Sårbare Barentshav

Av Frode Bygdnes

Nr 2 2009

Forskerne fremstiller Barentshavet som et friskt hav, et hav som har stor toleranse for endringer og hvor det er liten risiko for kollaps. Kan det være fordi myndighetene nå går inn med nye aktiviteter som oljeboring og skipsfart?

 

 

Frode Bygdnes er med i Rødt sitt miljøutvalg, og sitter i fyllkestinget for Rødt i Troms.

 


 

 

For forskningsdataene er ikke til å bli rolig av. Selv om Barentshavet er et av verdens mest produktive hav, er situasjonen urovekkende. Barentshavet er det havet som rammes hardest av den pågående globale klimaoppvarmingen, omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet for hele kloden.

 

Barentshavet sin genuine produksjon av biomasse henger sammen med næringsrikt kaldt ferskvann som blandes med det varme salte vannet fra Golfstrømmen. Etter hvert kjøles den salte Golfstrømmen ned og salt vann på rundt +4 0C er tungt vann. Det synker til bunns og bunnforholdene gjør at dette vannet returnerer. Bunnen i Barentshavet er grunnest i nord og heller ut i Norskehavet. Dermed får vi en kald strøm som siger tilbake. Bunnforholdene og iskanten er som ei vannpumpe og er med på å sende havstrømmen tilbake til Atlanteren som en kald returstrøm. Polhavet er dermed i mindre grad koblet til verdenshavenes havstrømmer.

 

Ferskvann

 

Med elver som Ob, Lena, Yenisey med flere tilføres Polhavet ferskvann som er ¾ av vannmengden til Amazonas. 2310km3 i året utgjør et ferskvannskikt på 0,3 meter i hele bassenget. Polhavets utløp gjennom Fram-stredet er heller ikke større enn munningen til Amazonas. Dermed blir det liggende flerårs is. Både i og særlig under denne isen vokser det isalger. Isalgen Melosira arctica vokser i flere meter lange tråder som henger under isen. Det kan danne seg algematter under isen på titalls centimeter tykkelse. Når så isen brytes opp, vil disse algene frigjøres. I dag flyter algene inn over Barentshavet sammen med det ferskvannet som flyter oppå den nedkjølte og saltere Golfstrømmen. Det er med på å holde algene flytende høgt i vannlagene. I overflata trives planteplanktonet. Sammen med næringsrikt ferskvann får algene mye sollys og gror under ei vedvarende sol sommerstid. Det er planteplanktonet og isalgene som danner bindeleddet mellom det kjemiske miljøet og de biologiske delene i marine næringskjeder. Det er hos disse artene fotosyntesen foregår. Gjennom fotosyntesen omdannes uorganiske næringssalter, karbondioksid og solenergi til karbohydrater. Isalgene er spesielt tidlig ute og har startet sin sesongproduksjon allerede i april før isen går. Isalgene er fulle av flerumettede fettsyrer og er derfor spesielt næringsrik for andre. Dette er havets kraftfor. De kan utgjøre om lag 20 % av fødegrunnlaget for organismene i neste ledd, men tidlig i sesongen, før oppblomstringen av planteplankton, utgjør de fort 50 % av maten.

 

Alger

 

Barentshavet er et grunt sokkelhav som er over 4 ganger så stort som Norge. Gjennomsnittlig dybde er 230 meter med fiskebanker på bare 100 meters dyp. Det som synker til bunns, blir liggende tilgjengelig for bunndyr og organismer som lever av bunnfallet. Det som blir liggende, går i oppløsning og frigjør næringssalter inne på sokkelen til Barentshavet. Hvis iskanten brytes opp nord for Svalbard, vil denne isfaunaen kunne bli ført ned på 4000 meters dyp. Her vil den kanskje bli olje om noen milliarder år, men det er vel litt vel ambisiøst å tenke på kommende generasjoner i denne sammenheng.

 

Så lenge iskanten er i Barentshavet, vil vi ha klorofyllproduksjon rundt hele sokkelhavet. Den største produksjonen skjer i fjæra i sør og i iskanten i nord. Forsvinner iskanten, vil denne produksjonen reduseres kraftig, kanskje en halvering.

 

Polarfronten

 

Møte mellom Golfstrømmen og Ishavet kalles Polarfronten og går fra Svalbard via Bjørnøya til Novaja Semlja, godt sør for Frans Josef land og kontinentalsokkelen i nord. Med et varmere klima, er det meget uklart hva som skjer med polarfronten. Polarinstituttet sier:

«Dersom fronten bryter sammen, må vi forvente et helt annet vannmasseregime i det nordlige Barentshavet».

 

Flyttes denne fronten nord for sokkelen, vil vi miste de produktive produksjonsforholdene som Barentshavet har. Lagdelingen av vannmassene kan forsvinne. Et isfritt Arktis vil gi helt nye betingelser som er ødeleggende for Barentshavet. Golfstrømmen kan stikke seg inn i Polhavet og konsekvensene har en ikke oversikt over. Forholdene ligger neppe bedre til rette lenger nord eller øst-over for den produktive møteplassen mellom kaldt og varm vann som vi har i Barentshavet.

 

Biomasse

 

Polarfronten skiller ikke bare to forskjellige vannmasser og ulike alger i sør og i nord. Det er også en møteplass for marine organismer. Den viktigste transportøren av biomasseproduksjon i den nordlige del av Barentshavet og til torsken i sør, er lodda. Lodda er en nøkkelart for skreien.

 

Barentshavets biologiske mangfold er stort med godt over tre tusen registrerte arter av dyr og alger. Barentshavet er litt mer enn dobbelt så stort som Nordsjøen, men mange ganger mer produktiv. Beregningene sier at det er 30 millioner tonn dyreplankton, 5–10 million tonn lodde, 2–4 million tonn sild, 1,6 million tonn torsk og 1,3 million tonn polartorsk. Bare hysa er beregna til 0,4 mill tonn, som er litt mer enn tyngda av den norske befolkningen på 4,8 millioner om gjennomsnittsvekta vår er 75 kg. Russiske forskere tar med 150 million tonn bunndyr-biomasse i tillegg.

 

Dette er riktignok bare grove overslag, men handfast er det at bare det norske fisket henter ut av Barentshavet en årlig fangstverdi på 3 milliarder kroner. Det utgjør 30 % av fangstverdien den samlede norske fiskeflåten tar. Dessuten er det dette havet som produserer skreien som taes i Lofoten. I tillegg fisker Russland og tredje-land i Barentshavet, samt at det fiskes en masse «svartfisk» som ikke registreres, særlig fra Smutthullet.

 

Om polarfronten drar seg nordover på dypere hav, vil det få dramatiske konsekvenser for nøkkelarter som raudåte og lodde og dermed for de artene som beiter på disse. Matfatet for fiske- og pattedyrsamfunnene i Barentshavet vil bryte sammen.

 

Smelting

 

I 2004 steg gjennomsnittstemperaturen i Barentshavet med 0,5 0C. Dette var da det høgste temperaturavviket som var observert siden målingene startet. Og det skyldtes ikke at det var stor innstrømming av vannmasser. Faktisk var vannmengden som kom med Golfstrømmen en del lavere enn det som hadde vært vanlig. Det var ene og alene på grunn av at dette vannet var varmere enn normalt.

 

 

Når iskanten trekker seg nordover, så minker den og. Det er randområdet av iskappa som er de store arealene. For hver kilometer den trekker seg nordover, blir iskanten 3,14 km x 2 = 6,28 km kortere. For Polhavet er et ganske sirkelrundt hav. Så hvis iskantens avstand til polpunktet halveres, så har 3 ganger så mye ismasse forsvunnet sammenlignet med det som blir igjen. Det er nå de store is-arealene smelter. Iskappa er en viktig termostat for jordkloden, særlig iskappa i nord. For den overopphetinga og overskuddsenergien som sola gir kloden ved ekvator, kjøles når Golfstrømmen gir fra seg varme på tur nordover. Når 1 kg is smelter, så kreves det like mye energi som det trengs for å varme opp 1 liter vann fra 0 til 80 0C, nøyaktig 333 kJ per 1 kilogram. Derfor er det mer dramatisk enn at det bare forsvinner noe is i Polhavet. Det er termostaten og magasinering av kjøleelementet som forsvinner. Når Polhavet blotter seg for midnattssola, så går 90 % av energien ned i havet. Da iskappa lå der, ble 90 % av solenergien reflektert. Iskappa, særlig den i nord, er klodens kjøleelement.

 

Dyreliv

 

Siden 1978 har iskappa nord for oss smeltet på størrelse med Norge, Sverige og Finland, 2,7 % per tiår vinterstid. De siste årene har Barentshavet praktisk talt vært isfritt sommerstid. Ikke bare har iskanten trukket seg nordover, men havisen har blitt tynnere. Derfor blir det også vanskeligere å danne flerårsis. At isen smelter og iskanten trekker seg nordover nå, vil føre til en klar reduksjon av artsmangfoldet i is-samfunnene, særlig for de arter som er avhengig av flerårsis. Om isen forsvinner, vil det rive grunnen unna det dyrelivet som bruker iskanten til å beskytte og hvile seg eller for å jakte. Isbjørnen er gjerne symbolet på dramatikken som nå utspinner seg nord i Barentshavet. Vi mennesker har ansvar for denne arten som vi fra før har forgiftet med tungt nedbrytbare organiske stoffer som PCB (polyklorerte bifenyler) og andre luftforurensninger som har bygget seg opp i næringskjeden. Likevel er kanskje skjebnen til topp-predatorer som isbjørnen, den minst dramatiske for oss. For isbjørnen er øverst i næringskjeden.

 

Dyreplankton

 

Mer dramatisk er det hvis disse endringene påvirker dyreplankton som er første ledd etter primærprodusentene i Barentshavet (trofisk nivå 2). Det er disse som gjør planteplankton om til biomasse. Like lite som vi kan spise gress, kan fisken beite på planteplankton. Nøkkelrollen for biomasseproduksjonen ligger i tre arter; ishavsåta, rødåta og krill. Krillen er den skapningen på jorden som samla utgjør størst masse til tross for sin lille kropp. Her nord er det raudåta som er den viktigst, den vi også kaller kruttåta fordi vi fort får mye luft i magen når vi spiser småsei full av raudåte. I vårt havområde utgjør raudåta mellom 80 % og 90 % av den samlede biomassen til dyreplankton. Nå planlegges det å fiske direkte på denne for å lage fiskefor til oppdrettsanlegg. Her har vi et hav som er i balanse, som får det til å gro opp naturlig med et mangfold av arter som vi kan høste av. Å belaste primærprodusenten uten å kartlegge dens kondisjon, er kanskje et godt bilde på kapitalismens kortsiktige planlegging. Dess mer raudåte som kan gjøre om planteplankton til biomasse, jo bedre er det for hele økosystemet.

 

Reduksjon og tap

 

Polarinstituttet skriver i sin rapportserie nr.126, at mindre is kan øke primærproduksjonen i den delen av Barentshavet som i dag er islagt. Ideen er at mindre is slipper til mer sollys i havet. Sollyset er bra for planteplanktonet, men målinger som er gjort fra 1979 til 1985, viser liten produksjon ute i havet. (jfr illustrasjon i Ottar 5/2005, s 18) Det er langs iskanten og langs kysten en har den største klorofyllproduksjonen. Dessuten må en tro at mer hav vil gi fuktigere luft med skydekke og dermed lav produksjon der det i dag er mye sollys.

 

I samme rapport antydes det at dyreplankton kan få en mer nordlig utbredelse. Det betyr ingen ting dersom beitegrunnlaget ikke økes. Større utbredelse er ikke det samme som mer dyreplankton. Barentshavet har arealbegrensninger og hele havet er i dag i produksjon. Vi vil ikke kunne nyttegjøre oss i samme grad av havet nord for Barentshavet, men kanskje kan havene øst for Barentshavet bli mer produktive. Vi aner allerede i dag at polartorsken trekker østover. Dette har det vært fokus på fordi Russland får større del av den ressursen vi har i dag. Men det er og en kortsiktig problemstilling. For menneskeheten er det viktigst at havet gir oss føde, så da er det bare å håpe at kysten utenfor Sibir kan produsere. Men de gunstige forholdene som er i Barentshavet, er ikke tilstede i Karahavet og østover.

 

Media og den offentlige debatt stiller feil fokus når de fremstiller at et varmere klima kan få nye arter nordover. For eksempel kan en få makrell i Vesterålen sommerstid nå. Om makrellen koloniserer Barentshavet, så betyr det ikke økt fiskeproduksjon, den vil fortrenge silda og lodda. For å finne hva Barentshavet kan yte av pelagisk produksjon, må en se på om beitegrunnlaget kan økes. Og beitegrunnlaget er dyreplanktonet.

 

Stressfaktorer

 

De tre dyreplanktonene vi har, er alle skalldyr. Klimaendringene og is-smeltinga kommer av klimagasser som CO2. Mer CO2 i lufta, betyr og mer CO2 i havet. Vi kan allerede registrere et surere hav som påvirker koraller og blekksprut. Alle organismer med kalkskall vil bli påvirket med endringer i pH-verdiene i Barentshavet. For oss er kanskje den mest dramatiske endringa om dette påvirker plante- og dyreplankton.

 

Ozonlaget er tynnest ved polene, så tynt at det oppstår direkte hull med følgende UVstråling. De ultrafiolette strålene reflekteres av isen. Iskappa er med på å beskytte livet i havet. Dersom planteplankton utsettes for UV-stress, reduseres fotosyntesen, dvs. at en økende UV-stråling reduserer havets evne til å ta opp CO2. Sammen med miljøgifter har en all grunn til å være urolig for alle artenes kondisjon og helsetilstand.

 

Med oljevirksomhet utgjør også kjemikalier og produsert vann en fare. Det kan gi negative langtidsvirkninger på hele den marine faunaen. Kjemiske komponenter fra råolje kan gi genetiske skader også hos fisken. Alderen på fisken som nå gyter, er gått kraftig ned. Sannsynlig medfører det at eggene og larvene nå er mer sårbare for slike kjemiske påvirkninger. Og lite veit vi om dyrelivet på havbunnen i Barentshavet og dens omstillingsbehov når polarfronten flytter seg.

 

Konklusjon

 

I rapporten fra Polarinstituttet taes disse urolighetene frem og drøftes. Konklusjonen deres er at økosystemet i Barentshavet har tålt og vil tåle store svingninger før de dramatiske konsekvensene vil melde seg. Men angrepene på økosystemet er allerede store, skjer samtidig på mange felter og virker selvforsterkende og ødeleggende på det balanserte livet som har utviklet seg her i lang tid. Ikke bare må vi stoppe annen menneskelig påvirkning av økosystemet, vi må få til reversering av den største utfordringa av alle; global oppvarming, om ikke Barentshavet bare skal bli et hav lik Nordsjøen. Dette ansvaret har vi både for økosystemet, for urfolket, for kystbefolkningen og for nasjonen, ja for hele menneskeheten. En av verdens beste produksjonsarenaer for mat, forvalter vi. Vi må verne om de fornybare ressursene og ikke gamble med oljeaktivitet i et sårbart og belasta havområde. Økosystemet i Barentshavet er ikke robust nok til å tåle både oljeutvinning, økt transport og global avbrenning av de oljeressursene som er her.

 

Det viktigste nå er å bevare isen. Vi må stoppe den globale oppvarmingen. En annen verden er nødvendig.

 

Kilder:

 
  • Havets ressurser, Havforskningsinstituttet
  • Det arktiske system, Ellen Elveland, Norsk Polarinstitutt
  • Rapportserie 126, Harald Loeng (red), Norsk Polarinstitutt
  • Diverse temahefter fra tidsskriftet Ottar, Tromsø Museum