Fire fakta om forskjells-Norge

Ingen partier har gått til valg på å gi mer til de rike eller å ta fra de fattige. Likevel er det slik utviklinga har vært de siste tiårene.

På 80-tallet tjente de superrike 26 ganger snittinntekten. På 2000-tallet tjente de 178 ganger snittinntekten. Og i takt med at de rikeste har rykka fra, øker barnefattigdommen.

Marie Sneve Martinussen er samfunnsøkonom og nestleder i Rødt.

Forskjells-Norge har blitt vår aller største utfordring som samfunn, og derfor er kampen mot forskjells-Norge Rødts aller viktigste sak.

De etablerte partiene har lenge levd i sin egen boble når det gjelder de raskt økende klasseskillene. De sier at vi skal være glade for at Norge har små forskjeller, og at jobben er å hindre at de blir større. Jonas Gahr Støre sa til Aps landsmøte at de skulle videreutvikle Norge som et land med små forskjeller. Da kan man spørre seg hvor Støre har vært de siste tiårene. Siden 1990 har forskjellene økt raskere i Norge enn i USA. De superrike tjener 178 ganger mer enn vanlige folk. Er det små forskjeller? Er det en samfunnsutvikling Arbeiderpartiet er fornøyd med og vil videreutvikle? Det finnes mange land som har enda større forskjeller, men det betyr ikke at forskjellene i vårt eget land er små. Forskjellene i Norge er store. Altfor store.

Forskjells-Norge kan beskrives på mange ulike måter, under følger tall og fakta om fire ulike aspekter ved forskjells-Norge.

1. Barnefattigdom

Stadig flere norske barn vokser opp i familier med inntekt under den definerte fattigdomsgrensa. Tabellen under viser hvordan både antall barn og den prosentvise andelen har økt i perioden 2006–2013.

Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i denne gruppen, og står også for det meste av økningen de siste årene. Disse barna utgjør om lag 12 prosent av alle norske barn, men over 50 prosent av barna som vokser opp i fattige familier.

Den geografiske fordelingen er også svært skjev. I Oslo er over 16 prosent av alle barn definert som fattige, mens andelen i Sogn og Fjordane er litt under 6 prosent.

Familier med inntekt under fattigdomsgrensa består hovedsakelig av enslige forsørgere og par med barn under 6 år.

Definisjoner

Definisjonen som brukes om fattige familier, eller lavinntektsfamilier, er en familie som har en samlet inntekt på under 60 % av det som er medianinntekten i Norge. Det vil si at fattigdomsgrensa ikke er et fast tall, men øker når inntektsnivået ellers øker. For 2013 var inntektsgrensene:

• For to voksne og to barn:
  Til sammen 412 000 kroner som de fire skal dele på, etter skatt.
• For en enslig forsørger med to barn: 314 000 kroner etter skatt.

SSB definerer barn med innvandrerbakgrunn som barn som enten har innvandret til Norge eller er født i Norge av foreldre som har innvandret. Disse barna utgjør om lag 12 prosent av alle norske barn, men over 50 prosent av barna som vokser opp i fattige familier.

2. Rikdom: Formue og inntekter

I samme periode som barnefattigdommen har økt, er antallet norske millionærer mer enn doblet. Nedenfor vises utviklingen for perioden 2006–2013.

I 2013 var altså over hver tiende nordmann millionær.

Disse tallene er basert på ligningsopp-gaver, og teller personer med nettoformuer over en million kroner. Nettoformuer er summen av alle bankinnskudd, verdipapirer og fast eiendom minus gjeld. Det er viktig å vite at fast eiendom regnes etter likningsverdi, ikke markedsverdi. For boligen man selv bor i, er likningsverdien 25 prosent av markedsverdien, mens det for andre boliger man eier, oppgis 70 prosent av markeds-verdien.

Også antallet milliardærer har økt i perioden: Fra høsten 2005 til høsten 2013, de åtte årene med rødgrønn regjering, ble antallet nordmenn med over 1 000 000 000 kroner i formue mer enn doblet. I 2005 var det 86 norske milliardærer. I 2013 hadde dette tallet for første gang steget til 200.

I perioden etter 1990 har inntektsforskjellen mellom den rikeste 1 prosenten og gjennomsnittet økt mye kraftigere i Norge enn i USA. I 2014 tjente den rikeste prosenten i gjennomsnitt over 2,3 millioner kroner hver, mens de «fattigste» 90 prosentene hadde i gjennomsnitt en inntekt på 235 000 kroner i året.

3. Skattekutt

Det beste beviset på at det er mulig å føre en aktiv politikk mot forskjells-Norge er å se på hvordan dagens regjering driver en wminst like aktiv politikk for å forsterke forskjellene.

Formålet med skatte- og avgiftssystemet er både å finansiere offentlige velferdsgoder og å bidra til økonomisk omfordeling. Når regjeringa kutter i skattene, reduseres størrelsen på det offentlige budsjettet, statsbudsjettet, og muligheten for å finansiere fellesløsninger blir mindre. Når skattekuttene i tillegg gis til de som har mest fra før av, gir dette enda større utslag i å forsterke forskjells-Norge.

Forslag til skattekutt	Utgjør årlig kutt i statsbudsjettet på:
Arveavgiften fjernes	1 975 millioner
Formueskatten reduseres fra 1,1 % til 1,0%, samt øke bunnfradraget til 1 mill (2014)	1 595 millioner
Formueskatten reduseres fra 1,0 % til 0,75%, samt øke bunnfradraget til 1,2 mill (2014)	4 130 millioner
Skattesats alminnelig inntekt redusert fra 28 % til 27 %	10 540 millioner
Selskapskatt redusert fra 28 % til 27 %	2 600 millioner
Utvidet BSU-ordning	270 millioner
Andre skatte og avgiftsletter i 2015	4 070 millioner
Kilde: Statsbudsjettet 2014 og 2015

 

Den mørkeblå regjeringen har kuttet skattene i to runder, i forbindelse med Statsbudsjettet for 2014 og 2015. I begge omgangene har KrF og Venstre «dempet» kuttene gjennom sine forhandlinger. Over er en oversikt over de kuttene som har vært Høyre og FrPs opprinnelige forslag, og dermed uttrykk for deres politiske ståsted:

De viktigste endringene fra denne oversikten til de statsbudsjettene som ble vedtatt i Stortinget (etter forhandlinger med KrF og Venstre), er at formueskatten ble redusert til 0,85 % og ikke 0,75 % slik regjeringen foreslo.

Noen tall om fordelingen av skattekuttene som ble foreslått i statsbudsjettet for 2015:

• De 5 % rikeste fikk 49 % av skattelettene.
• En person med gjennomsnittlig inntekt fikk 1000 kroner i skattelette, mens landets 10 rikeste fikk i snitt 12,5 millioner kroner hver.
• Kuttene i formueskatten alene (4,1 mrd) ville vært nok til å finansiere gratis tannhelse til alle.

4. Geografiske forskjeller

Systematiske forskjeller får geografiske utslag. På flere områder er det stor ulikhet mellom norske kommuner og fylker, som for eksempel i inntektsfordelingen for husholdninger. Under vises fordelingen mellom fylker i 2013.
 

Kilder: http://www.hegnar.no/okonomi/artikkel511588.ece. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_7242&Main_6157=7239:0:25,8904&MainContent_7239=7242:0:25,8929&Content_7242=7244:110610::0:7243:2:::0:0#eHandbook1106105. https://www.ssb.no/statistikkbanken/SelectVarVal/saveselections.asp. http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/store-regionale-forskjeller-i-husholdningsinntekt-innenfor-oecd

En gjennomsnittlig familie i Rogaland har altså mer enn 35 % høyere inntekt enn en gjennomsnittlig familie i Hedmark.

Hvis man også ser på forventet levealder er de geografiske forskjellene store. En mann i Sogn og Fjordane kan regne med å leve i 3,4 år lengre enn en mann i Finnmark.

Men ulikhetene på fylkesnivå skjuler de største skillelinjene, som er å finne i de største byene. Oslo er som landets største by, også der hvor forskjells-Norge tydeligst kommer til syne. Over 16 prosent av alle barn i Oslo vokser opp i fattigdom, det dobbelte av landsgjennomsnittet på 8,8 prosent. Samtidig finner vi desidert flest millionærer og milliardærer i hovedstaden. På en internasjonal oversikt over hvilke byer hvor tettheten mellom dollar-millionærer er størst kom Oslo på 7. plass, like etter London og New York (for å være millionær i dollar må du ha 7,7 millioner norske kroner). Du finner det høyeste antallet med lavinntekt i Oslo.

Forskjellene i levealder er også størst internt i storbyene, med «rekord» i Oslo hvor den gjennomsnittlige levealderen for menn er 8,8 år lavere i bydelen Sagene enn i nabobydelen Vestre Aker.

Dette sammenfaller også med økonomiske forskjeller: OECD har utarbeidet en rapport som sier at de regionale forskjellene i husholdningenes inntektsnivå er små i Norge. Derimot er det stor variasjon i graden av inntektsulikhet innenfor hver enkelt norsk region, klart større enn i mange andre land, og dette gjelder særlig hovedstadsområdet.

Kommuner med under 20 000 innbyggere er det eneste nivået i norsk politikk hvor faglærte og ufaglærte arbeidere pluss de som jobber i primærnæringene ikke er under-representert sammenlignet med gjennomsnittlig andel av befolkninga på nasjonalt nivå.

Mer å lese:

• Du kan lese mer i artikkelen «Flere økonomisk utsatte barn» av Jon Epland og Mads Ivar Kirkberg på: http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/flere-okonomisk-utsatte-barn)
• En enkel oversikt over skattetall og millionærer finnes på http://www.dagbladet.no/2014/10/17/nyheter/innenriks/okonomi/skattelistene/skattelistene_2013/35784986/ http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2014/01/22/norges-en-prosent-rikeste-har-blitt-tre-ganger-sa-rike-pa-18-ar
• «Det nye Norge». Manifest-rapport, 2011.
• Kostnad tannlegereform: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2009/04/21/87454/snart-kan-du-gjore-det-gratis)