Enda en krig på feil premisser

Av Heming Olaussen

Nr 4 2015

Det er jo egentlig elementær sosialhistorie.

Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted.

Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Heming Olaussen er landsstyremedlem i SV, kommunestyrerepresentant for SV i Re i Vestfold og tidligere leder av Nei til EU i Norge.

Etter IS’ terrorangrep i Paris har politiske ledere á la Hollande, Cameron og Putin svingt seg til de store retoriske høyder.

I ekkokammeret hører vi grumset fra blant annet Marie Le Pen, Per Sandberg, Niall Ferguson, Dansk Folkeparti, Hege Storhaug. IS skal «utslettes». Det skal bli «total krig». I tillegg kommer utspill fra Jan A. Ellingsen fra FrP (medlem av Stortingets justiskomite) om å internere «risikopersoner». Altså fengsling før forbrytelse. Storhaug vil forby moskeer.

Politibevæpninga forlenges nok en gang. VG skriver enda mer ekstreme lederartikler

Demokratiske prinsipper blir ikke så viktige. Rettsstatsprinsipper blir ikke så viktige. Internasjonale konvensjoner er bare til bry. Ytre høyre danser på bordet og maner til en krig der målet helliger alle midler. De er IS’ direkte motsats. De løper IS’ ærend. De beviser IS sin tese om at demokrati og rettsstat bare er staffasje. I ghettoene, både i vestlige land og i Midt-Østen, sitter tusenvis av sinte ungdommer og ser, lytter og lærer. Mange av dem får grunn til å tro på IS. Nå blir det overvåking, ransaking, kontroll, politi, bevæpning og hysteriske medier. Angsten skal ete sjelen.

Vi – som lever i «gråsonen» som Åsne Seierstad kaller det – har en jobb å gjøre: Bekjempe ekstremistene på begge sider. Forsvare demokratiet og rettsstaten, ytringsfriheten og friheten. Med de midler demokratiet stiller til rådighet. Betyr det også krig mot IS?

Jeg vil støtte de kurdiske Peshmerga-styrkenes kamp for sitt eget territorium, mot IS. Jeg kan også ha forståelse for at disse trenger flystøtte, og at FN åpner for dette. Jeg vil avgrense meg mot russernes bombetokter, som i all hovedsak har handlet om å styrke Assad og bombe styrkene til hans politiske motstandere. Jeg vil avgrense meg mot begrepet «total krig» som nettopp er en måte å si at alle normale konvensjoner og regler er satt til side – alt er tillatt. Jeg vil mene at Norge ikke skal delta i denne krigen, som primært må løses lokalt og regionalt. Norge løper en stor risiko for å ta feil side – uansett hva vi gjør, og pådra oss en oppmerksomhet norske innbyggere ikke trenger eller fortjener. Sporene fra Libya og Afghanistan skremmer.

Jeg mener dessuten at den enkelthendelsen som i størst grad har utløst det kaos og vanvidd vi nå ser i Syria, Irak og i store deler av Midt-Østen, var USAs (og FNs) fatale feilgrep med å invadere Irak og avsette Saddam Hussein. Basert på en USA-fabrikkert løgn, som forledet FN og verdenssamfunnet til å støtte den amerikanskleda kollisjonen av villige til Irak-invasjonen. Heldigvis holdt det norske folket hodet kaldt og støtta statsminister Bondeviks motstand mot haukene i Høyre, slik at Norge – på linje med f.eks. Tyskland – ikke deltok i dette epokegjørende feilskrittet som oppløste den irakiske stat, og la grunnlaget for religiøse og sekteriske konflikter som har herjet Midt-Østen siden.

Jeg skal ikke påberope meg hverken historiekompetanse eller noen full innsikt i Midt-Østens mange konflikter og tragiske historie. Jeg er en samfunnsengasjert nordmann, langt fra brennpunktet i Midt-Østen-konflikten. Likevel – hele mitt politiske engasjement sprang ut av Israel–Palestina-konflikten i 1970, så noe har jeg fått med meg på veien.

Etter mitt syn har vestlige invasjoner og innblanding i staters indre anliggender på tvers av internasjonale konvensjoner og spilleregler gjort situasjonen i Midt-Østen uendelig mye verre enn den kunne ha vært. Irak var en fungerende stat, dog med en despot som leder. Det samme kan man si om en rekke andre stater i området – Iran, Saudi-Arabia, Kuwait etc. etc. Etter 9/11 klarte den amerikanske presidentens rådgivere (med bakgrunn fra bl.a. amerikansk våpenindustri og andre interessenter) å få president George W. Bush til å komme opp med begrepet «Ondskapens akse» («The axis of evil»). Dette var i utgangspunktet definert som Irak, Iran og Nord-Korea. Seinere kom også begrepet «Den utvidete ondskapens akse», som omfattet Libya, Syria og Cuba.

I denne sammenheng ser vi bort fra Nord-Korea og Cuba, i og med at de ikke er knytta til Midt-Østen.

Historia til Irak-krigen (kortfatta):

Irak-krigen (også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over. Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være falske. Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etterhvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne. I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukta og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.

Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak. Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar. Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.

De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011. Etter at de trakk seg ut, startet Iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekostning av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen IS – Den Islamske Staten.

Invasjonen i Libya har ikke direkte sammenheng med Irak-krigen og dens følger, men må likevel sees som en del av et hele. Igjen intervenerte vestlige styrker i et arabisk land. Igjen førte den vestlige inngripen at vondt gikk til mye verre. Man gikk langt ut over FN-mandatet, og ga seg ikke før også Libyas hersker, Muammar al-Gadaffi, var drept. Sjøl om dette ble utført av lokale styrker/militser, var det bombinga som banet vei for likvideringa. Dermed fikk vi et Libya i full oppløsning og borgerkrig, væpnede militser og klaner, og et arnested for IS-rekruttering av radikaliserte ungdommer. Spillet ble vendt mot Vesten sjøl. Denne gangen var Norge med. Vi var de «flinkeste» til å bombe mål i Libya, i en krigføring som ble vedtatt per mobil i den rød-grønne regjeringa! Det hører ingen steder hjemme, og det er sterkt beklagelig at et fredsparti som SV ikke klarte å holde tunga rett i munnen. Det har da også partiets øverste organer markert tydelig – om enn i ettertid. Vi må tro at partiet har lært. SVs (og SPs) motstand i Stortinget mot norsk deltakelse i krigen mot IS (Norske offiserer med opplæring av en uklar motstandsgruppe i kampene i Syria) viser i hvert fall at man er på rett vei.

Problemet med Libya var igjen inter-venering uten noen ide om hvor man ville – annet enn å få has på Gadaffi. Også her protesterte mange militæreksperter, som pekte på nettopp dette faktum. De, og andre kritikere, fikk rett. Tilhengerne av intervenering forsvarer seg med at de ville forhindre et folkemord. Det er jo et edelt motiv, men hvor mye av dette var propaganda? Hvilke forutsetninger har vi for å forstå de konfliktene «vi» blander oss inn i, hvilke konsekvenser det kan ha, og hvilke mulige resultater som kan komme ut av vår innblanding. Hva med Afghanistan?

De er gode å ha i en demokratisk retorikk, Gandhi, Nelson Mandela og Malala Yousafzai, men hører man egentlig på hva som er deres budskap? En Gandhi som har sagt at «an eye for an eye makes the entire world blind». En Mandela med sitt forsoningsbudskap. En Malala som framhever utdanning, ikke krig? Kjekke å ha for vestlige ledere som vil sole seg i glansen, men som viser dem og deres budskap ren forakt straks det blir «alvor».

Nå har Vestens krigføring, innblanding og statsoppløsning avfødt et monster. IS – en bevegelse primært basert på sunnimuslimsk frustrasjon i Irak og Syria – med til dels åpen til dels fordekt støtte fra Saudi-Arabia og andre sunnimuslimske regimer. En bevegelse skapt i hat og frustrasjon, en radikal militær, politisk og religiøs organisasjon som klarer å rekruttere bredt blant frustrert ungdom både i Midt-Østen og i vest.

Nettopp fordi organisasjonen er ideologisk, vil den neppe kunne knuses ved hjelp av bomber. Militært kan den bekjempes, men om man vil rykke opp ondet ved roten, må det helt andre midler til. Slik situasjonen er i dag, bekreftes Vestens hyklerske forhold til sine egne prinsipper om demokrati og rettsstat hver eneste dag. Det spiller sjølsagt IS på. Og det går til dels hjem hos de IS ønsker å nå.

Frankrike har i årevis neglisjert sitt sosiale ansvar for store innvandrergrupper. Ghettoer og massearbeidsløshet er resultatet. Det gir god grobunn for frustrasjon og opprørske ideer. Tilsvarende i deler av UK, om enn sammensetninga av den ikke-hvite minoriteten er noe annerledes der. På kontinentet ser vi det samme bildet i flere land, som i Belgia. Det er jo egentlig elementær sosialhistorie. Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted. Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Krigen i Syria har hatt et annet forløp enn i Irak og Libya. Først og fremst er det mange ulike aktører med ulike agendaer, mange religiøse grupper og med Iran som en vesentlig (uformell) aktør. Dernest har man (enda) ikke klart å kvitte seg med den hatede despot Bashar al-Assad. Det er nå 7,5 millioner internt fordrevne og 3,7 millioner som har flyktet ut av landet.

Ut av ruinene har IS vokst seg sterke også i Syria, spesielt i grenseområdene mot Irak. De stormaktslederne som nå hisser til «total krig» mot IS, glemmer at de sjøl har nærmest neglisjert disse flyktningene i årevis. Deres hevngjerrighet møtes dermed med anklager om at de bare er seg sjøl nærmest – det er når Paris angripes, at stormaktenes ledere drar i skytteltrafikk for å mane til felles opptreden og krig. De over 11 millioner fordrevne/flyktninger har ikke gitt tilsvarende engasjement. Så er det solidaritet eller bare hevn som driver Holland, Putin og de andre? Har de valg som skal vinnes rundt neste hjørne? Har de hjemlige problemer som skal dekkes over? Det er så mange motiver å prøve å se når krig bringes på bane. Uansett finnes det i dag en våpenindustri som gnir seg i hendene. Cameron bruker anledninga til å rushe gjennom forslag om å øke forsvarsbudsjettet med 150 milliarder kroner – hvorav 80 til opprustning og fornyelse av de fire engelske Trident-atomubåtene. Han kan da umulig støtte den svenske sikkerhetseksperten som gikk ut for noen dager siden og mente de skulle bombe IS med atomvåpen? SÅ gal er vel verden enda ikke blitt?

Vi som befinner oss i Åsne Seierstads «gråsone» – vi som befinner oss mellom ekstremistene på begge fløyer i denne striden, må forsvare de demokratiske verdiene våre samfunn er tufta på. Nå mer enn noen gang. Vi må riste av oss anklager om at vi er «softe» når vi går mot bevæpning av politiet, mer overvåking, mer politiressurser, strengere asylpolitikk eller innstramming i menneskerettighetene. Vi må stå på for solidaritet og medmenneskelighet. Vi må, i hvert fall, ha med oss pasifisten Gandhi, kommunisten Mandela og kvinneaktivisten Malala i vår tilnærming til de hysteriske overdrivelsene som gjør seg gjeldende i et bevisst ytre høyre, og et forvirra sentrum i norsk og internasjonal politikk. Gråsonen må forsvares!

Nå skal feilene repeteres. Nå skal «krig» igjen løse djupt politiske og ideologiske konflikter. Ja – de klarer nok å ta livet av noen IS-ledere. Og ja – de vil sikkert hevde at de har forhindra 100-vis av «terrorangrep», noe vi aldri vil kunne få dokumentert. I mellomtida vil bomber drepe uskyldige sivile, og hatet og motsetningene vil øke. Inntil utmattelsen igjen vil rå, og vi får en irakisk eller afghansk situasjon. Noen vil måtte ta til vettet, og innrømme sunniene i Irak deres likeverdige rettigheter. Staten Irak vil måtte gjenoppbygges på et annet grunnlag enn i dag. Syria vil måtte finne et nytt politisk grunnlag for en framtidig stat med fred. Grunnlaget for IS’ styrke vil forsvinne dersom de sosiale problemene i Irak, Syria og i Frankrike blir tatt på alvor. Og når Saudi-Arabia og Iran klarer å finne et kompromiss som innebærer at strømmen av penger og våpen til IS og andre parter stopper.

Dit er det langt og kanskje lenger enn langt. I mellomtida er det faktisk ikke mer enn rett og rimelig at Norge tar sin del av de mange flyktningene fra ulike land der vi har bidratt – direkte eller indirekte – til å skape den situasjonen som rår. Hva enten det er syrere eller afghanere, kurdere eller irakere. Norge har blod på hendene. Nå må vi prøve å forhindre at alvorlige nye feil blir begått. I blodtåke.