Gnist – Marxistisk tidsskrift » Veien til det 4. riket

Veien til det 4. riket

Av Carl-Erik Schultz

1972-01

Foredrag holdt av Carl-Erik Schultz i DNS, høsten 71.

Kamerater og venner.

Formann Mao sier:

Liksom det ikke finnes en eneste ting i verden som ikke har en tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), så har også imperialismen o galle reaksjonære en tosidig natur, de er virkelig tigre og papirtigre på en og samme gang.

Å tilintetgjøre imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismens herredømme i Kina tok det kinesiske folket over 100 år og kostet dem titalls millioner liv før de vant seier i 1949. Hør her! Var de ikke levende tigre, jerntigre, virkelige tigre?

Men til sjuende og sist forandret de seg til papirtigre, døde tigre, tigre laget av soyabønnepudding. Dette er et historisk faktum. Har ikke folket sett og hørt om disse fakta? Det har vært hopetall av dem — tusener på titusener. Tusener og titusener. Derav følger at imperialismen og alle reaksjonære betraktet ut fra deres vesen, på lang sikt, fra strategisk synspunkt må anses som det de er — papirtigrer. Dette bør danne grunnlaget for vår strategiske tenkning.

På den annen side er de også levende tigre, jerntigre, virkelige tigre som er i stand til å ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.

Vi veit at den vesttyske imperialismen — at alle imperialister går undergangen i møte.

Vi veit at folkets kamp mot EEC kan lykkes.

Men skal vi vinne, må vi analysere fiendens styrke, se klart hvilken trussel imperialismen er mot det norske folket i dag.

Vi må finne vår egen taktikk ut fra dette.

Vi må aldri undervurdere EEC-tilhengernes taktikk for da kan aldri kampen mot EEC lykkes.

Imperialismen

La oss først se kort på historien.

Lenin karakteriserer imperialismen med fire viktige kjennetegn ved monopolkapitalen. For det første er produksjonen konsentrert voldsomt gjennomkarteller, syndikater og truster. For det andre har monopolene ført tilbeslagleggelse av de viktigste råstoffkildene — spesielt de viktigste slik som f. eks. jern- og kullindustrien. For det tredje er monopolene vokst fram av bankene – som blir de viktigste monopolinnehaverne gjennom et tett nett av finanstransaksjoner.

For det fjerde er monopolene nært knyttet til kolonipolitikken. Det er kamp om råstoffkilder, om kapitaleksport, om markeder og innflytelsessfærer for monopolene.

Allerede før 1914 eksisterte det imperialistiske makter – og verden var ferdig delt mellom disse. Gjennom to verdenskriger har disse landene kjempet om en nyoppdeling av verden.

Helt fra 1918 har Tyskland mistet alle koloniområder – dvs. muligheter til å utbygge sin imperialistiske økonomi på andre territorier.

Det faktum at de imperialistiske maktene gang etter, gang kjemper med militær makt om sine interesseområder, ikke bare mot folket, men seg imellom er en viktig konklusjon. Det betyr at imperialiststatene ikke er en enhetlig blokk; det er store, dype motsetninger dem imellom og statene er tendert til å løse disse med makt, med krig.

Etter 1945 var forholdene for de imperialistiske stater og Tyskland ganske spesielle:

USA – var konsolidert som verdens ledende imperialistiske makt, økonomisk, politisk og militært. De ønsket å ha Vest-Europa som et nykolonialt område, dominert av deres imperialisme, ikke de europeiske imperialistmaktene.

USA presset gjennom opprettinga av et eget, vest-tysk marked og bygget opp på ny vest-tyske monopoler – spesielt med hjelp av Marshall-planen – der de pumpet inn 28 milliarder kr.

USA ønska å utnytte mulighetene til egen ekspansjon i Vest-Tyskland. Dette fordret en enhetlig økonomi, og det fordret et vern mot det den gang sosialistiske Sovjetunionen. To viktige tiltak ble satt ut i livet ut fra de nye, sterke monopolene: en stat til å holde makta i området; for å sikre statensvoldsapparat, og utfra behovet om militær kontroll: en hær. Dette betød tysk gjenopprustning. Det er verdt å merke at det var ingen motsigelser mellom USA og Vest-Tyskland om kolonier. Vest-Tyskland var det eneste land uten. Derfor var det relativt ufarlig for USA å gjenoppruste.

Det var full USA-kontroll over Vest-Tyskland:

– militært via NATO

– økonomisk via OECD

Dessuten var Vest-Tyskland også pålagt en del begrensninger:

– kontroll over utenrikshandelen

– underpris på råvarekjøp fra Vest-Tyskland til USA

– sterk USA-påvirkning av undertrykkinga av det vest-tyske folket

– åpning av Vest-Tyskland som ekspansjonsområde for amerikansk kapital.

USA-imperialismen førte en politikk som gikk ut på full gjenreising av den tyske monopolkapital – men med mest mulig amerikansk kontroll. Dere organiserte de gamle monopolene. De styrket statens rolle i gjenreisinga. Fra1948 ble det fri prisutvikling, men fortsatt lønnsstopp, og USA pumpet inn 3,9 milliarder dollar til investeringer. Statsforetakene ble 1/3 av storindustrien

– spesielt i energiforsyninga. Gjennom svære fond og spesielle skatter ble midler overført til monopolene.

Alt dette la grunnlaget for en rask gjenreising av den tyske imperialismen gjennom en voldsom opphoping av kapital. Den vest-tyske økonomien vokste lynraskt gjennom denne posisjonen med USA-dominans og kapitaleksport til Vest-Tyskland. F. eks. er den vest-tyske andelen av den vestlige verdensindustriproduksjon blitt nær tredoblet fra 1948.

I tråd med dette er den vest-tyske militærmakta blitt styrket : I 1955 gikk 7 milliarder DM til militær opprustning i Vest-Tyskland. I 1970 var dettebeløpet steget til 25,6 milliarder DM.

Allerede i 1958 – da EEC startet – var m. a. o. Vest-Tyskland en sterk, konsolidert stat, med den nødvendige militærmakt. Vest-Tysklands økonomiske problemer var manglende kolonier – territoriale vansker for ekspansjon, i motsetning til de andre imperialististlandene. Vest-tysk ekspansjon i utlandet var m. a. o. avhengig av politisk og militær beskyttelse fra andre imperialistland, spesielt USA. Det oppsto etter hvert motsigelser mellom USA-monopolene og de europeiske monopolene. Dette kom fram da europeiske monopoler vokste i 50-åra:USAs økonomiske grep avtok. Selv de amerikanskeide foretakene i Europa var oftere og oftere mer tjent med vest-tysk imperialistpolitikk enn med USAs politikk med Vest-Tyskland som underlagt område.

Kort sagt: det ble skjerpede motsigelser mellom imperialistiske makter. På dette grunnlaget startet en økonomisk organisering utenfor USA. Kull- og stålunionen ble opprettet i Europa, som et slikt tiltak i begynnelsen av1950-årene.

EEC kom i 1958, ikke bare som en sammenslutning mot folkene, men i hovedsak en sammenslutning mot USA. Det som drev EEC fram var europeiske imperialisters behov for et styrket økonomisk/politisk vern mot USA, og at en voksende relativ styrke i Europa gjorde dette mulig. Det betyr at EEC ikke er en full enhet mellom stater, men allianse rettet utad, med motsetninger innad. I EEC vil dette f. eks. mellom tysk og fransk imperialisme si at det fortsatt er kamp innad om hvilket imperialistland i Europa som skal dominere de andre.

Vest-Tyskland 1971

Hvordan er situasjonen i Vest-Tyskland nå?

For det første: Svære monopoler – og enda større allianser dem imellom. Viser det ved konsentrasjon av kapitalen i de store foretakene. I 1960 var 37 % av all aksjekapital i Vest-Tyskland i bedrifter med mer enn 100 millioner DM i aksjekapital. I 1970 var deres andel steget til 64 %. 0,42 % av selskapene har nå 58 % av produksjonskapitalen. Dvs. at stadig mer kapital opphopes i noen få store selskaper. Disse tallene for Norge skulle omtrent tilsvare f. eks. at foretak ihendehar 60 % av kapitalen i industrien i Oslo. Denne konsentrasjonen, har økt mer enn før krigen. Vi ser det også ved sentralisering av kapitalen i et nett av truster og karteller. Det betyr at det som ser ut som store enkeltkonsern er ledd i enda større giganter som dominerer hele kjernen av økonomien. Dvs. kapitalen vokser ikke bare innenfor konsernene, men øker behovet for konkurranse eller enhet dem imellom. Statistikken veit å fortelle at 12 av de 25 største EEC-konsernene er i Vest-Tyskland og at disse dominerer markedene fullstendig, spesielt i Vest-Tyskland.

Eks:

– 4 konserner har 88 % av bilindustrien

– 4 konserner har 65 % av stålproduksjonen

– 3 konserner har 49 % av kjemisk industri

– 8 konserner har 68 % av elektrokjemisk produksjon

Men i tillegg er det så allianse disse imellom. F. eks. er de tre kjemiske storkonsernene alle egentlig i den tyske I. G. Farben-gruppa – som dermed blir et gigantkonsern.

I bilindustrien samarbeider to av de fire største i utstrakt grad, bl. a. på USA-markedet. Siemens og AEG/Telefunken samarbeider intimt og har bl. a. atommonopol.

I tillegg sier Lenin at et intimt samarbeid mellom industrikapitalen og bankene kjennetegner imperialismen:

I Vest-Tyskland er det et meget intimt samarbeid mellom de tre største forretningsbankene:

– Deutsche Bank

– Dresdner Bank

– Commerzbank

og fra dem til storkonsernene.

Dette er tre «banksentraler» med forgreininger i hele EEC. Commerzbank ved direkte sammenslutning med en av de største franske bankene, alle sammen gjennom forskjellige samarbeidsavtaler med storbankene i de andre EEC-landene. Disse bankmonopolene utgjør finanskilder opp mot de to største i USA eller den største britiske. De er nøye vevet sammen med storindustrien – de eier industrien. En liten gruppe, finansoligarkiet, har makta over hele økonomien. F. eks. kontrollerer de tre storbankene hoveddelen av I. G. Farben-gruppen, Vest-Tysklands største konsern. Denne gruppen omfatter bl. a. BASF, Hoechst og Bayer. Omsetningen var i 1970 ca. 60 milliarder kr. og det var over 300 000 ansatte. Tilsvarende grupper er bilkonsernet Volkswagen/Daimler Benz, med 300 000 ansatte, Siemens/AEG-Telefunken med 4–500 000 ansatte, Thyssen-Mannesmann med ca.160 000.

Alle disse storkonsernene er intimt knyttet til stor-bankene. Bankene har en ordning med at de disponerer stemmeretten på deponerte aksjer. Bl. a. ved hjelp av dette disponerer de ca. 60 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland. De tre store alene har 42 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland.

Av eksempler på siste års nye sentralisering av kapital, kan nevnes:

– atommonopolet KWU opprettet av Siemens/AEG.

– 90 % lastebilmonopol opprettet Thyssen/Mannesmanns

– 70 % rørmonopol, som er spesielt interessant med henblikk på byggingen av nye oljeledninger fra Sovjet til Vest-Tyskland.

Dessuten domineres markedene mer og mer av de store. De 50 største industriforetakene i Vest-Tyskland hadde 25 % av industriomsetningen i 1954 og 45 % av industriomsetningen i 1969. Altså: Nær halve industriomsetningen i et land på 60 millioner innbyggere er konsentrert på 50 konserner.

De siste årene har også antallet fusjoner mellom foretak økt voldsomt. Fra1967 til 1969 økte f. eks. antallet horisontale fusjoner (dvs. sammenslutninger innenfor produksjonen av samme vareslag) med 55 %.

Dette er bare noen eksempler på Lenins karakteristikk av monopolene som dominerende i en imperialistisk stat.

Den vest-tyske monopolkapitalen har – for å fremme sine interesser – en vesttysk stat. Dens oppgave er å sikre monopolkapitalens makt på to måter:

-innad, overfor folket

-utad, overfor andre imperialistiske stater, dvs. for Vest-Tyskland: overfor de andre EEC-landene, USA og Sovjet.

Imperialistiske ambisjoner

Vest-Tyskland er alt nå svært avhengig av å eksportere på verdensmarkedet, og de får stadig større del av verdenshandelen.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 32 % og 15.5 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5% og 12,3 % i 1970

Når det gjelder høyt bearbeidete industriprodukter er forholdene enda mer markert.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 27 % og 19,3 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5% og 12,3 % i 1970

Dvs. at Vest-Tyskland har en del av verdensmarkedet som når opp mot USA – og at eksporten er vesentlig viktigere for Vest-Tyskland enn for USA.

Den tyske ekspansjonen av industrivarer er også voldsom. Fra 1967 til 1970 økte denne produksjonen med ca. 40 % i Vest-Tyskland. Tilsvarende tall i USA og Storbritannia var hhv. 4 % og 11 %.

Vest-Tyskland produserer også hovedtyngden av de industrielle nøkkelvarene i EEC. F. eks. 42 % av stål- og jernlegeringer og 47 % av bilene. De er viktigste handelspartner for faktisk talt hele Vest-Europa. Spesielt for BeNeLux-landene, med i alt 25–33 % av deres totale utenrikshandel.

De samler en mektig finansiell styrke ved å ha større valutabeholdning enn noe annet kapitalistisk land – mer enn USA.

For imperialist-landene blir kapitaleksporten en stadig viktigere faktor. Ekspansjonen i utlandet tar ikke bare form av handel, men oppkjøp, etableringer, direkte utnytting av andre lands folk og naturressurser blir et hovedelement.

Mens den vest-tyske monopolkapitalen bare foretok en kapitaleksport på158 mill. DM, så var tallet i 1960 3188 mill. DM, og i 1970 hele 21 000 mill. DM. Dette er et resultat av de økte vest-tyske imperialistiske ambisjoner, og av de økte muligheter EEC har gitt. For folkene i andre land betyr det atstadig mer av økonomien blir kontrollert av den vest-tyske monopolkapitalen.

For vest-tyske monopoler er kontroll over råvarer og territorier brennende økonomiske og politiske krav, fordi Vest-Tyskland ikke har noen viktige råstoffkilder innenfor landets grenser. Vest-Tyskland har bare 3 % av USAs produksjon av jernmalm og bare 20 % av USAs kull. Vest-Tyskland importerer bl. a. hele sitt forbruk av følgende råstoffer: olje, bauxitt, mangan, krom, kopper. Dessuten importerer Vest-Tyskland 96 % av jernmalmen, 88 % av blymalm og 75 % av svovelkis. Dvs. monopolene får råstoff, men de behersker det ikke territorialt. Vest-Tyskland har heller ikke kolonier – og er avhengig av de andre imperialistmaktenes militære beskyttelse for å ekspandere i Øst-Europa, Afrika, Asia etc.

Innenfor EEC og de «assosierte» (det vil si formelt uavhengige, men reelt halvkoloniale) landene i Afrika har også den vest-tyske imperialismen sjanser til å ekspandere. Romatraktatens regler om fri etablering og fri kapitalbevegelse gir full adgang til å ta kontrollen over andre lands økonomi. Oppkjøp av bedrifter og råvarekilder kan ikke hindres på nasjonal basis, overføring av profitt, nedlegging og flytting av bedrifter kan skje som overfor de gamle kolonier. Dette er en politikk som ikke bare rammer assosierte land, men som i høy grad er rettet direkte mot imperialistmaktenes partnere i EEC, mot folkene i disse landene.

Den vest-tyske imperialismen har styrka seg økonomisk – men står svakt m.h.t. kontroll av andre områder.

Dette er sjølsagt en umulig situasjon på lang sikt, fordi det hindrer monopolenes vekst – det hindrer at de kan konsolidere og øke sin makt. Derfor vil monopolkapitalen gjennom sin stat gjøre alt for å endre denne situasjonen.

For at den økonomiske styrken skal bestå så veit imperialist-landet Vest-Tyskland at de må øke sin politiske og militære styrke. For å sikre en militær styrke kreves en voldsom opprustning. Ikke bare ved oppbygging av en EEC-hær, men av en vest-tysk hær – en hær på nær 1/2 million. Storkonsernene er nært knyttet til rustningsindustrien, bl. a. i NATO-konsern. Eksempler på dette er bl. a. I. G. Farben, Siemens/AEG og Flick. Rustningsindustrien er sterkt konsentrert i monopoler. For å sikre høy profitt er det også en del statsmonopoler. Det er enorme dimensjoner – over 25 milliarder DM, eller mer enn 50 milliarder kr. pr. år i rustningssektoren.

«Revolusjon er hovedtendensen i verden i dag»

I Beretninga til den 9. kongressen i Kinas Kommunistiske Parti heter det:

Det fins fire store motsigelser i verden i dag: Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene side og imperialismen og sosialimperialismen på den andre; motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de kapitalistiske og revisjonistiske land; motsigelsen mellom de imperialistiske og de sosialimperialistiske land og mellom de imperialistiske land innbyrdes, og motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

Dersom vi skal få et grep om EEC-landene og deres politikk, deres taktikk for å få Norge med må vi analysere hvordan disse motsigelsene er.

For det første motsigelsen mellom verdens undertrykte folk og imperialistene. Imperialistenes side har til nå, og er fortsatt preget av enheten mellom disse landene. – Vest-Tyskland er med i NATO – investerer i USAs områder i verden trygget av deres bombefly. – Vest-Tyskland er med i EEC – enhet på utplyndring av koloniområdene i Afrika. – Vest-Tyskland er i Øst-Europa under Sovjets dekke – enhet med Sovjet på å utnytte folkene der.

Men, som Mao Tsetung sier i 20. mai erklæringa: «Revolusjon er hoved-tendensen i verden i dag». Dvs.: Stadig flere folk reiser seg til kamp mot imperialistene – eller kamp truer. Markedene skrumper for imperialistene, de svekkes militært. USA kastes ut av Vietnam. Nasjonale borgerskap gjør opprør mot imperialistene, f. eks.: de oljeproduserende landene.

De oljeproduserende landene, OPEC-landene dominerer verdensmarkedet. EEC er største avtaker, og EEC er slett ikke sjølberga. F. eks. har Vest-Tyskland oljelager for 78 dager og ingen egen oljeproduksjon. Når Vest-Tyskland lever under de andres beskyttelse mot verdens undertrykte folk, så mister de også økonomisk og militær kontroll når USA gjør det. Vi veit at når fatene er tomme – så bites bikkjene. Slik er det også med imperialist-landene. At verdens revolusjonære folk tvinger dem tilbake betyr at det er mindre å dele – og hardere kamp om dette.

Det er ett unntak for Vest-Tyskland, Øst-Europa som mer og mer åpnes for deres økonomiske ekspansjon.

Imperialistenes tilbaketog verden over betyr også at USA mer enn noensinne føler behov for å trekke seg mer ut av Europa.

Sovjet og Kina

Motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske land på den ene sida og de sosialistiske land på den andre.

Viktigst for oss blir Sovjets aggresjon overfor Kina. Også denne motsigelsen er prega av imperialistlandenes trøbbel med verdens folk. Sovjet ønsker å løse motsigelsene i Europa raskt og fredelig for å styrke sin aggresjon i øst.

De fører SALT-forhandlingene med USA.

De vil ha Moskva-avtalen og Berlin-avtalen med Tyskland.

De selger i realiteten DDRs sjølstendighet og gir svære konsesjoner til Vest-Tysklands ekspansjon i Øst-Europa. De gjør det for å få en all-europeisk sikkerhetsordning og mulige gjensidige nedrustninger, for derved å kunnestyrke seg i øst.

Motsetningen med Kina gir med andre ord Sovjets sosialimperialistiske politikk i Europa.

Dette bringer oss over på motsigelsen mellom de imperialistiske landene, og mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske landene.

Sovjet/Vest-Tyskland

Vi har sett at Sovjet ønsker status quo-ordninger, helst all-europeiske, som sementerer fast stillingen i Europa hva deres interesser angår.

Her står russerne overfor en temmelig vrien motsigelse: På den ene sida er Vest-Tyskland den stat i Europa som direkte kan true deres hegemoni og koloniherredømme i Øst-Europa. På den andre sida er opprettelsen av en all-europeisk ordning som garanterer dette herredømmet, avhengig av vest-tysk støtte. Om Vest-Tyskland og Sovjet blir enige om en all-europeisk sikkerhetskonferanse, så blir det en slik konferanse – nesten uansett hva USA mener.

Russerne må være temmelig desperate etter å øke troppestyrkene på Kina-grensa for å spille en så tvilsom poker som de gjør. Vest-Tyskland bruker russernes iver etter all-europeisk konferanse til å stille betingelser om innrømmelser på DDRs bekostning.

Ved siden av dette kommer spørsmålet om det økonomiske samarbeidet Vest-Tyskland/Sovjet. Her er det viktige felles interesser:

Sovjet har fullstendig gitt opp sjølbergingspolitikken og baserer seg stadig mer på import av utenlandske kapitalvarer. Til utbygging av kull-, stål- og oljeindustri i Sibir trengs vestlig kapital og «know-how». Sovjetlederne bruker disse kontraktene, som er meget store, til å vinne good-will hos tysk og japansk monopolkapital, – og til å vinne politiske innrømmelser.

Vest-Tyskland er interessert i eksport-markeder der de kan operere uten altfor stor konkurranse. De er interessert fordi sovjetmarkedet «ventes» å vokse raskt, og fordi «Die Russen bezahlen gut und punktlich» – som slagordet for den nye «osthandel» lyder. Sovjet har store gullreserver som Vest-Tyskland har interesse av. Markedene i øst er i virkeligheten den eneste åpningen for vest-tyske monopoler i en verden som preges av hardere konkurranse om markedene. «Osthandel» representerer den eneste utvidelse av det imperialistiske verdensmarkedet i dag.

Langsiktig ligger det sjølsagt gode, gamle ideer om «Lebensraum nach Osten» i disse interessene, og perspektiver om atter å oppnå koloniforhold overfor øst-områdene. Gammel politikk i ny frakk.

Uansett hvordan dette forholdet utvikler seg, er det vanskelig å skjønne annet enn at revisjonistene må bli de store taperne i pokeren, og at utviklinga nå betyr ny og hardere undertrykking av folkene i Øst-Europa.

Forholdet mellom Vest-Tyskland og USA

De vest-tyske imperialistene hadde rett etter krigen nesten identiske interesser med USA, og underordning under USA-imperialistene var den eneste måten Vest-Tyskland kunne komme på fote igjen, og derfor på langsikt også den eneste måten igjen å bli uavhengige.

Også i dag er interessefellesskapet stort.

1.Dette gjelder særlig militært, både i Europa og ellers i verden. I Europa er ikke Vest-Tyskland på grunn av fransk motstand i stand til å organisere noen militær overbygning på EEC-samarbeidet. I denne situasjon er NATO – selv om det er USA-dominert – bedre enn ingenting. Og den amerikanske krisa har etterhvert gitt Vest-Tyskland stor innflytelse på NATO. Det er slett ikke sikkert at de tyske imperialistene hykler når de gråter bitre tårer over planene om USAs troppetilbaketrekking fra Vest-Europa. Sannsynligvis ville en slik tilbaketrekking etterhvert føre til NATOs endelige oppløsning. Så lenge Vest-Tyskland ikke er i stand til å organisere noen etterfølger under sin ledelse, ville dette snarere føre til økt uavhengighet for de andre statene og større vansker med seinere integrasjon i en Europa-hær, dvs. en hær med tyskledelse.

Ellers i verden har også Vest-Tyskland stort interessefellesskap med USA militært. Den vest-tyske imperialismen kjennetegnes ved svær eksport. Samtidig som den hverken har kolonier, nykolonier, eller militære «forpliktelser» i den 3. verden. Gjennomgående selger den tyske imperialismen sine produkter under USA-systemets militære og politiske beskyttelse. Vest-Tyskland har ingen som helst interesse av at USA-imperialistene f. eks. blir kasta ut av Sørøst-Asia eller Latin-Amerika. Vest-Tyskland har ingen tropper å sende ut istedenfor de amerikanske. Om USA ryker ut, ryker tyskerne også.

Forholdet mellom USA og Vest-Tyskland kjennetegnes på mange måter. Det tar endel tid å omsette økonomisk styrke i politisk og militær makt.

2.Økonomisk er forholdet mer komplisert. Vest-Tyskland hadde under krisa i mai 71 full anledning til å kreve sine dollar innløst i gull, og kunne forsøkt å tvinge USA til å gjøre det de likevel måtte gjøre i august, men de hadde ingen interesse av det.

Den siste valutakrisa viser at Vest-Tyskland trass i en enorm finansiell vekst og styrke, ikke har mulighet til å stå seg i en handelskrig med USA. De mangler ressurser og er for avhengig av eksport. F. eks. _eksporterer Vest-Tyskland 23 % av nasjonalproduktet, mens USA bare eksporterer 5 %.

Det er vel også et spørsmål om Vest-Tyskland ville være i stand til å dra særlig nytte av et sammenbrudd i dollar-handelen – om ikke resultatet i dag ville bli en handelskrise som rammet Vest-Tyskland nesten like mye som USA. Tyske mark er ikke i dag i stand til å overta dollarens rolle annet enn kanskje noen få steder (Benelux, Østerrike). Tilbakegang til gullstandard ville ikke være noen god ting for tyskerne på kort sikt – de har ikke gull. Derfor ser det ut som om de i dag kan bli tvunget til å betale for dollarkrisa sammen med Japan. Dette har sammenheng med den vest-tyske maktesløsheten overfor USA politisk og spesielt militært.

Den voldsomme skjerpinga av motsigelsen mellom USA-imperialismen og den vest-tyske imperialismen betyr også en øking av krigsfaren. Det er intets om kan tyde på at USA-imperialismen fredelig gir fra seg lederstillinga i den imperialistiske leiren.

Den vanlige måten å løse slike motsigelser på har i siste instans vært krig.

Innad i EEC kan vi se gjenspeilinger av forholdet til USA

Riktignok kan en i EEC se kimen til en mulig statsdannelse, men først og fremst er enheten i EEC rettet utad mot konkurrerende imperialistallianser.

Motsigelser mellom landene i EEC er lagt opp til løsning gjennom konkurranse, men vi veit at dersom dette ikke går, så er imperialistenes generallinje krig til løsing av motsigelsene. Det gjelder krig som handelskrig, og det gjelder vanlige militære aksjoner.

Nå er det to viktige spørsmål som vi må stille:

1.HVA ER EEC?

2.HVILKEN PLASS HAR EEC I IMPERIALISMENS ALLMENNE UTVIKLING?

Til det første:

EEC er ingen stat eller statsdanning i dag. EEC har en administrasjon med visse fullmakter og en «regjering». Men det mangler både deler av regjeringens myndighet over hele EEC og et voldsapparat til å sette makt bak statens politikk. EEC-hær og en full, direkte kontroll mangler.

Det finnes ingen lovgiving som direkte regulerer forholdet mellom landenes herskende klasser. I stedet finnes det en (tollunionen) som bestemmer det felles forhold til andre lands monopolkapital, og en (landbrukspolitikken) som bestemmer det felles forhold til en annen klasse innenfor EEC-området: Bøndene. Indirekte berører disse lovgivningene de herskende monopolkapitalistklassene, som sitter med statsapparatene, men de ting som direkte angår dem, som felles industripolitikk, finanspolitikk, valutapolitikk, samferdsels-politikk, militærpolitikk osv., er nesten ikke blitt «harmonisert». Og de kan heller ikke «harmoniseres» effektivt uten at det eksisterer en felles voldsmaktsom kan sette dem ut i livet.

Til nå er EEC en allianse mellom noen suverene imperialistiske stater (og noen utsatt for imperialistisk undertrykking), det er en imperialistisk allianse. Det betyr ikke at EEC er et likeberettiget samarbeid mellom disse statene.

Den fellespolitikken Kommisjonen har fått fullmakt til å sette ut i livet, vil alltid tjene noen mer, andre mindre. Det land som dominerer alliansen politisk og økonomisk, det landet de andre statene er mest avhengige av, vil være den som i første rekke tjener på samarbeidet. Og det vil i neste omgang forsøke å utvikle EEC til sitt statsapparat overfor de andre landene. I dag er Vest-Tyskland i denne stillingen.

Dvs.: Spørsmålet om utviklinga av EEC til en stat er nært knytta til Vest-Tysklands stilling i EEC og deres økende styrke der.

Vest-Tysklands iver med å komme igang med Werner-planen og tiltak for å opprette EEC-hær er nettopp et uttrykk for deres press overfor de andre statene i EEC. Vest-Tyskland ønsker en utvikling mot statsdanning fordi de mener å kunne dominere denne, bruke den som sitt våpen overfor folkene og monopolkapitalen i alle EEC-landene.

Forsøkene på å bygge ut EEC til en stat understreker derfor bare enda tydeligere at dette er imperialistiske våpen direkte rettet inn mot å øke spesielt den tyske undertrykkingen av folkene i Europa økonomisk, politisk, kulturelt og militært.

Til det andre spørsmålet:

Det har oppstått en slags ide om at EEC er et slags «naturlig ledd i kapitalismens utvikling». Argumentasjonen er at monopolene etterhvert blir så store at de sprenger rammen for nasjonalstatene, og at imperialiststatene derfor slutter seg sammen i imperialistiske allianser av EECs type for å skaffe større markeder.

Denne teorien er nokså tvilsom. For det første er det lenge siden monopolene sprengte nasjonalstatens grenser — det faller vel temmelig nøye sammen med imperialismens framvekst. Likevel har det ikke før i 1957 ført til noe EEC. Tidligere har jeg pekt på at imperialistiske allianser av EECs typebare kommer i stand under sterkt ytre press fra en felles fiende, og at den normale framgangsmåten ellers er kamp om markedene.

Teorien har den svakhet at den undervurderer motsigelsene mellom imperialistene og overvurderer enheten mellom dem. Den gir inntrykk av at samling av imperialistene i stadig større blokker er uavvendelig. Slik framstiller den a) EEC som uunngåelig, b) krigsfaren som stadig synkende.

Imperialismens, den imperialistiske statens holdning til andre imperialist-stater er slett ikke en tendens til å gå sammen. Tvert imot så er tendensen at imperialistene ønsker deling av verden — og nå ny deling av verden.

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar – om franc synker, kjøpes franc, osv. Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel. Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga: For: EEC-landa førte hver sin linje. Nå: Enhet med Vest-Tyskland. Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA idollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Vest-Tyskland/Frankrike

Motsigelsen mellom Vest-Tyskland og Frankrike er preget av at Vest-Tyskland mangler kolonier og nykolonier, mens Frankrike har begge deler. Vest-Tyskland må derfor slåss mye hardere for a utvide sin del av verdensmarkedet. Samtidig er den franske imperialismen på grunn av mindre eksportandel og skjermete markeder i franske kolonier i Afrika, mindre utsatt for f. eks. valutakrisa og de proteksjonistiske tiltakene til Nixon, og kan opptre langt mer sjølstendig. Storbritannia har et forhold til sine tidligere kolonier som i noen grad tilsvarer Frankrikes, bare mindre utpreget.

Belgia og Nederland er land som har mistet sine kolonier, og er svært avhengig av handel med Vest-Tyskland. Derfor er Benelux den delen av EEC-landa som oftest allierer seg helt med Vest-Tyskland.

Dette kommer klart fram i samband med valutakrisa. Vest-Tyskland brukte anledningen til å prøve å presse gjennom en form for felles EEC-valuta. Dvs.:

Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel.

Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga:

Før: EEC-landa førte hver sin linje.

Nå: Enhet med Vest-Tyskland.

Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA i dollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Sammenfatning

For det første kan vi slå fast Vest-Tysklands dominerende stilling i EEC. De har høyt utvikla nøkkelindustri – spesielt tungindustri, kjemisk og elektro-teknisk industri. Industrien er samla i svære monopoler, vevet sammen med storbankene. Til nå har de konsolidert seg mye innad, men tendensen er at eksporten av varer øker fortere enn produksjonen, og kapitaleksporten enda fortere.

Spesielt er de vest-tyske monopolene avhengig av eksport – f. eks. Volkswagen 69 % av produksjonen til eksport, Bayer med 64 % av produksjonen til eksport, Siemens med 39 % etc. 30 % av de tyske arbeidsplassene er avhengig av eksporten.

Den vest-tyske styrken er derfor også deres svakhet. Handelskrig eller sammenbrudd i verdenshandelen rammer dem spesielt hardt.

Arbeidet med å bygge ut EEC til en stat er spesielt drevet fram av Vest-Tyskland. De mener dermed å kunne styrke seg overfor de andre imperialist-statene i EEC, og overfor USA og Japan.

Den vest-tyske imperialismen undertrykker folket i Vest-Tyskland.

Den styrkede monopolkapitalen i Vest-Tyskland fører til voldsom undertrykking av hele det arbeidende folket i landet. Siste år ble det nedlagt ca.82 000 bruk i det vest-tyske jordbruket. Siste året sank bøndenes inntekt med 15 %. Arbeiderne i den tyske stålindustrien ble stilt overfor forslag til lønnstillegg som ikke engang dekket den offisielle prisstigningen.

Arbeidsløsheten har vært raskt stigende, tallet på arbeidsløse har økt med ca. 40 % i løpet av ett år. I tillegg til dette skjer det en hensynsløs politikk med import av fremmedarbeidere som raskt sendes ut i krisetider. Hundre tusener har i vinter blitt tvunget over på deltid fordi en rekke storkonserner satte ned produksjonen.

Den amerikanske devalueringen betød at tyske eksportvarer ble dyrere, USA forsvarte sitt marked mot konkurrenter. Dette gjorde det straks vanskeligere å øke salget bl. a. for de vest-tyske storkonsernene.

Vest-Tyskland er nå inne i en økonomisk krise som en ikke ser noen slutt på. Det produseres mer enn folk kan kjøpe, og prisene har gått kraftig opp. For å sikre at undertrykkingen skal fortsette har det blitt opprettet væpnede avdelinger på alle større bedrifter som skal gripe inn mot arbeiderne om nødvendig. I det tyske statsapparatet er det vedtatt regler som sikrer at alle som ansettes der skal være «politisk pålitelige». Strenge unntakslover skal sikrestaten full kontroll i krisetider.

Vest-Tyskland vil styrke sin posisjon

– for å kunne stå seg bedre mot den amerikanske imperialismen i kamp om ledelsen.

Den ønsker spesielt å sikre seg territorier, råvarer og markeder, fordi dette er deres svakeste punkt som imperialistisk makt. Dette gir den vest-tyske «øst politikken».

Det gir også situasjonen før norsk medlemskap skal avgjøres.

EEC truer arbeidsplassene

Vi ser at Vest-Tyskland er, som Mao sier, en jerntiger. Vest-Tyskland er en imperialistisk makt som mer enn noensinne er ute etter å annektere Norge, dvs. de vil annektere oss for å sikre seg

– de livsviktige råvarene vi har

– territoriet vårt

-markedet vårt

De ønsker økonomisk kontroll med Norge, og vil gjøre landet til en halvkoloni.

Men Vest-Tyskland er også en papirtiger. De vest-tyske imperialistene forsøker å annektere stadig nye områder fordi de står hardt presset av de andre imperialistmaktene, fordi de må sikre seg flere kort.

1.De vil ha oss som marked for sine varer.

2.De vil sikre seg full kontroll over råvarer, i tilfelle krise/boikott/krig. Her er oljen viktigst. Vest-Tyskland har ikke noen olje. Vi har. Og de landa som leverer olje til Vest-Tyskland nå, truer med boikott for å heve prisene.

Allerede nå får Vest-Tyskland:

– over 50 % av norsk jernmalmeksport

– 90 % av svovelkisen vår

– 90 % av koppermalmen vår

– 40 % av sinken

– ca. 1/3 av norsk aluminium. (Vår aluminium-produksjon er størst i Vest-Europa.)

Dessuten har vi de viktige militærråstoffene magnesium og titan.

3. De vil ha territorier for å ekspandere. Lebensraum er en realitet for alle imperialistiske makter – også for Vest-Tyskland.

Dette betyr at EEC trenger oss, at Vest-Tyskland trenger oss og er villig til å betale mye for Norge – de vil ha Norge med. De vil bruke alle midler for å få oss med.

Nei til salg av Norge –forsvar norsk selvstendighet

Norsk EEC-medlemskap blir slett ikke snakk om noe «likeverdig fellesskap». Det betyr tvert om at Norge underlegges den vest-tyske imperialismen.

Kampen mot EEC blir derfor i hovedsak et forsvar av norsk selvstendighet, parolen «Nei til salg av Norge, forsvar norsk selvstendighet! «blir arbeider-klassens og hele det arbeidende folkets grunnleggende parole. På samme vis som hovedspørsmålet for det vietnamesiske folket er å kaste ut deres

Trusselen fra EEC er med andre ord større enn noensinne.

Dessuten: Aspektet med å ha Norge som koloni er viktigere enn før. Og: Det norske folkets utsikter i EEC er dårligere enn før.

Slik situasjonen er ønsker Vest-Tyskland mer enn for å dominere økonomien i søkerlandene, overta markedene, skyve krisa over på oss. Det betyr at sjølstendighetstapet mer enn før er en trussel mot de norske arbeidsplassene.

undertrykkere, den amerikanske imperialismen, så blir hovedsaka for oss å hindre at den tyske imperialismen får åpne muligheter til å underlegge seg Norge ved EEC-medlemskapet.

Selve nøkkelleddet for å gripe råderetten over norske arbeidsplasser, for å sette inn tiltak mot bønder og fiskere, for å presse fram ny strukturrasjonalisering og hardere lønnsoppgjør, er det norske medlemskapet i EEC. Det betyr ikke at alt blir bra dersom vi står utenfor. Men det betyr at vi har avvist en fiende av samme natur som den amerikanske imperialismen, en fiende som ville gjøre alle forsøk på å fremme folkets interesser vesentlig vanskeligere. Erfaringene fra en rekke folk som har frigjort seg fra imperialismen viser jo at den eneste veien til å kjempe for det arbeidende folkets interesser er å starte med å kaste ut imperialismen. Den kampen har alle folk til nå måttet kjempe med våpen i hånd. Derfor er det helt grunnleggende for alle som stiller seg på folkets side at vi nå stiller nettopp det nasjonale spørsmålet, spørsmålet om den norske selvstendigheten fram som det viktigste i kampen mot EEC. Ellers vil vi stille folket overfor en imperialistisk undertrykking i tillegg til den undertrykkingen som er i dag.

Å underkjenne at dette er et grunnleggende skille er det samme som å underkjenne alle de nasjonale frigjøringskamper som har vært ført de siste årene. Det formelle EEC-medlemskapet åpner så vel for politisk som økonomisk undertrykking av Norge. Politisk bl. a. ved at de tar fra oss mulighetene til å bekjempe deres imperialistiske politikk. De tar mer og mer grep om det norske statsapparatet når Werner-planen og Europa-hæren utvikles. Økonomisk ved at det norske næringslivet blir kontrollert av den vest-tyske imperialismen. Demokratisk, ved at folkets rett til å kjempe fram sine krav blir kraftig beskåret, etc. På alle områder står selve overgangen til medlemskap som grunnleggende.

Fienden kjører hardt i taktikken

Vi marxist-leninister mener at EEC-motstanderne må huske formann Maos linje med å ta imperialismen alvorlig i taktikken. Dette må bety at vi må styrke vår politiske enhet og være på vakt mot EEC-tilhengernes forsøk på å splitte oss. Når Vest-Tyskland mer enn før vil ha oss med, så betyr det at forsøkene på å splitte oss blir større og sleipere.

Vi kan ut fra dette også vente oss en mye hardere økonomisk agitasjon for EEC – om hvor gunstig det er innenfor – og alt vi «taper» på å stå utenfor .Selv om dette nå har vært i bakgrunnen, kan det bli et svært kjør på det i alle massemedia – på tvers av alle faguttalelser.

Vi kan også vente at norsk monopolkapital vil få gunstigere tilbud for å få den enda mer EEC-vennlig, eller som et regjeringsutvalg har sagt «at norske aksjeeiere kan få gunstig tilbud på kjøp».

For oss EEC-motstandere betyr dette at vi mer enn før må legge vekt på de politiske aspektene ved EEC. Vi må peke på faren fra vest-tysk imperialisme, faren for å miste sjølråderetten – og hva en slik økonomisk og politisk underkastelse vil bety for det norske folket, satt opp mot hva det betyr for hver gruppe å ha et sjølstendig Norge.

Det blir viktigere enn noensinne å trekke fram Romatraktatens betydning på lang sikt, faren for å bli trukket inn i stormaktskonfliktene osv. Det betyr at vi må arbeide for en politisk enhet mellom EEC-motstanderne, enighet om at dette er faren – og at vi må hindre at noen lar seg lure av kortsiktigøkonomisk lokkemat EEC-regjeringa legger ut.

Fienden — og det er her både EEC og de lokale lakeiene i Norge – vil sjølsagt skjerpe taktikken for å utmanøvrere EEC-motstanderne.

Kampen mot EEC kan vinnes!

Ut fra en slik analyse må vi klart avvise de farlige forsøkene på å hindre folkets kamp mot EEC. Når Hovden-klikken hevder at spørsmålet om nasjonal selvstendighet ikke betyr noe for arbeiderklassen og folket i Norge, eller Gustavsen sier at EEC ikke er så mye verre enn det vi har nå, så skulle jo kampen mot EEC nedlegges til fordel for «allmenn politisk kamp mot kapitalismen». Hvordan ville en slik kampmåte virke for folket i Vietnam? For oss ville den bety at Norge lett ble underlagt den vest-tyske imperialismen.

En del av EEC-motstanderne legger vekt på at vi må gå forsiktig fram til folkeavstemningen, for ellers skremmer vi folket og kommer inn i EEC. Konsekvensen av denne feilaktige politikken vil være at folket slett ikke er rustet til å møte imperialismen. Intet folk har til nå kunnet stemme imperialismen ut av landet sitt. Bare ved å vise folkets styrke, slagkraft og vilje til å stå uavhengig kan kampen vinnes.

Vi må ikke splitte motstandsbevegelsen opp i en debatt om alternativer. Bare utenfor EEC kan det bli snakk om alternativer. Utenfor kan det norskefolket øke sin selvstendighet ved å øke norsk selvberging på alle områder, ved å stole på egne krefter.

For marxist-leninistene og alle revolusjonære står det klart at bare sosialismen kan løse folkets problemer. Men forutsetningen for revolusjonen er i første omgang å holde Norge utenfor EEC.

Uansett om Norge blir medlem i år eller ikke vil det være galt å legge ned motstandsorganisasjonene. Kommer vi inn, så trengs den anti-imperialistiske kampen mer enn noensinne, og slår vi medlemskapet tilbake nå, så vil ganskesikkert imperialistene og deres norske medløpere prøve seg påny.

I tida fram til folkeavstemningen kan vi vente oss alt, imperialistene skyr ingen midler. De kan gamble med arbeidsplasser for å true oss inn, de kan undertrykke EEC-motstanden slik de gjør på Apalløkka skole i Oslo, de vil forsøke å kneble fagbevegelsen, etc., etc. Opp mot dette er det bare den aktive motstanden som nytter. Med organisering, propaganda, agitasjon. Men også med demonstrasjoner, politiske streiker og massemobiliseringer.

Streik mot EEC!

Arbeiderkomiteen reiste i anti-EEC-uka parolen: FORBERED POLITISKESTREIKER OG DEMONSTRASJONER. Dette er politiske maktmidler utover stemmeseddelen. Når situasjonen er som nå, så må vi ta konsekvensen av det, og begynne å forberede slike aksjoner. De må være politiske, og rettet mot Romatraktaten og EEC-medlemskapet. For å forberede dette må vi gjøre linjene klare for folk, gjennom grundig å spre informasjon. Framfor alt må vi kaste alle krefter inn for å møte EEC-framstøtet når det kommer, og møte det med alle midler vi har til rådighet. Vi veit tida er knapp – det er snaue 5 måneder til folkeavstemningen. Det vil være forræderi mot folket å la være å føre en slik linje ut dersom vi er enige i den; forræderi

– fordi det vil lamme EEC-motstanden

– fordi det ikke vil mobilisere folket

– fordi det vil føre til EEC-medlemskap når vi ikke reiser motstanden aktivt.
MLGs forslag til et 5-punktsprogram for EEC-kampen er nettopp et handlingsprogram for å hindre et imperialistisk angrep. Vi marxist-leninister vil arbeide for at Arbeiderkomiteen tar konsekvensen av dette og forbereder slike mottiltak mot EEC. I Folkebevegelsen (FB) vil vi også arbeide for en slik linje.

Skal vi så tvinge alle EEC-motstandere til å være anti-imperialister? – Nei, vi skal ikke det. Men vi skal føre fram hvor alvorlig situasjonen er og arbeide aktivt for at hele FB – ja alle EEC-motstandere deltar aktivt for å møte framstøtet.

For å oppnå dette trengs det diskusjoner. Det trengs studiearbeid. Det trengs overalt åpne meningsbrytninger mellom EEC-motstanderne for å kunne nå fram til politisk enhet. Derfor er vi for slike diskusjoner.

Det trengs en sjølberget økonomi for EEC-motstanderne for å sikre at politikken kan realiseres.

Det trengs lokale komiteer av EEC-motstandere. Blir ikke FB aktivisert i dette – så kan vi tape kampen. Derfor ønsker vi å fremme en slik linje som EEC-motstandere, som Arbeiderkomite-medlemmer, som medlemmer i Folkebevegelsen.

Det er store oppgaver vi står overfor, og det er kort tid.

Vi marxist-leninister mener at oppgavene kan løses – og vi vil kjempe for å løse dem. Da er det nødvendig å følge Formann Maos parole:

VÆR BESLUTTSOM, SKY INGEN OFRE, OVERVINN ALLE VANSKER OG VINN FRAM TIL SEIER!

Støtt EEC-motstanderne i DNA!

Marxist-leninistene har tidligere erklært at de støtter EEC-motstanderne i DNA og AUF. Det gjør vi uavhengig av de vurderingene som i denne artikkelen er gjort om muligheten for en politisk og organisatorisk splittelse.

Vi gjør det fordi motstanden mot EEC i DNA i dag er en viktig del av den proletære og folkelige motstandskampen.

Vi støtter deres kamp uansett om de seinere kommer til å bryte med eller forbli i partiet, uten hensyn til at enkelte kommer til å gå Moskva-revisjonismens ærend. Vi vil advare mot å la et slikt perspektiv bli glemt til fordel for partitaktiske spekulasjoner. Spesielt oppfordrer vi SFs medlemmer til å være på vakt mot organisasjonssjåvinisme mot DNAs venstrefløy.

Marxist-leninistene ønsker ikke å underslå sin uenighet i viktige prinsippspørsmål med de dominerende deler av DNAs venstre og AUF. Vi vil ikke unnlate å kritisere AUFs ledelse og andre der vi er uenige. Men i dag er hovedsaka: å samle kreftene i motstandsbevegelsen. En slik samordning i folkets interesse vil marxist-leninistene støtte.