Gnist

Krigen i Afghanistan og Norge

Av Jacob Børresen

2010-02

Jacob Børresen er pensjonert marineoffiser, og var blant annet militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst 1986-88 og sjef for operasjonsstaben ved Forsvarskommando Nord- Norge 1990-93.

Til tross for omfattende militær og sivil innsats går utviklingen i Afghanistan i feil retning. Taliban og andre opprørsgrupper er på frammarsj. ISAFs tapstall øker. Det kan derfor være grunn til å spørre. Hva gjør egentlig Norge i Afghanistan? Hva dreier det norske nærværet seg om? Hva er målsettingen? Og hva er utsiktene til å lykkes? Bør USA, NATO og Norge trekke styrkene sine ut, og i så fall: Hva skjer da med Afghanistan?

En kort historikk

 

Krigen som nå pågår i Afghanistan begynte den 7. oktober 2001. Amerikanske og britiske avdelinger angrep det talibanstyrte Afghanistan. Angrepet var en reaksjon på terrorangrepet på USA 11. september 2001 og skjedde under påberopelse av retten til selvforsvar, nedfelt i FN-pakten. Målet var å fange Osama Bin Laden, som det var antatt sto bak terrorangrepet 11. september, ødelegge hans organisasjon al Qaida, fjerne Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt organisasjonen et tilfluktssted. Hensikten var å sette inn et demokratisk regime i Kabul som kunne stabilisere og gjenreise landet som en pålitelig vestlig alliert i en geostrategisk viktig region.

Den 19. desember 2001 vedtok sikkerhetsrådet å autorisere en internasjonal styrke – ISAF – for at det afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet. ISAF hadde til å begynne med, under britisk ledelse, ansvar for sikkerhet og stabilitet i hovedstaden Kabul, men tok etter hvert også ansvar i større deler av landet. Fra august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som samtidig fikk ansvar for hele Afghanistan.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg å være vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Et hovedproblem i Afghanistan har vært Vestens vilt urealistiske målsettinger, hvorav nettopp etablering av demokrati har vært blant de viktigste. Man kan jo spørre seg hva de tenkte på, planleggerne som i 2001 og 2002 trakk opp retningslinjene for innsatsen i Afghanistan. Hørte de ikke på de mange britiske historikerne som samlet lærdommer fra tre afghanske kriger? Studerte de ikke krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan for å finne ut hvorfor 120 000 sovjetiske soldater ikke maktet å påtvinge det afghanske folk sin vilje?

Som kjent lyktes det relativt raskt å fjerne Taliban-regimet fra Kabul og sette inn en lojal marionett, pasjthuneren Hamid Karzai, i presidentstolen. Ingen av de andre målsettingene er derimot nådd. Osama bin Laden er fortsatt på frifot (om han da er i live), regjeringen i Kabul er riktig nok vestlig orientert men neppe noen pålitelig alliert. Det er gjort en del for å gjenreise landet. Mange har fått elektrisk strøm, det er åpnet skoler for jenter, det bygges veier og jernbaner og helsestellet er forbedret. Men Taliban er på frammarsj igjen, de etniske motsetningene i landet er stigende. Så var da også utgangspunktet det verst tenkelige:

Til tross for flere forsøk gjennom tidene, som alle har endt med større eller mindre grad av katastrofe, har aldri Afghanistan vært noen effektiv sentralstyrt stat. Den viktigste årsaken er latente motsetninger mellom folkegrupper og klaner som har gitt seg utslag i et vedvarende maktspill. Afghanistan er et klanstyrt stammesamfunn grovt sett sammensatt av fem etniske hovedgrupperinger: Usbeker, tadsjiker og  turkmener i nord, hazarer i sentrum, pasjthuner i sør. Den største folkegruppen er pasjthunerne som utgjør rundt 45 prosent av befolkningen. Men også 15 prosent av Pakistans befolkning er Pasjthuner. Dette er en faktor som bidrar til å trekke Pakistan, og dermed også India, inn i konflikten i Afghanistan på en svært uheldig måte. For Pakistan er Taliban, som i all hovedsak er en pasjthunsk bevegelse, en forsikring mot indisk dominans i Afghanistan etter at den internasjonale styrken har forlatt landet.

40 år med kontinuerlig krig har utarmet landet. Gjennomgående, dyptgripende og ødeleggende fattigdom kombinert med svært ujevn fordeling av den rikdom som tross alt eksisterer er derfor et hovedproblem. Under den sovjetiske invasjonen og de etterfølgende borgerkrigene emigrerte rundt åtte millioner afghanere, av en befolkning på drøye 33 millioner. Afghanistan har i tillegg rundt en million internflyktninger. Etter 2001 har over fem millioner returnert til Afghanistan. Resten fortsatt befinner seg i eksil. Blant dem de aller fattigste flyktningene som fortsatt er igjen i Pakistan. Om de skulle bli tvunget til å komme tilbake vil det forårsake svære problemer. Dette er en destabiliserende situasjon.

De etniske motsetningene i Afghanistan er nå økende. Konfliktens gjenstand er som alltid rett til land og vann, kontroll med smuglerruter og familiens eller klanens ære. En viktig felles målsetting er å få de utenlandske soldatene ut. Fra det sørlige pashtundominerte Afghanistan fortoner det seg som om et Kabul, dominert av minoriteter, sentraliserer makten for å redusere pashtunernes innflytelse. Fra et ståsted i det nordlige Afghanistan ser man en president og de viktigste statsrådene, alle pashtuner, som står klar til igjen å dominere landet. Det er det gamle maktspillet om igjen, et maktspill som kanskje utgjør det viktigste hinderet mot en fungerende sentralregjering i Kabul. Interne konflikter har tatt flere liv enn USAs og ISAFs militære operasjoner til sammen. Av de rundt 2 200 sivile tap i Afghanistan årlig skyldes 1 400 Taliban eller andre afghanske konstellasjoner.

Noe av det første Barrack Obama foretok seg etter at han tiltrådte som president i USA var å redusere målsettingene i Afghanistan betraktelig. Målet om å innføre en sterk sentralisert regjering i Kabul basert på demokrati og rettsstatsprinsipper er forlatt. Det er nå kun snakk om å stabilisere Afghanistan og forhindre at landet nok en gang blir arnested for internasjonal terrorisme og tilfluktssted for al Qaida. Et hovedgrep er å forsere prosessen i retning av at afghanerne selv overtar ansvar for sikkerhet, styre og stell i Afghanistan. Blant annet skal Afghanistans hær bygges opp til en styrke på flere hundre tusen mann. Spørsmålet er om dette er realistisk. Spørsmålet er også om det er klokt. Å bygge opp et svært militærapparat kan i større grad bidra til å forsterke problemene enn til å løse dem. Det er antakelig mye viktigere å bygge opp et velfungerende og ukorrupt politikorps. Men her er man kommet svært kort.

Obama har gitt seg selv 18 måneder på å lykkes, før han begynner å trekke de amerikanske soldatene ut. Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes derfor også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet og kan derfor ses som en direkte virkning av president Obamas nye strategi. Det er med andre ord et helt åpent spørsmål om denne begrensede strategien har en sjanse til å lykkes.

Hva gjør Norge i Afghanistan?

 

Norge har ingen vitale interesser i Afghanistan. Allikevel bidrar nordmennene med betydelig sivil bistand og med militære styrker. Og norske myndigheter er beredt til, om nødvendig, å ofre livet til norske soldater for å bidra til å støtte den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban og andre islamske opprørsbevegelser. Det er to årsaker til dette. Begge springer ut av Norges nære forhold til og solidaritet med USA.

For det første: Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 proklamerte USA internasjonal terrorisme som den viktigste trusselen mot landet, og krigen mot terror oppgave nr. én for det amerikanske forsvaret. USAs allierte og samarbeidsland ble mobilisert under parolen «den som ikke er med oss er mot oss». Og frontlinjen i krigen mot terror gikk i det talibanstyrte Afghanistan. For Norge, som anser USA som sin viktigste allierte, var det vanskelig ikke solidarisk å stille opp med styrker i Afghanistan når amerikanerne ba oss om det.

For det annet: NATO er en av bærebjelkene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF og dessuten erklærte at dens fortsatte relevans og framtid som allianse sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det et imperativ for Norge å bidra med styrker til ISAF.

Norge er, med andre ord, ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folk eller for å «få afghanske kvinner ut av burkaen ». Norge er med fordi det er en sentral norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA og å bidra til å opprettholde NATO som relevant og effektiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det er ikke noen motsetning mellom denne overordnete betraktningen og regjeringens uttalelser om formålet med det norske bidraget: Å stabilisere Afghanistan og bidra til sikkerhet. Å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester. Å gi landet et bedre styresett og fungerende institusjoner. Når Norge først, av overordnede utenriks- og sikkerhetspolitiske grunner, deltar i krigen i Afghanistan, framstår dette som aktverdige mål, som hvis de lykkes, rettferdiggjør krigshandlingene som påfører den afghanske sivilbefolkningen så mye lidelse og smerte.

Dersom imidlertid utsiktene til å lykkes i Afghanistan ikke, eller bare i svært liten grad, er til stede, er det derimot grunnlag for å hevde at NATOs og Norges krigføring i Afghanistan ikke er legitim, ikke kan forsvares etisk, selv om den både er i medhold av en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd og skjer eller anmodning fra den afghanske regjeringen. Og i den grad NATOs engasjement i ISAF bidrar til å svekke alliansen, og det norske forsvarets bidrag til ISAF dessuten bidrar til å svekke forsvarets evne til å løse sine oppgaver hjemme, er det grunnlag for å hevde at Norges bidrag til operasjonene i Afghanistan heller ikke tjener landets sikkerhetsinteresser. Alt står imidlertid og faller med spørsmålet: Kan NATO lykkes i Afghanistan?

Kan NATO og det internasjonale samfunn lykkes i Afghanistan?

 

Den kanskje viktigste årsaken til at det så langt har gått galt i Afghanistan er at analysen av situasjonen i landet, grunnlaget for den militære operasjonen, var feil allerede i utgangspunktet. Internasjonal terrorisme var ikke først og fremst, ja ikke en gang i særlig grad, et afghansk problem. Det var et regionalt problem der situasjonen for eksempel i Pakistan var minst like viktig.

 

De viktigste årsakene til at den afghanske befolkningen føler seg utrygg, er: En dårlig og korrupt regjering, vestlige styrkers manglende respekt for landets kultur, innblanding fra nabolandene, arbeidsløshet, etniske konflikter og i sør særlig det at pashtunerne fratas makt, stammekonflikter, Taliban, og til slutt andre faktorer som f eks mangel på demokrati. Når det gjelder det siste punktet viser forskning at den viktigste forutsetningen for demokrati er en velfungerende stat. Det finnes ikke i Afghanistan. Men dersom det, mot formodning, skulle lykkes å stable en velfungerende statsadministrasjon på beina i Kabul så er det flere andre elementer som også må være på plass for at demokratiet skal slå rot. Ett av dem er et minimum av velstand. Et annet er en viss grad av leseferdighet. Ett tredje er en industriell basis. Ett fjerde er en velfungerende middelklasse, osv. Afghanistan har ingen av disse.

En viktig årsak til Karzai-regjeringens manglende legitimitet, i tillegg til korrupsjonen og maktmisbruket, er det internasjonale samfunnets opptreden. Både de internasjonale styrkenes drap på uskyldige sivile (at drapene er utilsiktet er i denne sammenheng irrelevant), og dette at giverlandene har dannet parallelle byråkratiske strukturer til regjeringens, hvor det har vært fravær av en samstemt, konsistent og helhetlig tilnærming og en overvekt av «quick fix» prosjekter. Dertil kommer at det av politiske grunner har vært nødvendig både å ta krigsherrene i nord og konservative religiøse krefter med i regjeringen. Dette har gjort at Karzai har veldig lite handlingsrom, noe som i sin tur øker potensialet for korrupsjon og kriminalitet. Problemet i Afghanistan er, med andre ord, ikke først og fremst Taliban. Det er heller ikke Karzai-regjeringen. Problemet er vedvarende ustabilitet i det afghanske samfunnet, og USA, ISAF, og dermed Norge, er en like stor del av problemet som alle de andre aktørene.

Konklusjon

Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes i stor grad de økende etniske motsetningene i landet, men også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet, og kan derfor ses som en direkte følge av president Obamas nye strategi. Det at Nederland og Canada nå trekker seg ut er også et klart signal som er blitt oppfattet. Taliban minner nå lokalbefolkningen om at når de internasjonale styrkene har forlatt landet vil Taliban fortsatt være der. Motstanden virket mot Sovjetunionen i 1989, og den er i ferd med å virke igjen. Det vet Afghanerne. Det er derfor, etter mitt skjønn, svært små sjanser for at Obamas nye strategi skal lykkes med å stabilisere Afghanistan.

Da vil det bryte ut borgerkrig i landet, påpeker tilhengerne av fortsatt militært nærvær. Sannheten er at det allerede er borgerkrig i Afghanistan hvor NATO og USA er part i krigen. Krigen vil neppe bli mer blodig enn den allerede er, dersom NATO og USA trekker seg ut og overlater til Afghanerne selv å gjøre opp sine mellomværende. Usiktene til at NATO og USA skal lykkes med å stabilisere Afghanistan gjennom fortsatt deltakelse i borgerkrigen i landet er svært små. Og når sjansen til å lykkes med å sette inn militær makt ikke er til stede er det heller ikke etisk og moralsk forsvarlig å gjøre det. Selv om innsatsen uten tvil er folkerettslig legal er den ikke legitim. USA, NATO, og med det Norge, bør derfor trekke styrkene ut og dra hjem.