Under Bannons banner
Av
Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser:
Populisme
Oversatt av Helle Sommerfeldt
Dreyers forlag 2019, 162 sider
Av Tore Linné Eriksen
bokredaktør i Gnist.
Hege Ulstein, Dagsavisens skarpskodde kommentator, fortalte oss nylig at Norge har tre populistpartier: Rødt, Senterpartiet og FrP. Særlig var Bjørnar Moxnes en fullblods populist etter mønster fra Carl I. Hagen. I Aftenposten følger Harald Stanghelle opp med at populister polariserer og hindrer de gode kompromissene, som åpenbart er mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Slik kan man ikke ha det. Populisme ser dermed ut til å være en fellesbetegnelse på alt man ikke liker.
Det er altså behov for å rydde i begreper, og det er det Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser tar sikte på i den vesle boka Populisme. De er begge professorer i statsvitenskap, med base i henholdsvis University of Georgia og universitetet i Santiago de Chile, og anlegger et sammenliknende perspektiv i et leservennlig språk. Et sentralt poeng er at populisme er en «tynn» ideologi, som først får sin kraft gjennom kopling til en vertsideologi, som kan stamme fra både venstre- og høyrefløyen.
Alt handler selvsagt ikke bare om stil og form. Isteden legges det vekt på noen substansielle fellestrekk, slik som forestillingen om at samfunnet er skarpt – og moralsk – todelt mellom det gode «folket» og den onde og korrupte «eliten». Selve trumfkortet er «nasjonen», og hvem husker ikke uttalelsen om at Arbeiderpartiet setter terroristenes interesser framfor nasjonens interesser?
Målt etter forfatternes definisjoner må Moxnes forresten sies å skåre dårlig. Han tror neppe at den sanne og reine nasjonen bare har én allmennvilje og et felles sett av verdier, og ikke ulike klasseinteresser. Det er dessuten stor forskjell på å være solidarisk og å være solid arisk. Med utgangspunkt i Mudde og Kaltwasser er det også naturlig å spørre: Hvor mye skal vi høre på Sylvi Listhaug når hun maner til kamp mot eliten? Er hun ikke statsråd, ansatt i First House og nestleder i et parti som rikfolk investerer i for å få skattelette?
«Populisme» formidler mye kunnskap, men blir i blant for knapp. For eksempel hadde jeg ønsket meg mer om hvordan sentrumsnære partier fristes til å delta i kampen om fremmedfiendtlighet og islamofobi. Det er heller ikke så mye om viktige strømninger som anti-intellektualisme og forakt for vitenskap. Nasjonalisme er heller ikke definert særlig tydelig, selv om «norskhet» gjerne brukes som kodeord for å ekskludere dem som ikke er hvite nok eller tror på feil gud.
Som leser blir en slått av hvor mye som har endra seg fra Mudde og Kaltwasser skreiv denne boka i 2016. Ikke minst har Donald Trump, Matteo Salvini, Sverigedemokratene og,det spanske Vox stormet fram. Enda flere har fylket seg under Bannons banner og opprettet «den brune internasjonalen», slik det skjedde i Milano siste helga i mai. Nå ser de også ut til å tro på at EU-kan påvirkes innafra. Men det er nok Jair Bolsonaro i Brasil som tydeligst har suksess med autoritær nostalgi, homofobi, kvinnefiendtlighet, høyrekristendom, lefling med militærdiktatur og bruk av vold i statens tjeneste. Slik blir det lettere å kalle en spade for en spade.
Det hjelper at den norske utgava er oppdatert med ei innledning av Anders Ravik Jupskås, som også gir glimt av norske forhold. Men nå som flere populismestudier er oversatt, burde tida være kommet til bøker som viser hvordan høyreorientert nasjonalpopulisme truer demokratiet innenfra. Det begynner også å bli en rikholdig litteratur som dokumenterer fascistiske islett også hos dem som opererer innafor demokratiet og taler om kultur og nasjon istedenfor blod og rase.
Populisme lykkes bare sånn måtelig med å forklare forskjellene mellom det som med upresise samleord kalles høyre- og venstrepopulisme. Men det er grunn til å tro at Cas Mudde vil rette dette opp når han om noen måneder utgir The far right today, som handler om hvordan holdninger fra det ekstreme og mørke høyre nå blir normalisert gjennom statsledere både i USA, Brasil og India. Det varsles at han denne gang også vil ta opp hvordan disse kreftene kan bekjempes, det vil si at han trer ut av rollen som observatør.
(Omtalen har stått i Klassekampens bokmagasin)