble utført av den pakistanske hæren i 1971, da Bangladesh ble egen stat. Et tredje eksempel er den etniske rensningen som foregikk under krigen i Bosnia, hvor voldtekter ikke var en sideeffekt av kampene, men et sentralt instrument i dem.
Men det finnes en annen type voldtekter som skiller seg skarpt fra de som er politisk og etnisk motivert. Det er de som er preget av soldatenes individuelle hevn mot fiendens soldater. De fornedres ved at de ikke lenger er i stand til å beskytte sine kvinner. Lilly spør om ikke den bølgen av voldtekter mot tyske kvinner som ble utført av soldater i Den røde hær under og etter kapitulasjonen i 1945, var av denne typen. De skjedde ikke som resultat av ordre, politisk eller militær hensikt. Tvert i mot var det strenge regler mot slike overgrep. Offisielt ble det nærmest fornektet, men ikke alltid. De rammet ikke kvinner med bestemt bakgrunn, og hadde i motsetning til i Bosnia ikke som formål å gjøre dem gravide. De rammet heller ikke kvinner i en bestemt alder. De var ofte gruppevoldtekter, og noen mener at de pågikk lenge etter kapitulasjonen. De sovjetiske voldtektene er mye omtalt, men lite vitenskapelig undersøkt.
En tredje type voldtekter knytter Lilly til kommunikasjonen mellom menn i soldatrollen. Han spør om det finnes en egen overmaskulinisert kulturtradisjon i stridende militære organisasjoner som stimulerer til overgrep mot kvinner. Han viser til mange tilfeller i militærhistorien som kan tyde på det. Alle kjenner til den forvandlingen som skjer når man tar på seg uniformen eller tar i bruk andre symboler på medlemskap i utpregede mannskollektiver. Slike mannskollektiver finnes også i ekstreme varianter. I Stillehavskrigen ble bare stridende soldater godtatt i de mest "eksklusive" fellesskapene (som for eksempel "suvenirsamlere"). Hjemvendte, afroamerikanske soldater ble ikke alltid godtatt som "virkelige" soldater på tross av uniformen. Noen ble trakassert, noen ble til og med utsatt for alvorlige overgrep av de hvite makthaverne i hjemdistriktene. Etter Lillys syn var dette eksempler på at rasedelingen i USA var sterkere enn det overmaskuliniserte soldatkollektivet.
Lilly har en egen kategori voldtekter som har med soldatenes seksualitet å gjøre. Soldater voldtar for å ha sex. Soldater og sex hører nesten alltid sammen, på tross av den offentlige propagandaen om det motsatte. Det har vært et problem for militære ledere til alle tider å forhindre at dette bryter stridsdisiplinen. Japanske militære opprettet bordeller for å løse problemet, dels også for å unngå kjønnsykdommer, for å unngå tilfeldige voldtekter og som belønning. De kjøpte, lurte eller på andre måter tvang mellom 80.000 og 200.000 ikke-japanske kvinner inn i bordeller. Det ser ikke ut som at aksemaktenes eller alliertes militærmyndigheter offisielt opprettet egne soldatbordeller i Europa. I all fall er det ikke beskrevet i forskningen. Men det er åpenbart at de i det minste "tillot" markedet å framskaffe dem.
En femte kategori er beskrevet som plyndringsvoldtekter. I krigshistorien har voldtekter vært sett på som soldatlønn og sideeffekt av plyndring, en gammel soldatrettighet som militære leder har forsøkt å regulere i takt med sine politiske målsettinger med krigen.
Voldtekter har vært en torturmetode. Det har vi ikke minst sett i de amerikansk innsatte gorillaregimene i Latin-Amerika. Det har gang på gang blitt dokumentert at torturister fra disse regimene har vært offiserer med utdannelse fra USA.
Den siste kategorien voldtekter som skal nevnes her, er de Lilly kaller "tilfeldige", som verken finner støtte i politikk, militære mål eller i moral. Tvert i mot er de forbudt i sivil og militær rett, og blir rettsforfulgt. I denne gruppen plasserer han de fleste tilfellene av voldtekter som amerikanske soldater utførte i Europa under Andre verdenskrig.
Straff og underrapportering
I den amerikanske hæren har det vært tradisjon for å straffe voldtekt. I Første verdenskrig viser offisielle tall at det ble ilagt 145 dødsstraffer for alvorlige forbrytelser, hvorav 35 soldater ble henrettet, 14 av disse for voldtekt.
I Japan har forskere interessert seg for amerikanske voldtekter i siste fase av krigen og etterpå. Noen tall kan tyde på forekomster på høyde med hva som helst ellers under Andre verdenskrig. (3) Men underlaget for disse tallene er ikke entydig. Uansett er det enighet om at det forekom svært mange. For å få tallene ned ble det opprettet et eget offentlig japansk bordellselskap. Det er dokumentert at det også forekom amerikanske voldtekter under Koreakrigen. (4) Og senere under Vietnamkrigen ble det felt 42 dødsdommer for dette ved militære domstoler, et tall som trolig sier lite om den virkelige forekomsten. (5) I Golfkrigen ble en rekke kvinnelige soldater voldtatt. Ikke av sine fiender, men av sine mannlige kolleger. Anklager om seksuell trakassering av egne kvinnelige soldater så vel som lokale kvinner er senere også kommet mot de amerikanske kontingentene til Bosnia og i Irak. Også i de seineste åra har det versert flere skandaler i den amerikanske offentligheten om seksuell trakassering innad i hæren.
Dette bringer oss fram til Lillys studie fra Europa under Andre verdenskrig. De kildene han har brukt er kildematerialet fra krigsrettssakene, som sorterte under "Branch Office of the Judge Advocate General, European Theater of Operations", de årlige og endelige rapportene som ble avgitt fra dette organet, samt etterforskingsmateriale fra "US Army's Criminal Division". Det omfatter i alt 19.401 tiltaler for alvorlige forbrytelser mot 22.214 forskjellige individer. 16.987 av disse fikk fellende dommer, som inkluderte dødsdommer, degradering eller avskjed i vanære. Tallene for offiserer var 1.737, hvorav bare 30 var afroamerikanere. Det var nesten ingen afroamerikanere som var offiserer. Her er det viktig å ha i mente at bare 10 % av mannskapene i de amerikanske styrkene i dette krigsteateret var afroamerikanere. De var sterkt overrepresentert i alle grupper forbrytelser, unntatt for fyll i tjenesten. Høyest var det som beskrives som seksualiserte forbrytelser.
Er det sammenheng mellom harde straffer og underrapportering? Lilly stiller spørsmålet, men gir ikke noe klart svar. Alle typer forbrytelser blant soldatene var sterkt underrapporterte, ikke minst gjaldt dette voldtekter. Ulike kilder, ikke minst soldatminner, tyder på at den virkelige forekomsten var langt høyere. Særlig gjaldt dette i Frankrike og Tyskland, hvor kaos rådet og rapporteringsmulighetene vekslet fra små til ingen. Årsakene til underrapporteringene var forskjellige i disse tre landene. Årsakene til voldtektene ble også forklart svært forskjellig. Ingen enkelt forklaring gir tilstrekkelig svar.
Offisielle forklaringer: Seksualitet, alkohol, brutalisering, rasefordommer
Hvordan ble årsakene forklart av domstolene og etterforskere? Krigstribunalene var særlig opptatt av hva som skjer når seksualiteten til millioner av virile unge menn langt vekk fra hjemmet må stoppes, endres eller i all fall reguleres. Amerikanske militærmyndigheter snudde ryggen til slike problemstillinger. Parallellen til kampanjen mot kondomutdeling til soldatene i den norske Tysklandsbrigaden i 1947 er nærliggende. I motsetning til franske og tyske militærmyndigheter, gjorde amerikanerne ingenting for å lette soldatenes omgang med seksuelle partnere. Men både i Nord-Afrika og i Italia tillot de bordeller med hvite kvinner.
Hæren var sterkt rasesegregert. Afroamerikanske soldater hadde langt vanskeligere for å utnytte bordeller med hvite kvinner. I USA var det fra gammelt av straffbart for afroamerikanske menn å ha seksuell omgang med hvite kvinner. Krigstribunalene var svært opptatt av afroamerikanske soldaters seksuelle appetitt. De mente den var ustyrlig fra naturens side og av helt andre proporsjoner enn hvite soldaters. Dette ga seg for eksempel uttrykk i en bisarr fiksering på størrelsen av de tiltaltes kjønnsdeler under rettssakene.
Det er mange myter om soldater og seksualitet. De fakta om dette som Lilly bringer, vil overraske de fleste. Det er ingen tvil om at soldatene var seksuelt aktive under feltlivet. I henhold til en rapport var den "relativt lav", ikke mer enn to samleier per måned, men "10 % av alle disse menn hadde samleie minst en gang i uken". I henhold til et annet materiale rapporterte afroamerikanere samleie 2–3 ganger per måned, mens hvite rapporterte 1–2 ganger.
Alkoholpåvirkning ble mye brukt som forklaring, brutaliseringen av soldatene som krigen selv ga, og hatet til fienden. Dette var særlig framtredende i saker mot overgripere som hadde utmerket seg i strid. De ulike grunnene til dette hatet som de ulike overgriperne kunne anføre, førte ofte til formildende straffer. Felles for alle sakene var imidlertid manglende analyse av hvilken betydning rasedelingen og rasefordommene innad i hæren hadde på rapportering, etterforsking og domspraksis.
England og Wales
Halvannen million amerikanske soldater kom til England og Wales før de ble fraktet over kanalen til krigshandlingene i Frankrike 6. juni 1944. De kom i kontakt med en befolkning i stor forandring. Nesten fire millioner mennesker var evakuert i de områdene hvor de ble stasjonert, hvorav over 1,2 millioner barn. Bombing kostet titusener livet i disse områdene. Store deler av den sivile befolkningen var på den ene eller annen måte trukket inn i samfunnstjeneste. Sosiale relasjoner og regulering var snudd på hodet. Kriminaliteten var i eksplosiv økning. Alvorlige forbrytelser ble fordoblet. (6) I London eksploderte kriminaliteten, på tross at folketallet sank. Sosiale relasjoner var under press, og samfunnsstrukturen knaket i sine sammenføyninger.
Det var altså ikke slik at de amerikanske (og kanadiske) soldatene kom til områder som bare var preget av nasjonal besluttsomhet og motstandskraft. Til dette konservative, victorianske samfunnet i oppløsning brakte de med seg et helt nytt syn på seksualitet, med barn utenfor ekteskap, økt skilsmissestatistikk m.m. til følge. Prostitusjon økte voldsomt.
Soldatene hadde sin del i denne kriminalitetsveksten. Men sivil statistikk avslører ikke soldatenes andel av kriminaliteten, heller ikke den groveste delen av den, som voldtektsforbrytelser, fordi amerikanske militærmyndigheter gjennomførte streng jurisdiksjon over sitt personell. Til denne dag tillater ikke amerikanske myndigheter at amerikanske militære stilles for andre staters domstoler. Bare en eneste amerikansk soldat ble dømt for sivil britisk rett. Han ble hengt for drap. Streng sensur gjorde at pressen nesten aldri skrev om kriminalitet som involverte amerikanske soldater, og særlig ikke når det involverte afroamerikanere.
Lilly fant til sammen 121 tilfeller av pådømte voldtekter i England og Wales. Av disse var 30 % av de dømte afroamerikanere. 101 av ofrene var engelske jenter. Ut fra et forskingsbasert forholdstall mellom rapporterte og antatt totalantall på 1: 20, anslår han det virkelige tallet voldtekter der til 2420.
Hvem var overgriperne? Lilly refererer til internasjonal litteratur som enten ikke forsøker å skille mellom frontsoldater, soldater i administrative, forsynings- eller tjenesteytende avdelinger, eller som skaper inntrykk av at det faktisk var frontsoldatene som var utøverne. (7) Overraskende nok viser Lillys kilder at utøverne i England slett ikke var infanterisoldater eller andre soldater i stridende avdelinger. De hørte til tjenestegjørende avdelinger ("service units", forsyning, vedlikehold etc.), som vi best kan oversette med støtteavdelinger. På dette tidspunktet var det ikke lov å ha afroamerikanske soldater i stridende avdelinger. Nesten alle utskrevne soldater til ikke-stridende avdelinger var afroamerikanere. Offiserene i disse avdelingene var derimot hvite.
De fleste voldtektene rammet tenåringer og unge kvinner. Mange av dem var blitt kjent med sine overgripere på utesteder, på puber, i lokalsamfunnet og liknende. De ble truet med vold, eller angrepet med knyttnever, kniver og andre slagvåpen. Voldtektene skjedde gjerne om natten og utendørs.
Frankrike: Voldtekter bak fronten
Mens publikum ikke har vanskeligheter i dag med å akseptere at amerikanske soldater engasjerte seg i et bredt spekter av kriminell aktivitet i Vietnam og Irak, er det større vanskeligheter med å se dem som ranere, mordere og voldtektsmenn under frigjøringen av Frankrike i 1944–45. Men klagene på nettopp det begynte å strømme inn fra sivile franskmenn kort tid etter D-dagen 6. juni 1944.
Da de allierte ankom, var det franske samfunnet blitt svært annerledes enn før krigen. Selv om den tyske okkupasjonen av Frankrike var langt fredligere enn i Øst-Europa, brakte den ikke desto mindre med seg mange tilfeller av gru og redsel. Eksempelet kan være SS' massakre på 642 mennesker i Orador-Sur-Glane 10. juni 1944. I alt ble 29.000 sivile franskmenn drept som gisler, og over 40.000 døde i fangeleire og fengsler. (8) Situasjonen i Frankrike ble snudd på hodet allerede under invasjonen i 1940, da mellom 8 og 10 millioner mennesker ble evakuert. Over 1,6 millioner franskmenn var krigsfanger. Over 600.000 ble sendt til Tyskland som ledd i den tvungne arbeidstjenesten, og et enda større antall ble sendt på tyskerarbeid i selve Frankrike. Den økonomiske utplyndringen resulterte i drastisk senking av levestandard og øking av dødelighet, særlig i de store byene. Økonomisk og ernæringsmessig nød stimulerte lovløshet og kriminalitet. Sosiale relasjoner brøt sammen, og særlig kvinner og barn mistet mye av den beskyttelsen som de hadde hatt tidligere. Særlig gjaldt det på landsbygda.
Soldatenes tilværelse ble selvfølgelig annerledes i felten i Frankrike enn i forlegningene i England. I England var det krigsforberedelser som opptok dem. Nå ble det krig. Omstendighetene omkring kriminalitet ble annerledes. I England hadde soldater som ønsket det, muligheter til å oppnå seksuell kontakt med britiske kvinner, fordi de i lengre perioder var innkvartert under ordnede forhold og hadde tilgang til det sivile samfunnet. De kunne også kjøpe prostituerte. I Frankrike levde de på feltfot, i stadig bevegelse. De kvinnene de kom i kontakt med, levde svært spredt på landsbygda, ofte uten mannlig beskyttelse. De var i en utsatt posisjon.
På bakgrunn av pådømte saker, som en kilde angir til 68 og en annen til 181, anslår Lilly at det totale antallet voldtekter i Frankrike lå mellom 2.500 og 3.620. Av de kjente 139 soldater som var involvert, var 116 afroamerikanere. Samtlige av disse ble dømt. De aller fleste av dem var lavt rangerte ikke-stridende soldater fra støtteavdelinger. Hvorfor var det så mange afroamerikanere? Lilly mener at en av forklaringene er at det rent praktisk var nesten umulig for stridende soldater å ha tilgang på sivile kvinner, fordi de fleste hjem ble evakuert da frontlinja nærmet seg. Men etter at fronten beveget seg videre, reiste folk tilbake til hjemmene sine. Det var i denne fasen etter kamphandlingene at støtteenhetene ankom området. Kontakten med de sivile oppsto da soldatene tok kontakt for å få matvarer, forsyninger og annen hjelp. Kvinnene var alene på gårdene med barna.
Lilly er slett ikke sikker på at funnene er representative. Han understreker at de militære myndighetene i utgangspunktet visste hvem de søkte som gjerningsmenn. De hadde med seg et bilde av en negroid, mannlig overgriper med ustyrlig seksualitet. Det var et bilde som stammet fra tiden før den amerikanske borgerkrigen, og som hadde forsterket seg under Første verdenskrig. Dette bildet hadde de med seg fra den rasedelte lovgivingen i USA, hvor seksuelle forhold over rasegrensene fortsatt var forbudt i mange stater.
I Frankrike ble dette rasebildet utfordret. Lilly mener at Første verdenskrig spiller en viktig rolle for å forstå bakgrunnen. Amerikansk litteratur fra Første verdenskrig hadde skapt bilde av at franske kvinner praktiserte en større seksuell frihet enn hjemme i USA. Dette bildet var godt kjent blant soldatene. Også blant afroamerikanske soldater fantes det forventninger om at det bare var å banke på en dør for å oppnå seksuell kontakt. Det var ikke bare hvite offiserer og soldater som hadde brakt med seg sine fordommer til Frankrike. Franskmenn generelt var på sin side mindre fordomsfulle og ønsket alle amerikanere velkommen. De kunne ikke forstå hvorfor den amerikanske hæren var så skarpt rasedelt, og responderte helt annerledes overfor afroamerikanske soldater enn de hvite offiserene forventet.
Lilly siterer en britisk historiker som har funnet at under Første verdenskrig var ikke "mulighetene for sex begrenset til større eller mindre byer, hvor horehus og horder av amatørprostituerte gjorde det lett å finne". Men også på landsbygda var det kvinner som responderte på soldatenes seksuelle behov. (9)
Dette bildet kan være overdrevet, men Lilly mener at det fikk betydning for amerikansk soldatmentalitet. Det ble brakt hjem til USA gjennom soldatfortellinger, og var med og dannet et grunnlag for de første oppfatninger av Frankrike i brede lag av befolkningen. Vi må ikke glemme at Første verdenskrig var den første omfattende kontakten mellom fransk og amerikansk befolkning siden utvandringen på 1800-tallet. Og før Andre verdenskrig var dette bildet mer positivt i den afroamerikanske enn i den hvite befolkningen. Soldatene brakte med seg dette bildet i 1944. Men da ble forholdet til den sivile franske befolkningen helt annerledes. Det ble "anstrengt til det ytterste", langt mer konfliktfylt og bittert enn det er vanlig å anta.
Voldtektene i Frankrike var mer voldelige enn i England. De skjedde ofte i forbindelse med at støtteavdelinger kom til nye landsbyer, til alle døgnets tider. Ofte var soldatene påvirket av sterk alkohol som calvados, som fantes overalt på gårdene for en billig penge. De registrerte ofrene var mellom 10 og 74 år. Av de 116 soldater som ble tiltalt, 94 av dem afroamerikanere, fikk 67 livstidsstraffer. 18 av de 21 som ble henrettet, var afroamerikanere. Her må vi igjen huske på at det bare var 10 % av troppene som var afroamerikanere. Lilly mener at avstraffelsene skjedde med et klart sideblikk til opinionen hjemme, i Frankrike og blant troppene. For eksempel ble 15 av henrettelsene gjennomført i offentlighet, der også fransk politi og familien var til stede. Ofte ble avstraffelser ledsaget av offentlige unnskyldninger fra de militære og private brev fra de dømte til ofrene og deres familier.
Tyskland: "Fiender", ikke kvinner
Seksualiserte voldsovergrep ble en del av virkeligheten for svært mange tyske kvinner da Tyskland ble okkupert. Alle allierte hærer voldtok. Det gjaldt både den britiske, franske, amerikanske og sovjetiske. Den kunnskapen vi har om dette, lar seg ikke bortforklare. Men Lillys studie er den første som viser dette ut fra en vitenskapelig studie av juridiske kilder.
Hva var årsaken til at det var langt flere kvinner som møtte en slik skjebne i Tyskland enn i England og Frankrike? Har det å gjøre med at soldatene mente at dette var fiendens kvinner? Helt fra Romerrikets tid var det slik at hvis ikke en by overga seg før rambukkene dunket mot byporten, så hadde angriperne rett til å drepe alle menn, både militære og sivile, voldta kvinnene og ta de overlevende som slaver og plyndre all eiendom. Det var soldatenes belønning for å sette sine liv på spill. Det gjaldt for høy og lav. Det var en militær kode. Selv om den har blitt mildere praktisert opp gjennom århundrene og motvirket av mer moderne oppfatninger og etter hvert internasjonale lovregler, så er det likevel et spørsmål om den ikke har blitt utvekslet mellom generasjonene i profesjonell soldatmiljøer. Og at de fortsatt finnes.
I det nazifiserte Tyskland hadde den totale krigen i det siste krigsåret langt på vei utvisket skillet mellom stridende og ikke-stridende og militarisert det sivile samfunn. Kvinnene var kommet i en ekstremt utsatt posisjon, fordi så stor andel av den mannlige befolkningen var fraværende.
Levekårene i Tyskland generelt endret seg ikke dramatisk før den massive allierte bombingen startet i 1942–43, og ble først snudd på hodet i det siste krigsåret. Det var da situasjonen endret seg så sterkt for kvinnene. Før dette hadde Nazi-Tyskland gjennomført en økonomisk plyndring av Europa som savnet sidestykke i krigshistorien. Den var av slike enorme dimensjoner at det er tvilsomt om den noen gang kan bli målt eller forstått med våre vanlige statistiske modeller. De konfiskerte mengdene av korn, kjøtt, andre råvarer, matvarer gjorde at levestandarden i Tyskland kunne holdes ganske stabil til langt ut i 1945. Riktignok ble det innført rasjoneringer, for eksempel på brød, men ennå så sent som i 1944 var den på 2.400 gram i uka. Da krigen brøt ut, var det ingen arbeidsløshet, og av en arbeidsstyrke på 39 millioner var 14,6 millioner kvinner. I 1944 var arbeidsstyrken redusert til 28,6 millioner, hvorav 5,3 millioner fremmede tvangsarbeidere og 1,8 millioner var krigsfanger. I tillegg kom konsentrasjonsleirfangene.
I krigens siste år foregikk en voldsom økning av produksjonen av krigsmidler som fly, stridsvogner, artilleri på tysk side, måned for måned. Det var produksjonsrekorder for en rekke typer våpen så sent som i februar 1945. Dette skjedde på tross av at den allierte bombingen i de samme månedene reduserte de største tyske byene til ruinhauger. Det er en myte at krigshandlingene i 1945 nærmest dreide seg om opprenskninger og at det var klart for alle at tyskerne var slått. Tvert i mot var det slik at antallet soldater økte, at krigshandlingene ble mer og mer omfattende og blodigere, og at krigen som helhet de siste månedene var mer brutal enn noen gang.
Både tyske og utenlandske kvinner i Tyskland kom tungt inn i krigsproduksjonen. Innen mai 1944 utgjorde tyske kvinner mer enn 50 % av den nasjonale arbeidsstyrken. Men de hadde normale arbeids- og lønnsvilkår. Noe annet med de utenlandske tvangsarbeiderne og slavene. Mer enn halvparten av de sovjetiske slavearbeiderne i tysk industri var kvinner. Disse og kvinner fra andre land levde på eksistensminimum under forferdelige forhold, utsatt for alle slags overgrep. Og mens tyske myndigheter forfulgte prostituerte i det sivile samfunnet, tillot de horehus for soldater, og organiserte dem selv for fremmede tvangsarbeidere og i konsentrasjonsleire. Horene var utenlandske kvinner eller fanger.
Selv om krigsproduksjonen stadig økte og stadig flere soldater ble mønstret, var det et Tyskland under fullstendig sosialt sammenbrudd som ble invadert i 1944 og 1945. Enorme sivile ødeleggelser med alle slags overgrep, eksploderende kriminalitet, deserteringer og sosial oppløsning gikk sammen med drakoniske mottiltak fra nazimyndighetene.
Den abnorme utsletting ikke bare av jøder, som i stor utstrekning var sovjetiske statsborgere, men også av sovjetiske militære krigsfanger, berørte selvfølgelig sovjetsoldatenes syn på fienden generelt, også på de tyske kvinnene. SS myrdet sovjetiske krigsfanger i hundretusenvis, kanskje så mange som 600.000. Men ennå flere ble myrdet av Wehrmacht. Her varierer oppgavene mellom 1,68 millioner og 2,53 millioner av et totalt fangetall på 5,7 millioner mellom 1941 og 1945. Ut fra omfanget kan tallene bare sammenliknes med jødeutryddelsen. (10)
De britiske og amerikanske invasjonshærene opplevde ikke noe tilsvarende. I det store krigsbildet er det, med noen unntak, vanskelig å sammenlikne det som foregikk på vestfronten med østfronten. Tyskerne hadde mange ganger så store styrker i øst som i vest i hele perioden etter invasjonen i Normandie 6. juni 1944. For å begripe rekkevidden: Grovt sett kan vi si at mens de fram til retretten over Rhinen hadde 10 ganger så mange tyske soldater i øst som i vest, overførte de etter dette tidspunktet alle felttropper til øst, unntatt 5–6 oppflisede divisjoner. Med ett unntak ble de amerikanske og britiske troppene bare møtt med mindre motstand i selve Tyskland etter kryssingen av Rhinen, da de befant seg på det gamle tyske riksområdet. Det var altså ufattelig mer krig, mer brutale overgrep, flere soldater og følgelig flere ofre i øst enn i vest.
Men dette betydde selvfølgelig ikke at det var noen parademarsj for de stridende amerikanske soldatene før de kom så langt. De følte med all rett at de kjempet seg fram gjennom et helvetes ragnarok, enten det nå var hundre eller tusen kilometer. Det Tyskland de invaderte, var et ekstremt rasediktatur hvor hvite soldater hadde en helt annen status enn svarte. I tysk raseideologi sto afrikanere i bunnen av rasehierakiet, sammen med jøder, mongoler og slavere. Den raseideologien som afroamerikanerne hadde opplevde hjemme og som de opplevde i den rasedelte amerikanske hæren, hadde derfor enkelte fellestrekk med den tyske. Men Nazi-Tyskland var selvfølgelig uendelig mer preget av rasefordommer enn England og Frankrike. En kunne da vente å finne at afroamerikanere var mer involvert i voldtekter i Tyskland, enn hvite soldater. I alle fall er det ingen tvil om at de amerikanske krigstribunalene ventet dette. Men funnene er annerledes.
Mer brutalt, mindre etniske forskjeller
Ut fra etterforsknings- og domsdokumentene har Lilly funnet at 284 soldater ble dømt for voldtekt mot 243 tyske kvinner. 46 % av overgriperne var afroamerikanere. Disse registrerte tilfellene svarer til 4.860 kvinner. Andre offisielle kilder anslår tallet til 484, hvilket svarer til 9.680.
Voldtektene i Tyskland var mer brutale og ydmykende enn i England og Frankrike. De involverte nesten alltid overfall med våpen, knyttnever og andre gjenstander. Svært ofte fikk ofrene også andre skader. De ble voldtatt foran foreldre, søsken, ektemenn og barn. Det kunne være både mor og datter. Et annet mønster er også klart: Små grupper av voldtektsmenn fortalte sine soldatkamerater hvor de kunne finne kvinner som de kunne voldta. Så dro en annen gruppe dit, og gjentok overgrepene. Ofte var forklaringene senere: "Det var bare en tysker." Det yngste offeret var et tre år gammelt barn. I Tyskland var ofrene yngre enn i Frankrike. 40 % var tenåringer.
De militære domstolene i England og Frankrike anså fysisk motstand som nødvendig bevis for gjennomført voldtekt, og det var som oftest ikke vanskelig for dem å akseptere tegn på det. Slik ble det ikke i Tyskland. Der ble problemet for domstolene at de mye sjeldnere godtok bevis for at kvinnene rent fysisk hadde satt seg til motverge. Kvinnene hadde to forklaringer: For det første sa de at de hadde underkastet seg på tross av at de hadde gjort det klart at de ikke ga samtykke. For det andre sa de at de hadde ventet å bli voldtatt. Den tyske regjeringen hadde informert over radio om at det ville skje, også av amerikanske soldater, og at de ville bli drept hvis de satte seg til motverge. Soldatene var væpnede, fulle og kunne ikke tysk. I retten hevdet forsvarerne igjen og igjen at overgriperne hadde misforstått og tolket kvinnenes oppførsel som at de samtykte. De brukte den gamle og for lengst avslørte maskuline herskerteknikken om at et "nei" betyr et "ja".
Den formen for voldtekt, som Lilly kaller buddy rapes ("kompisvoldtekter"), forekom generelt sett oftere i Frankrike enn i England, men enda oftere i Tyskland. Hvorfor? Det tradisjonelle svaret i krigstribunalene var at soldatene av ulike grunner først og fremst anså dem som tyske fiender, ikke som sivile kvinner som hadde krav på beskyttelse. De oppnevnte forsvareradvokatene forsøkte stadig å oppnå formildende omstendigheter hvis de kunne påvise at en mannlig slektning hadde vært i SS eller i Wehrmacht. De framhevet at hele befolkningen deltok i krigen og var ansvarlig for regimet.
Svært mange tyske kvinner var fullstendig uten beskyttelse. Mennene var borte og tysk politi var i stor utstrekning diskreditert og fraværende. Alle slags politifolk var dessuten krigsmål i seg selv. Kvinnene var derfor ekstremt utsatt, nærmest utlevert til seierherrene. Rettssak etter rettssak forteller at amerikanske soldater nærmest på innskytelse kunne ta seg inn i tyske hjem, på tross av klare militære forbud. Oftest skjedde det om natta, mens soldatene var fulle.
Hvis fiendebildeforklaringen var riktig, hvorfor ble da "kompisvoldtektene" annerledes i Tyskland enn i Frankrike? I Frankrike var det nemlig langt flere afroamerikanske soldater som oppførte seg slik, mens det i Tyskland gjaldt nesten like mye hvite soldater.
Svaret Lilly gir, er at den etniske sammensetningen i de forskjellige delene av hæren endret seg etter kampene i Frankrike ved overgangen til Tyskland. Raseskillene i hæren ble mindre. Dette var et resultat av kamphandlingene ved årsskiftet 1944/45 i Ardennene. Da fikk hæren problemer med erstatninger av nye rekrutter fra USA til de stridende avdelingene. General Eisenhower satte i gang et program for å overføre nye stridende fra støtteavdelinger. Kampanjen var særlig innrettet på å verve frivillige afroamerikanere som infanterister. Hittil hadde samtlige afroamerikanere hørt til disse strengt raseskilte avdelingene. Dette programmet påvirket rekrutteringen også til en rekke andre avdelinger og våpenarter, som luftvern, kavaleri og feltartilleri. Innen mars 1945 hadde dette ført til vesentlige endringer i sammensetningen av både støtteavdelinger og stridende avdelinger. Moralen blant de afroamerikanske soldatene steg. Dette mener Lilly kan forklare hvorfor voldtektsmønstret ble likere. Under "kompisvoldtekter" i Tyskland forekom det ofte at gjengene besto av både hvite og svarte soldater, og svært mange var utelukkende hvite. Enda mindre ble forskjellen etter hvert som krigen gikk mot slutten og praktisk talt alle amerikanske avdelinger var flyttet inn i Tyskland.
Antallet voldtekter økte fram mot krigsslutt. Den høyeste måneden var april 1945. Men de fortsatte også senere. Voldtekt ble de siste to krigsmånedene et så i øyenfallende problem at den amerikanske hæren gjenopptok sitt forbud fra 1918 mot fraternisering med sivile. Hæren fryktet represalier og sivile uroligheter. Da frykten viste seg å være overdreven, ble dette forbudet lettet på. Lilly siterer et populært amerikansk motto som uttrykte en ny uoffisiell politikk: "Knulling uten samtale er ikke fraternisering." Dette påvirket de militære domstolenes rettsavgjørelser. Voldtekter som uten tvil hadde blitt pådømt i Frankrike og England, kunne krigstribunalene nå bedømme for eksempel som "ulovlig samleie med en ugift kvinne".
Krigsjustis, raseskille og propaganda
Lilly har undersøkt om forholdet mellom domfellinger svarte til den etniske sammensetningen av befolkningen i USA og av hæren. Bortsett fra i Tyskland, hvor ingen amerikansk soldat ble dømt til døden og henrettet for voldtekt, var resultatene stikk motsatt. I Frankrike og England fikk afroamerikanske soldater 90 % av dødsstraffene. Også når det gjaldt livstidsstraffer var funnene tilsvarende, selv om andelen dommer mot hvite soldater for overgrep i Tyskland gikk opp mot halvparten.
Også antallet reduserte livstidsstraffer avspeiler raseproblematikken innad i hæren. Samtlige reduserte straffer for voldtekt utført i Frankrike ble gitt til hvite soldater på tross av at antallet dømte svarte var fire ganger så høyt. I Tyskland var forskjellen tilsvarende.
Hvorfor så amerikanske militærmyndigheter så forskjellig på straffereaksjoner overfor voldtekter mot tyske kvinner, enn mot franske og engelske? Lilly mener at dette trolig hadde å gjøre med formålet med militærjustisen i hæren. Den skulle tjene til å holde kustus på troppene og innfri propagandahensyn. Det var ingen god reklame i krigspropagandaen å henrette noen amerikanske soldater og samtidig å gjøre andre blant dem til krigens helter. Det var et massivt propagandabilde at de var helter som representanter for den amerikanske drømmen. Det hadde ingen symbolverdi å ofre amerikansk prestisje på denne typen justis, all den tid tyskere i seg selv ble ansett for å være uten prestisje i de tidligere tyskokkuperte landene og i den amerikanske hjemmeoffentligheten. Tvert i mot, var det atskillig prestisje for både amerikanske politikere som militære å gå inn for harde tiltak mot så vel sivile som andre tyskere. Det ga seg utslag i en svært streng behandling av tyskere i regi av general Eisenhowers militære okkupasjonsregime. At dette fortsatt er et ekstremt vanskelig tema i amerikansk offentlighet, ble illustrert i 1989, da journalisten James Bacque ga ut Other Loses: The Shocking Truth Behind the Mass Deaths of Disarmed German Soldiers and Civilians Under General Eisenhowers Command. Boka ble en av de mest kontroversielle og diskuterte det året. Mens den var en bestselger i Canada og flere europeiske land, ble den i USA systematisk angrepet i måneder før den kom ut. En egen komite ble nedsatt. Ett år senere kom de med en rapport som tilbakeviste den. (11) Debatten om boka nådde aldri Norge.
Under Andre verdenskrig ble mer enn 40.000 amerikanske soldater dømt for desertering i det europeiske krigsteateret. Den første henrettelsen for dette fant sted i januar 1945. Da var det mer enn 80 år siden amerikanske soldater var henrettet for desertering. Over 10.000 amerikanske soldatene ble fengslet for annen type kriminalitet. Ofte var det store økonomiske underslag og tyverier av betydning for krigføringen. De militære jurisdiksjonsorganene behandlet mer enn 17.000 slike kriminalsaker. Men etterforskningsenhetene var små og konstant under et voldsomt arbeidspress. I perioder ble de neddynget av saker etter massearrestasjoner. Voldtektene må selvfølgelig også ses i denne sammenhengen.
I disse praktiske vanskelighetene var det etter Lillys oppfatning lite rom for liberal tenking eller for kritisk revurdering av de rasistiske undertonene som har preget amerikansk militærjustis siden borgerkrigen. Han trekker linjene tilbake til hvordan den afroamerikanske kadetten ved West Point, James Chestnut Whittaker, ble dømt for militærrett i 1883. Han var tidligere slave og ble systematisk trakassert av skolen og sine medkadetter. Det tok over 100 år før han ble rehabilitert av Clinton, i 1995. Det var ikke noe isolert tilfelle. Under Første verdenskrig ble svarte soldater behandlet svært dårlig. For eksempel ble i 1917 60 svarte soldater dømt for mytteri fordi de protesterte mot å delta i en drill. De fikk mellom 10 og 20 års fengsel. Under Første verdenskrig ble som tidligere referert, 35 svarte soldater henrettet. Ingen hvite. Flere av disse henrettelsene hadde direkte eller indirekte med rasespørsmålet å gjøre.
En viktig bok
Totalt mener Lilly at amerikanske soldater foretok 17.080 voldtekter i disse tre landa. Tallet er basert på registrerte tilfeller og justert i forhold til et vitenskapelig belagt forhold mellom registreringer og forekomster. Jeg tror dette antallet er for lavt. Den franske historikeren Fabrice Virgili, som har skrevet et av forordene til boka, tillegger heller ikke dette anslaget så stor vekt. Hvis man skal bedømme det vi ellers vet, så kan vi vente at alene tyske kvinner i den amerikanske okkupasjonssonen må ha blitt voldtatt i et langt større antall. Men vi har ingen vitenskapelige arbeider som bringer oss nærmere eksakt viten enn Lillys bok. Tallene spiller heller ingen avgjørende rolle i Lillys bok. Det er analysen av de enkelte sakene – mentalitetsstudien av soldatenes, etterforskernes og krigstribunalenes tankesett – som gjør denne boka så viktig.
Her kan det være av interesse å sammenlikne med de påstandene som bringes av Anthony Beevor i boka Berlin, om at over en million kvinner ble voldtatt i den sovjetiske okkupasjonssonen. Det er et uhorvelig stort tall. Beevors kilder er stort sett litteratur og intervjuer, og har derfor ikke samme vitenskapelige belegg som Lillys. Det er grunn til å spørre om denne voldsomme forskjellen er overdrevet eller om den i det hele tatt er reell. Det kan ha med informantenes politiske syn å gjøre eller med andre politiske forhold. Beevors bøker har en sterk misjonerende, konservativ og britisk-patriotisk undertone. Bare en vitenskapelig behandling basert på sovjetiske kilder kan avgjøre om dette er tilfelle.
Lillys bok er dessuten et funn for de som er opptatt av grunnleggende fakta og tallstørrelser om den amerikanske hær og krigen i Europa. Selv om dette er en akademisk studie, fortjener den norsk oversettelse og et bredt publikum. Av utenlandsk litteratur, prioriterer forlagene dessverre nesten bare amerikanske og britiske bestselgere som passer godt inn i det tradisjonelle bildet av Andre verdenskrig. Kritiske og vitenskapelig kildebaserte arbeider som dette er dessverre mangelvare.
Taken by force har i skrivende stund ennå ikke har funnet et amerikansk forlegger, på tross av at den er utgitt i store opplag og er kritikerrost i Italia (2004), Frankrike (2003) og England (2007), og har to forord skrevet av høyt meritterte internasjonale forskere – og dessuten er skrevet av en amerikansk professor.
Noter
- 1. Edgar L. Jones, med 40 måneders krigstjeneste bak seg: "One war is enough", Atlantic Monthly, 177 (2): 49. [Tilbake]
- 2. Iris Chang: The Rape of Nanking, 1997, og Mashahiro Yamamoto: Nanking: Anatomy of an Atrocity, 2000. [Tilbake]
- 3. Yuki Tanaka: Hidden Horrors, 1998 og John W. Dower: Embracing Defeat, 1999. [Tilbake]
- 4. I Korea ble det ifølge Susan Brownmiller: Against our will, 1975, avsagt 32 krigsrettdommer for voldtekt. [Tilbake]
- 5. Gary D. Solis: "Military Justice, Civilian Clemency", i Transnational Law & Contemporary Problems 10/2000. [Tilbake]
- 6. Edvard Smities: Crime in Wartime, 1982. [Tilbake]
- 7. Cornelius Ryan: The Last Battle, 1966, og I. Chang, 1977. [Tilbake]
- 8. William Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, 1960. [Tilbake]
- 9. Gibson G. Craig, 2001: "Sex and Soldering in France and Flanders", The International History Review, XXXIII (3) September, s. 505-756. [Tilbake]
- 10. Jürgen Foster, Charles Messenger og Wolfgang Petter: "Germany", i Dear/Foot (red): The Oxford Companion to World War II, Oxford University Press 1995, s. 455-480. [Tilbake]
- 11. Gunther Bishcof og Stephen E. Ambrose: Eisenhower and the German POWs. Facts against Falsehood, Louisiana State Press 1991. [Tilbake]