Bokomtaler

Tre bøker om Hillary

Avatar photo
Av

Kari Celius

Kari Celius (1959) er ingeniør og jobber i Statnett. Har vært med i redaksjonen siden 2009 og har ansvaret for nyhetsbrev.

Liza Featherstone (red.)
False Choices. The faux feminism of Hillary Rodham Clinton
London: Verso, 2016, 182 s.
Diana Johnstone:
Queen of chaos. The Misadventures of Hillary Clinton.
Petrolia, CA: Counterpunch Books, 193 s.
Dough Henwood:
My turn. Hillary Clinton targets the presidency.
OR Books, 2015, 182 s.

Når jeg skriver dette, er det en drøy uke igjen til amerikanerne skal velge mellom Donald Trump og Hillary Clinton. Da disse tre bøkene ble skrevet, hadde ennå ikke Bernie Sanders trukket sitt kandidatur og Hillary Clinton var ennå ikke nominert til Demokratenes kandidat. Situasjonen var mer åpen, og hensikten med bøkene klarere: å avsløre Hillary Clinton som den neoliberale krigshisseren hun er, og vise at den politikken hun har stått for og vil stå for som USAs president heller er en trussel mot kvinners liv, enn en seier for feminismen.

De tre – relativt korte – bøkene kommenterer Hillary Clintons politiske innflytelse på ulike måter, men med utgangspunkt i de samme fortellingene om henne. Dough Henwoods bok går kronologisk gjennom hennes politiske liv fra jusstudent med radikalt image, via presidentfrue og senator, til utenriksminister og til presidentkandidat i 2008 og 2016. Diana Johnstone er mest opptatt av å fortelle historiene om Hillary Clintons roller i den amerikanske utenrikspolitikken, hvordan den har vært konfliktfremmende heller enn diplomatisk. Liza Featherstone har redigert en samling av essays med bidrag fra amerikanske feminister fra «venstreside-kommentariat», politisk bevegelse og akademia, som tilsammen gir en god oversikt over Hillary Clintons merittliste på en rekke politikkområder både innenriks og utenriks, og viser hvordan lovendringer og politikk hun har fremmet er direkte skadelig for livet til kvinner og barn.

Hennes tur?

Bokas tittel spiller på at Hillary nå har jobbet seg fram dit at det er «hennes tur» til å bli president. Det er selvfølgelig ikke forfatterens oppfatning, men Clinton-parets ambisjon for seg selv skal ha vært «8 Years of Bill and 8 years of Hill», og nå er det hennes tur, etter nederlaget da hun tapte for Obama i 2008. Boka er full av fakta og krydret med anekdoter fra Hillarys vei mot toppen, og inneholder foruten en lang liste av referanser, en samling av uttalelser som visstnok skal ha kommet fra henne. Det er fornøyelig nok, og viser henne fram som en løs kanon, noe som er dypt tragisk med tanke på framtida. Jeg reagerer likevel litt på det når man «tar» en kvinnelig kandidat for å være sosialt klumsete og løsmunnet, det blir raskt et «bevis» på at det er typisk at kvinner ikke forstår spillet eller reagerer med følelsene. Avslutningsvis drøftes Hillary Clinton opp mot andre kandidater, som Bernie Sanders, og saken som nå har fokus, bruken av den private e-postserveren til offisiell korrespondanse, blir berørt. Ut fra måten hun reagerer på og besvarer spørsmål om hvorfor hun har brukt denne serveren, er det lett å slutte seg til at dette ikke er en beklagelig feil, men et ønske om å holde deler av korrespondansen skjult og under egen kontroll.

En stor konspirasjon?

Diana Johnstones bok oppfatter jeg at ikke begrenser seg til å omtale Hillary Clintons utenrikspolitiske meritter, men at den tar for seg hele historien om USAs medvirkning i krigene de siste tiårene. Da jeg begynte å lese denne boka, kjente jeg ikke til Diana Johnstone, men syntes etter å ha lest de to første kapitlene at hun streket opp verden med veldig bred pensel og for det meste i svart-hvitt. Et eksempel: I omtalen av det hun benevner som LGBT-lobbyen (Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender), påstår hun på s. 30:

In the second decade of the 21st century, the demands of the LGBT lobby have largely displaced the demands of organized labor as the leading «progressive» or «left-wing» cause.

Jeg ser poenget om at individuell rettighetskamp kan ta for stor plass på den politiske arenaen, men dette er etter min mening en grov overdrivelse.

I kapitlet om Jugoslavia hevder hun blant annet at det ikke fins bevis for at Srebrenica-massakren var et folkemord, og senere i kapitlet «Not understanding Russia» at det er overveiende sannsynlig at det malaysiske MH17 flyet som ble skutt ned i Donetsk ble truffet av missiler skutt opp av ukrainske opprørere, men at verden ikke skal få vite det (s. 166). (For et par måneder siden ble imidlertid etterforskningen avsluttet, med en relativt tydelig konklusjon.) Hovedpoenget hennes i boka er at Russland – og nå også Syria – er offer for en konspirasjon ledet av USA med Israel og Saudi-Arabia på laget, og de vesteuropeiske landene som haleheng. Målet er å ta opp igjen den kalde krigen som USA har bruk for av økonomiske grunner og for å framstå med gammel styrke. Ja, det jobbes intenst fra USA og Nato for å få reetablert Russland som hovedfienden. Med Hillary Clinton i Det hvite hus er sjansen større for nye militære intervensjoner i pågående konflikter. Men det betyr vel ikke at Russland er «the good guy» – et offer for en konspirasjon, og at Pussy Riot er vestlige agenter som brukes for å sverte Putin?

Den falske feminismen

Jeg har hatt mest glede av å lese essaysamlingen. Den er delt i to hoveddeler, en kalt «Hillary At Home» og en, betraktelig kortere, «Hillary Abroad». De ulike essayene står godt på egen hånd. Jeg vil særlig dra fram «Ending poverty as we know it» av Frances Fox Piven og Fred Bloc om hvilke endringer som må gjøres i den økonomiske politikken hvis det skal være mulig å bekjempe fattigdom, og «Abortion and the Politics of Failure» av Maureen Tkacik, som handler om hvordan retten til en trygg abort ikke gjelder for alle. Artikkelen beskriver hvordan abortlobbyen i det demokratisk partiet har vært med på å promotere abortpiller som har skadelige bivirkninger til priser som de som trenger dem, ikke er i stand til å betale. Den avslører også at de illegale abortpillene som kan skaffes på postordre fra Mexico og er tilbudet til de som ikke har penger til eller tør å bruke abortklinik-kene, faktisk er tryggere og har færre bivirkninger enn de som er blitt tilbudt av det demokratstøttete abortpilleprogrammet, som i stor grad har lagt penger i fanget på legemiddelindustrien.

Som en kuriositet vil jeg også nevne «Hillary Screws Sex Workers» av Margaret Corvid, som handler om prostituertes rettigheter, og kritiserer Hillary Clinton og Demokratenes for ikke å ville anerkjenne prostituerte rettigheter som arbeidere og på den måten fri dem fra offer-rollen. Dette er et standpunkt som er kontroversielt hos oss, men som vi hører fra dem som er imot Sexkjøpsloven. Men det er interessant at den feministiske bevegelsen i USA favner dette også.

Avslutningsvis beskrives alternativet bortenfor Hillary Clinton: å bygge et anti-rasistisk og anti-imperialistisk feministisk alternativ på basis av kritikk av neoliberalismens brutalitet og i solidaritet med de som rammes av den (Beyond Hillary, av Zillah Eisenstein).

Det har vært viktig for de tre forfatterne, som i hovedsak er journalister, å tilbakevise at et valg av Hillary Clinton som den neste presidenten er et feministisk valg. Høyrepopulistene på den republikanske sida har gjort Hillary Clinton til hatobjekt, noe som igjen har ført til at hun har fått progressiv appell og blitt til noe i nærheten av et feministisk ikon – hos eliten, vel å merke. Det snakkes mye om at nå skal «glasstaket» knuses og at hvis Hillary kan bli president, så kan alle amerikanske småjenter nå sine mål og bli akkurat det de vil – «Only in America»? Riktig nok er USA i en særstilling som supermakt, men det er et faktum at det er kvinnelige president i flere afrikanske land og at det berømmelige «glasstaket» i så måte må sies å være knust allerede, med Indira Gandhi, Maggie Thatcher og Angela Merkel, bare for å nevne noen kvinner med stor makt. Uten at undertrykkingen av kvinner har opphørt eller i det minste minket. Men det går fint an å forstå at bøker som avviser Hillary Clinton som feminist, har vært nødvendige i diskusjonen om hvem som skulle nomineres som demokratenes kandidat.

Kari Celius