Jeg er en kvinne (bokomtale)
Av Birger Thurn-Paulsen
Toril Moi er professor i litteraturvitenskap ved Duke University i North Carolina. De tekstene som omtales her, er opprinnelig skrevet på engelsk, og inngår i boka Hva er en kvinne? Og andre essays. Den ble utgitt første gang i 2000 i USA.
Toril Moi: Jeg er en kvinne. Det peronlige og det filosofiske
Pax forlag 2001
Moi er en kjennner av Simone de Beauvoir, og en forsvarer av hennes tanker og innflytelse. Hun har, blant annet, skrevet innledningen til en ny og komplett norsk utgave av Beauvoirs Det annet kjønn. I den omtalte essaysamlingen refererer Moi i stor grad til Beauvoir, og beveger seg gjennom samlingen i retning av en nærmere analyse av Beauvoir, som representant for det som kalles den dagligdagsspråksfilosofiske tradisjonen.
Det Moi beskjeftiger seg med er spørsmålet om jeg'et, eller det personlige og det subjektive, i forhold til det objektive i teoretisk tenkning og arbeid, og spørsmålet om å være kvinnelig intellektuell – siden det aldri er aktuelt for en mann å kalle seg mannlig intellektuell – og hun tar for seg Beauvoirs tekst i denne sammenhengen.
Hun kritiserer også de postmodernistiske teoriene, som har en sterk hang til å si at ingenting er sant, eller objektivt, alt er personlig, eller subjektivt. Dette har da også gjennomslagskraft innen akademia og teoretisk arbeid i dag. Det skaper dessuten et skille innen moderne feminisme. Men samtidig, som Moi påpeker, dukker, i sin tur, det subjektive opp igjen som argument, av typen "dette sier du som kvinne, eller fordi du er kvinne".
Moi ser Beauvoir som eksempel i denne sammenhengen. "Fiendtlige reduksjoner av hennes filosofiske og politiske posisjoner til personlige omstendigheter har vært svært vanlig innenfor den kritiske resepsjonen av Simone de Beauvoirs tekster. I stedet for å diskutere betydningen og implikasjonene av (la oss si) påstanden om at frihet er den høyeste menneskelige verdi, eller at krigen i Algerie var et dypt urettferdig utslag av skammelig fransk kolonialisme, fokuserer kritikerne ustanselig på hennes private, personlige og emosjonelle motiver for å hevde dette."
I dagens intellektuelle, og postmodernistiske, klima, er det altså en rådende tendens til å forkaste objektivitet i teori og teoretisk arbeid, det må være personlig. Objektivitet forbindes, spesielt fra denne retningens feministiske gren, med et kaldt, universialistisk mannsprosjekt. Det personlige og det objektive settes opp som direkte motsetninger. Dette blir, i sin tur, et nett av destruktive motsetninger. Hvis man, som kvinne, kan settes i båsen kald og objektiv, risikerer man betegnelsen usolidarisk, og mister nærmest retten til å delta i den feministiske intellektuelle debatten. Tanker og utsagn reduseres til personlighet, innholdet mister sin betydning. Slike holdninger og slik bruk av det personlige hindrer intellektuell dialog, og vi sperres inne i mer eller mindre diskrediterte subjektposisjoner, slik Moi ser det.
Slik, altså, kritikken av Beauvoir reduserer tekstene hennes fra å være teoretiske og filosofiske bidrag, til å være personlig og privat motivert, og dermed kan avfeies.
Eller for å si det med Moi: "Den postmoderne jakten på det personlige er et teoretisk konstruert forsøk på å slippe unna teoriens mindre heldige sider. Derfor er den også et godt eksempel på teoretisme: Den er overgenerell, normativ og uimottakelig for erfaringer som ikke passer med teorien."
Moi ser også de mindre heldige sidene ved teori og teoriformidling. Det er kanskje her vi kan bringe inn begrepet den "dagligspråksfilosofiske tradisjonen". Det personlige er viktig, ikke minst det personlige engasjementet, og formidlingen. Objektivitet i teorien kan absolutt bli gjort universell, dominerende og herskende. Både i skrift og i muntlig dialog.
La oss si at det handler om et dialektisk forhold mellom det subjektive og det objektive. Moi ser dagens diskusjons- og teoriklima slik at det i stor grad tas for gitt at man må velge mellom det personlige og det teoretiske, mellom det subjektive og objektive, og at det i tillegg tas for gitt at det ikke finnes alternativer.
Moi fordyper seg i problemstillinger forbundet med teori, teoretisk tenkning og arbeid, og kommunikasjon og dialog. Kvinneperspektivet er i høyeste grad til stede.
"Det er ingen grunn til å akseptere forsøk på å sperre oss inne i vår "kvinnelighet", uansett om forsøkene kommer fra sexister eller feminister. Problemet oppstår først når noen kvinner tror at den eneste måten å unngå og bli sperret inne i deres eget kjønn på, er totalt å fornekte sitt kjønn. De som tenker slik faller gjerne for fristelsen til å si: Jeg er en forfatter, ikke en kvinnelig forfatter." Og: "Jeg vil også gjerne innrømme at jeg sannsynligvis leser Kant og Kierkegaard på andre måter enn jeg ville ha gjort om jeg hadde vært en mann. Men det faktum at jeg leser som den kvinnen jeg er, er likevel ikke noen grunn til å frarøve meg retten til å bli oppfattet som en intellektuell. Må jeg alltid referere til meg selv som en intellektuell kvinne?" Menn pleier jo ikke å referere til seg selv som intellektuell mann, eller mannlig filosof. Det er normalt å ikke gjøre det.
Et kort sprang tilbake til Beauvoir. Hennes feministiske mål, i Mois formulering, er å skape et samfunn som gir kvinner adgang til det universelle som kvinner, ikke som liksom menn eller som et umulig intetkjønn. Mens i et sexistisk samfunn tvinges kvinner ofte til å "velge" mellom å bli sperret inne i "kvinneligheten" eller å fornekte den fullstendig.
Det kan hende noen vil stoppe opp ganske fort, og tenke at dette er for akademikere og en engere krets intellektuelle. Det vil være korttenkt. Det er riktignok en "akademisk" tekst, et teoretisk og intellektuelt arbeid, og det er mange referanser innenfor den akademiske verden, særlig innen litteraturvitenskap, men her er mye å hente for kritiske og tenkende mennesker. Og, hun formidler teori innen et forholdsvis spesielt felt på en forståelig og pedagogisk måte.
Boka finnes, for eksempel, hos Tronsmo, men ganske sikkert også i bokhandler, eller biblioteker, rundtomkring.