Kan vi lære noe av Eritreas historie?
Av Tore Sivertsen
Det er et tankevekkende paradoks at nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden, skriver forfatteren i denne artikkelen om frigjøringskampen i Eritrea (1961-91) – og tida etter.
Tore Sivertsen er veterinær og medlem av AKP
Eritrea er et lite, karrig land ved Rødehavskysten i Afrika. I areal en tredel av Norges størrelse, i befolkning under 4 millioner, og meget fattig. Eritrea har likevel en sterk posisjon i bevisstheten til mange nordmenn. Den eritreiske frigjøringskampen vakte bred sympati, særlig på venstresida, sjøl om vi som jobbet aktivt i solidaritetsarbeidet aldri var mange.
Siden har interesserte avislesere fått med seg at det i 1998 brøt ut ny krig mellom Eritrea og Etiopia, en blodig grensekrig som varte i to år. Denne grensekrigen kom til tross for at de gamle frigjøringsfrontene som nå har ledelsen i Eritrea og Etiopia i sin tid var allierte i kampen mot Etiopias tidligere diktator Mengistu. Men der stopper trolig kunnskapen for de fleste, også blant leserne av Rødt!.
Har vi noe vesentlig å lære av dette vesle landets historie? Jeg tror det.
For det første: Hvordan kunne den eritreiske frigjøringsfronten EPLF (Eritrean People's Liberation Front) vinne den seieren de gjorde i 1991? Eritrea er som sagt lite, det var utarmet og ødelagt, hundretusener var drevet på flukt. EPLF hadde heller ingen stormakter i ryggen. Etiopia er 10 ganger så stort, hadde allerede da 50 millioner mennesker, og store naturressurser. Landene har lang felles grense. Hele overklassen i Etiopia så det som et nasjonalt mål å beholde Eritrea. Etiopia hadde hele tida en supermakt (først USA, deretter Sovjet) i ryggen, og OAU og FN så en annen vei. To år før EPLF vant frigjøringskrigen fortalte en Afrika-ekspert i norsk UD meg at en slik seier dessverre var utenkelig. EPLF klarte tilsynelatende det umulige. Hvordan?
For det andre: I dag – 14 år etter seieren – er ikke situasjonen i Eritrea bare preget av den ennå uløste grensekonflikten med Etiopia. Styret til PFDJ (People's Front for Democracy and Justice), som EPLF skiftet navn til i 1994, blir mer og mer diktatorisk og rettsløst. Den gamle frigjøringslederen, nå president Isaias Afwerki og kretsen rundt han regjerer med jernhånd. En gruppe i sentralkomiteen som opponerte, ble arrestert i 2001. De er ikke stilt for retten, og regjeringa vil ikke svare på hvor de er. Siden har mange andre blitt arrestert og forsvunnet på samme måten. Alle uavhengige aviser er stengt. Grunnloven er satt til side. I det siste har den økonomiske situasjonen og folks levekår blitt stadig vanskeligere. I november ble trolig over 20 ungdommer drept etter protester i en leir for tvangsutskrevne rekrutter. I 1991 hadde EPLF-regjeringen massiv støtte i egen befolkning, stor sympati ute i verden og tilsynelatende gode planer for utvikling av landet. Hvordan kunne det gå så galt?
Det er disse to, tilsynelatende ganske forskjellige spørsmålene jeg vil komme med noen tanker om. Jeg lurer nemlig på om det er en sammenheng mellom mulige svar på dem, en sammenheng som bør være tankevekkende, ikke minst for revolusjonære.
Hvordan var seieren mulig?
En del av svaret på det må ligge i oppbyggingen av EPLF som organisasjon, og i den politiske og militære strategien de fulgte. EPLF ble dannet i 1970, som en radikal utbrytergruppe fra den til da enerådende frigjøringsfronten ELF (Eritrean Liberation Front). Fra 1970 til 1982 kjempet EPLF og ELF både mot Etiopia og mot hverandre. EPLF ble stadig sterkere, og fra 1982-83 var de militært enerådende i den eritreiske frigjøringskampen.
To ting var slående ved EPLF under krigen. Det ene var den gode organiseringen. EPLF var effektiv og sentralisert, med en stram disiplin og med engasjerte og offervillige folk fra topp til bunn. De holdt en helt samkjørt linje utad – noen ganger til frustrasjon for oss i solidaritetsarbeidet. Og de organiserte befolkningen rundt seg på alle plan; i arbeiderforeninger, bondeorganisasjoner, ungdomsbevegelse, og – ikke minst – en sterk kvinneorganisasjon. Disse organisasjonene var også meget sterke blant flyktningene her i Norge og i andre land. Pengene som ble samlet inn blant flyktningene var viktige for finansieringen av EPLF.
Det andre var den politiske og militære strategien. Den var faktisk som hentet ut av Mao Zedongs og den vietnamesiske strategen Truong Chinhs bøker om folkekrigen. EPLF bygde opp en helt ny samfunnsstruktur i de frigjorte områdene. De lagde også en effektiv sivil hjelpeorganisasjon (ERA – Eritrean Relief Association) som samarbeidet med internasjonale nødhjelpsorganisasjoner. Militært trakk de seg tilbake fra frigjorte byer når Etiopia satte inn overlegne angrep, men bygde opp og forsvarte et baseområde i utilgjengelige fjellområder. De drev geriljakrig over hele landet, og bygde gradvis opp egen styrke samtidig som de trettet ut den etiopiske hæren. De allierte seg med og støttet opposisjonsbevegelser i sjølve Etiopia; først og fremst TPLF i Tigray, som er den viktigste av de provinsene i Etiopia som grenser til Eritrea. Først da forholdene lå til rette for det – i 1987 – gikk de over til en skrittvis offensiv.
Dette slående samsvaret med folkekrigsteorien er neppe tilfeldig. Sjøl om det ikke ble sagt offentlig under krigen, var det et organisert parti – Revolutionary Labour Party – i kjernen av EPLF. Lederne i fronten var kommunister, og de kunne sin teori. Men Isaias og de andre EPLF-lederne kopierte ikke kineserne og vietnameserne blindt. De var flinke til å tilpasse teorien til eritreisk virkelighet. For å sikre baseområdet i et lite treløst ørkenland der det etiopiske flyvåpenet hadde luftherredømmet, utviklet de for eksempel en kombinasjon av klassiske skyttergraver over 20 mils lengde og en avansert kamuflasje, der alle bygninger var skjult og bokstavelig gravd ned i bakken. For å balansere mellom de to store religionene i landet (koptisk kristendom og sunni-islam) valgte EPLF en nøytral, ikke-religiøs linje for fronten, men førte ingen anti-religiøs politikk. Politisk førte EPLF en dyktig enhetslinje overfor ulike fraksjoner av det gamle ELF, men organisatorisk holdt de hardt på sitt eget apparat. Etter at restene av ELFs hær flyktet til Sudan i 1982, tillot EPLF bare en frigjøringshær i Eritrea. I sluttfasen fra 1987 til 1991 gjennomførte de dristige og nesten geniale aksjoner, der erobringen av garnisonsbyen Afabet i 1988 og av havnebyen Massawa i 1990 var mest imponerende. Alt dette bidro til seieren. Men i bunn lå det åpenbart klassisk revolusjonær teori.
I debatter på venstresida i Norge blir det stadig hevdet at Maos og andre revolusjonæres teorier fra forrige århundre er avleggs og uten relevans i dag. Men folkekrigsteorien er ikke mer avleggs enn at en nasjonal frigjøringskamp ført etter disse prinsippene vant en forbløffende og knusende seier mot en tilsynelatende overlegen fiende for mindre enn 15 år siden.
Hva var det som gikk galt?
I 1991 endte krigen med at den store etiopiske hæren måtte kapitulere, og EPLF inntok Asmara. Kort etter knekket den TPLF-ledete koalisjonen EPRDF (Etiopian People's Revolutionary Democratic Front) i Etiopia restene av Mengistus hær, med god hjelp fra EPLF.
EPLF hadde dermed full kontroll over Eritrea, og folket var i jubel. Den etiopiske koloniadministrasjonen flyktet eller ble kastet ut. Alle eritreiske fraksjoner aksepterte de facto regjeringens legitimitet. Landet hadde fred med alle sine naboer, og en alliert, vennligsinnet regjering i sør. To år etter seieren, i 1993, ble det holdt folkeavstemning om uavhengigheten, med valgobservatører fra FN og OAU. Resultatet var et massivt ja. Eritrea ble anerkjent av hele verden. Fra krigen var EPLF kjent for å ha stor teknisk kunnskap, og vilje til å stole på egne krefter. Mange fagfolk og intellektuelle kom hjem fra flyktningtilværelsen. Og internasjonale hjelpeorganisasjoner sto nærmest i kø for å hjelpe til. Hvordan kunne dette gå galt?
I de første årene gikk det også bra. Det var fred, glede og optimisme. Prosjekter ble satt i gang, økonomien gikk framover. Men det var noen trekk som foruroliget en del av Eritreas venner: Det var fortsatt en uforsonlig linje overfor gamle ELF-fraksjoner og alle andre politiske grupper utenom EPLF. Det gikk seint med å redusere EPLF-hæren. Et vedtak om bare å forlenge soldatenes liv på soldatpenger førte til et mytteri som Isaias personlig fikk stanset. Samarbeidet med FN om å få flyktningene i Sudan hjem, gikk tregt. En unødig stivbeint linje overfor utenlandske hjelpeorganisasjoner svekket den internasjonale hjelpen. I 1995 kom regjeringen i konflikt med Jemen om noen øyer i Rødehavet. Saken ble etter hvert løst ved domstolen i Haag, men førte først til en militær trefning og forsuring av forholdet til Jemen.
Det gikk også veldig sakte med innføring av de demokratiske rettighetene, som var lovet i EPLFs program. En internasjonalt kjent eritreisk jurist, Bereket Habte Selassie, ble kalt hjem for å lede arbeidet med ny grunnlov, og den kom til slutt på plass i 1997. En presselov ble også vedtatt, men den varslete loven om politiske partier og frie valg kom aldri. I administrasjonen var det stadige ommøbleringer. Alt dette pekte mot en ledelse som hadde vansker med å gi fra seg makt og kontroll. Ved å overta tidligere etiopisk statseiendom ble PFDJ også en stor eiendomsbesitter, med liten offentlig innsikt i virksomheten.
Så, i 1998, kom grensekrigen. For omverdenen kom den helt overraskende. Store eritreiske styrker kom i kamp med etiopiske tropper ved landsbyen Badme i sørvest, og drev dem på flukt. Krigen eskalerte raskt; etiopiske fly bombet flyplassen i Asmara, og eritreiske fly angrep Tigrays hovedstad Mekele. Etterpå kom det fram at det hele hadde startet med at styrker fra Tigray hadde gått inn i Badme-området, som ligger på eritreisk side av grensa. Og TPLF hadde begynt å trykke nye kart, der grensa var betydelig revidert. Bak konflikten lå også en strid om handelen over grensa og om vekslingskursen mellom etiopiske birr og den nye eritreiske valutaen nakfa, som var etablert i 1997. Det hører med i dette bildet at det fantes en stor eritreisk befolkning i Addis Abeba og andre etiopiske byer, som trolig hadde hånd om mye av den private handelen mellom landene. Men ingen av disse konfliktene hadde kommet offentlig fram, før den eritreiske hæren slo til.
Etter en første stans i kampene ble konflikten forsøkt løst med utenlandsk mekling, men det mislyktes. En voldsom propaganda og krigsmobilisering utviklet seg. I Etiopia ble det åpent snakket om å "skifte ut" den eritreiske regjeringen. Enorme summer ble brukt til våpenkjøp på begge sider. I de neste to årene satte Etiopia inn flere massive offensiver mot eritreiske skyttergravslinjer. Slagene medførte svære tap, særlig av etiopiske soldater. Så, i mai 2000, brøt den etiopiske hæren til slutt i gjennom, og nådde flere mil inn i Eritrea før den ble stanset. Eter dette ble det forhandlinger om en våpenhvileavtale. FN-tropper rykket inn i en ca 25 km bred demilitarisert sone, som i hovedsak ligger på eritreisk side. De står der ennå.
Etter flere forhandlingsrunder og press fra omverdenen ble fastsetting av grensa overlatt til domstolen i Haag, som kom med sin kjennelse i 2002. Den stemte i all hovedsak med tidligere kart, og gikk dermed i Eritreas favør. I første omgang ble den godtatt av begge parter. Men grensa er ennå ikke gått opp i terrenget. Det siste året har den etiopiske regjeringen delvis trukket tilbake støtten til Haag-vedtaket, og forlangt nye forhandlingsrunder. Begge land har stående en svær, fullt mobilisert hær ved grensa. Og dette er naturligvis tyngst for Eritrea, med sin lille befolkning.
Presseloven i Eritrea sist i 1990-årene førte til en rekke uavhengige aviser på det største språket, tigrinia. Grensekrigen og det militære nederlaget hadde ført til misnøye. 19.000 soldater hadde mistet livet. Økonomien var satt tilbake, folk begynte å bli trøtte, og demokratiet lot vente på seg. Høsten 2000 møttes 13 eritreiske intellektuelle i Berlin og skrev et høflig, men kritisk brev til Afwerki. Brevet etterlyste særlig de demokratiske reformene. Det ble fort offentliggjort i pressa, og vakte stor oppsikt. Gruppa omfattet flere kjente EPLF-kadre; som ERA-lederen Paulos Tesfagiorgis og sjukehuslederen under geriljakrigen, Assafaw Tekeste. Bereket Habte Selassie, som hadde ledet grunnlovsarbeidet, var også med. President Isaias møtte brevskriverne i januar 2001, men bare avviste kritikken.
Våren 2001 kom opposisjonen for alvor i PFDJ, der også demokratiet etter hvert var blitt satt til side. Visepresident Mahmoud Sharifo ble sparket av Isaias rett før han skulle legge fram forslaget til lov om politiske partier. I mai skrev han og 14 andre medlemmer av PFDJs sentralkomite et åpent brev til Isaias, der de kritiserte enmannsveldet og stilte krav om møter i sentralkomiteen og nasjonalforsamlingen. Støtteopprop for opposisjonen samlet flere tusen underskrifter. I august ble en protest på universitetet møtt med midlertidig masseinternering av studentene. Så, i september 2001, ble 11 av de 15 opposisjonslederne plutselig arrestert, og anklaget for undergraving og samarbeid med fienden. Samtidig ble alle uavhengige aviser stanset. Regjeringa lovet en offentlig rettssak mot de 11, men til nå har ingenting skjedd, og omverdenen vet ikke engang om de arresterte er i live.
Alle de tretten brevskriverne fra 2000 er i dag flyktninger. Paulos Tesfagiorgis har internasjonalt blitt kjent som ledende i den demokratiske opposisjonen, og fikk i 2003 den norske Rafto-prisen for arbeidet sitt.
Siden har den politiske undertrykkelsen blitt bare verre, og ingen kan lenger føle seg trygge. Samtidig har dagliglivet forverret seg. Det store antallet som fortsatt er i hæren hemmer hele økonomien. Tørke de siste fire årene har kommet på toppen. Prisene har gått opp, og vanlige folk har problemer med å klare seg. I eksilmiljøene, som i Norge, har den tidligere enheten og nasjonale begeistringen blitt avløst av dyp splittelse, og mange er fortvilet og oppgitt. De som fortsatt er lojale til Isaias legger all skyld på Etiopia og krigen.
Hvorfor gikk det slik?
Mange nordmenn som jeg orienterer om situasjonen, sukker og sier at "det har lett for å gå slik i afrikanske land". Det er en stereotyp forklaring, som lukter av europeisk arroganse.
De av Afwerkis forsvarere som legger vekt på ytre faktorer har derimot mye rett. For det første er Eritrea faktisk et svært fattig land. Det er jordbruksmessig magert, det var ødelagt etter 30 års krig, hadde elendig infrastruktur og nesten ingen industri. Ikke noe godt utgangspunkt for oppbyggingen. For det andre er det sant at den nye krigen med Etiopia var ødeleggende. Det er også sant at de etiopiske lederne, og spesielt de lokale TPLF-lederne i Tigray, var den reelt aggressive part i grensekonflikten, med sin innmarsj på eritreisk side og forsøk på å revidere kartene.
På den andre sida: Eritrea hadde en samlet, entusiastisk og etter forholdene ganske kunnskapsrik befolkning. Samt altså mye velvilje internasjonalt. En liten befolkning betyr også færre munner å mette, og en stor flyktningebefolkning i Europa og Midt-Østen er også en økonomisk ressurs. Mye avhenger av politikken.
Og, sjøl om den etiopiske sida har hovedskylden for grensekonflikten, tyder mye på at Isaias og den eritreiske regjeringen har sin del av ansvaret for at det ble en ødeleggende krig. Hadde de offentliggjort konflikten høsten 1997, klaget Etiopias overtramp inn for OAU og FN og befestet resten av grensa, kunne det vært vanskelig for Etiopia å fortsette aggresjonen. Det kunne kanskje tatt flere år å løse konflikten, men Etiopia sto svakt saklig sett. I stedet gikk Isaias "i fella" og satte inn hæren. Det ga de aggressive kreftene i Etiopia alle muligheter. I ettertid blir det hevdet at den avgjørelsen ble tatt av Isaias og hans aller nærmeste, med lite diskusjon i PFDJ.
Den harde politiske undertrykkelsen fra 2000 og utover har åpenbart gjort alt verre, og ødelagt den enheten i befolkningen som Eritrea sårt trenger for å utvikle seg.
Så vi må igjen spørre: Hvorfor har Isaias og hans nærmeste folk, med sin imponerende fortid, handlet så uklokt? Noen legger skylda på personlige egenskaper hos Isaias, og det er sikkert en del av svaret. Men jo mer jeg har tenkt på det, jo mer ser jeg en sammenheng mellom frigjøringskampens bedrifter og etterkrigstidas feilgrep og overgrep.
Endel av forklaringen kan være en inngrodd tiltro til militære metoder som det avgjørende middel i vanskelige situasjoner. EPLF erobret i sin tid ledelsen i frigjøringskampen fordi de var godt organisert og vant tillit i befolkningen. De gikk inn i forhandlinger med ELF-ledelsen flere ganger. Men når det skar seg, var det ved å slå ELF militært at de fikk avgjort saken. Under frigjøringskrigen så EPLF også at de fikk mye internasjonal sympati for sine fredsforslag, men den konkrete støtten var lite verdt. I siste instans måtte de frigjøre landet sjøl, med rein militær innsats. Slike erfaringer kan sitte dypt.
En annen forklaring kan være en feilvurdering av egen styrke, som også kan bunne i erfaringer fra frigjøringskrigen. EPLF vant over Mengistus krigsmaskin, mot alle odds. De bygde opp en teknisk avansert hær bokstavelig talt fra ingenting. Da de i 1989 gikk i allianse med TPLF, var det EPLF som kunne stille effektive avdelinger for regulære slag, inkludert tanks og artilleri. Dette var avgjørende også i marsjen mot Addis Abeba. Jeg har sjøl truffet EPLF-soldater som var med helt fram. Etter seieren var det lett å tro at EPLF kunne klare alt, både militært og økonomisk. Noen fablet om at Eritrea skulle bli Afrikas nye Japan. Dermed var det kanskje også lett å tro, i 1998, at de bare kunne sette TPLF på plass. Og i farten glemme det vi alle visste, under frigjøringskrigen: Etiopia er og blir nesten 20 ganger større, i folk og ressurser.
Kanskje er et lignende overmot i ledelsen også en forklaring på den triste politiske utviklingen. Isaias og hans folk kan gjennom årene ha fått så stor tro på sin egen betydning at de ser på all opposisjon som en trussel; ikke bare for seg sjøl, men for landets framtid.
Det tragiske er at hvis de hadde fulgt en annen linje; hvis de hadde fått en ny grunnlov på plass raskt, sluppet til en uavhengig presse og opposisjonspartier, gjennomført valg, da hadde de ganske sikkert fått et solid flertall. De hadde nok ikke unngått de økonomiske problemene, kanskje heller ikke konflikten med Etiopia. Men nettopp ved å diskutere problemene i offentlighet kunne den nasjonale enheten ha blitt mer reell, og de verste feilene kunne trolig vært unngått
Hvorfor skjedde ikke dette? Hvorfor slapp ikke demokratiet til? EPLF/PFDJ hadde det i sitt program. De følte seg såpass forpliktet at de – etter hvert – fikk laget en grunnlov i tråd med programmet. Den ble bare aldri gjennomført. Kjernen i dette kan være at EPLF-lederne sjøl aldri hadde reell tiltro til denne delen av programmet. Noen demokratiske paroler kan være greit nok for å mobilisere folket, men sjøl måtte de fortsatt ha ledelsen. Gjennom oppbyggingen av EPLF og mange års frigjøringskamp hadde de en posisjon som gjorde det lett å tenke slik, og et apparat og en makt som gjorde det mulig å handle ut fra det. Og her er det tankevekkende paradokset, for alle revolusjonære. Nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden.
I de første ti årene av AKPs eksistens var programmene våre preget av tilsvarende ideer som i EPLF; om den lutrete ledelsen som må fortsette å lede også etter en revolusjonær seier. Om det statsbærende partiet. Programmessig er det nå tjue år siden vi ryddet opp i det, både i AKP og RV. Men en lærdom av Eritreas sørgelige etterkrigshistorie er for meg at denne forståelsen må alle revolusjonære bevegelser få inn i margen: De "borgerlige" demokratiske rettighetene, meningsbrytningene og den offentlige debatten er nødvendige. Revolusjonære bevegelser må binde seg så sterkt til dem at folk som en selvfølge vil gripe disse rettighetene etter en seier, og gjøre det helt umulig å undertrykke dem, også for en frigjøringshelt.
Samtidig må vi ikke glemme den første lærdommen fra Eritreas frigjøringskrig: Det er riktig og nødvendig å gjøre opprør mot undertrykking. Det er mulig å vinne utrolige seire mot en tilsynelatende overmektig fiende. Og revolusjonær teori, slik den ble utviklet av de marxistiske bevegelsene i forrige århundre, er fortsatt effektiv i en slik kamp.
På en eller annen måte må vi ha med oss begge disse lærdommene inn i det 21. århundret. Enkelt er det ikke. Men verden er ikke enkel.