Verden – og hvor vi ser den fra
Av Kjersti Ericsson
Boka Kvinner, miljø og bærekraftig utvikling av kvinneforskerne Rosi Braidotti, Ewa Charkiewicz, Sabine Haüsler og Saskia Wieringa, er utgitt på norsk av Prosjekt Alternativ Framtid og Universitetsforlaget i fellesskap.
Boka bygger på et forskningsprogram under FNs kvinneforskningsinstitutt (INSTRAW). Programmet skulle beskrive og analysere debatten omkring sentrale spørsmål angående kvinner og miljø. Boka er dermed en oversikt over debattene på dette feltet og en presentasjon av de viktigste standpunktene og teoriretningene, samtidig som forfatterne kommer med kritikk og presenterer sine egne synspunkter. Boka har også et kapittel om feministisk vitenskapskritikk, skrevet av Rosi Braidotti. Rosi Braidotti er en internasjonalt kjent og toneangivende kvinneforsker som arbeider i Nederland. Kapitlet om feministisk vitenskapskritikk er med fordi forfatterne mener at en ny utviklingsmodell må ta utgangspunkt i en ny type tenkning som vokser fram av feministisk kritikk av den rådende vitenskapen. Denne boka vil nok få innflytelse i mange kretser som er opptatt av kvinner, miljø og utvikling. Det er en grunn til at det kan være ålreit å diskutere den. En annen grunn er at boka, sjøl om deler av den er svært akademisk i formen, er interessant lesning for et politisk menneske. Den utfordrer til å tenke igjennom egne standpunkter, og den inviterer til dialog med andre som har et ønske om å forandre verden radikalt.
Jeg skal ikke gå gjennom forfatternes referat av debatten om kvinner, miljø og utvikling, eller deres presentasjon og kommentarer til alle de ulike synspunktene og teoriene som har vært fremmet. I stedet skal jeg konsentrere meg om den politiske linja de sjøl står for.
Forfatterenes utgangspunkt
Utgangspunktet deres er en radikal avvisning og kritikk av både den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen:
* Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen har i følge forfatterne blitt fremmet overalt som det eneste mulige mønsteret for utvikling. Å bli som de vestlige, kapitalistiske landa var å bli utviklet, å være annerledes var å være tilbakeliggende. Utviklinga ble sett på som rettlinjet (lineær): mer marked, handel på verdensmarkedet, økonomisk vekst og moderne teknologi var udiskutable goder. Men denne utviklingsmodellen har betydd imperialisme, vold, naturødeleggelser, undertrykking av mennesker, nedvurdering av andre kulturer, som spesielt har rammet menneskene i sør, og særlig kvinner. Modellen tjener landene i Nord og elitene i Sør. Men den blir likevel presentert som en universell modell, som tjener alle. Makta og interessene til et mindretall blir altså skjult bak forestillinga om at en modell som tjener dette mindretallet, er en selvfølgelig velsignelse for alle, og den eneste mulige formen for utvikling.
Kritikk av «universelle» modeller
At modellen presenteres som universell, er et sentralt kritikkpunkt for forfatterne. De mener at en hvilken som helst modell som presenterer seg som universell, vil virke undertrykkende, fordi ingen modell kan være uavhengig av synspunktene og interessene til den bestemte gruppa som har lansert den. Ved å oppkaste sin modell til «universell sannhet», undertrykker og usynliggjør de andres synspunkter og modeller. Å lansere universelle modeller er derfor en form for maktutøving.
* De samme hovedpunktene går igjen i kritikken av den vestlige vitenskapen. Vestlig vitenskap har framstilt seg sjøl som selve fornuften, rasjonaliteten, og alle andre måter å tenke på er blitt avvist som ufornuftige (f.eks. følelsesmessige), tilbakeliggende, overtroiske etc. Kunnskap og teorier som ikke følger mønsteret for vestlig vitenskap, blir ikke anerkjent som kunnskap. Men den vestlige vitenskapen er bare uttrykk for interessene og tenkemåten til hvite menn i Vestens herskende klasser. Denne vitenskapelige tenkemåten bygger på at både natur, kvinner og andre folkeslag skal beherskes og tjene interessene til dem som «vet» – det er erobring og kontroll som er vitenskapens mål, ikke for eksempel omsorg, samhørighet og gjensidighet.
Vitenskap som maktutøvelse
Når denne vitenskapen legges til grunn for å analysere og forandre andre samfunn (og andre klasser, raser og kjønn i eget samfunn), blir resultatet maktutøvelse, undertrykking, vold og ødeleggelse. Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen er den praksisen som følger av den vestlige vitenskapens teori. Også vitenskapen blir kritisert fordi den framstiller seg som universelt gyldig. Ingen kan ha et «gudeblikk» på verden uavhengig av sin egen sosiale og materielle situasjon og sin historisk bestemte forståelseshorisont. Å påberope seg å være representant for en universell teori, er derfor undertrykkende i seg sjøl.
Denne kritikken har en god del til felles med noen sider ved AKPs politiske posisjon. Det finnes marxister som mener imperialismen er progressiv fordi den utvikler produktivkreftene, og som dermed slutter seg til lovsangen til «utviklinga». Dette synet har ikke vært noen rådende retning i AKP. To viktige kilder til dannelsen av AKPs politiske perspektiv har vært maoismen og EEC/EU-kampene. For oss har fattigbonden i Sør og fiskerbonden i Nord aldri vært tilbakeliggende idioter som burde «utvikles» vekk. Vi har hele tida hatt med oss både et tredjeverden-perspektiv og et utkant-perspektiv. Og vi har ment at den kapitalistiske «utviklinga» har tjent imperialistene, ikke folket.
Vi har også vært kritiske til den rådende vitenskapen, ut fra synspunktet om at de herskende tanker er de herskendes tanker. Borgerlig vitenskap var ikke «ren» vitenskap, men sammenvevd med ideologi som tjente det bestående.
Braidotti og co mener imidlertid at marxismen bare er en variant av den vestlige modellen og vitenskapen som de kritiserer, av det som ofte kalles «moderniteten» eller tradisjonen fra opplysningstida. Marxismen presenterer også en rettlinjet utviklingsmodell – fra urkommunisme til slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme, sosialisme og kommunisme. Og marxismen legger vekt på økonomisk vekst og moderne teknologi som viktige drivkrefter i utviklinga. Videre presenterer marxistene både modellen sin og teorien som universell, den gjelder for alle. Dermed får den, i følge forfatterne, mange av de samme undertrykkende virkningene som den vestlige modellen og vitenskapen forøvrig: Den usynliggjør og ugyldiggjør andre kulturer og tenkemåter, den fører til kvinneundertrykking og naturødeleggelser.
Er marxismen en universell vitenskap?
Her skiller altså Braidotti og co seg fra AKPs posisjon. At marxismen er nært beslektet den kapitalistiske utviklingsmodellen og vitenskapen, har aldri vært vårt standpunkt. Heller ikke at det å ha en universell teori i seg sjøl er undertrykkende. Jeg skal komme tilbake til dette punktet seinere. Men jeg synes det er grunn til å tenke over om marxismen har fellestrekk med det den ønsker å bekjempe, noe som forøvrig verken ville være spesielt rart eller diskreditere marxismen som helhet som frigjørende teori.
Tilbake står at Braidotti og co har en svært radikal kritikk av den vestlige kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen. Denne kritikken er utbredt i vide kretser og er i høy grad inspirert fra Sør. Av teoretikere som er kjent i AKP-miljøet deler både Samir Amin og Vandana Shiva hovedtrekkene i kritikken av modellen. Amin behandler f.eks. den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen i boka Eurosentrismen (utgitt på norsk av Oktober forlag), og kaller den en falsk universalisme. Jeg mener derfor at dette er retninger vi bør gå i dialog med, fordi de ønsker seg et helt annet slags samfunn og helt andre slags forhold mellom folk. Dette er folk som prøver å lage teorier og politiske linjer for å komme herfra og til det nye samfunnet.
Forfatternes alternativ
Hva er så alternativet, på teoriens og politikkens område, slik forfatterne ser det? De behandler to hovedstrømninger:
- Standpunktteori og politikk
- Postmoderne teori og politikk
Det er det siste som er forfatternes egen posisjon, men jeg skal kort presentere framstillinga deres av begge hovedstrømninger.
* Standpunktteori går i korthet ut på at sannheten kan gripes fra et bestemt standpunkt, nemlig de undertryktes standpunkt. De undertryktes virkelighetsbilde er mer sant enn undertrykkernes. De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv. Marxismen kan ses som en standpunktteori. Da Marx utviklet dette synet, bygde han bl.a. på Hegel, og hans analyse av forholdet mellom herre og knekt, eller herre og tjener. I følge Hegel er det slik for herren at de tingene han ønsker seg, er tilgengelige for ham på en enkel og opplagt måte, slik at han kan gå direkte fra sitt ønske til den tingen han ønsker seg, direkte fra appetitt til konsum, uten noe arbeid imellom. Den tingen han ønsker seg, framstår for ham på en enkel og direkte måte. At det framstår slik, er imidlertid et resultat av det arbeidet tjeneren gjør. Tjenerne produserer det herren ønsker. Ved at han gjør dette, oppfyller tjeneren herrens ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens bevissthet, herrens tanker.
For herren er knekten usynlig
Tjeneren sjøl er ikke noe sjølstendig subjekt med en egen, sjølstendig bevissthet for herren, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet. Tjeneren som et eget subjekt og tjenerens arbeid blir dermed usynlig sett fra herrens standpunkt, og det skyldes måten forholdet mellom herre og tjener er organisert på. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.
Kapitalistklassen kan ses som herren i dette eksemplet, arbeiderklassen som tjenere. Arbeiderklassen som eget subjekt med egne ønsker etc. blir usynlig for kapitalistene, de blir bare midler til å oppfylle kapitalistenes mål. Arbeiderne sjøl og det virkelige forholdet mellom arbeider og kapitalist blir usynlig fra kapitalistklassens synspunkt – sannheten kan bare ses nedafra, fra arbeiderens standpunkt. Dette skyldes måten forholdet mellom klassene er organisert på.
Kvinneforskere har brukt akkurat den samme analysen av Hegel og anvendt den på forholdet mellom kjønnene. Da blir kvinnene de som kan se sannheten. Dette kalles ofte feministisk standpunktteori.
Den ene sida av hovedmotsigelsen
Det må imidlertid sies at Marx så på proletariatet som bærere av sannheten, ikke bare fordi de var undertrykt, men fordi de var den klassen som var den ene sida i hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital. Dermed var de «framtidas klasse» og hadde som historisk misjon å styrte kapitalistklassen og innføre sosialisme og kommunisme. Proletariatet hadde altså en spesiell rolle i den historiske prosessen. Mange andre enn proletariatet var også undertrykt, men hadde ikke noen privilegert tilgang til sannheten av den grunn. Feministisk standpunktteori er ikke knyttet til noen mer omfattende teori om historias gang av denne typen, men hevder rett og slett at de undertrykte har et sannere bilde av verden enn undertrykkerne.
Forfatternes kritikk av standpunktteoriene har to hovedpoenger:
– Standpunktteoriene blir bare nye universelle teorier som usynliggjør andre undertrykkingsforhold enn dem de tar utgangspunkt i. Etter mitt syn er dette med usynliggjøring av andre undertrykkingsforhold absolutt en fare. Kvinner i AKP har f.eks. brukt atskillig tid og krefter på å slåss for å synliggjøre at arbeiderklassen ikke bare består av «menn med hjelm», og at en «arbeiderpolitikk» ikke bare kan ta hensyn til menns interesser. Kvinner blir undertrykt også i arbeiderklassen, og dette er det nødvendig å slåss mot. Også kvinnebevegelsen er blitt kritisert for å usynliggjøre både svarte kvinner og lesbiske kvinner, og dermed for sjøl å fungere undertrykkende.
Snur gamle hierarkier på hodet
– Standpunktteorier stiller bare gamle hierarkier på hodet i stedet for å avskaffe dem. I stedet for at menn er forvaltere av sannheten, blir nå kvinner tildelt den rollen. Forfatterne fremmer f.eks. denne kritikken mot synet til det såkalte DAWN-nettverket, et nettverk for kvinneaktivister i Sør. De har utviklet en teoretisk og politisk ramme for kvinner, miljø og utvikling, som tar utgangspunkt i interessene til fattige kvinner i Sør. DAWN inviterer kvinner i Nord til samarbeid med utgangspunkt i den plattformen DAWN har utviklet. Forfatterne mener at det å utrope fattige kvinner i Sør til privilegerte innehavere av sannheten, bare er å snu opp ned på gamle hierarkier. Dette kritiske punktet har etter mitt syn lite for seg. Det virkelige problemet er å klare å fastholde de undertryktes perspektiv, faren for at det skal ta overhånd er ytterst liten. I praksis er det så mange krefter som virker den andre veien at undertrykkernes perspektiv setter seg igjennom gang på gang. Dessuten er det vel et poeng at hvis en har som mål å utrydde alle undertrykkingsforhold, så blir det ekstra viktig å høre på dem som er undertrykt både som klasse, kjønn og rase?
Postmoderne teori
* Så til postmoderne teori og politikk. Postmoderne teori i forfatternes versjon går i korthet ut på å avvise alle former for universalisme. Ingen gruppe har monopol på sannheten. Det finnes bare en masse «lokale sannheter» – virkelighetsbilder som er sanne ut fra et bestemt perspektiv, ingen er overordna de andre. For alle ser virkeligheten ut fra sitt eget utsiktspunkt, historisk, materielt, sosialt osv. Ingen kan slippe ut av sin egen kropp og innta et ulegemliggjort «gudeblikk» på verden. Forfatterne går derfor mot alle helhetlige, universelle teorier og modeller fordi de virker undertrykkende og usynliggjørende når de oppkaster noe til allmengyldig sannhet. De understreker forskjeller mellom folk, også forskjeller mellom kvinner, og vil bygge en teori og en politikk på respekten for forskjeller og for alle de ulike perspektivene som forskjellene gir opphav til. Dette kan jo virke som fullstendig relativisme – den ene «sannhet» er like bra som den andre. Anklagen om relativisme forsøker Braidotti å avvise, ikke helt overbevisende synes jeg. Hun sier f.eks. (side 80):
«Den vanlige kritikken om at postmodernisme fører til fullstendig relativisme er en reduksjonistisk og uberettiget tolkning som ikke tar med i betraktningen at postmodernisme er en politikk som er basert på respekt for forskjeller. Relativisme og understreking av en spesiell posisjons relativitet er ikke en og samme ting: det kan finnes forskjellige sannheter avhengig av hvilken posisjon man inntar.»
Det er riktig at relativisme og understreking av en bestemt posisjons relativitet ikke er det samme, men når en avviser all universalisme på prinsipielt grunnlag, må det være vanskelig å komme utenom relativismen.
Omsatt til politikk bli forfatternes postmodernisme ei linje for å bygge allianser mellom mange forskjellige grupper, basert på respekt for forskjeller, en regnbuepolitikk. De mener også at en ikke bør gå inn for én spesiell utviklingsmodell til erstatning for den rådende, men mange forskjellige modeller, basert på lokale verdier, forutsetninger og kultur.
I mitt hode reiser denne boka en del spørsmål som jeg synes det er viktig å diskutere og tenke over. Her skal jeg ta opp tre, nemlig:
- Forholdet mellom forskjeller og fellesskap, eller motsigelser og enhet, som vi sier på vårt språk.
- Forholdet mellom mål og midler.
- Maktas vesen.
Forholdet mellom forskjeller og fellesskap
Dette synes jeg ikke er enkelt. I Den flerstemmige revolusjonen er også ett av mine hovedpoenger at den frigjørende krafta ikke er enhetlig, verken i Nord eller Sør. Den består av ulike grupper med innbyrdes undertrykkingsforhold, kvinner og menn, svarte og hvite etc. Tar en ikke hensyn til dette, og forsøker å bearbeide slike undertrykkingsforhold underveis, blir de bare videreført og gjenskapt i nye former. Den vekta som forfatterne legger på forskjeller, og på at det bare finnes «lokale» sannheter, ikke et universelt perspektiv, er et forsøk på å svare på dette problemet. Men hvis det skal bli noen allianse mellom disse gruppene, slik forfatterne ønsker, så må de vel ha noe felles, et felles mål, noen felles interesser? Og ved å komme fram til dette, etablerer en vel et perspektiv, en referanseramme, som er mer helhetlig og overordna enn de «delsannhetene» som de ulike gruppene er bærere av? Jeg kan ikke skjønne annet enn at en form for helhet og universalisme stadig sniker seg inn bakveien i denne boka. Jeg skal ta noen sitater.
Slik omtaler forfatterne f.eks. det politiske målet (side 102):
«Kvinnebevegelsen kjemper for å få til samfunnsforandringer. Det er ingen enighet om hvordan denne forandrede verden skal se ut, og det er til og med umulig å forestille seg en slik enighet. Forandring må ses ikke som produkt, men heller som en prosess. De fleste kvinnebevegelser ser ut til å enes om at en minimumsmålsetning er å gjøre slutt på underordning på grunnlag av kjønn, rase, etnisitet og klasse og stoppe miljøødeleggelsene.»
Det er ingen enighet om hvordan verden skal se ut, men minimumsmålsettinga er kommunisme, sies det egentlig her. Ei ærgjerrig minimumsmålsetting! Og det finnes en felles sannhet her: Å gjøre slutt på alle former for undertrykking er et gode.
Spørsmålet om hvordan en skal skape det vi kaller enhet, reises stadig vekk. På side 95 spør de: «Hvordan kan feminister bygge en kollektivitet på forskjeller?»
I det konkluderende kapitlet siteres den postmoderne feministen Donna Haraway, som sier (side 253) at «det har aldri vært et mer akutt behov for samhold mellom mennesker som forsøker å motsette seg forsterkede undetrykkingsforhold på verdensbasis».
Flerkulturelle allianser
På sida etter sier de: «Det som virker mest presserende, praktisk og teoretisk nødvendig og gjennomførbart er å skape flerkulturelle allianser blant kvinner og mellom kvinner og miljøaktivister og andre sosiale bevegelser, på tvers av institusjons- og disiplingrenser, på grunnlag av respekt for hverandres identiteter, spesifikke kamper og forskjellige analytiske posisjoner.» Dette siste likner umiskjennelig på for eksempel tenkninga bak «Kvinner på tvers».
Trass i at forfatterne avviser både standpunktteori og universalisme, klarer de seg, slik jeg ser det, verken uten standpunkt eller helhet. Det er først og fremst «alle undertrykte» som skal forene seg, og som skal komme med sine stemmer, ikke undertrykkerne. Og det har «aldri vært mer behov for samhold» mellom de undertrykte. Men hvordan skal dette samholdet oppstå om ikke de ulike gruppene kan identifisere, og samles om, noe felles, et mål, en helhetlig, overordna strategi, som aksepteres som gyldig av dem alle? Må enhver «universalisme» komme som et overgrep ovenfra? Kan den ikke bygges opp nedenfra?
Samir Amin, som deler mye av forfatternes kritikk av den vestlige utviklingsmodellen, har et annet syn på universalisme enn det de har. Han sier at kapitalismen har skapt et virkelig objektivt behov for en universalisme i dobbel forstand: 1) i form av en vitenskapelig forklaring på utviklinga av alle menneskesamfunn, en teori som kan forklare ulike utviklingsveier ved hjelp av det samme begrepsapparatet, og 2) utforming av et framtidsprosjekt som henvender seg til, og omfatter, hele menneskeheten. Han avgrenser seg eksplisitt fra den posisjonen som hyller «retten til å være forskjellig», og som hevder at en universell teori er unødvendig. Jeg plasserer meg, sier han, i den ideologiske leiren som ble åpnet av opplysningstidas filosofi, grunnlagt på de universelle framskrittverdiene som den står for.
Mot all univeralisme
Forfatterne uttaler seg altså eksplisitt mot all universalisme, sjøl om de etter mitt syn gjeninnfører den bakveien. Men universalisme-begrepet deres er nokså ensidig. For dem betyr «universalisme» først og fremst at noen oppkaster sitt eget syn og sine egne, snevre interesser til allmengyldig sannhet og menneskehetens interesser, og presser den på alle andre, med undertrykking som resultat. Amin legger derimot vekt på noe annet ved «universalismen» – nemlig det synet at alle mennesker har samme rett, er like mye mennesker. Han ser det f.eks. som et progressivt trekk at kristendommen hevdet at alle mennesker hadde en udødelig sjel (en ide de forresten hadde fått fra egypterne), og at den franske revolusjonen utropte «frihet, likhet, broderskap» for alle. Problemet var ikke kristendommens og den franske revolusjonens universalisme, men at den ikke ble realisert: Det hjalp ikke muslimene eller jødene at de hadde en «udødelig sjel» når de falt i de kristne korsfarernes hender, det hjalp ikke kvinnene og de svarte at «frihet, likhet, broderskap» ble utropt for «alle» osv. Amin mener at vi ikke må gi slipp på universalismen som mål, men at vi må streve med å erstatte «falske» universalismer, som egentlig bare er dekke for undertrykkende gruppeinteresser, med «ekte». Dette er sjølsagt ikke enkelt, men jeg kan ikke se noen annen løsning på problemet med forskjeller og fellesskap.
Er delsannheter nok?
Hva skjer hvis vi gir avkall på all universalisme, og nøyer oss med «delsannheter»? Kan ikke det få det motsatte resultatet av det Braidotti og co ønsker, nemlig at hver gruppe stenger seg inne i hvert sitt perspektiv, sin «lokale sannhet» og driver politikk ut fra det? Kan ikke resultatet bli akkurat det samme som resultatet av en «falsk universalisme»? For det er sjelden slik at én gruppes politiske strev ikke har følger for noen andre. En kan drite i disse følgene og bare kjøre på ut fra eget ståsted. Eller en kan ta motsigelsene på alvor, prøve å løse dem, komme fram til enhet og felles kamp. Men er ikke det siste uttrykk for ønsket om å bygge opp en form for universalisme? Og er det ikke den siste linja forfatterne egentlig gjør seg til talskvinner for? På side 86 sier de f.eks.:
«Den sentrale læresetningen i postmoderne, radikal epistemologi (kunnskapsteori) er at den Enes (mannens) selvlegitimering hviler på og næres av ekskluderingen av den Andre. Selv om dette uttrykkes forskjellig gjennom historien, og i manifestasjoner som varierer fra en kultur til en annen, forblir det en konstant faktor i samfunnsorganiseringen. Innenfor dette rammeverket kan ikke den indre herredømmelogikken som fremtrer gjennom symbolsk utestengning bøtes på gjennom en ren reversering av maktbalansen. En slik reversering ville faktisk etterlate den dialektiske motsetningen intakt; det er strukturene i rammeverket, ikke dets erklærte innhold, som må takles for at man skal overvinne maktrelasjonene som opprettholder det. Kort sagt er det ikke nok å la kvinner slippe til i posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, selv om det dreier seg om viktige steder, slik som parlamentet, kirken, universitetet og utviklings- og planleggingsorganer. Det som betyr noe er at kvinner som nykommere på disse stedene tillates å omdefinere strukturene på en slik måte at de blir mindre diskriminerende, ikke bare for kvinner, men til syvende og sist for alle mennesker.»
Er ikke dette et universalistisk mål, på linje med Amins? Jeg kan ikke skjønne annet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det å stille opp mål som ikke er universalistiske, som ikke handler om frigjøringa av hele menneskeheten (menneskeheten som forfatterne et annet sted sier ikke finnes, bare spesifikke kvinner og menn), ville være et uhyggelig politisk tilbakeskritt.
Avvisninga av alle universelle krav på sannhet, og tesen om at det bare finnes lokale sannheter, delsannheter, blir av forfatterne fremmet som en frigjøring fra de «totaliserende teorienes» undertrykking. Men andre forfattere, f.eks. Christopher Norris i boka Uncritical Theory, mener at nettopp dette trekket ved postmodernismen fører til avpolitisering og manglende kritikk av makta. Dersom alle er fanger av sine egne verdensbilder, der det ene ikke er mer sant enn det andre, så er det heller ingen grunn til å utfordre de vanlige oppfatningene i den kulturen en sjøl tilhører.
«Virkeligheten» er en konstruksjon
Forestillingene om en universell «sannhet» og «virkelighet» er fordommer fra opplysningstida, mener postmodernistene. Verdenbildet vårt er formet av språk, tankevaner og forestillinger som vi ikke kan bryte ut av, og med dem konstruerer vi den såkalte «virkeligheten». Den ene konstruksjonen er like «sann» som den andre. Christopher Norris mener at denne ideologien har mye av skylda for at dagens intellektuelle i så liten grad er samfunnskritiske og føler noe ansvar for å sette seg opp mot makthaverne i sine egne samfunn. Han mener at postmodernistene blander sammen ontologi og epistemologi, det som er og det vi kan erkjenne. Norris siterer en forfatter som heter Thomas Nagel (side 177), som sier at postmodernistene starter ut med et helt fornuftig sett premisser. Disse går ut på at menneskelig kunnskap til enhver tid har sine begrensninger, at det finnes påståtte sannheter som absolutt kan utfordres, og at begrepene og kategoriene vi bruker avhenger av visse kultur- og språkspesifikke normer. Men postmodernistene tar feil når de ut fra dette sier at virkeligheten sjøl, i motsetning til våre ideer om den, ikke kan ses som noe annet enn et resultat av dette eller hint kulturelt bestemte verdensbilde (mind-set). En slik ideologi som postmodernistene står for gjør det forøvrig umulig å si at noen tar feil, at noe er riktigere enn noe annet. Jeg mener at Rosi Braidotti og co egentlig havner her, sjøl om de forsøker å forsvare seg mot anklagen om relativisme.
Hvordan kan det så ha seg at Braidotti og co prøver å bygge en frigjørende politikk på grunnlag av postmodernismen, mens Norris anklager postmodernismen for å være rota til avpolitisering og lefling med makta? En av grunnene tror jeg er at den feministiske kritikken av den vestlige vitenskapen og det som framstilles som fornuft og rasjonalitet har avdekket at denne vitenskapen er så sammenvevd med interessene og tenkemåten til menn i den herskende klassen at feministene ser det som et rimelig mål å angripe hele «tradisjonen fra opplysningstida». Da går forestillingene om sannhet og universalisme med på kjøpet. Norris, derimot, er mindre kritisk til denne tradisjonen, for lite etter mitt syn. Han ser det derimot som sin oppgave å forsvare fornuften, rasjonaliteten og tradisjonen fra opplysningstida mot postmodernistenes ufornuft og fullstendige relativisme. Amin inntar atter et tredje standpunkt, med sin skarpe kritikk av eurosentrismen og sin leting etter en virkelig i stedet for en falsk universalisme. Jeg har mest til overs for Amins posisjon.
Forholdet mellom mål og midler
Deler av kvinnebevegelsen har stått for at midlene bør foregripe målet. Når en ønsker seg et samfunn uten hierarkier, uten over- og underordnede, må organisasjonen en bygger for å føre kampen, ha flat struktur. Forfatterne av denne boka står klart på denne linja. De advarer hele tida mot at det skal oppstå maktforskjeller og undertrykkingsforhold mellom kvinner i den feministiske bevegelsen. Politikken må ha som ett av hovedmålene å hindre at slike makt- og undertrykkingsforhold oppstår, eller å løse opp i dem der de finnes. Også kvinnene i AKP har vært preget av ideen om at midlene bør foregripe målet, at kampformene bør stå i forhold til det samfunnet vi ønsker oss. Debatten om partikultur har blant annet delvis dreid seg om dette. Jeg tar også opp punktet i Den flerstemmige revolusjonen: En bevegelse med sosialisme og kommunisme som mål må også i løpet av kampen få folk til å vokse, bli deltakere og skapere av den felles bevegelsen, få større tiltro til egne erfaringer og egne krefter.
Men i vår politiske tradisjon har vi også et syn som setter et radikalt skille mellom mål og midler: Veien til frigjøring av massene går gjennom et eliteparti. Veien til det klasseløse samfunn går gjennom et klassediktatur (proletariatets diktatur), veien til å avskaffe staten går gjennom å gjøre alt statlig, veien til et menneskeverdig samfunn for alle går gjennom væpna revolusjon. Sartre snakket i forbindelse med den antikoloniale politikken om at målet med de svartes kamp var et samfunn der hudfarge ikke skulle spille noen som helst rolle. Men på veien dit, måtte de svarte gjennom en fase der de så det som spesielt verdifullt å være svart, det var nødvendig med en «anti-rasistisk rasisme» som middel i kampen.
Dette spørsmålet er heller ikke enkelt, synes jeg. Den første linja har unektelig det problemet at den ikke svarer skikkelig på hvordan en skal bli slagkraftig nok til å slå en mektig fiende. Den har også det problemet at det i prinsippet er umulig å skape organisasjoner fri for undertrykking i et samfunn gjennomsyret av undertrykking. Dessuten er det fare for at en blir svært innadvendt og bruker alle krefter på å reformere sin egen organisasjon i stedet for å slåss utad.
Den andre linja har det problemet at det lett blir slik at midlene blir målet. Gamle undertrykkingsforhold videreføres og gjenskapes. Eksempler på dette mener jeg vi har sett i mange sosialistiske land, en har gjort en dyd av nødvendighet. Ettpartistat er f.eks. blitt den eneste sanne sosialisme. Dessuten er det også slik at interne undertrykkingsforhold kan svekke en organisasjons slagkraft – dersom kvinnene hele tida skal stille opp og støtte mennenes kamper uten at det motsatte skjer, vil enheten bli undergravd. Etter mitt syn har vår egen tradisjon tatt for lett på disse farene. Forfatterne av denne boka tar imidlertid altfor lett på betydninga av nødvendig slagkraft og hvilke krav det stiller.
Maktas vesen
Mye av det forfatterne skriver om politikk tror jeg kan forklares ut fra det maktbegrepet de opererer med. Deres oppfatning av makt er hentet fra en kjent, fransk sosiolog som heter Michel Foucault. Han ser ikke på makt som noe individer, institusjoner, klasser etc har og utøver mot andre. Makt er overalt – innebygd i måten vi oppfatter og handler i verden på, slik at vi hele tida sjøl reproduserer makta hvis vi ikke klarer å bryte med disse forestillings- og handlingsmønstrene. Foucault opererer med begrepet «diskurs» – som er en måte å forstå verden på som også får sosiale praktiske konsekvenser. I «diskursen» er makt og kunnskap sammenvevd – å forstå verden på en bestemt måte får praktiske konsekvenser i form av maktutøvelse. Den vestlige vitenskapen er en slik dominerende «diskurs» – et maktspråk med praktiske følger.
At bestemte maktforhold er innebygd i vår tenkemåte, i vårt verdensbilde, og at vi sjøl bidrar til å gjenskape dem, er et viktig politisk poeng etter mitt syn. Dette poenget understreker dybden i undertrykkinga, problemene med å fri seg fra den og faren for å reprodusere undertrykkinga. Det er et poeng som jeg synes er undervurdert i vår tradisjon. Men når denne maktforståelsen blir enerådende, blir det problematisk. Og det er dette som skjer hos forfatterne av boka. Hovedoppgaven blir dermed å bryte med den dominerende diskursen. Å finne opp nye «ikke-dualistiske, ikke-hierarkiske etc» diskurser blir kjerna i frigjøringsstrategien. I denne boka legges det svært stor vekt på å utforme en ny epistemologi, dvs. kunnskapsteori, men mindre vekt på den praktiske kampen. Og forfatterne blir mer opptatt av makt i kvinnebevegelsen enn av hvordan en skal få makt til å slå fienden (som dessuten også blir uklar og ulegemliggjort med diskurs-begrepets maktoppfatning). Dette er logisk. Hvis makta videreføres gjennom diskursen, blir det viktigste å hindre at den sniker seg inn i den frigjørende diskursen.
En kan få inntrykk av at forfatterne mener det er mulig å kritisere seg til en ny verden. Men ofte nytter det dessverre ikke bare å være bevæpna (en metafor forfatterne forøvrig vil avsky) med en ny diskurs, en må også ha våpen. Indianeropprøret i Chiapas er et eksempel. Sjøl fikk jeg høre følgende historie da jeg besøkte geriljaen på Filippinene: Ei gruppe mennesker levde av å brenne trekol. Filippinene er et land der svært mye av skogen er rasert og miljøødeleggelsene enorme. Geriljaen diskuterte problemene med å leve av å brenne ned skogen med trekolbrennerne, og prøvde å overbevise dem om at det var bedre, både for dem og skogen på lang sikt, dersom de gikk over til å dyrke jorda. Men de var jordløse, og måtte derfor okkupere noe av de store godseiernes jord. Og geriljaen måtte love å forsvare jorda deres med våpen i hand. Miljøkamp i Sør utspilles ofte i en slik virkelighet. Miljøkamp i Nord kan også raskt bli dramatisk hvis den blir farlig nok for makthaverne. Det er nok å tenke på kampen om bygginga av det unødvendige kraftverket i Alta her i Norge. Eller kampen mot franske atomsprengninger, som kostet flere Greenpeace-medlemmer livet, reint og skjært mord. Makt er også noe som noen har og utøver mot andre, og politiske linjer må ta hensyn til det.
Feministiske spørsmål
Det er også mange andre spørsmål som kunne reises ut fra denne boka, men det vil føre for langt. Summa summarum: Jeg synes at feminismen, også den varianten disse forfatterne representerer, har en del fruktbare spørsmål å reise i forhold til vår politiske tradisjon. Vi gjør dumt i bare å slå en strek over det hele. På den andre sida har vår politiske tradisjon mange fruktbare spørsmål å reise overfor den posisjonen forfatterne inntar. De gjør dumt i bare å slå en strek over det hele, som de faktisk gjør. Folk som er for å avskaffe imperialismen og alle undertrykkingsforhold er det verdt å diskutere med. Slik tilstanden er nå, er det vel ikke så mange som har de bom