Yo, sí puedo – Ja, jeg kan

Av Helene Heger Voldner

Nr 3a 2008

15 damer fra 70 år og oppover, en skriveblokk og en visjon om å erklære Bolivia fri for analfabetisme i løpet av 2008.

Av Helene Heger Voldner

Etter tur sitter de bøyd over skriveblokka med pennen i hånda og tunga ut av munnen i dyp konsentrasjon. Det ser ut som om de skriver en og en bokstav, til det til slutt blir et helt ord – deres eget navn. Det er en uvant kombinasjon av nybegynnerens usikre penn og den karakteristiske skjelvende gammeldameskriften, og vitner om nylig ervervet kunnskap. I Barrio San Juan Bosque, et fattig område rett utenfor Cochabamba i Bolivia, ser vi fruktene av et av regjeringens og ALBAs prosjekter.

Ja, jeg kan

De gamle damene som sitter og strever med sitt eget navn, har vært med på prosjektet «Yo, sí puedo» (Ja, jeg kan), et alfabetiseringsprosjekt satt i gang med cubanske midler. Siden 2001 har Cuba jobbet med alfabetiseringsprosjektet, og resultatene har vært enorme. I løpet av de siste fire årene
har prosjektet basert på et cubansk pedagogisk opplegg, blitt satt i gang i mer enn 15 land i Latin-Amerika, Oseania og Afrika. Over to millioner personer har lært å lese og skrive.

I Bolivia kan over 87 % av befolkingen lese og skrive, og de har jobbet aktivt med alfabetiseringsprosjekter over flere år. Fylket La Paz har flest kommuner som er alfabetisert (39), Oruro har alfabetisert alle sine 35 kommuner, Cochabamba sine 21 og Santa Cruz har 13 kommuner alfabetisert.
501 295 personer hadde fullført programmet. Det er 39 018 lærere og 3 811 rådgivere involvert(1). Landet ligger an til å kunne erklære seg alfabetisert i løpet av 2008 som det tredje landet i Latin-Amerika etter Cuba (1961) og Venezuela (2005)(2).

Kunnskap gir respekt

15 av disse som nå kan lese og skrive, sitter foran oss og prøver å forklare oss hva det har betydd for dem at de nå har den kunnskapen. 15 gamle damer, med bowlerhattene og de tradisjonelle skjørtene og pleddene, coca-tyggende og uendelig stolte sitter og ser ned på navnet sitt de selv har skrevet. De snakker i munnen på hverandre når de skal si hva det har betydd for dem. «Vi har fått mer respekt fra andre, og vi har fått mer respekt av mennene våre,» sier de. «Vi er takknemlige for det vi har fått lære,» sier Hilaria Leaño mens hun sender skriveblokka videre. Alle vil gjerne skrive navnetrekket sitt, og alle følger med på hverandre. De som ikke får det til helt med en gang, får straks støtte fra de andre, og forsiktig blir det pekt på hva de eventuelt har gjort feil. De eneste som ikke skriver selv, er de som er så gamle at de ikke ser hva de selv skriver. Fornøyd leverer de blokka fra seg når alle har fått navnet sitt ned.

Å kunne lese og å forstå

Alfabetiseringsprosjektet er et totrinnsprosjekt. Den første utfordringen er å lære folk grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Å kunne se skrevet tekst og skjønne hva det står, eller å kunne produsere tekst selv. Det har enormt mye å si for hver enkelt person som lærer å lese og skrive, og det er viktig for en nasjonal utvikling. Det å kunne lese og skrive utgjør en stor forskjell. Samtidig ligger utfordringen i å kunne lese ikke bare for lesingens skyld, men for å kunne tilegne seg kunnskap og deretter bruke det til noe selv.

Å utdanne medborgere

Det å utdanne folk til å være aktive deltakere i samfunnet, det er det virkelige alfabetiseringsprosjektet, og en av mange utfordringer Bolivia står ovenfor. Når man utdanner folk og borgere skaper man medborgere. Dette er den vanskeligste og viktigste delen av utviklingen. De gamle damene i Bariio San Juan Bosque kan se en tekst og skjønne hva det står, men de er ikke blitt en aktiv, deltakende del av prosessen i landet på grunn av det de har lært gjennom Yo, sí puedo. Det handler ikke bare om å lære bort den faktiske kunnskapen det er å skjønne hva det står, men å virkelig forstå hva det innebærer, og å vite hvordan man skal bruke det. Det er det kunnskapen egentlig handler om.

«Når man utdanner folk, gir man dem et nytt våpen i utviklingen,» sier den argentinske aktivisten Fabian Restivo som har fulgt utviklingen i Bolivia de siste årene. Bolivia er godt på vei i første del av utviklingen, men har et stykke igjen for å nå det siste trinnet.

Praktisk ALBA-politikk

Landet reiser seg. Det har en lang vei igjen, men noe av det som slår en, er hvordan de har tatt tak i det som er absolutt grunnleggende, og gjør noe med det først. Landet kan ikke utvikle seg videre hvis ikke folk kan lese og skrive, og hvis ikke folk er friske. Altså begynner de med de områdene, og begynner med alle uansett aldersgruppe eller klasse. Det spørs hvor mye de gamle damene fra 70 år og oppover faktisk kommer til å bruke den nye kunnskapen, men ideen om at alle tar del i utviklingen, er det viktige. Det er de beviset på, og det viser at det er en kjempesatsing.

 

De nye, gamle skoleelevene er det ALBA skal være. De er en del av en utvikling, de kommer til å være med å føre landet videre. Dette er det ALBA handler om. Yo si puedo-samarbeidet tar sikte på å heve verdigheten til folk og er bygget på respekt. I stedet for at det blir handlet med penger og
materielle verdier, bistår Cuba med noe av det de har mest av, menneskelige ressurser i form av lærere og pedagoger.

 

Snart kan hele Bolivia

 

Nå kan nesten hele landet, snart kan hele landet si «ja, jeg kan» om grunnleggende lese- og skriveferdigheter. De gamle damene vi møtte, har vist hvor mye det har betydd for hver enkelt, Når Bolivia kan erklære seg fri for analfabetisme, har de nådd en milepæl. Og hvis alle på prosjektet er like entusiastiske som de vi møtte, kommer det til å gå fort å få alle gjennom undervisningen. Flittigere skoleelever skal man lete lenge etter.

 

 

Noter:
1 Tall fra PortalAlba, www.alternativabolivariana.org/modules.php?name=News&file=article&sid=2880. Apr.08
2 Tall fra Global Exchange, http://www.globalexchange.org/countries/americas/bolivia/3672.html. Des. 2005