WTO-regelverket opprettholder sult og fattigdom
Av Aksel Nærstad
Omtrent 20 000 mennesker dør hver dag av sult, og det er nesten 800 millioner mennesker som sulter. 190 millioner av dem bor i India. Likevel forkastet ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som ble avholdt i Kenya i midten av desember 2015, forslag om at alle utviklingsland skal kunne sette i verk program for å bekjempe sult som fungerer godt i India og noen få andre utviklingsland.
Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet. Han er også internasjonal koordinator for More and Better Network og styremedlem i Handelskampanjen.
Også en rekke andre forslag som var lagt fram av utviklingsland for å redusere fattigdom og styrke økonomisk utvikling i utviklingslandene, ble forkastet eller ikke behandlet.
India har stått i spissen for å endre regelverket i WTO på flere områder, spesielt når det gjelder landbruk, men har ikke fått tilstrekkelig støtte. Norge er blant det store flertallet av WTO-medlemmer som ikke har villet endre regelverket slik at program som det India og en håndfull andre utviklingsland har for å redusere sult, skal være lovlig.
Bare tre måneder før WTOs ministermøte i Nairobi vedtok alle medlemslandene i FN – etter en lang og demokratisk prosess, 17 bærekraftsmål og 169 målsettinger under dem. Uka før WTO-møtet, vedtok 190 land klimaavtalen i Paris – også etter en åpen og demokratisk prosess. Den udemokratiske prosessen på WTO-møtet i Nairobi og at forslag som kunne bidra til å bekjempe sult, fattigdom og klimaendringer ble forkastet, er skammelig!
Regelverket i WTO er på noen områder så merkelig, skeivt og urettferdig at mange ikke tror det er sant. Det gjelder blant annet regler for program for å sikre fattige mat så de ikke sulter. Både USA og India har slike program for fattige i sine land. Indias program sikrer mat til omtrent 800 millioner mennesker. USAs program støtter omtrent 47 millioner fattige – omtrent 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet omfatter, men koster nesten fire ganger så mye som Indias program. Likevel bryter Indias program med reglene i WTO for subsidier, men ikke USAs. Grunnen er at India kjøper opp mat fra fattige bønder til fastsatt pris. Mer om det nedenfor.
I markedsliberalismens ånd
Regelverket i WTO ble framforhandlet i markedsliberalismens «glansperiode» fra 1986 til 1994. Alt skulle bli varer på et marked og markedskreftenes frie spill skulle råde. Da var også styrkeforholdet mellom rike og fattige land et helt annet enn i dag. Landbruksavtalen i WTO var langt på vei diktert av USA og EU, og konseptet om frihandel ligger til grunn. Markedsliberalisten Ronald Reagan var president i USA og Margareth Thatcher var statsminister i Storbritannia. Hun sa bl.a. at «det finnes ikke noe slikt som samfunn. Det er individer – menn og kvinner, og det er familier. Ingen regjering kan gjøre noe utenom gjennom mennesker, og mennesker må tenke på seg selv først.»
Det er behov for et helt annet regelverk for landbruk enn det som er i WTO. Et nytt regelverk bør ta utgangspunkt i den grunnleggende menneskeretten om retten til mat, behovet for at produksjonen er bærekraftig, og den rollen landbruket spiller for å bekjempe fattigdom og sikre gode liv for milliarder av mennesker. Det bryter så grunnleggende med grunnprinsippene i WTO at mange organisasjoner over hele verden mener at landbruket må tas ut av WTO. Det er behov for et fleksibelt og mangfoldig handelssystem som bygger på prinsippet om matsuverenitet. Dette bør utvikles i regi av FN, først og fremst gjennom UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) eller FNs komité for verdens matsikkerhet.
WTO-regelverket for handel med landbruksvarer
Da WTO-avtalen ble vedtatt i 1994, hadde de fleste rike land høye subsidier på egen matproduksjon, mens utviklingslandene ikke hadde det – fordi de ikke hadde økonomiske midler til det. Subsidiene ble delt inn i ulike kategorier, bl.a. handelsvridende og ikke handelsvridende subsidier. De såkalt handelsvridende subsidiene som enkelt forklart er støtte per kilo eller liter av det som blir produsert, skulle fases ut. I realiteten påvirker imidlertid også de internasjonal handel. Når bønder i rike land får støtte bl.a. for å opprettholde kulturlandskap, så kan det som produseres selges til lavere pris enn om slik støtte ikke hadde blitt gitt. Når slike varer selges i andre land, vil de kunne utkonkurrere lokal produksjon. Det skjer spesielt i utviklingsland. Her er noen eksempler på hvordan regelverket har slått ut:
Kyllingproduksjon i Kamerun ble rundt årtusenskiftet utkonkurrert av billig kylling fra EU. Importen av kylling økte med 300 % fra 1999 til 2003, og 92 % av bøndene som produserte kylling, la ned kyllingproduksjonen.
I Ghana økte import av tomatpurré fra 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003. Bøndene i Ghana tapte 40% av markedet.
Risimporten til Haiti økte fra 15 000 tonn i 1980 til 350 000 tonn i 2004. Bill Clinton beklaget seinere USAs dumping av ris på Haiti.
Fordi rike land hadde høye subsidier på landbruksvarer da WTO ble dannet, ble det bestemt i WTO-reglene at utviklingsland kunne opprettholde eller å øke sin støtte opp til 10 prosent av varenes verdi. Men reglene for beregning av støtten, er så spesielle at en skulle tro de var en vits.
Indias program for matsikkerhet
Indiske myndigheter tilbyr fattige småbønder en fast pris for å kjøpe mat til matlagre for å kunne gi eller selge mat billig til fattige. Programmet bidrar derfor både til å bedre fattigbøndenes kår og til å redusere sult. Det når ut til 800 millioner mennesker og koster ca. 21 milliarder USD per år. På grunn av at oppkjøpet er til faste priser, regnes imidlertid i følge WTO-regelverket forskjellen på prisen regjeringen betaler bøndene og markedsprisen i 1986–88 som subsidier. Med sitt program bryter India da grensa på 10 prosent subsidier.
USA har også et program for matsikkerhet for fattige i USA. Programmet koster omtrent 79 milliarder USD – nesten fire ganger så mye som Indias program, og det omfatter 47 millioner mennesker – ca. 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet støtter. Mens Indias program bryter regelverket, er USAs program helt lovlig innenfor det samme regelverket. Grunnen er at USAs program er å gi matkuponger eller kontanter til de fattige som de kan kjøpe mat for, mens Indias program går til å støtte bønder og kjøpe opp mat som så gis bort eller selges til under markedspris til de fattige.
Nye handelsregler nødvendig!
Det er lett å gå seg vill i innfløkt regelverk og tekniske formuleringer. Derfor er det viktig noen ganger å løfte blikket, og se på de store linjene og prinsippene som ligger til grunn og bør ligge til grunn for internasjonal handel med mat.
Handel med mat skiller seg fra handel med andre varer. Det dreier seg om livsnødvendige varer og levende organismer som produseres under svært forskjellige naturgitte forhold. Regelverket i WTO tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til særegenhetene og de spesielle behovene knyttet til handel med mat. En hovedmålsetting for WTO er å fjerne handelshindringer, mens hovedmålsettingen for matproduksjonen og handel med mat må være å sikre retten til mat for alle gjennom bærekraftig matproduksjon. Det store flertallet av befolkningen i utviklingsland er knyttet til landbruket, og det spiller derfor en helt avgjørende rolle for livet til milliarder av mennesker og for mulighetene til å bekjempe fattigdom.
For å sikre produksjon av nok og sunn mat er det viktig at alle land og områder utnytter sine naturgitte forhold til bærekraftig matproduksjon. Alle land må ha rett og plikt til å sikre basismatvarer til egen befolkning, primært gjennom egen produksjon. Alle land må derfor ha rett til å beskytte og støtte egen lokal matproduksjon for å sikre basismatvarer til egen befolkning og for å oppfylle retten til mat, så lenge det ikke går på bekostning av den samme retten for andre.
Mellom 85 og 90 prosent av all maten som produseres i verden forbrukes i de landene den produseres, men internasjonal handel med mat spiller likevel en svært viktig rolle – både positivt og negativt. De fleste av oss i Norge er jo glade for at vi kan spise appelsiner og bananer, drikke te og kaffe, så det er enkelt å se fordelene ved å kunne importere produkter som ikke kan dyrkes i Norge. Mange land er nå også helt avhengig av import for å kunne sikre nok mat til befolkningen. Gjennom eksport kan også utviklingsland få inntekter som kan bidra til økt levestandard.
Internasjonal handel med det nåværende regelverket i WTO gjør imidlertid også stor skade. Høyt subsidierte varer fra rike land, primært USA og EU, ødelegger lokale markeder i utviklingsland for fattige bønder. Samtidig gjør slike subsidier det vanskelig for utviklingsland å konkurrerer på verdensmarkedet. Det er derfor behov for store reformer av det internasjonale handelsregelverket for landbruksprodukter.
Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og det er mulig å arbeide både kortsiktig og langsiktig med internasjonale handelsspørsmål. Det må legges press på regjeringer fra hele verden for at de skal bli enige om at utviklingsland skal kunne sette i verk de tiltakene de mener er nødvendige og riktige for å sikre retten til mat for egen befolkning uten å bli rammet av regelverket i WTO. Samtidig må det reises diskusjoner om og startes utredninger om en helt ny type internasjonal avtale for internasjonal handel med mat og andre landbruksprodukter.