Fredrikke Marie Qvam (omtale)

Av

Nr 3 2013

Magnhild Folkvord:
Fredrikke Marie Qvam
Rabaldermenneske og strateg
Samlaget, 2013, 320 sider

Fredrikke Marie Gram var en målbevisst og viljesterk ung pike fra en av Trøndelags største gårder da hun forelsket seg i huslærer Ole Anton Qvam, 14 år gammel. Etter noen års hemmelig forhold forlovet de seg. Fredrikkes far var død i mellomtiden, og dette gjorde nok at mora var mer positiv til forholdet enn hun ellers hadde vært. By Brug var svært, og mora trengte den hjelpen hun kunne få fra Fredrikke og Ole A. Qvam.

De to var opptatt av målsaka, og hadde helt fra starten et kameratskap og politisk samarbeid. De var begge venstrefolk, og Ole A. Qvam var stortingsrepresentant for Venstre alt fra før de flytta til gården Gjævran. En stor gård som krevde mye av husfrua Fredrikke. Kanskje for mye utfra hennes ønsker om å delta i det politiske liv. Hun klaget ofte til mannen over alt strevet, bekymringene og all tida det tok. Men hun fikk raskt erfaring og tok styring på gården. Hennes sjølstendighet og evne til å organisere kom til sin rett. De fikk fire barn, men to døde tidlig, og sønnen Olav var lungesjuk i mange år før han døde 25 år gammel. Ett kapittel er viet den helsereisa Fredrikke, Louise og Olav gjør til Algerie i håp om at det skal hjelpe på sønnens sjukdom. Ei svært uvanlig reise på denne tida (1890–91) og ei svært uvanlig kvinne som er åpen og interessert i møte med det fremmede. Også her vies mye plass til å fortelle om det politiske mennesket Fredrikke som følger med i regjeringskabalen som legges i Norge, og sender råd hjem til mannen. Sjølsagt var det også av en viss økonomisk betydning om mannen ble statsråd eller ei.

Under de politisk turbulente åra før unionsoppløsningen i 1905 var Ole Anton Qvam statsminister i Stockholm i 1902–03. Det var ubeleilig for Fredrikke som hadde lands-møte i Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) og mange andre store oppgaver å ta seg av den våren og sommeren. I et brev til mannen 4.1.1903 skrev hun: «Jeg har for kort Tid igjen at leve til at ha Raad til at sløse Tiden bort til ingen Ting». Dette ingenting var å være statsministerfrue og bruke tid på selskapelighet og representasjon. Men hun reiste, og fikk laget et hjem for mannen, Louise og seg selv. Raskt fant hun også ut at muligheten for å påvirke politikere og andre både når det gjaldt unionspørs-målet og stemmerettssaken var god i sin nye posisjon. Samtidig gjorde hun arbeidet som krevdes av henne hjemme i Norge.

Hun var en omstridt person, ofte svært direkte og alltid opptatt av sak, men fine fester laget hun. Høsten 1903 tapte Vestre valget, og Ole A. Qvam gikk av som statsminister. Et år etter døde han, og Fredrikke mistet sin store kjærlighet og arbeidskamerat. Ole A. Qvam fikk en veldig positiv nekrolog skrevet av Gina Krogh: «For den store fædrelandsven stod kvinders frigjørelse som en av betingelsene for at Norge skulde bli et fremtidens land.» I hans liv hang teori og praksis sammen, skrev hun også.

F. M. Qvams posisjon i Norge var svært sentral og hadde avgjørende betydning for hvordan arbeidet for alminnelig stemmerett for kvinner (og menn) ble ført fram til seier. Hun deltok også i internasjonale organisasjoner og konferanser, både som representant for LKSF og som regjeringens representant. I 1913 deltok både hun og Gina Krogh på den siste internasjonale kvinnestemmerettskongressen i Budapest (krigen 1914–18 satte en midlertidig stopp) som regjeringens representanter og kunne melde om den store seieren hjemme.

Alt i 1883 fikk hun gjennomført sin første innsamling, til ei fane til det nystarta Egge Skytterlag. Disse skytterlaga utgjorde geriljahæren som skulle kjempe for Norges frihet fra Sverige om nødvendig. Sjølstendighet, norskhet, frihet og likestilling var de bærende verdier for Fredrikke og lå i bunnen for alt hennes arbeid. Gjennom hele boka understrekes hennes evne til å tenke strategisk, både i prioritering av saker, allianser som måtte bygges og mobilisering av alle som kunne tenkes å støtte saken. Hun hadde en spesiell evne til å organisere, og i dette lå hennes enorme betydning for både Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), Norsk Kvindesagsforening og Nationalkomiteen til bekjæmpelse af den hvite Slavehandel (kvinner og barn). Hun var leder for alle disse, og så betydningen av at sakene hang sammen i den forstand at det ville bedre kvinners liv, føre til økt bevissthet blant kvinnene og styrke stemmerettskampen.

Folkvord har gjort et veldig grundig arbeid med kampen for kvinners alminnelige stemmerett. Oppstarten av Kvindestemmeretsforeningen, uenighetene om arbeidsmetoder og mål, opprettelsen av Landskvindestemmeretsforeningen og hele den lange historia med tilbakeslag og seire. Særlig er den grundige gjennomgangen av argumentene som ble brukt for og mot i denne striden, interessant.

Det veldige arbeidet Fredrikke og alle lokale lag av NKS og LKSF, pluss alle enkeltdamer gjorde for å samle nær 300 000 tusen underskrifter til støtte for unionsoppløsningen med Sverige, er fortalt med stor entusiasme og er en stor glede å lese.

Parallelt med stemmerettsarbeidet ledet F. M. Qvam NKS. Denne foreningen ble startet som et «krigsforberedende» arbeid for å skaffe sanitetslasaretter og utdanne pleiere i tilfelle krig. Den gjorde også et formidabelt arbeid på dette området. Kampen mot tuberkulosen, helsestasjoner, fødestuer, sjukepleieskoler og behandlingshjem var kvinnenes bidrag til å skape et helse- og velferdstilbud som ikke fantes på denne tida. Arbeid av strategisk betydning for kvinnenes liv, deres sjølstendighet og arbeid, men like viktig for samfunnet. Fredrikke var, særlig i NKS sitt samarbeid med organisasjoner ledet av menn, for eksempel Lægeforeningen, veldig påpasselig med at det kvinnene hadde skapt, skulle de sjøl ha råderetten over.

Folkvord behandler i all hovedsak F. M. Qvams politiske liv, analyserer og stiller mange viktige spørsmål. Hun viser mange sammenhenger fra denne tida i kampen for kvinners rettigheter med dagens kamper for de samme rettighetene. Særlig kampen mot handelen med kvinner og barn er ukjent historie.

Boka er detaljert og grundig om en av de viktigste periodene i norsk historie, både for kvinner og menn, og for nasjonen. Den er godt komponert og veldig spennende. Magnhild Folkvord er en god nynorskbruker. Språket i boka er drivende godt.

Men jeg savner mer av historien om hennes private liv. Grunnen til dette savnet er at det er vanskelig å tegne seg et bilde av personen Fredrikkes forhold til mora, mannen, barna og søsknene. På denne tida var forhold mellom familiemedlemmer ganske tette, men boka tegner et bilde av en dame som ikke brevveksla med andre enn datteren, mannen og kvinner hun arbeidet med i forskjellige sammenhenger. Lite om sorgene over de fire barna hun mistet, og ingenting for eksempel om hun var stolt over datteren Louise som ble lege. Folkvord skriver at Fredrikke maktet å fortsette arbeidet sitt etter at hun mistet mannen sin i 1903, samme etter at sønnen Olaf døde. Men kanskje var det sånn at hun brukte arbeidet til å døyve sorgen? Eller var arbeidet for sakene hun brant for, så altoverskyggende i hennes liv? Hun var aktiv til hun døde 95 år gammel og leder for NKS til hun var 90 og må ha hatt en enestående dedikasjon for sakene hun trodde på. Noe mer om de private reaksjonene og forholdene ville gjort Fredrikke Marie Qvam til en helere person, og gjort henne enklere å forstå i noen situasjoner.

Taran Anne Sæther