Gnist – Marxistisk tidsskrift » Boligstandard, bærekraft og rettferdig fordeling

Boligstandard, bærekraft og rettferdig fordeling

Av Petter Næss og Jin Xue

2016-02

Denne artikkelen belyser noen fordelingspolitiske spørsmål som vil melde seg med økt styrke dersom Norge (og andre rike land) går over fra dagens vekstøkonomi til nullvekst eller reduksjon i økonomien. Vi vil bruke boligsektoren som eksempel.

Hva vil det føre med seg å sikre en akseptabel boligstandard for alle i et samfunn med nullvekst eller reduksjon i økonomien?

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han er også medlem av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg.

Jin Xue er førsteamanuensis i byplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

«Når det regner på presten, drypper det på klokkeren,» sier ordtaket. Så lenge det kommer «nedbør» (i form av velstand), vil noe falle ned også på dem som står nederst i hierarkiet, selv om de på toppen får mer. Talemåten er et uttrykk for den samme tankegangen som ligger bak nyklassiske økonomers begrep «nedsildringseffekt» (trickle down).

Slik pluss–sum-tenkning har vært en viktig forutsetning for det klassekompromisset som den sosialdemokratiske nordiske velferdsstatsmodellen bygger på. Ved å bake kaken større, kan de harde konfliktene om fordelingen av stykkene dempes. Økonomisk vekst er en grunnleggende premiss for «den nordiske modellen», som internasjonalt ofte framheves som et forbilde for velferd og progressiv politikk generelt. Men hva hvis miljø- og ressursmessige grenser gjør det umulig eller uforsvarlig å bake kaken stadig større og større? I et samfunn med nullvekst eller reduksjon i det samlete forbruket, blir den samfunnsmessige fordelingen av velstanden en skjerpet konflikt.

Miljøvirkninger og miljøvennlige løsninger i boligsektoren

Miljøvirkninger av boligforbruk

Å bo er noe vi alle må, så en bolig er slik sett et grunnleggende behov. Men det å bo er samtidig en form for forbruk som i større eller mindre grad bruker naturressurser og påvirker miljøet. Miljøvirkningene av boligbygging består av både byggekonsekvenser og brukskonsekvenser. Byggekonsekvensene er miljøvirkningene av forbruket av byggematerialer, arealforbruket til byggetomter og miljøbelastningen fra selve byggeprosessen – ikke bare for boligen, men også for eventuell infrastruktur som må bygges for å forbinde boligen og boligområdet med resten av samfunnet. Når det gjelder brukskonsekvenser, oppstår noen av disse i selve boligen, f. eks. energi- og materialforbruk til oppvaring/kjøling, belysing, vedlikehold og renovering i løpet av bygningens levetid. Andre brukskonsekvenser har å gjøre med boligens lokalisering. Denne kategorien omfatter først og fremst miljøpåvirkningen fra beboernes transport i dagliglivet, som avhenger av hvilken beliggenhet boligen har i forhold til arbeidsplasser, skoler, butikker, muligheter for fritidsaktiviteter osv.

Det miljømessige «fotavtrykket» fra boligsektoren har sammenheng med hvilke boligtyper det er flest av. Som nevnt i en artikkel for et par år siden (Næss, Rødt! nr 2/2014), krever blokkleiligheter mindre energi per kvadratmeter golvflate enn eneboliger til oppvarming og kjølig (Høyer & Holden, 2001; Brown & Wolfe, 2007), og dette forsterkes av at eneboliger vanligvis har mer golvareal enn en blokkleiligheter. Når det gjelder arealforbruk, legger blokkbebyggelse ofte bare beslag på 50 til 100 m2 per bolig, mens utbygging av eneboligom-råder typisk krever om lag 1000 m2 per bolig. Bygging av eneboliger skjer vanligvis som utvidelse av by- eller tettstedsarealet på tidligere ubebygd mark. Nye blokkleiligheter og andre former for tett boligbebyggelse er mye mer forenlig med fortetting og omdanning av ledige eller lavt utnyttete områder innenfor den eksisterende bybebyggelsen. Bygging av ulike boligtyper gir dermed svært ulikt press mot natur- og friluftsområder og landbruksjord.

Boliger med stort tomtebehov bidrar til at byene får lav tetthet, med lange avstander mellom boliger, arbeidsplasser og service, og dermed store transportbehov. Når tettheten er lav, blir grunnlaget for kollektivtransport dårlig og avstandene så lange at få velger å gå eller sykle (Newman & Kenworthy, 1999; Næss, 2012). I stedet legger byer med mye lav eneboligbebyggelse opp til høy bilbruk, både på grunn av lange reiseavstander, dårlig kollektivdekning og fordi bilen vanligvis står i garasjen eller oppkjørselen like utenfor døra når man bor i enebolig.

Miljøvennlig boligvekst er bare delvis miljøvennlig

Kompakt byutvikling oppfattes ofte som den beste måten for å redusere negative miljøkonsekvenser av boligbygging (Næss, 2001; Newman & Kenworthy 1999, se også Hanssen mfl., 2015). Å bygge tettere betyr mer effektiv utnytting av arealene. Å kanalisere nybyggingen til områder i byene som allerede er eller har vært bebygd, er gjenbruk av byareal. Økt ressurseffektivitet og gjenbruk er sentrale prinsipper for økologisk modernisering. (Mol & Spaargaren 2000) Dette er en teori som hevder at fortsatt økonomisk vekst kan forenes med økologisk bærekraft, bare man velger miljømessig «smarte» løsninger.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering i byutvikling (Næss, Næss & Strand, 2011). Fortettingsstrategien i Oslo og de andre største norske byene har spart natur- og landbruksarealer, dempet biltrafikken og spart energi. Likevel har byen bare delvis klart å «frakople» vekst i bygningsmassen og infrastrukturen fra negative miljøkonsekvenser (Næss, Strand mfl. 2011). Selv om fortettingen har avverget bygging i Marka og redusert tap av andre naturområder og landbruksjord, har den redusert de åpne arealene innenfor Stor-Oslos sammenhengende byområde med 5 % fra 1999 til 2004. Og selv om andelen som bruker bil til jobben, er redusert (fra 59 % til 46 % mellom 2007 og 2012), har den samlete trafikkmengden økt.

Mye av fortettingen på ledige arealer i byen har bare vært mulig på grunn av utflytting av industri og fordi lastebiltransport har erstattet godstransport med skip. Den delvise «frakoplingen» mellom vekst i bygningsmassen og miljøbelastning er altså muliggjort gjennom miljømessig uheldig vekst i lastebiltrafikk og utflytting av industri til steder der den nye industriutbyggingen har medført store naturinngrep (f. eks. i form av tap av regnskog eller landbruksjord).

Utflytting av industri til andre land har samtidig redusert innenlands energi- og materialforbruk til industriproduksjon, noe som misvisende framstår som «frakopling» mellom ressursforbruk og bruttonasjonalforbruk i statistikken.

Det er de «lavthengende fruktene» av fortettingen som til nå har blitt plukket: Det er forholdsvis lett å oppnå reduksjon av miljøvirkningene per produsert enhet (f. eks. boliger eller kontorareal) ved å gjenbruke forlatte industriområder som byggetomter. Men denne (geografisk begrensete) «frakoplingen» er bare midlertidig. Etter noen år vil det ikke være mer industri igjen å flytte ut.

Vekst i bygningsmassen bidrar til økt forbruk av byggematerialer, arealer og energi til romoppvarming og kjøling, uansett hvor effektiv ressursbruken er per kvadratmeter golvareal. Ny bebyggelse vil i beste fall være miljøvennlig i relativ forstand, ikke absolutt. Dette gjelder ikke minst virkningene på biologisk mangfold, naturområder, landbruksjord og landskapskvaliteter av å gjøre ubebygde arealer om til byggetomter. Slik arealbruksendring er i praksis nesten umulige å sette i revers. Hvis det i det hele tatt er mulig, vil det ofte ta flere hundre år.

Miljøeffektiv fornying av eksisterende bygninger med solpaneler, varmepumper, bedre varmeisolasjon osv. kan til en viss grad kompensere for den økte miljøbelastningen som vekst i bygningsmassen medfører, men selve veksten bidrar til å øke miljøbelastningen. Dessuten gjør mer effektiv teknologi det billigere å forbruke. Denne «rebound-effekten» bidrar til økt forbruk og undergraver miljøgevinsten av ressurssparende teknologi (Sorrel, 2007).

Når det gjelder energibruk til romoppvarming og kjøling, er det kanskje mulig å forbedre ressurseffektiviteten til det firedoble, tidoble og kanskje enda høyere (Nordisk ministerråd, 1999). Oppgradering av eksisterende bygninger til slike effektivtetsstandarder er imidlertid mye vanskeligere og mer komplisert. Det krever økt forbruk av byggematerialer og kan komme i konflikt med kulturhistorisk bygningsvern. Å oppnå firedobling av ressurseffektiviteten for hele den eksisterende bygningsmassen er et svært optimistisk mål, og som sagt er slik effektivitetsforbedring neppe nok. I Norge gikk energiforbruket per bolig og per kvadratmeter boligareal ned med mindre enn 10 % fra 1993 til 2012, trass i betydelig skjerping av isolasjonsstandarden og sterk økning i antall boliger med varmepumper i siste del av perioden (Statistisk sentralbyrå, 2014a).

Å redusere de transportmessige miljø-konsekvensene av økt boligbygging i byområdene virker enda vanskeligere, med mindre folk i mye større grad enn i dag begrenser seg til det lokale nabolaget eller bydelen når de velger arbeidsplass, servicefunksjoner, fritidsaktiviteter osv. Slik «lokalisme» er imidlertid i konflikt med vekstpolitikken, der det å øke valgmulighetene innenfor stadig større områder står sentralt (jfr. de politiske ønskene fra næringslivsinteresser og vekst-orienterte politikere om «regionforstørring» gjennom utbygging av transportinfrastruktur).

Hva er akseptabel boligstandard i Norge?

Miljømessige grenser gjør at vi trenger maksimumsstandarder

Det er vanlig å si at miljøbelastningen i et samfunn avhenger av tre faktorer: befolkningsmengden, det gjennomsnittlige velstandsnivået og hvor miljøvennlige teknologier som er i bruk. Hvis vi overfører dette til boligsektoren, bestemmes miljøvirkningene av innbyggertallet, bolig-arealet per innbygger og hvor miljøeffektiv boligbebyggelsen er. Blant disse faktorene har oppmerksomheten nokså ensidig vært rettet mot teknologifaktoren. Men hvis vi vil oppnå miljømessig bærekraft, må vi også rette søkelyset mot velstandsfaktoren, altså boligarealet per innbygger¹.

Etter vår vurdering er noen av miljøpåvirkningene fra Norges boligforbruk allerede større enn det som ville være miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk. Norge er et av de fem landene i verden med høyest golvareal i boliger per innbygger. Hvis resten av jordens befolkning skulle bringes opp på dette nivået, ville det kreve enorme naturressurser og føre til store miljøødeleggelser.

I den seneste perspektivmeldingen for norsk økonomi regner Finansdepartementet (2013) med at det private forbruket vil øke til det tredobbelte innen 2060. Selv om veksten i boligareal per innbygger har stagnert noe de siste 20 årene, spesielt i storbyene, er det usannsynlig at den forbruksveksten Finansdepartementet ser for seg ikke også vil innebære vekst i boligarealet. I tillegg har flere og flere norske husstander mer enn én bolig til disposisjon. Slike flerbolig-livsstiler omfatter ikke bare tradisjonelle hytter og ferieleiligheter i fjellområder og ved kysten, men også sekundærboliger i byer og i utlandet (f. eks. ved Middelhavet).

Den forbruksveksten Finansdeparte-mentet ser for seg de neste 40–50 årene, er uforenlig med miljømessig bærekraft og global solidaritet. Avhengig av hvor sterk miljøeffektivisering som i praksis lar seg gjennomføre, kan boligforbruket per innbygger i Norge allerede ha passert grensen for hvor høyt det kan være uten å komme i konflikt med global miljømessig bærekraft og rettferdig internasjonal fordeling. Og selv om denne grensen ikke skulle være passert ennå, vil den før eller senere bli det med den prognostiserte veksten i kjøpekraft. Det er derfor på tide å utforme en nasjonal politikk for hvor høyt boligforbruk som er forenlig med miljømessig bærekraft og internasjonale rettferdighetshensyn.

Et nasjonalt «tak» for boligforbruk per innbygger betyr at økt golvareal for dem som allerede bor i store boliger, bare er mulig hvis golvarealet per innbygger reduseres for resten av befolkningen. Hvis vi ønsker å sikre alle en viss minimumsstandard uten å overskride «taket» for gjennomsnittlig forbruk per innbygger, er det nødvendig å følge prinsippet om selektiv standardforbedring. Ressursene må da øremerkes til å heve boligkvaliteten for dem som bor dårligst i stedet for å øke standarden ytterligere for dem som allerede bor i store og velutstyrte boliger. Maksimumsnormer for boligforbruk er et svært relevant virkemiddel for dette, i tråd med den logikken Gandhi uttrykte allerede for sytti år siden: Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. For å ta høyde for eventuelle «rebound-effekter» (jfr. ovenfor) innenfor boligsektoren, måtte maksimumsstandardene også omfatte eventuelle hytter og andre sekundærboliger.

Hvis vi ønsker å ivareta både sosiale velferdshensyn og miljømessig bærekraft, må ulikheten i boligforbruk per innbygger reduseres. Det er selvsagt vanskelig å fastslå hvor stor ulikhet i boligforbruk som fortsatt burde aksepteres. Folks prioritering mellom boligstandard og andre goder varierer. I motsetning til mange andre former for forbruk, er imidlertid boligen en grunnleggende forutsetning for husly og familieliv. Dette er viktige grunner for å operere med minstestandarder for boligstørrelse og -kvalitet. Forskjellene i boligstandard bør minskes også for å redusere de negative virkningene av relativ fattigdom (Bartelmus, 1999). En maksimumsstørrelse to eller tre ganger høyere enn minstestørrelsen kunne kanskje være en retningslinje.

Både for å redusere ulikhet og for å redusere den samlete miljøbelastningen fra boligsektoren, må den voksende befolkningen i byområdene skaffes husrom uten bygging av store luksusboliger. Hvis maksimumsstørrelsen for nye boliger var blitt satt til f. eks. 140 m2, ville samlet golvareal for boligene som ble bygd i Osloregionen fra 2005 til 2009 blitt redusert med 26 %. En slik maksimumsstørrelse ville i praksis utelukket bygging av eneboliger og ville halvert energibehovet til oppvarming av de nye boligene.

Behov, ønsker og livskvalitet

Tanken om å sette både minimums- og maksimumstander for boliger henger nært sammen med ideen om sosialt aksepterte behov. Ulike fagtradisjoner oppfatter behovsbegrepet ulikt. Innenfor biologi sies et behov å foreligge når organismen er i en tilstand som må endres (Østerberg, 1973). Innenfor psykologi oppfattes behov ofte som aktiviteter og stimuli som er nødvendige for personens trivsel og velbefinnende, og som er vanskelige å forklare fysiologisk. Både biologi og psykologi framhever behovenes medfødte, statiske og objektive karakter (Lian, 2000). Innenfor samfunns-økonomi oppfattes behov derimot som noe rent subjektivt, der etterspørsel etter varer og tjenester anses som dekkende indikasjon på menneskelige behov (eller preferanser). Sosiologisk forskning ser, i motsetning til dette, behov som sosiokulturelt skapte. Sosiologer skiller også mellom behov og ønsker: Vi kan ha behov for noe vi ikke ønsker oss, og vi kan ønske oss noe vi ikke har behov for.

I praksis er skillet mellom behov og ønsker ofte mer uskarpt. Vi kan f. eks. ønske oss en romslig luksusbolig, mens det vi egentlig trenger bare er husly (der det siste omfatter både en biologisk, psykologisk og en sosial komponent). Ved å kjøpe en stor enebolig dekker vi behovet for husly, men dette behovet kunne også blitt dekket på en mindre ressurskrevende måte.

Behovene utvikles i bestemte historiske og kulturelle sammenhenger. Bortsett fra de fysiologiske livsnødvendighetene som følger av vår biologiske konstitusjon, er oppfatningene om hvilke behov som er nødvendige, samfunnsskapte – de er sosiale konstruksjoner. Det som i en historisk periode betraktes som et luksusbehov, kan på et annet tidspunkt bli ansett som nødvendig (Lian, 2000). Omvendt kunne det som i en gitt sosio-romlig kontekst (f. eks. den norske middelklassen) anses som normalt og nødvendig, bli ansett som luksus i en framtidig norsk kontekst der hensyn til miljømessig bærekraft og global solidaritet preget diskursen omkring boligpolitikk.

Minimumsstandarder for boligstørrelser kan begrunnes med grunnleggende menneskelige behov og bredt aksepterte oppfatninger i samfunnet om hva som er anstendige levekår. En diskusjon omkring maksimumsstandarder for boligforbruk må integrere oppfatninger om behov for materielle og immaterielle goder, økologiske begrensninger, velferdsrettigheter og rettferdig fordeling. Redusert forbruksnivå for boligareal vil ikke nødvendigvis gjøre folk mindre lykkelige og tilfredse med livet. På samfunnsnivå gir ytterligere økning i materielt forbruk avtakende gevinst i opplevd livskvalitet når behovstilfredsstillelsen har nådd et visst nivå (Easterlin, 1974). Redusert materielt forbruk kan, så lenge minstestandardene er oppfylt, fremme livskvalitet ved å frigjøre tid og muligheter for folk til å søke ikke-materialistiske kilder til mening og tilfredshet (Soper, 2008), jfr. diskusjonene om 6-timersdagen.

Velferd, rettigheter og etikk

Forståelsen vår av hvilken boligstandard alle bør ha krav på, er nært knyttet til tanken om at folk har velferdsrettigheter. Tanken om slike rettigheter bygger på at det eksisterer sosialt aksepterte, grunnleggende behov. Det er bredt akseptert at mat, drikkevann, ren luft, klær, husly og arbeidsmuligheter er behov som samfunnet må sørge for at folk kan få dekket (Assiter & Noonan 2007; Brundtlandkommisjonen, 1987).

Å definere en minimums velferdsstandard, enten det er for boliger eller andre goder, betyr at samfunnets ressurser må brukes på en slik måte at alle kan oppnå en standard på disse velferdsgodene på minimumsnivået eller høyere. I en situasjon med nullvekst eller negativ vekst i forbruket, kan standarden for dem ligger under minste-nivået bare heves opp til dette nivået hvis det skjer en omfordeling av forbruksnivå. Slik omfordeling – eller avvisning av å omfordele – bygger eksplisitt eller implisitt på visse etiske prinsipper.

Det er imidlertid ikke alle filosofer som aksepterer at det finnes velferdsrettigheter, eller sosial rettferdighet som begrunnelse for omfordeling. Ifølge libertarianske filosofer som Robert Nozick (1974) og Tibor Machan (1984) har enhver person rett til et «moralsk rådighetsrom» som ikke får overtres uten kompensasjon. Dette begrepet viser delvis til enkeltindividets kropp og en sosio-psykologisk «personlig sfære» rundt den. For de libertarianske filosofene omfatter begrepet imidlertid også eiendom individet har skaffet seg, uansett størrelse eller hvordan man tilegnet seg den (bortsett fra tyveri eller svindel). Nozick mener at man har skaffet seg eiendommen på rettferdig måte hvis den opprinnelige tilegnelsen ikke var til skade for noen på det tidspunktet. En person som f. eks. ble eier av en enorm, uutnyttet landeiendom for noen hundre år siden (kanskje som gave fra kongen), vil dermed ha full rett til å bruke denne eiendommen på hvilken som helst måte (f. eks. til forurensende mineralutvinning eller hensynsløs hogst som reduserer biologisk mangfold og områdets verdi for friluftsliv), uansett om dagens bruk av eiendommen går ut over andre (Murray 2015).

Nozicks argument tar ikke miljø- og ressursmessige grenser for forbruksvekst med i vurderingen. Det er et eksempel på den tenkemåten som ble kalt «cowboy-økonomi» i miljødebatten på 1960- og 1970-tallet: Det fantes alltid mer areal å ta av, så hvis noen satte opp gjerde rundt et stort område, ville dette ikke hindre andre i å gjøre det samme. I dagens situasjon med global økologisk krise er dette et etisk prinsipp som opplagt ikke duger. Prinsippet inngår likevel som implisitt forutsetning for nyklassisk økonomi og nyliberal politikk.

Libertarianske filosofer avviser eksplisitt velferdsrettigheter – de godtar bare (negative) frihetsrettigheter. Dette standpunktet står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæringer, som omfatter sivile og politiske så vel som økonomiske, kulturelle og sosiale menneskerettigheter. Begge rettighets-kategoriene ble inkorporert i FN-pakten i 1948 og i to menneskerettserklæringer i 1966.

Siden menneskerettighetene gjelder for alle mennesker og i samme grad, har de stor relevans for hva som kan anses som rettferdig fordeling av velferd. Den liberale moralfilosofen John Rawls (1971) mente at ulik fordeling av goder i en befolkning er moralsk forsvarlig hvis denne fordelingen er til fordel for alle, inklusiv de dårligst stilte befolkningsgruppene. Rawls’ moralfilosofi har blitt brukt til å forsvare ulikhetsforsterkende politikk hvis den samtidig har en «nedsildringseffekt». Dette er f. eks. den implisitte forutsetningen for Brundtlandkommisjonens (1987) anbefaling om høy og vedvarende økonomisk vekst i rike land slik at de kan fungere som «lokomotiver» i verdensøkonomien og trekke de fattige landene ut av fattigdommen. Som vi har argumentert for ovenfor, vil slik generell velstands- og forbruksvekst ikke være miljømessig bærekraftig, i hvert fall ikke på lang sikt. Grunnlaget for moralsk rettferdiggjøring av høyforbruks-livsstiler (herunder store boliger) er derfor alt annet enn solid.

«Nedsildringsstrategien» som ligger implisitt i Brundtlandkommisjonens vekst-anbefalinger ignorerer dessuten de ikke-materielle aspektene ved velferd. I samfunn preget av konkurranse og forbruk som statusmarkør, må betydningen av relativ rikdom som bidrag til selvfølelse og tilfredshet, ikke undervurderes (Bartelmus, 1999). En politikk som gir noe større kjøpekraft for folk med lave inntekter, men som også øker de sosiale og økonomiske ulikhetene, kan gi negative psykologiske og sosiale virkninger og svekke lavinntektsgruppenes politiske innflytelse. Det siste fordi de mest velstående i praksis har større muligheter til å delta politisk og ivareta rettighetene sine. Disse forholdene gjør det enda vanskeligere å rettferdiggjøre påstander om at ulikhetsskapende politikk kan være til fordel for de dårligst stilte i samfunnet.

Boligpolitiske strategier for bærekraft og velferd

Å sette minimums- og maksimumsstandarder for boligstørrelse slik vi har diskutert ovenfor, kan virke fullstendig utopisk i dag. Vi skal likevel huske at i de tre første tiårene etter andre verdenskrig hadde de skandinaviske velferdsstatene en rekke offentlige virkemidler med liknende siktemål. For eksempel finansierte Husbanken og Bustadbanken (en statsbank som finansierte våningshus og andre hus på småbruk) til sammen over to tredjedeler av alle nybygde boliger i Norge i siste halvdel av 1950-årene. Slike lån ble bare gitt til boliger under en gitt størrelsesgrense (som gradvis ble utvidet fra omring 90 m2 i 1950-årene til så vidt over 100 m2 rundt 1980). I tillegg fantes Boligformidlingsloven fra 1955 til 1985. Med hjemmel i denne loven kunne kommunene øremerke store boliger til husstander med mange husstandsmedlemmer.

Hva slags boligpolitikk kunne så være aktuell i Norge nå i det tjueførste århundret hvis vi ønsker å sikre både miljømessig bærekraft og velferd for alle?

I tråd med det vi har skrevet foran, vil et forbud mot bygging av nye frittliggende eneboliger i storbyregionene utgjøre en viktig del av en slik politikk. Delvis kan dette skje gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Kommunene kan lokalisere nye områder for boligbygging til steder som bare egner seg for boligblokker, rekkehus og andre mer konsentrerte boligformer. Reguleringsplaner kunne følge dette opp ved å utelukke frittliggende eneboliger fra de boligtypene som tillates oppført innenfor hvert planområde. Ved hjelp av statlige planretningslinjer etter plan- og bygningsloven kunne staten forplikte kommunene til å gjennomføre en slik politikk.

Husbanken måtte dessuten bringe utlånspolitikken i samsvar med den endrete boligpolitikken ved å redusere dagens størrelsesgrenser for boliger som kan få husbanklån (opptil 250 m2 for toetasjes eneboliger) ned til de grensene som gjaldt før de siste tiårenes liberalisering, f. eks til 100 m2.

Mens Husbanken og Bustadbanken finansierte to tredjedeler av boligene som ble bygd i Norge i slutten av 1950-årene, har Husbank-andelen av nye boliger bare vært 15–20 % de siste årene. Økning av Husbankens samlete utlånsbeløp kombinert med regulering av de private bankenes vilkår for å gi lån til boligbygging vil være nødvendig for å forhindre fortsatt bygging av mange store boliger.

I en politikk for å begrense boligsektorens økologiske fotavtrykk hører også virkemidler for å sikre mer effektiv utnytting av den eksisterende bygningsmassen med. Aktuelle tiltak her er oppdeling av store boliger i mindre enheter og virkemidler som stimulerer flere til å bo i bofellesskap. (Lietart 2010) Kraftig progressiv skattlegging av boligareal som overstiger maksimumsnormen, er ett slikt mulig virkemiddel. Skatten kunne f. eks. være null for boliger av minste-standard og stige lineært opp til et moderat nivå ved høyeste akseptable standard. Over dette nivået burde skatten stige kraftig og eksponentielt med økende boligstørrelse. I tillegg burde økonomiske virkemidler og reguleringer benyttes for å fremme mer miljø-vennlige løsninger i nye og eksisterende bygninger.

Det ville samtidig vært nødvendig med virkemidler for å sikre at folk hadde råd til de boligene som oppfylte minstestandarden. I stedet for å subsidiere slike boliger (noe som har en tendens til å drive prisene oppover), kunne myndighetene sette et tak for kvadratmeterprisen ved salg av boliger. Et annet virkemiddel kunne være å bygge rimelige utleieboliger beregnet på langsiktig utleie til lavinntektshusstander. I de siste tiårene har kvadratmeterprisen for boliger i norske byer, spesielt Oslo, steget langt mer enn byggekostnadene. Dette har ført til en situasjon der en økende andel av innbyggerne bare har råd til boliger under de minimumsstandardene Husbanken satte i 1990-årene (med mindre de er villige til å flytte til ytterområdene i byregionene der de til gjengjeld ville blitt tvunget til miljøbelastende langpendling).

Miljømessig bærekraft, velferd og kapitalisme

I dagens kriserammete Europa har mange debattanter gått inn for å erstatte den dominerende innstrammingspolitikken med motkonjunkturpolitikk. Slik Keynes-inspirert politikk kunne kanskje redusere arbeidsløshet og fattigdom blant ofrene for den økonomiske krisen, men framstår ikke som særlig sannsynlig innenfor dagens rammeverk av nyliberale ordninger (EU, IMF, WTO etc.). Ved å la de rike bli rikere og samtidig opprettholde, eller gi en viss økning i, den materielle levestandarden blant dem som ikke er så rike, prøver keynesianismen å unngå de kontroversielle fordelingsspørsmålene. Men slik «nedsildringspolitikk» forutsetter stadig stigende forbruksnivå – og det er ikke er miljømessig bærekraftig.

Det vil neppe overraske mange om grenser for maksimal boligstørrelse og stans i eneboligbyggingen møter motstand i dagens nyliberale, kapitalistiske samfunn. Flere ulike mekanismer gjør det vanskelig å innføre virkemidler for å stanse forbruksveksten.

For det første vil langvarig ikke-vekst i boligsektoren være i konflikt med kapitalismens iboende vekst-imperativ (Fotopoulos 2010). Boligsektoren, transportsektoren og bygg- og anleggssektoren står til sammen for 20 % av fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og «bolig, lys og oppvarming» og «transport» utgjør halvparten av husstandenes årlige utgifter. Bortfall av vekst i disse sektorene ville sannsynligvis smitte over på andre sektorer og forårsake kraftig oppbremsing av den økonomiske veksten. Rask økonomisk vekst har ofte gått hånd i hånd med byggeboom, f. eks. i Spania, Kina og i enkelte land i Midtøsten. I økonomiske nedgangstider med få muligheter for lønnsomme investeringer, har bebyggelse og infrastruktur ofte framstått som de best egnete plasseringene av overskuddskapital (Albrechts mfl., 1994).

Maksimumsstandarder for boliger og stans i eneboligbyggingen er i konflikt med markedsliberalismens doktrine, der individualisme og valgfrihet er sentrale verdier. Under nyliberalismen skal både økonomisk politikk og politikken generelt bidra til at kjøpekraftig etterspørsel i størst mulig grad kan bli tilfredsstilt. Enhver politikk som prøver å begrense sammensetningen av og nivået på forbruket, vil bli ansett som upassende og derfor bli møtt med motstand.

I dag representerer luksusboliger (i likhet med andre former for luksusforbruk) en «høyforbruks-belønning» til vinnerne av den økonomiske konkurransen. De er posisjonelle goder som viser eierens sosiale status. Virkemidler for å strupe forbruket av luksuriøse og overdrevent store boliger vil trolig bremse folks lyst til delta i den økonomiske konkurransen det kapitalistiske samfunnet bygger på.

Konklusjon

En virkelig bærekraftig byutvikling i de rike landene krever strategier som går ut over det rådende øko-moderniseringsparadigmet (Xue 2014). Hvis vi vil unngå at byene i Norge og andre rike land utvikler seg til å bli stadig mindre bærekraftige, vil overgang til nullvekst i eller reduksjon av bygningsmassen før eller siden bli nødvendig.

I boligsektoren vil imidlertid nullvekst eller negativ vekst føre til skjerpet konflikt mellom ulike befolkningsgrupper om fordelingen av det ikke-voksende boligarealet. Befolkningsvekst og økning av antall husstander som følge av flere små husholdninger, bidrar til ytterligere skjerping av fordelingskonfliktene, siden en ikke-voksende boligmasse ville måtte fordeles på et større antall husstander enn i dag. Reduksjon av det samlete (bolig)forbruket må derfor kombineres med omfordeling av velstand og forbruksnivåer hvis den skal være sosialt bærekraftig. Hvis det skal være mulig å klare den dobbelte utfordringen å redusere forbruksnivået og sikre rimelig materiell levestandard for alle, trengs sterke samfunnsinstitusjoner og kraftige politiske virkemidler. Slike institusjoner og virkemidler ville imidlertid være i uunngåelig og intens konflikt med kapitalistiske næringslivsinteresser – både enkeltstående kapitalister og kapitalistenes kollektive interesseorganisasjoner og partipolitiske støttespillere.

Keynesiansk etterspørselsstimulerende økonomisk politikk er den tradisjonelle sosialdemokratiske oppskriften for å bedre materiell levestandard blant de minst velstående gruppene i samfunnet. Den forbruksveksten dette medfører, er imidlertid ikke miljømessig bærekraftig. Å forene miljømessig og sosial bærekraft i boligpolitikken framstår som en nesten umulig oppgave innenfor rammen av kapitalismen, både i den nyliberal versjonen og i en mer keynesiansk form.

Litteratur:

Albrechts, L.; Baeten, G. & Spithoven, A. (1994). Politics, Economic Crisis and the Planning of Transport Infrastructures. I Planning Theory and Social Theory in Front of the Sustainable Development Problematique – Are Local Strategies Possible? Tampere: Tampere University.
Assiter, A. & Noonan, J. (2007). Human needs: a realist perspective. Journal of Critical Realism, 6(2), s. 173–198.
Bartelmus, P. (1999). Economic Growth and Patterns of Sustainability. Wuppertal Papers no. 98. Wuppertal: Wuppertal Institute.
Brown, M. & Wolfe, M. (2007). Energy Efficiency in Multi-Family Housing: A Profile and Analysis. Washington, DC: Energy Program Consortium.
Brundtlandkommisjonen (1987). Vår felles framtid. Oslo: Tiden.
Easterlin, R. A. (1974). Does economic growth improve the human lot? Some empirical evidence. In Abramovitz M, David PA, Reder MW (eds) Nations and Households in Economic Growth: Essays in Honour of Moses Abramovitz. Academic Press, Inc., New York.
Fotopoulos, T. (2010). The de-growth utopia: The incompatibility of de-growth within an internationalized market economy, In Huan, Q. (Ed.), Eco-socialism as Politics: Rebuilding the Basis of Our Modern Civilisation. Springer, New York.
Hanssen, G. S.; Hofstad, H. & Saglie, I.-L. (red.) Kompakt byutvikling: Muligheter og utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.
Hille, J.; Simonsen, M. & Aall, C. (2011). Trender og drivere for energibruk i norske husholdninger. Rapport til NVE. Sogndal: Vestlandsforsking.
Høyer, K. G. & and Holden, E. (2001). Housing as basis for sustainable consumption. International Journal of Sustainable Development, 4 (3), s. 48-59.
Lian, O. S. (2000). En sosiologisk forståelse av behov. Tidsskrift for den norske lægeforening, 120, s. 111-114.
Lietart, M. (2010) Cohousing’s relevance to degrowth theories. Journal of Cleaner Production, 18, pp 576-580.
Machan, T. S. (1984). Pollution and Political Theory. I Regan, T. (red.). Earthbound: New Introductory Essays in Environmental Ethics. Philadelphia, PA: Temple University Press.
Finansdepartementet (2013). Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013. Oslo: Finansdepartementet.
Mol, A. P. J. & Spaargaren, G. (2000). Ecological Modernization Theory in Debate: A Review. Environmental Politics 9(1): 17-49.
Murray, D. (2015). Robert Nozick: Political Philosophy. In Internet Encyclopedia of Philosophy. Retrieved March 21, 2015 from http://www.iep.utm.edu/noz-poli/print.
Næss, P. (2001). Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies, 9(4), s. 503-524.
Næss, P. (2012). Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use, 5(2), s. 21-45.
Næss, P. (2014). Byutvikling og sosialistiske strategier. Rødt!, 42 (2), s. 28-39.
Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011). Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19 (1), s.113-139.
Næss, P.; Strand, A.; Næss, T. & Nicolaisen, M. S. (2011). On their road to sustainability? The challenge of sustainable mobility in urban planning and development in two Scandinavian capital regions. Town Planning Review, 82(3), s. 287-317.
Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999). Sustainability and Cities: Overcoming Automobile Dependence. Washington DC and Covelo, California: Island Press.
Nordic Council of Ministers (1999). Factors 4 and 10 in the Nordic Countries – the Transport Sector – the Forest Sector – the Building and Real Estates Sector – the Food Supply Chain. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.
Nozick, R. (1974). Anarchy, State, and Utopia. New York, NY: Basic Books.
Østerberg, D. (1973). Behov. [Needs.] Article in the Pax dictionary. http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/b/b06.html
Rawls, J. (1971). A Theory of Justice. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press of Harvard University Press.
Soper, K. (2008). Alternative Hedonism, Cultural Theory and the Role of Aesthetic Revisioning. Cultural Studies, 22(5), s. 567-587.
Sorrel, S. (2007). The Rebound Effect: an assessment of the evidence for economy-wide energy savings from improved energy efficiency. London: UK Energy Research Center.
Statistisk sentralbyrå (2014). Energibruk i husholdningene, 2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Nedlastet 20.03.15 fra http://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/husenergi/hvert-3-aar/2014-07-14
Xue, J. (2014). Economic Growth and Sustainable Housing: An Uneasy Relationship. London/New York: Routledge.

Note:

Vi konsentrerer oss her om boligareal per innbygger framfor å diskutere hvor stort Norges samlete boligforbruk kan eller bør være i et miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk scenario. Det siste ville bl.a. avhenge av Norges andel av jordens framtidige befolkning, og eventuelle særlige behov for boligstandard pga. Norges kjølige klima. Det er selvsagt heller ikke mulig å tallfeste presis hvor grensen ligger for miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig boligforbruk. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes noen slik grense.