Det siste året har vi vært vitne til politiske krangler på den kinesiske venstresida i et omfang vi ikke har sett tidligere.
Den største uenigheten er forholdet til KKP.
Zhun Xer er ansatt i Department of Economics, University of Massachusetts, Amherst. Forfatteren er gjesteskribent i tidsskriftet Sanhata der denne artikkelen sto 16. juli 2011, altså før den siste partikongressen i november. Se: http://sanhati.com.
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Mathias Bismo.
Sett utenfra kunne det være overraskende å se slike store forskjeller på «venstresida» da det i de viktigste nettforaene ble publisert krasse politiske polemikker fra de ulike fløyene. Det er ulike spørsmål som diskuteres, men det praktiske politiske spørsmålet handler om hvorvidt venstresida bør være en politisk alliert av dagens ledelse i KKP eller ikke, med andre ord det politiske programmet for en forent venstreside. Én gruppe, som stort sett skriver på et av de største venstreorienterte nettforaene i Kina (Utopia, eller wu you zhi xiang), som i lang tid har vært en tilhenger av myndighetene, forsøker å forene venstresida bak støtten til KKP, og støtter reformer under dagens regime for «å gjenreise sosialismen». Andre grupper, som mest skriver i mindre nettfora, inntar et annet ståsted, og argumenterer for at det ikke er mulig å bygge sosialisme under dagens kapitalistiske stat. Tilhengerne av KKP har anklaget andre grupper for å være «ekstremister», mens motstanderne deres har kalt dem «reaksjonære og opportunistiske ».
Hvem er vennene, og hvem er fiendene våre? Dette er det mest grunnleggende spørsmålet for ethvert politisk program. På den kinesiske venstresida har det alltid vært store forskjeller i svaret på dette spørsmålet.
Noen mener at hovedmotsigelsen, selv om Kina har blitt i det store og det hele et kapitalistisk samfunn og på tross klassekampen mellom arbeiderne og de nyrike, herunder KKP-kadre og kompradorer, står mellom kineserne som folk og «imperialistmakter » som USA.
Zhang Hongliang, en kjent politisk skribent på internett og professor på Minzuuniversitetet i Kina, regnes ofte som denne fløyens åndelige leder. Klassekamp står alltid sentralt i Zhangs artikler, men rasekonflikter er enda viktigere for ham. Det er ubehagelig å finne så mange reaksjonære ideer i det Zhang skriver. For eksempel påstår Zhang gjentatte ganger at anglosakserne (deres foretrukne betegnelse på imperialister) har en omfattende plan om å begå folkemord mot kineserne. Med hans egne ord:
Rasekonflikter har endret klassekonfliktene helt grunnleggende. I dag handler ikke klassekampen lenger om hvem som kontrollerer staten, men om hvorvidt Kina skal ødelegges (av anglosakserne og deres allierte).
Oppskriften for å unngå «folkemordet» er, i følge Zhang Hongliang, å omfavne regjeringen helhjertet og bekjempe både «imperialistene og deres allierte» og «venstreekstremistene ».
Også andre har uttrykt det samme perspektivet som Zhang. Kong Qingdong, professor ved Universitetet i Beijing, hevdet at de som ønsker å styrte det sittende regimet i en revolusjon er sprø «fundamentalistiske marxister», og at det ikke er noen forskjell mellom dem og imperialistene og deres kinesiske allierte.
Det Zhang og andre skriver, er populært blant yngre lesere, også venstreorienterte studenter og nasjonalister. Selv om de fleste av dem hardnakket påstår at de er maoistiske kommunister, benytter de seg ikke av marxistisk analyse. De liker å bruke begreper som «klassekamp», «imperialist» osv., men som vi har sett, er det virkelige budskapet deres nasjonalistisk, med enkelte nazistiske trekk.
Ikke alle i denne kretsen har nødvendigvis de samme ideene som Zhang eller Kong, men de synes alle å være enige om at, gitt eksistensen av imperialister og deres kompradorer, «forsvar av partiet» mer eller mindre er det samme som «forsvar av landet ». De heller derfor i retning av å tro at herskerklassen i Kina i bunn og grunn er vennen deres, mens alle som er imot herskerklassen, må være fienden deres. For å forene dette synet med den åpenbare nyliberalistiske utviklingen de siste tre tiårene, hevder de at når Kina har gått i kapitalistisk retning, er det bare fordi anti-Mao-fraksjonen hadde makta og valgte kapitalismens vei. Men hvis de sanne «sosialistene» i partiet fikk makta, kunne Kina gå i en helt annen retning.
Den andre kretsen hadde ganske andre perspektiver på det kinesiske samfunnets natur og venstresidas hovedfiende. Selv om det er vanskelig å generalisere politikken deres, anser de klassekampen mellom arbeidere og kapitalister for å være det viktigste spørsmålet. I stedet for å skille mellom en pro-sosialistisk og en pro-kapitalistisk fraksjon i partiledelsen, tenderer de til å behandle begge som borgerskapets politiske representanter som bare har ulike holdninger til hvordan de vil bygge kapitalismen (og sin families rikdom) på en trygg måte. Det er derfor ingen grunn til at marxister skal alliere seg med myndighetene og slåss mot «imperialismen». I stedet bør både det nasjonale borgerskapet og imperialistene være fiendene våre.
Hvorfor har de begynt å krangle nå?
Det er åpenbart at de to kretsene har motsatte, grunnleggende syn på Kina. Men hvorfor holdt de tidligere mer eller mindre fred, mens de nå plutselig har begynt å krangle? For å svare på dette spørsmålet, bør vi se nærmere på den historiske bakgrunnen og den dagsaktuelle konteksten.
Kinas kommunistparti sin 7. kongress. |
En slik debatt hadde ikke vært mulig å forestille seg i mesteparten av de siste 30 årene. Etter at Mao døde i 1976 rensket ledelsen i kommunistpartiet snart ut alle venstrekreftene i sentralkomiteen og begynte på en lang og jevn overgang til den kapitalismen vi ser i dag. Hvorfor KKP endret oppdraget sitt, er et annet spørsmål som har blitt diskutert andre steder.
Med denne overgangen ble den tidligere revolusjonære perioden demonisert så mye som mulig, mens «å være rik er strålende» ble den offisielle ideologien. De «gamle» revolusjonære doktrinene ble ansett for å være utdaterte eller ekstremistiske eller til og med «reaksjonære» for Kinas opplysning/ utvikling.
En kort stund førte også frislippet av markedet enkelte positive endringer med seg for det kinesiske folkets liv, så lenge enkelte grunnelementer av sosialisme ble opprettholdt, som nesten full sysselsetting. Derfor trodde de intellektuelle og også mange i arbeiderklassen at «reform» var den riktige veien å gå. Hovedmotsigelsen i Kina den gang, antok man, var den rene konflikten mellom det gamle regimet og reform.
Alt endret seg selvsagt da de økonomiske reformene støtte på problemer på slutten av 1980-tallet. Inflasjon i et omfang det sosialistiske Kina aldri hadde opplevd, påvirket folks liv, for ikke å snakke om at økende inntektspolarisering og omfattende korrupsjon alltid kom hånd i hånd med markedet. Folk ble mer og mer skeptiske til de pågående reformene og KKP selv. Dette, sammen med andre faktorer, førte til landsomfattende politiske demonstrasjoner i 1989, som i andre land under sovjetisk innflytelse. Forskjellen var at bevegelsen i Kina raskt ble slått av militærstyrkene. Dette avsluttet det kaotiske 1980-tallet.
Selv om 1989-bevegelsen i seg selv var en følge av de mange negative resultatene av KKPs skifte til nyliberalismen, var det ingen virkelig selvbevisste venstreorienterte der, og ingen kom med noen marxistisk løsning. I stedet var visjonen til de småborgerlige lederne av bevegelsen nyliberalisme, ikke ulikt KKP selv. Og etter en pause på 3 år, valgte KKP i 1992 offisielt å omfavne «markedsøkonomien», og overgangen til kapitalisme begynte å gå mye fortere. Det var fra dette tidspunktet motstand mot den samtidige nyliberalistiske modellen begynte å oppstå.
Mange kinesiske intellektuelle omtaler 1980-tallet som sine gode gamle dager, siden det var det eneste tiåret da de fleste kinesiske intellektuelle så ut til å ha en konsensus, som helt klart var høyreorientert. Det var ikke lenger tilfellet på 1990-tallet, da enkelte begynte å se på overgangen til kapitalisme og vurdere betydningen av den sosialistiske epoken fra 1949 til 1979 på nytt. De var ikke alene. Hele samfunnet gjennomgikk strukturtilpasninger, og arbeidere og bønder bar hele kostnaden. I byene mistet millioner jobbene de hadde hatt hele livet på grunn av privatisering, og dermed begynte arbeidernes landsomfattende kamper. Disse nedtrykte og ekstremt utbyttede folkene husket fortsatt de gode dagene i et sosialistisk samfunn klart, så de hadde ikke noe annet mål enn sosialismen. På landsbygda var spenningene mellom bønder og staten til å ta og føle på på grunn av stagnerende inntekter kombinert med økte utgifter og et korrupt, til tider voldelig, lokalt byråkrati. Denne lange kampen mot den nyliberalistiske utviklingen av kapitalisme avfødte en kinesisk venstreside etter Mao blant arbeidere, bønder og småborgerskapet (inkludert intelligentsiaen). Det seneste farvel til de «gylne» 1980-årene innvarslet i realiteten en ny tidsalder i Kinas moderne politiske historie.
Tre grupper
Det er, i bred forstand, tre viktige kilder til venstresida i dagens Kina. De deler noe politikk, og skiller seg fra hverandre på andre.
Den første gruppen er veteranene fra den kinesiske revolusjonen i forrige århundre. Mange av dem opplevde borgerkrigen, Det store spranget og Kulturrevolusjonen, og de støttet kanskje en gang den nyliberalistiske overgangen, men har gradvis distansert seg fra den. Selv om de, på grunn av politikken, ikke er en del av herskerklassen, har de fortsatt et relativt sett nærere forhold til KKP enn andre.
Felles for veteranene er at de deler målet om sosialisme, selv om oppfatningen kan være noe ulik (fra sovjetmodellen til mer radikale varianter). De har også et komplisert forhold til KKP. På den ene siden misliker de det politiske programmet til dagens regime, på den andre siden er det et parti de en gang sluttet seg til for folkets beste. Det er derfor ulike meninger i gruppa. Noen forsøker å tro at KKP kan styres i retning av sosialisme igjen (hvis lederne endrer oppfatning, for eksempel), mens resten gradvis har blitt av den oppfatningen at det trengs en gjennomgripende reform eller en revolusjon for å bygge sosialisme.
Den andre gruppen har sitt opphav blant intellektuelle og småborgere. De utgjorde en del av de privilegerte på 1980-tallet, da KKP forsøkte å bygge en politisk allianse med dem for å isolere arbeidere og bønder. Etter 1980-tallet har imidlertid småborgerskapets politiske tyngde blitt mindre siden KKP allerede hadde beseiret arbeiderne og bøndene. Det økte omfagnet av marked og privatisering har gjort dem til nye ofre.
De intellektuelle og småborgerskapet har ikke et felles politisk mål. Politikken deres er ofte en blanding av en rekke ulike elementer, som tradisjonen fra det «nye venstre» i Vesten, nasjonalistiske følelser og deler av den kinesiske revolusjonære tradisjonen fra Maos tid. De mer radikaliserte orienterer seg mot å arbeide med arbeidere og andre venstreorienterte for å skape en fremtidig revolusjonær vei til sosialismen, mens de mer liberale foretrekker en form for sosialdemokrati eller ordnet kapitalisme, og setter sin lit til fredelige endringer ovenfra.
Den siste gruppen har sitt opphav blant arbeiderne, både blant dem som opplevde sosialismen og dem som har blitt arbeidere senere. Arbeidere har en naturlig tendens til å være fiendtlig innstilt til kapitalismen, og de kinesiske arbeiderne led stort under overgangen til kapitalisme. Som klasse ble de likevel ikke bevisst før oppsigelser begynte å komme rundt på 1990-tallet. Den eldre generasjonen så den store forskjellen mellom Maos tid og samtiden, så de vil gjerne bygge opp sosialismen i Kina igjen. Den yngre generasjonen har bare erfaring fra kapitalismen, og jevnt over er de ikke like politisk bevisste og organiserte som de eldre, men den enorme utbyttingen den nye kapitalismen står bak, skaper forakt for det sittende regimet.
Arbeiderne, og særlig den eldre generasjonen, er de mest revolusjonære, siden de ikke har noe å tape ved å oppløse det sittende regimet. Ulikt de to andre gruppene har de ingen tillit til herskerklassen, siden de i to tiår har ventet på en «venstredreining » uten at det har skjedd.
Venstresida etter Mao har derfor gradvis utviklet seg til to hovedretninger som vi presenterte i begynnelsen, med ulik holdning til KKPs natur, og hvordan man skal skape et bedre samfunn. De radikaliserte blant veteranene og småborgerskapet sluttet seg til arbeiderne for å styrte det sittende regimet og å bygge sosialisme (selv om de ikke avviser radikale reformer), mens de mer konservative slutter opp om målet om progressive reformer (og bare reformer) under dagens regime. Konflikten har vært der lenge, men siden venstresida etter Mao er relativt ung, og på mange måter svak, og siden den styrende høyrefløyen alltid har vært svært fiendtlig innstilt mot enhver som har en annen mening, har de to kretsene for det meste arbeidet sammen på områder der de deler synspunkt. Begge er for eksempel mot nyliberalisme og imperialisme. Alle holder også Mao høyt. Bare for digresjonens skyld, selv om Mao har vært demonisert i mange år, er anseelsen hans blant folk høy og voksende. Min erfaring er at det i dag er svært uvanlig å møte en kineser som er aktiv på venstresida som ikke regner seg som maoist, selv om betegnelsen «maoist» gjerne har ulik betydning.
Denne harmonien mellom reform- og revolusjonskretsen har bare kunnet opprettholdes så lenge venstresida har stått svakt og herskerklassen har herset rundt med arbeiderklassen. De siste årene har dette imidlertid endret seg. For det første har en ny bølge med bevegelse blant arbeidere under den verdensomfattende økonomiske krisa skapt stor frykt blant kapitalistene og kadrene, som derfor har vært nødt til å endre strategi for å beholde makten. Veksten i masseaksjoner mot lokale myndigheter viser også det kinesiske folkets store forakt mot det sittende kapitalistiske regimet.
For det andre, etter hvert som motsigelsene i nyliberalismen har fått utfolde seg, har mange tidligere sentrums- eller høyreorienterte hvitsnipparbeidere og småborgere begynt å slutte seg til venstresida. Dette har gitt venstresida betraktelig mer innflytelse.
Etter at denne artikkelen ble skrevet, er Bo Xiali (bildet) blitt fratatt partivervene sine, satt under etterforskning for korrupsjon, og eksludert av partiet. Foto:Wikimedia commons |
Det er derfor ikke overraskende at det kommer politikere som med viten og vilje oppfører seg mer «venstreorientert» enn andre. Det mest fremtredende eksempelet er Bo Xilai, sønn av en tidligere leder av KKP og en lengre tid partileder i Chongqing, som for noen år siden startet kampanjen «Pris det røde, ødelegg det sorte (chang hong da hei)». Kjernen i kampanjen er å ødelegge gjenger, opprettholde sosial orden (ødelegge det sorte) og å utdanne folk med såkalte «røde sanger og bøker», som inkluderer både en revolusjonær arv og andre gamle sanger (pris det røde).
Bo, en karismatisk kader, liker å sitere Mao i talene sine, og snakker ivrig og oppriktig som en revolusjonær leder fra de gode gamle dager. Programmet og talene hans tas godt imot av folk, og det er ikke usannsynlig at han ville vunnet et nasjonalt valg, om det fantes. Likevel, i virkeligheten er Bos program åpenbart et kapitalistisk program. Det er ingen endringer i den økonomiske modellen, og han omfavner sweatshops og storkapitalen som andre gjør det. Forbedringene, som offentlige boliger med lav leie og et tryggere samfunn, er ganske små. Bo forsøker definitivt ikke å bygge sosialisme (annet enn verbalt), selv om en rekke venstreorienterte forsøker å overbevise seg selv om at han der den (eller en av dem) som gjør det.
Alt dette bidrar til at harmonien er over. Det er en rekke tegn som tyder på at venstresida nå har mer å si i politikken, og selv enkelte av toppkadrene har begynt å komme med et «venstreorientert» budskap til folk. Dette bidrar uunngåelig til å styrke «reformkretsen» i troen på at sosialismen kan gjenopprettes av KKP, som om partiet var et nøytralt redskap som kan rettes inn mot venstre eller høyre, alt etter hvem som leder det. De har begynt å hylle Bo Xilai og andre som sanne sosialistiske ledere som viderefører arven fra Mao og følger den revolusjonære tradisjonen. Den andre kretsen peker imidlertid på at «venstresvingen» både er begrenset i omfang og opportunistisk i praksis, og de vil derfor ikke være noe politisk instrument for herskerklassen. Det var altså bare et spørsmål om tid før kampen mellom de to fløyene tok til.
På bakgrunn av dette er de interne kampene på den kinesiske venstresida ikke noe annet enn den naturlige følgen av venstresidas utvikling og nyliberalismens nedgang. Dette betyr to ting. For det første betyr det at venstresidas innflytelse i Kina har nådd et nytt og høyere nivå på bakgrunn av de kampene folket fører mot kapitalismen, og selv deler av herskerklassen har med overlegg orientert seg mot «venstre». For det andre står nå venstresida overfor et historisk øyeblikk. Hvis «reformkretsen» vinner, vil den kinesiske venstresida bli en politisk partner for KKP og opphøre å være en revolusjonær kraft, men hvis «revolusjonskretsen » lykkes med å radikalisere den kinesiske venstresida, vil den være i stand til å spille en viktig rolle i å avskaffe nyliberalismen og kapitalismen generelt, i Kina og i verden.
Noen faktorer vil trolig ha avgjørende betydning for «valget». For det første, er det mulig med en kinesisk velferdsstat i nær fremtid? Eller sagt med andre ord, er det kinesiske borgerskapet villig til å gi opp noen av privilegiene sine og omfordele deler av profitten og inntektene til arbeiderklassen? For det andre, er den kinesiske venstresida i stand til å finne nye måter å mobilisere og organisere massene på, slik de tidlige KKP-kadrene lyktes med for 80 år siden? Svarene mine på disse to spørsmålene er nei og ja, men selvsagt er det bare tid og praksis som kan si noe om resultatene.