ALBA-landene og handel med andre

Av Elin Volder Rutle

Nr 3a 2008

At et land er med i ALBA, sikrer ikke nødvendigvis at hele handelspolitikken går mot venstre. Flere av landene er også med i eller forhandler om mer nyliberale handelsavtaler. De som tør å stille krav, har mye å vinne.

Av Elin Volder Rutle

 


 

Assosiasjonsavtaler er EUs avtaler med blokker av land i Sør og inneholder politisk dialog, samarbeid og handel. Nicaragua er med i USA-dominerte CAFTA, og forhandler med EU om en slik avtale. Bolivia har holdt seg unna frihandelsavtaler med USA, men også de forhandler med EU om en eventuell assosiasjonsavtale.

Kommer til å ramme de fattige

Forhandlingene mellom EU og Mellom-Amerika startet mai 2006, og er planlagt ferdigstilt i løpet av 2009. Den fjerde runden foregikk i Brussel i juli i 2008, og selv om det er enighet på noen områder, er det tydelig at EUs hovedmål er å skaffe seg enda en handelsavtale som er lønnsom for dem. EU tilbyr landene null toll på 90 % av produkter fra Mellom-Amerika. Dessverre er dette et spill for galleriet, siden de viktigste eksportvarene som sukker, bananer, kaffe, kjøtt og meieriprodukter er unntatt. Til gjengjeld krever EU at Mellom-Amerika også fjerner 90 % av sin importtoll. Mellom-Amerika har ikke godtatt dette, og har i forkant av forhandlingsrunden 6.–10. oktober 2008 tilbudt et kutt på ca 85 % men med unntak for sentrale produkter som bananer, sukker og kaffe.

Et kutt på 85 % eller mer vil være katastrofalt for de fattige i regionen. Særlig småbønder vil rammes hardt, siden markedet antagelig vil bli oversvømt av subsidierte landbruksprodukter fra EU. I tillegg vil det gjøre det svært vanskelig å bygge opp industri i landene som stort sett er råvareprodusenter. At Nicaragua med FSLN med regjeringsmakten er med på dette, kan virke overraskende, men det er bare ett av flere eksempler på at politikken ikke er like
radikal som på 1980-tallet. CAFTA-avtalen med USA som ble undertegnet i 2005 før FSLN kom til makta, innebærer allerede redusert handlingsrom, for eksempel med tanke på matsuverenitet og patentlovgiving. Det fremstår som det er viktigere å beholde maktposisjonen enn hva Daniel Ortega og regjeringen får utrettet fra den.

Nicaraguansk næringsliv har blitt gitt sin mulighet til å komme med innspill til forhandlingene, men i de ulike organisasjonene i sivilsamfunnet har avtalen og forhandlingene fått svært lite oppmerksomhet. Flere av de sosiale bevegelsene som ikke er lojale overfor regjeringens politikk, har siden innsettelsen i januar 2006 følt at de har blitt plassert på regjeringens svarteliste. Dette gjelder blant annet FADCANIC, som har vært en av de mest sentrale organisasjonene på den flerkulturelle og delvis autonome atlanterhavskysten. Det er motstand i Mellom-Amerika, men organisasjoner fra Nicaragua er i liten grad ledende i de ulike nettverkene og alliansene. Nicaragua har så langt uttrykt at de håper at avtalen vil ta hensyn til forskjellene mellom landene,
men har ikke hatt en mer radikal linje enn de andre landene. Det er heller ingen tegn på at de kan komme til å trekke seg fra forhandlingene.

Handel, men ikke for enhver pris

Heldigvis er ikke situasjonen like svart overalt. EU forhandler om en tilsvarende avtale med CAN-blokken, der Bolivia er med. Også Bolivia har en statlig forhandlingsdelegasjon, men den er i tett kontakt og dialog med sivilsamfunnet. Organisasjonene har mye erfaring fra kampen mot ALCA og andre frihandelsavtaler med USA, og har vært sentrale i å vurdere innholdet i avtalene, og fremtidige sosiale og økonomiske konsekvenser av dem. «De sier at det ikke er en frihandelsavtale, men en assosiasjon. Når vi ser på innholdet, er det akkurat det samme som i frihandelsavtalen vi ikke ønsket å ha med USA,» sier Gloria Ajpi Jalja, som jobber med temaet i organisasjonen CEADL.

Bolivia har gått inn i forhandlingene med et mål om å oppnå avtaler som sammenfaller med ALBA-sjelen, utgangspunktet er verdighet og suverenitet, og middelet er rettferdig handel. «Vi har rett til å leve bra, ikke leve bedre, for det innebærer at vi skal leve bedre enn andre, noe som er et kapitalistisk konsept,» sier Luis Nuarz som jobber i CODEPANAL, forsvarskomiteen for den nasjonale arven, suvereniteten og verdigheten. Med dette utgangspunktet i forhandlingene har de oppnådd at EU må ta hensyn til forskjellene i industriell utvikling mellom Bolivia og Ecuador på den ene siden, og de mer utviklede landene Colombia og Peru.

«Bolivia har fire temaer vi ikke kommer til å forhandle om,» forteller Gloria Ajpi Jalja. «Det er intellektuell eiendomsrett, statlige innkjøp, tjenester og patenter. Dette er fire svært viktige temaer for oss, og det handler om å beskytte suvereniteten og naturressursene våre,» forklarer hun. Det er antagelig de fire feltene EU mest av alt ønsker å vinne, og det er står respekt av å nekte å inkludere dem.

At forhandlingene ikke har vært lette, handler om to ting. EU er en mektig motpart som til tross for fine ord om en alternativ avtale først og fremst ønsker mer frihandel. I tillegg er det stor uenighet innad i CAN. Colombia og Peru vil gjerne ha en tradisjonell frihandelsavtale, og helst så raskt som mulig, og har allerede undertegnet slike med USA. Bolivia derimot ønsker handel på andre premisser. Ecuador har stått på Bolivias side, men kan likevel komme til å akseptere en tradisjonell frihandelsavtale med EU.

Den fjerde forhandlingsrunden var opprinnelig planlagt i juli 2008, men ble avlyst ensidig fra EU. Begrunnelsen var at CAN ikke hadde klart å bli enige om forslag for viktige områder for EU, slike som intellektuell eiendomsrett. Peru og Colombia ga i september klar beskjed til EU om at de ønsker å fortsette forhandlingene om handel som bilaterale avtaler, og EU har så langt gitt positive svar på dette. Neste forhandlingsmøte er satt til 16. oktober, og det er sannsynlig at hva som skjer med Bolivia videre i forhandlingene, avklares der.

David mot Goliat

Det er forståelig at landene som er med i ALBA har behov for å handle med flere. Venezuela står så sterkt med sin olje at de kan avvise frihandelsavtaler og lage sine egne. Til tross for gassressursene har Bolivia større problemer med å gjøre det, og for et lite og fattig land som Nicaragua er det umulig.

Resultatet av en radikal regjering og et tett samarbeid med organisasjonene med spisskompetanse på temaet er slående. Bolivia har vært et foregangsland i forhandlingene med EU. Til tross for uenigheter i CAN og en sterk motpart, har de slåss for å få en avtale med et rettferdig utgangspunkt. Forskjellen til Nicaragua som så langt har tatt en underordnet posisjon og gjort lite for å endre utgangspunktet for forhandlingene, er stor. Forhandlingene er ikke ferdige enda, og det gjenstår å se om Nicaragua begynner å stille krav, og om Bolivia i det hele tatt kommer til å fortsette forhandlinger med EU.