Utbygging av havvindmøller med strøm til hva, for hvem og hvorfor?

Av Per-Gunnar Skotåm

Nr 3 2020

Tittelen på artikkelen viser til det grunnleggende spørsmålet om hensikten med alle samfunnsmessige tiltak og alle politiske vedtak. For en sosialistisk bevegelse må hensynet til arbeiderklassen og folket være det grunnleggende. Vi støtter ikke produksjon for produksjonens skyld, men når det beriker og løfter livsvilkåra for de breie lag av befolkninga. En sosialistisk bevegelse må ta kampen når staten overfører store verdier til de største kapitalgrupperingene, i Norge og internasjonalt, innafor elektrisk energi, olje og gass når det ikke fører til framskritt og forbedring for folk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Alan O'Neill

Vipps 100 kroner til 612425 - og du får et årsabonnement på Gnist! Ordinær pris: 345 kr. Tilbudet gjelder nye abonnenter.

Vi har i Norge hatt en vår og sommer med kraftig fall i energiprisene. Mens dette skrives, selges en kilowattime elektrisk strøm for 1,5 øre. Vann slippes utenom turbinene på en rekke kraftstasjoner som et resultat av lav etterspørsel og en ekstra snørik vinter i deler av Norge.

Politisk har sommeren blitt preget av omfattende aksjoner fra flere lokalsamfunn som kjemper mot det de opplever som rasering av sine utmarksområder og rekreasjonsområder ved bygging av store landbaserte vindmølleparker. Vindmølleparkene bygges og eies i hovedsak av internasjonale kapitalgrupperinger, og på lenger sikt vil disse gi begrensede positive ringvirkninger i form av lokale arbeidsplasser. Tvert om er hensikten ikke å bruke den elektriske energien til lokal produksjon og verdiforedling, men at den skal kobles inn på nettet for eksport til Europa. Norge stiller med areal og vind for et formål som ikke gir nevneverdig tilbake. Det er et stort og vedvarende press for videre utbygging av vindkraft på land uten at det er dokumentert behov for denne elektriske energien til innenlandske formål.

Det er heller ikke mulig å bygge ut disse landbaserte vindmølleparkene lønnsomt for utbyggerne uten store statlige subsidier. Derfor de såkalte grønne sertifikatene som finansieres over strømregningene til ordinære forbrukere i Norge. De grønne sertifikatene er en støtteordning for fornybar energi iverksatt i 2012 og med sluttdato utløpet av 2021 for å komme med i ordningen (Regjeringen, 2019).
Det skjer også ved at kostnadene til utbygging og forsterkning av nettilknytning for vindmølleparkene fordeles ut som ekstra nettleie til ordinære forbrukere. Sjøl da vil det ikke bli lønnsomhet for elektrisk energi fra vindmøller sammenlignet med strøm fra eksisterende vannkraftverk. Som NVE har dokumentert (2019), finner de kun «samfunnsmessig lønnsomhet» ved disse utbyggingene gjennom etablering av flere eksportkabler for strøm. Det medfører en generelt høyere strømpris i Norge for all elektrisk energi i Norge ved at vi må betale den europeiske strømprisen.

To typer installasjoner til havs

Det er to typer havvindmølleparker: Bunnfaste installasjoner hvor vindmøllene står fysisk stille ved at de er festet til havbunnen. Flytende vindmøller som er i bevegelse innen et begrenset område, og hvor de gjennom en komplisert forankringsteknologi er festet til bunnen, men er dynamiske i forhold til vind og strøm.

Bunnfast vindmølleteknologi regnes i dag som en moden teknologi hvor teknikk og kostnader ved bygging er kartlagt og det er mulig med forhandskalkyler for bygging og drift. Disse bygges også i større nærhet til land og er lettere og billigere å underholde. Det er mange av disse langs kysten i Nord-Europa.

Bunnfast havvind er betraktelig dyrere å bygge og drifte enn vindparker på land. Også her er det en forutsetning med de samme subsidiene som nevnt over, pluss tilleggssubsidier og arealbeslag i grunne sjøområder for å oppnå lønnsomhet. Per definisjon vil bunnfast vindkraft i stor grad komme i konflikt med fiskeriinteresser fordi de må plassere på samme dyp som bankene hvor fisket foregår.

Flytende havvind regnes som en umoden teknologi som til dels fortsatt er på utviklingsstadiet. Det er særlig forankringsteknologien det er utfordrende å få til. Her er det nå riktig nok en rask teknologisk utvikling (NVE 2019, B).

Her drøftes teknologi og kostnader hvor merkostnadene for vindenergi sammenlignet med norsk vannkraft synliggjøres

  • Ingen vindenergiproduksjon kan konkurrere kostnadsmessig med utbygd vannkraft i Norge.

  • Vindmøller på land er dyrere enn eksisterende vannkraft.

  • Bunnfast vindkraft er dyrere enn vindkraft på land.

  • Flytende havvind er dyrere enn bunnfast havvind.

  • Sjøl om kostnadene for utbygging er fallende, framgår det av NVE sine rapporter at vindkraft på land minst vil være en halv gang dyrere enn utbygd vannkraft. Bunnfast havvind to til fire ganger dyrere enn vannkraft i Norge og flytende havvind fire til fem ganger så dyrt som allerede utbygd vannkraft i Norge.

Flytende havvindmølleparker blir ytterligere mer kostbare å bygge ut per kilowattime enn bunnfast vind som igjen er dyrere enn landbasert vind. En bedre utnytting av stabil vind og større konstruksjoner kompenserer ikke for dette. Flytende havvind vil kreve enorme statlige overføringer og subsidier for å kunne gi fortjeneste til utbyggerne. 

Det er store utfordringer knyttet til utforming, bygging og drift. Alt dette vil kunne løses over tid, men til hvilken pris? Hva skal strømmen brukes til?

Trengs ikke i Norge 

Om det skulle bli dokumentert et større elektrisk energibehov enn dagens i Norge hvor vi med årlige variasjoner har mellom seks og femten terrawattimer overskudd, vil teknologiske utbedringer og noe utvidet kapasitet kunne gi fire til femten terrawattimer i tillegg fra allerede utbygd vannkraftanlegg. Det vil samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk være lurest å begynne med begrensede naturinngrep sammenlignet med vindkraft.

Vindkraft til havs dreier seg om helt andre ting enn å dekke et nasjonalt behov for ytterligere elektrisk energi. Pådriverne for utbygging av norsk havvind argumenterer derfor heller ikke med at denne energien trengs i Norge.

Det dreier seg om elektrifisering av norsk sokkel, slik at all norsk gassproduksjon kan selges og ikke som nå hvor en del av gassen brukes ved og på plattformene i lokale gasskraftverk for nødvendig elektrisitetsproduksjon for sjølve olje- og gassproduksjonen. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon kan skje enten ved å legge strømkabler fra fastlandet, eller ved bygging av vindmøller til havs. Elektrifisering av norsk sokkel vil ikke gi et milligram mindre CO2 utslipp, siden den sparte gassen vil bli eksportert og brent andre steder. Utslippet fra denne vil bli det samme men gi produksjonsselskapene en ekstrafortjeneste ved at ytterligere ca. 10 % av norsk gassproduksjon vil bli solgt. Denne brukes i dag til lokal elektrisitetsproduksjon på feltene. Kostnadene for elektrifisering gjennom etablering av kabler og transformatorstasjonen betales av staten og av husholdningene gjennom et tillegg på strømregninga som forøvrig ikke er spesifisert. En ny gavepakke til oljekapitalen uten miljøgevinst. Hensikten er å oppfylle Paris-avtalens intensjon om å redusere CO2 utslippet på norsk territorium, sjøl om gassen fortsatt brennes, men da på andre lands territorium. Når kablingen er bygget, finansiert av staten og norske forbrukere, vil det være gunstig å bygge flytende eller bunnfaste vindmøller i området og koble seg til kablingen som allerede er lagt der, og finansiert av andre.

Tvert om vil CO2 utslippene økes ved at produksjon og etablering av vindmøllene og tilhørende utrustning vil gi store utslipp.

Det dreier seg også om at olje- og gassindustrien ved å få enorme statlige subsidier investeringsmessig og skattemessig kan få etablert vindmølleparker med elektrisitetsforsyning i tilknytning til produksjonsstedet for olje og gass. Hovedargumentet for dette i dagens debatt er at det vil kunne gi norsk verkstedindustri oppdrag innafor en maritim fornybar sektor som flytende havvind kan bli, og gjennom det bidra til å unngå arbeidsledighet ved nedtrapping av olje- og gassindustrien.

Dette standpunktet undervurderer hvem som er pådriverne for dette og at olje- og gassindustrien legger de fleste premissene. Helhetsforståelsen får man ved å se vårens strid rundt den såkalte oljeskattepakka i sammenheng med hva strømmen fra havvind skal brukes til.

Denne elektrisitetsforsyningen vil bli brukt til produksjon av hydrogen og ammoniakk fra gassen ved etablering av fabrikker på gassfeltene og videre gjøre denne mer lønnsom. Dette vil gi et ekstra økonomisk insentiv i forhold til mulige ulønnsomme prosjekter og bidra til en ny omdreining i skruen for videre oljeutvinning i de norske havområdene.

Oljeskattpakka

Ved stortingsbehandlingen av den såkalte oljeskattpakka for oljeindustrien 11. juni i år, fikk oljeindustrien gjennomslag for det meste av hva de ønsket. Det er en økonomisk gavepakke som over fire år fra 2020 til 2024 vil gi oljeindustrien milliarder i skattelette og subsidier gjennom utsatt skatt. Hvor mange hundre milliarder denne gavepakka vil utgjøre, er helt avhengig av hva investeringsnivået vil bli framover (VG 2020).

Resultatet blir en intensivering av oljeinvesteringene framover og prosjekter som tidligere var vurdert som ulønnsomme og derfor lagt i skuffen, vil bli tatt fram igjen. Bakgrunnen er at det økonomiske lønnsomhetspunktet blir redusert med åtte til ti dollar fatet sammenlignet med det eksisterende skatteregimet som også er til stor fordel for oljeindustrien. Samtidig er den såkalte iskanten flyttet nordover i tross faglige råd og Rødt, SV og MDG sin motstand. Dette betyr at skattepakka sammen med flyttinga av iskanten vil bidra til intensivert petroleumsaktivitet også videre nordover i Barentshavet.

SV og MDG var motstander av skattepakka, mens Rødt forsøkte seg på et slags standpunkt mellom ja til miljø og ja til arbeidsplasser ved oljeutbygging. Rødts standpunkt vil neppe bli oppfatta positivt av miljøbevegelsen og av nye kull av unge som er opptatt av klodens framtid.

Verre er det at gjennom sitt vedtak har Rødt bidratt til å stille spørsmålstegn ved om våre programmer er troverdige, om vi mener det vi mener, eller om man kan endre vesentlige deler av politikken når det kommer et stormkast. Her ved et brått fall i oljeprisen og mulig lavere etterspørsel en tid.

Bakenfor de aktuelle vedtakene i Rødt og i Stortinget ser man konturene av oljeindustriens langsiktige strategier. Sånn sett er den vellykkede oljeskattepakka som oljeindustrien oppnådde, første trinn i en tre-trinns rakett for å høste milliardprofitter i årene som kommer, sterkt subsidiert av den norske staten og økende kostnader for norske husholdninger.
Trinn to er utbyggingsstrategien for havvind.

Neste offensiv og punkt tre i strategien fra oljenæringa, som er de samme som ønsker å bygge og drifte bunnfast og særlig flytende havvind, er å få på plass det samme subsidierte skatteregimet for flytende havvind som oljenæringa oppnådde gjennom skattevedtaket torsdag 11. juni.

Offensive planer for havvind

Equinor, Aker og andre har nå en offensiv for en storstilt utbygging av flytende havvind. Det krever enorme subsidier og forsvares med at det kan gi en omstilling til grønn strøm og produksjon for den samme industrien som så langt har bygd utrustning for petroleumsindustrien. Sånn sett skal det bidra til en sømløs overgang fra fossil energiproduksjon til fornybar energiproduksjon. Strømmen skal ikke ilandføres i Norge.

Tvert imot er Aker og Equinor sin hensikt å bygge flytende havvindmølleparker som skal levere strømmen til flytende fabrikker som skal produsere ammoniakk og hydrogen på basis av naturgass på feltene. Overskuddsenergien skal kables og føres til England og Skotland. Dette er trinn 3 i raketten.

Trinn 1 er altså et nytt skatteregime for oljeindustrien. Trinn 2 er å få det samme skatteregimet som oljeindustrien på havvind. Trinn 3 er å bruke denne sterkt subsidierte elektriske energitilførselen til å intensivere produksjonen, utnytte feltene bedre gjennom injeksjon av vann i grunnen med elektrisitet som energikilde i prosessen med påfølgende ekstrafortjeneste av gass som ellers ville ha blitt benyttet som energikilde på feltet.

Kampanjen for flytende havvind som nå drives av Equinor og Aker gjennom ulike tankesmier og utredningsorganisasjoner og delvis finansiert av de samme, har som formål å gjennomføre en enorm verdioverføring til de samme selskapene. Sjølsagt for å fylle lommene til de som har mest fra før. Det er noe paradoksalt at nå som vi gleder oss over at North Connect-kabelen ble lagt i skuffen, forhåpentligvis på varig basis, går noen inn for å statsfinansiere havvind med påfølgende kabellegging til England og Skottland.

Bellona og Zero har begrenset troverdighet hos mange miljøengasjerte fordi man opplever en nær kobling mellom finansiering fra næringsinteresser og deres faglige konklusjoner. Det burde være flere enn meg som er opptatt av den samme koblinga mellom venstresidas tenketanker, deres finansiering og politiske konklusjoner. Leser man Manifest analyse sin utredning om grønn industrisatsning, forøvrig finansiert av Aker, er den i sitt innhold identisk med Aker sine prospekt om det samme, sjølsagt begrunnet med noen andre argumenter.

Landbaserte vindmølleparker kan ikke konkurrere med eksisterende vannkraft når det gjelder kostnader ved utbygging og økonomisk lønnsomhet. Det er kun ved store subsidier gjennom grønne sertifikater, subsidiert nettutbygging og ikke minst tilnærmet fri tilgang til store areal fra allmenningen slik at det kan oppnås en slags lønnsomhet på lang sikt. Med dagens forventede priser fram til 2030–2040 er dette fortsatt ikke mulig. Det kreves en betraktelig høyere strømpris, på lenger sikt noe som søkes oppnådd gjennom stadig flere utenlandskabler for elektrisk energi med medfølgende mangel på strøm i Norge og derav prisstigning i Norge. I hovedsak finansieres dette av ordinære forbrukere og husholdninger gjennom påslag på strømregninga i dag og i framtida (NVE 2017, Statnett 2018).

Referanser: