Kapitalisme og sosialisme

Av Ronny Kjelsberg

Nr 4 2015

Diskusjonen Oscar Dybedahl har startet omkring sosialisme og kapitalisme i tidsskriftet Rødt!, er interessant og fortjener en oppfølging. Siden den tok utgangpunkt i min pamflett, Sosialisme på norsk (Forlaget Rødt! 2014), la meg innledningsvis påpeke at det helt åpenbart er begrenset hva man kan si om sosialisme og alternativer til kapitalisme på 80 boksider. Herunder også om f.eks. Parecon. Det er derfor jeg presiserer i innledningen at kildelisten i boka må benyttes for den som vil sette seg grundigere inn i noen av temaene.

En viktig beveggrunn for pamfletten var en opplevelse av et betydelig sprik mellom de noe luftige og lite konkrete vyene om et annet samfunn langt der framme, og de dagskampene (stort sett forsvarskamper) som sosialistiske parti kjemper i hverdagen. Derimellom er det ofte et tomrom.

Når jeg i slutten av hver kapittel peker på noen konkrete tiltak som kan gjennomføres «på vei mot sosialismen», er de nettopp dette: tiltak som kan innføres i dagens samfunn, men som samtidig peker framover mot noe annet. Det er altså ikke en oppskrift på «sosialisme», men en oppskrift på noen steg i den retning som er forsøkt å holdes på et relativt konkret plan.

Med det i mente at løsninger hvor staten kontrollerer deler av økonomien bare er et av mange elementer for en mer sosialistisk utvikling av samfunnet, er det selvsagt slik at denne pamfletten, i likhet med alle andre tekster nødvendigvis er skrevet innenfor et paradigme, med både erklærte og ikke-erklærte forutsetninger. En av disse er nok at en sentral forskjell mellom kapitalisme og sosialisme som økonomiske systemer er hvorvidt økonomien er underlagt demokratisk styring. Dersom Dybedahl ikke er enig i dette premisset, er det selvsagt begrenset hvor interessant pamfletten vil være for ham.

Likevel er diskusjonen om hva kapitalisme og sosialisme er og om statens rolle, som sagt interessant. Jeg vil kort kommentere det jeg opplever som de to sentrale temaene Dybedahl berører: basis vs. overbygning og staten (om enn kanskje mest som symptom på mer grunnleggende ulike syn på samfunnsendring).

Hva er kapitalisme?

Å si hva «kapitalisme» er, er i utgangspunktet en meningsløs oppgave. Kapitalisme er et ord og som alle ord er det i utgangspunktet bare trykkbølger i luft, blekk på et papirark eller piksler på en skjerm. Ord er sosiale konsvensjoner, og de betyr det folk legger i dem, og de skifter gjerne mening over tid og betyr ulike ting i ulike kontekster.

Når det gjelder «kapitalisme» er ordet likevel avledet av «kapital» som er et sentralt begrep i Marx’ analyse av den kapitalistiske produksjonssyklusen hvor en  kapitalist investerer kapital i produksjon, produksjonen skaper en merverdi til kapitalisten som dermed har en større mengde kapital å investere. Det framstår som en både fornuftig rent språklig og normalt (relatert til sosial konvensjon) å forholde seg til økonomier som opererer på denne måten når vi snakker om kapitalisme.

Hvis vi ser bort fra rene begrepsdiskusjoner, som i seg selv er meningsløse, blir jo spørsmålet heller hvilke elementer i dagens samfunn som skaper de problemene en utvikling i sosialistisk retning er ment å bøte på, og hvordan vi kan endre disse.

I den sammenheng har jeg lenge vært skeptisk til «økonomisme», og det er også noe jeg tar opp i pamfletten. Helt opp til vår tid har deler av venstresiden undervurdert det Marx kaller overbygningen. Det er en viktig grunn til at jeg i økende grad har søkt mot Gramsci og den vestlige marxismen for å forsøke å finne gode teoretiske modeller for å forstå moderne samfunn og dagens kapitalisme. Jeg er dermed helt enig i at diskusjonen om sosialisme og kapitalisme ikke kan reduseres til det økonomiske området.

Jeg mener likevel at økonomisk demokrati er et helt sentralt punkt for å forstå skillet mellom kapitalisme og sosialisme. Det er mangelen på økonomisk demokrati som gir enkelte samfunnsklasser mye mer makt enn andre også på områder utenfor økonomien. Og denne makten innen politikk, media etc. brukes igjen til å forsvare nettopp denne makten over økonomien.

Dette betyr ikke at en slik udemokratisk påvirkning kan reduseres til det Dybedahl kaller «korrupsjon» eller former for «konspirasjoner». Tvert imot blir det jo sett på som helt legitimt av politiske partier å gi bedriftseiere og investorer stor innflytelse på politikken. Å legge til rette for «verdiskapning» og å «skape arbeidsplasser» er jo noe ethvert parti gjerne vil smykke seg med. Man trengte ingen snikfotografering for å få bilder av Jens Stoltenberg og Kjell Inge Røkke sammen, for å si det sånn. At de med penger også må ha politisk innflytelse er dermed helt åpent akseptert innenfor dagens politiske system – det er en del av det ideologiske hegemoniet om du vil.

Hvordan kampen om virkelighetsforståelsen best tas i denne overbygningen er dermed kanskje det mest presserende spørsmålet for den som ønsker å endre samfunnet i dag. I den grad Sosialisme på norsk er et bidrag til det, er det ved helt bevisst ikke å gå inn i «begrepsbestemmelser som utvikles gjennom suksessive abstraksjonsnivåer» som Dybedahl tar til orde for, men å forsøke å vise at endringer i sosialistisk retning ikke er akademiske fantasier eller utopiske drømmerier, men konkrete og realistiske grep som i stor grad også har vært gjort, og som kan vise til en viss suksess.

Ikke dermed sagt at Dybedahls prosjekt ikke har noe for seg. Det framstår som en interessant diskusjon, men det er en helt annen diskusjon enn den Sosialisme på norsk var ment å gå inn i.

Staten og demokratirevolusjonen

Når det gjelder staten, er den som politisk enhet en del av overbygningen, og slik sett et spesialtilfelle av den mer generelle diskusjonen over. Det at jeg mener dagens stat i likhet med mange andre samfunnsinstitusjoner som utgjør deler av overbygningen, er en viktig kamparena, betyr ikke at jeg mener den ikke preges av hvilket samfunn den eksisterer i, og klassestrukturen til det samfunnet. Staten var åpenbart annerledes før kapitalismen enn under den, og den vil være annerledes etter kapitalismen. Men det er jo nettopp under kamp vi endrer den.

Så er jeg nok ikke helt enig med Dybedahl når han beskriver at de rettigheter og friheter vi som vanlige mennesker har opparbeidet oss i et klassedelt samfunn, ikke samtidig kan bidra i overskridelsen av dette samfunnet, selv om det ikke har skjedd umiddelbart. De fleste samfunn utvikler jo nettopp selv de frøene som skal bli nye samfunn som tar over for det eksisterende samfunnet. Og slike konkurrerende elementer kan også eksistere parallelt over lengre tid.

De mest interessante diskusjonene når vi snakker om overskridelse av kapitalismen som foregår akkurat nå, er kanskje de jeg såvidt tøtsjer borti i det siste kapitlet (før oppsummeringen) i Sosialisme på norsk – hvordan ny teknologi endrer ramme-betingelsene for økonomien. Her har bl.a. Jeremy Rifkin (The Zero Marginal Cost Society (2014)) beskrevet hvordan en ikke-kapitalistisk økonomi er i ferd med å vokse ut av kapitalismen og ta over. Paul Mason er også inne på tanker som ligner i Postcapitalism (2015). Men teknologien er ikke deterministisk. Når forutsetningene for samfunnet endrer seg og samfunnet må endre seg med, vil f.eks. de demokratiske rettighetene vi har opparbeidet oss under kapitalismen, kunne være helt avgjørende for hvilken retning endringen vil ta. Å avvise dette vil kunne kjøre oss ned i den teknologideterministiske grøfta som verken jeg eller Dybedahl ønsker å havne i. Denne kompleksiteten som ligger under kanskje særlig dagens teknologidrevne samfunnsendring synes jeg ikke Dybedahls vurderinger av klassesamfunn og endring yter helt rettferdighet.

Ronny Kjelsberg