EU i krise
Av Helle Hagenau
Ingeborg Eliassen:
Harde tider – Det nye arbeidslivet i Europa
Oslo: Spartacus forlag 2014
Halvor Fjermeros:
Uro i Euroland – Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv
Oslo: Res Publica 2014
Det vrimler med bøker og rapporter om krisa i EU. Det er dyster lesning. Fattigdommen brer om seg, velferdsstatens demonteres, faglige rettigheter står for fall og demokratiet blir satt ut av spill. Vi har vært vitne til drastiske endringer i arbeidslivet og nedbygging av demokratiet de siste fem-seks årene i det kriserammede EU. For å si det med Naomi Kleins ord:
Kriser er en mulighet for elitene til å få gjennomført upopulære endringer som er skadelige for flertallet.
Og det har EU-eliten til de grader benyttet seg av.
Ingeborg Eliassen og Halvor Fjermeros har skrevet hver sin tankevekkende bok om emnet. Eliassens Harde tider og Fjermeros’ Uro i Euroland er to bra bøker på norsk som tar for seg konsekvensene av krisa. Fjermeros har reist til Storbritannia, Spania, Hellas og Tyskland, mens Eliassen har oppholdt seg i Hellas, Sverige, Frankrike og Tyskland.
Uro i Euroland
Forfatter og journalist Halvor Fjermeros har skrevet en lettlest bok om fagbevegelsens rolle i et EU i økonomisk krise. Hans mål er å undersøke hvordan fagbevegelsen i ulike land opptrer i en situasjon med permanente angrep på velferds- og arbeidslivsordninger. Det gjør han ved å reise til fire land, tre som er direkte rammet av euro-krisen, og ett land som sliter med en til dels selvskapt krise (Storbritannia). Fjermeros skildrer en rekke hendelser og gjengir samtaler med mange personer som til sammen gir et bilde av land i krise.
Fra Hellas får vi høre om privatisering av havnen i Athen og om Amazons utnyttelse av sine ansatte på et lager i Tyskland. Om demonstrasjonstretthet og massearbeidsløshet, spesielt blant ungdom. At faglige rettigheter blir undergravet raskere enn noen gang og at en splittet fagbevegelse ikke makter å gjøre noe ved situasjonen. I begge ender av den politiske skalaen blomstrer partiene. Hellas er et godt eksempel på dette. Det nynazistiske partiet Gyllent Daggry og det venstreorienterte anti-kutt partiet Syriza har begge fått vind i seilene.
Men det er glimt av håp. Bevegelsen mod husutkastelser i Spania. Reformen av offentlig sektor i Newcastle som sikret at offentlig tjenester ikke ble privatisert. Syriza i Hellas.
Harde tider
Journalist i Stavanger Aftenblad Ingeborg Eliassens bok er velskrevet og lettlest. Hun ønsker å undersøke hva det er som skjer med europeisk arbeidsliv i et EU i krise. Hun begynner boka med å konstatere at
I krisens navn har myndigheter høvlet ned folks rettigheter i arbeidslivet, noen steder i et rasende tempo. Ordninger som har vært kjempet frem over generasjoner, er blitt avskaffet. Denne politikken har skjøvet makt og penger fra flertallet til et privilegert mindretall.
Så kort, og så klart kan det sies.
Eliassen illustrerer gjennom tallrike eksempler og grundig research hvordan arbeidslivet har endret seg og hvilke konsekvenser EUs nedskjæringspolitikk har hatt på blant annet helsevesenet i Hellas. Hun gjennomgår Hartz-reformene i Tyskland som for alltid endret tysk arbeidsliv. Målet var å beholde normale arbeidsforhold i en kjerne av arbeidsmarkedet og etablere en fleksibel ytterkant, men 30 % havnet i ytterkanten. Hun beskriver arbeidskonflikter i flere ulike land som alle har til felles at fabrikkeierne truer med utflagging hvis ikke arbeiderne vil akseptere dårligere vilkår. Et eksempel er kampen i Amiens hvor Goodyear truet med å legge ned nærmere 1200 arbeidsplasser fordi de kunne tjene ennå flere penger ved å produsere dekk i lavkostland. Og slik ble det. De eneste som tjente på det i Amiens, var det høyreekstreme Front National.
Eliassen går også lengre tilbake i tid, nemlig til 2004 som var året hvor EU ble utvidet med 10 land i Øst- og Sentral-Europa. Det var det året hvor ord som «sosial dumping», «sosialturisme» og «løs-arbeidersamfunn» for alvor holdt sitt inntok i språket, både her i Norge og andre steder. Det var året som endret Europa, ifølge Eliassen.
Boken er spekket med eksempler på et arbeidsliv i endring. Unge som utvandrer i hopetall fra Irland og Spania fordi det ikke finnes arbeid. Den økende bruken av vikarbyrået og midlertidige ansatte er en annen trend. Og bruk av praktikanter som billig eller gratis arbeidskraft i stedet for å øke antallet av fast ansatte. At flere og flere nye jobber er lavlønnsjobber.
Kunnskap om sammenhenger
Bøkene supplerer hver andre på en fin måte. Eliassen skriver om bakgrunnen for krisen og om hvordan arbeidslivet har endret seg dramatisk, og Fjermeros tar for seg fagforeningenes rolle i denne prosessen. Eliassen har mange og veldokumenterte skildringer av hvordan kvinnene har blitt rammet i det kriserammede EU, både i arbeidslivet og ved demonteringen av velferdsstaten. Et aspekt som er helt fra-værende hos Fjermeros.
Både Eliassen og Fjermeros drøfter begrepet «prekariatet», altså den gruppen av mennesker som lever i utkanten av samfunnet. De, som har midlertidige ansettelser eller null-kontraktansettelser. De, som har både en og to jobber, men fortsatt ikke har kan leve av inntekten (working poor). De, som har mistet helseforsikringen fordi de mistet jobben. De, som er fallet helt ut av systemet fordi reglene har blitt strammet opp. De som gjerne vil ha en jobb, men som ikke finner den fordi det ikke er noen jobb å få. Som oftest er det kvinner.
Begge bøkene anbefales på det varmeste til den som er interessert i mer kunnskap om krisen og konsekvenser av krisen, spesielt i arbeidslivet, og sammenhengen mellom EUs politikk, økonomi og demokrati.