Et av de viktigste spørsmålene å stille for revolusjonære er dette: Hvilke sosiale krefter kan gjennomføre en samfunnsomveltning, og stå i spissen for framtidsrettede kamper i dag? For å kunne svare på det, er det både nødvendig med en analyse av det eksisterende samfunnets vesentlige trekk, pluss konkret kunnskap om det sosiale landskapet slik det ser ut akkurat nå.
Kjersti Ericsson er professor i kriminolog og forfatter. Hun har utgitt flere diktsamlinger, romaner, faglitteratur og politiske skrifter. Søstre, kamerater! og Den flesrtemnmige revolusjonen er gitt ut på nytt av Forlaget Rødt!. Hun var leder av AKP fra 1980 til 1984.
For marxister har svaret på spørsmålet om hvilke sosiale krefter som både kan bære fram en samfunnsomveltning og stå i spissen for dagens framtidsrettede kamper vært arbeiderklassen. Det svaret baserer seg nettopp på en analyse av kapitalismens vesentlige trekk, som er klassemotsetninga mellom borgerskap og arbeiderklasse. Kapitalismen kan ikke eksistere uten å utbytte arbeiderklassen, og arbeiderklassen kan ikke fri seg fra utbyttinga uten å avskaffe kapitalismen. Arbeiderklassen står i et direkte motsetningsforhold til kapitalistene.
Innafor arbeiderklassen har en tradisjonelt utpekt det såkalte kjerneproletariatet som den ledende krafta. Kjerneproletariatet er den delen av arbeiderklassen som er konsentrert på store og gjerne strategiske viktige arbeidsplasser særlig i tungindustrien, de er godt organisert og har dermed stor kampkraft. Og de har opparbeidet seg mye kamperfaring. Når kjerneproletariatet tar i bruk streikevåpnet merkes det for kapitalistene, de blir rammet direkte.
Dette er slik marxister tradisjonelt har svart på spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Er det noen grunn til å endre på disse svarene? Når det gjelder det eksisterende samfunnets vesenstrekk er de fortsatt de samme: Motsetningen mellom kapitalister og arbeiderklasse er fortsatt det som definerer det kapitalistiske systemet. Arbeiderklassen kan ikke fri seg fra utbyttinga uten å avskaffe kapitalismen. Dette gjør dem til den aller viktigste krafta for å bære fram en samfunnsomveltning.
Men hva med den konkrete analysen av arbeiderklassen og hvilke deler av den som i dag spiller den ledende rollen, både i dagens klassekamper og som potensiell foregangskraft i en samfunnsomveltning? Er det fortsatt grunn til å peke på kjerneproletariatet? Eller har det skjedd endringer som vi må ta hensyn til i strategi og politikk? Det var dette spørsmålet kvinnene i AKP stilte seg på 1980-tallet. Og svaret ble teorien om to spisser – eller to ledende krefter – i arbeiderklassen, utformet av Siri Jensen i 1986. Jeg skal prøve å beskrive hvordan vi tenkte den gangen denne teorien ble til, i håp om at det kan inspirere dagens aktivister til å utvikle nye og oppdaterte analyser.
Arbeideren – en mann?
Når en har forestilt seg arbeideren, er det vanligvis i skikkelse av en mann. Dette gjelder ikke minst arbeidere i kjerneproletariatet. De kjente statuene på Youngstorget i Oslo er et godt bilde på dette. Men helt fra kapitalismens barndom har det også eksistert kvinnelige arbeidere, industriarbeidere inkludert. En av de mest kjente streikene i Norge ble for eksempel gjennomført av fyrstikkarbeiderskene i Kristiania i 1889. Fyrstikkarbeiderskene dannet også sin egen fagforening i forbindelse med streiken. De kvinnelige fabrikkarbeiderne i tekstilbedriftene langs Akerselva, på Sagene og Grünerløkka i Oslo har fått sine minnesmerker i litteratur og monumenter – som Oscar Bråtens skuespill og statuen som nå står i området der fabrikkene lå.
De kvinnelige arbeiderne ble imidlertid ikke betraktet som noen ledende kraft av sine mannlige klassefeller. Antakelig så de heller ikke slik på seg sjøl. Til dels ble kvinnene oppfattet som et problem for den øvrige arbeiderklassen, heller enn en styrke. Kvinnene fikk lavere lønn enn menn og hadde ofte svært dårlige arbeidsforhold. Mennene kunne frykte dem som konkurrenter om jobbene, særlig fordi de var billigere enn de mannlige arbeiderne og jobbet under elendige vilkår. De kvinnelige arbeiderne ble dermed en trussel mot arbeiderklassens kamp for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. I kapitalismens tidlige periode var utbyttinga av de kvinnelige arbeiderne så ekstrem at Marx fryktet for at arbeiderfamiliene skulle gå til grunne fordi kvinnene var ute av stand til å ta seg av mann og barn. Han omtalte disse grovt utbyttede kvinnelige arbeiderne som «familiemødre som var konfiskert av kapitalen» (Marx, norsk utg. 1983). Perspektivet bak et sånt utsagn var at kvinnene egentlig hørte hjemme i familien.
At kvinnelige arbeidere egentlig hører hjemme i familien, har i perioder også vært et premiss for den faglige politikken LO har ført. Et eksempel kan hentes fra den økonomiske krisa på 1930-tallet med den store arbeidsløsheten, da LO ønsket at gifte kvinner skulle gi slipp på jobbene sine til fordel for mannlige arbeidere. Etter 2. verdenskrig var det et mål at menn skulle ha såkalt «familielønn», slik at kona kunne være husmor på heltid, forsørget av mannens lønn.
Da kvinnene i AKP på 1980-tallet startet diskusjonen som skulle føre til «teorien om to spisser», var sjølsagt mye forandret, både i forhold til kapitalismens barndom, til 1930-tallet og 1950-tallet. Likevel hadde AKP-kvinnene en nokså tung tradisjon å konfrontere. Ideene om at kvinner hørte hjemme i familien og at en ekte arbeider var en mann, var ikke helt forsvunnet.
Men hvordan så egentlig arbeiderklassen i Norge ut på 1980-tallet? Kvinnene i AKP bestemte seg rett og slett for å undersøke saken. Statistikk og annet materiale ble grundig gjennomgått. Og resultatet var at de kunne påvise at kvinnene faktisk utgjorde 50 % av den yrkesaktive arbeiderklassen. 1980-tallets arbeider var like ofte kvinne som mann.
Første skritt var altså å påvise at rent kvantitativt var bildet av arbeideren som en mann feil. Men kvantitet var ikke nok til å gjøre kvinnene til en ledende kraft. Kvinnene i arbeiderklassen hadde jo tvert imot blitt sett på som et problem for de egentlige arbeiderne – det var et langt sprang derfra til å utrope dem til en av arbeiderklassens to spisser. For det var fortsatt slik at kvinnene ikke riktig passet inn i bildet av den stolte og sterke arbeideren. Det var mange grunner til det. Blant annet ble disse grunnene gjerne trukket fram (Jensen 1986):
"Kvinnene jobbet i «feil» bransjer: De viktigste yrkene for kvinnelige arbeidere midt på 1980-tallet var kontorarbeid 20%, pleiearbeid 13%, butikkekspeditører 11 %, rengjøring 9% og industri 7 %.
- De jobbet ofte deltid
- De hadde svakere tilknytning til arbeidslivet enn menn
- De hadde svakere fagforeningstradisjon
- De fant seg i så mye på arbeidsplassen"
Å gjøre svakhet til styrke
De oppfatningene jeg har gjengitt over var en blanding av fordommer og reelle forhold. I den grad de var reelle forhold, var de en gjenspeiling av at kvinnelige arbeidere var dobbelt undertrykt, både som klasse og som kjønn. Grunnen til at mange kvinner for eksempel jobbet deltid, var jo at de var dobbeltarbeidende. Men i stedet for å se på dette som en svakhet, slik det tradisjonelt var blitt gjort, snudde kvinnene i AKP den doble undertrykkelsen til en styrke: Kvinnelige arbeidere hadde, i hvert fall potensielt, to kilder til samfunnsomveltende bevissthet, nemlig klassebevissthet og kvinnebevissthet. På grunn av deres samfunnsmessige posisjon, som del av den yrkesaktive arbeiderklassen på den ene sida, og som hovedansvarlige for hus- og omsorgsarbeid på den andre, var noen spørsmål viktigere og mer akutte for dem enn for mannlige arbeidere. Det viktigste av disse var kanskje arbeidstida og 6-timersdagen. 6 timers normalarbeidsdag ville innebære en kraftig omfordeling fra kapitalistklassen til arbeiderklassen. Samtidig ville det forvandle kvinnene fra deltidsarbeidskraft til heltidsarbeidskraft, gjøre det lettere å organisere hverdagen uten å slite seg ut, og gi kvinnene mer tid til all slags utfoldelse, politisk og faglig virksomhet inkludert. 6-timersdagen peker dessuten mot en organisering av samfunnet der menneskenes behov teller like mye som produksjonens behov.
Kvinnenes samfunnsmessige situasjon gjorde dessuten at det å bevare, styrke og bygge ut velferdsstaten ble særlig viktig for dem. Uten gode velferdsordninger, som barnehager, eldreomsorg osv. ville det falle ekstra byrder på kvinnene. Viktige deler av den kvinnelige delen av arbeiderklassen hadde dessuten jobbene sine i offentlig sektor, i nettopp velferdsstatens institusjoner, som sykehus, barnehager, sykehjem. Å styrke disse tilbudene berørte dem både som arbeidere og som kvinner med omsorgsansvar.
Den samfunnsmessige situasjonen kvinnene sto i, preget dem på mange måter: På 70- og 80-tallet utviklet kvinneforskere begrepet «omsorgsrasjonalitet», en tenkemåte som de mente var mer karakteristisk for kvinner enn for menn. Dette skyldtes ikke at kvinner av natur var mer omsorgsfulle enn menn. Men akkurat som klasseposisjonen din preger måten du tenker på, gjør kjønnsposisjonen det samme: Fordi kvinner tradisjonelt har hatt hovedansvar for hus- og omsorgsarbeid, har de utviklet en måte å tenke på som gjør dem vare for hvilke konsekvenser alle slags hendelser, også deres egne valg, har for menneskene rundt dem, mennesker de føler ansvar og omsorg for. Kvinner er «konsekvenseksperter» har Elisabeth Eide (1990) sagt om kvinner i den 3. verden. Det uttrykker noe liknende: Kvinner føler på kroppen konsekvensene av det som skjer bl.a. som følge av små og store makthaveres handlinger og tiltak, og de må prøve å gjøre det beste ut av det for sine nærmeste.
Kvinnene i AKP grep fatt i kvinneforskernes poenger og brukte dem i sine politiske analyser. Den bevisstheten som uttrykkes i begreper som «omsorgsrasjonalitet» og «konsekvensekspert» har ofte vært mangelvare i tenkninga om hvordan et sosialistisk samfunn kan organiseres. De store planene legges og gjennomføres ovenfra, og hvordan de virker i praksis, i hverdagslivet, har det vært mindre oppmerksomhet rundt. Kvinnenes erfaringer, som stort sett ikke er blitt tillagt så mye vekt i sosialistiske bevegelser, kan danne utgangspunktet for en måte å tenke om samfunnsorganisering på som er helt nødvendig dersom en vil skape noe nytt. De kvinnelige arbeiderne sto med et bein i produksjonen og ett bein i reproduksjonen, og kunne derfor være en kilde til politikk og planer som knyttet disse to sektorene sammen. Tidligere sosialistisk tenkning hadde oftest lagt ensidig vekt på produksjonen og gjort det som ofte kalles reproduksjonen til en skvisa restkategori.
Klasse- og kvinnebevissthet
En av styrkene til kjerneproletariatet er den sterke klassebevisstheten som denne delen av arbeiderklassen tradisjonelt har hatt. For å kunne spille en ledende rolle i klassekampen er det viktig at arbeiderne ser seg sjøl som et kollektiv med felles interesser, som må stå solidarisk sammen. Også for kvinnene i arbeiderklassen er klassebevissthet avgjørende dersom de skal kunne opptre som ledende kraft. Men for å utløse den potensielle krafta til kvinnene i arbeiderklassen trengs det noe mer i tillegg – nemlig kvinnebevissthet. Med kvinnebevissthet mener jeg en forståelse – som ikke bare er intellektuell, men også opplevd, som en kroppslig erfaring, av at en tilhører det undertrykte kjønnet og må forene seg med andre kvinner i kamp mot denne undertrykkelsen. Det er den doble bevisstheten som klasse og kjønn som er grunnlaget for at den kvinnelige delen av arbeiderklassen kan være ei ledende kraft. I praktisk politikk betyr dette at det er nødvendig å mobilisere kvinnene i arbeiderklassen både faglig-politisk og kvinnepolitisk. Kvinnepolitiske spørsmål bør reises i fagforeningene. Kvinnedominerte fagforeninger bør søke samarbeid i slike spørsmål på tvers av de vanlige strukturene i LO og andre faglige sammenslutninger. Og allianser må bygges mellom kvinnefagforeninger og kvinnebevegelsen. Organisasjonen «Kvinner på tvers», som ble startet i 1993 og fortsatt har sine årlige konferanser i Oslo, er et uttrykk for en slik politisk strategi.
Den reelle og potensielle krafta i den kvinnelige delen av arbeiderklassen ble framhevet av kvinnene i AKP på 1980-tallet, og det ble utformet en konkret politikk, som tok sikte på å kombinere faglige og kvinnepolitiske spørsmål, og å finne organisatoriske uttrykk for dette. «Kvinner på tvers» er allerede nevnt. Et annet eksempel er «Kvinnenes tariffaksjon» under tariffoppgjøret i 1986, som gjennom opplysning og aksjoner tok sikte på å vise at kvinner ble lønnet som kjønn like mye som etter kompetanse, og at den lave kvinnelønna var et viktig uttrykk for e i samfunnet, i stedet for et tilfeldig resultat av at kvinner valgte feil og var dumme nok til å ta jobb i lavtlønte bransjer. Aksjoner som å «ta 6-timersdagen» på 8. mars kan også nevnes.
Synet på kvinner som ei ledende kraft i arbeiderklassen var et resultat av diskusjoner, analyser og ikke minst praktiske erfaringer i faglig og politisk arbeid som mange kvinner i AKP hadde gjort gjennom år. Uten dette grunnlaget i praksis ville det teoretiske arbeidet som ble gjort, ikke vært mulig. Å utvikle ny politisk teori uten kontakt med det som foregår i den praktiske kampen er et dødfødt prosjekt.
Den teorien som ble utvikla fikk navnet «To spisser i arbeiderklassen». Dette signaliserte at kvinnene i AKP ikke mente at det mannsdominerte kjerneproletariatet hadde utspilt sin rolle som ledende kraft. Kjerneproletariatet var riktignok tallmessig redusert, en prosess som fortsatt pågikk, og pågår. Nedlegging av hjørnesteinsbedrifter og industrirasering preget landet. Denne tallmessige svekkelsen betydde imidlertid ikke at kjerneproletariatet hadde utspilt sin rolle som spydspiss i klassekampen. På noen måter kan en kanskje til og med si at denne rollen ble styrket på 80-tallet, på den måten at det utviklet seg en klarere og sterkere opposisjon mot LO-ledelsens spill som DNAs forlengede arm inn i fagbevegelsen. Flere sterke og kampkraftige fagforeninger sto på for en mer uavhengig fagbevegelse, som satte medlemmenes, ikke DNA-ledelsens interesser fremst. Den progressive opposisjonen var ikke lenger et marginalt fenomen, den var blitt å regne med. Denne opposisjonen besto ikke bare av arbeidere fra kjerneproletariatet, men folk fra sterke, kampkraftige og tradisjonsrike fagforeninger i denne delen av arbeiderklassen spilte en avgjørende rolle. Opposisjonen fikk et organisatorisk uttrykk i den såkalte «Trondheimskonferansen», en uavhengig, faglig konferanse som ble arrangert første gang i 1988, og der opposisjonelle krefter fra ulike deler av fagbevegelsen møttes til diskusjon og samarbeid. «Trondheimskonferansen» organiseres fortsatt hvert år, og har spilt en viktig rolle i flere store, fagligpolitiske kamper, som for eksempel kampen mot EU i 1994, og kampene om pensjonsreformene.
Teorien om at arbeiderklassen nå hadde to ledende krefter, det mannsdominerte kjerneproletariatet og kvinnene i arbeiderklassen, hadde politiske konsekvenser.
En viktig politisk konsekvens var synet på enhet i arbeiderklassen.
Dersom arbeiderklassens fulle styrke skulle utløses, var det nødvendig med en allianse mellom disse to ledende kreftene. En slik allianse kom ikke automatisk. Kjerneproletariatet var vant til at det var deres dagsorden og deres interesser som dominerte. Kvinnene i arbeiderklassen hadde lenge vært mer eller mindre usynlige, og var ikke blitt tatt helt på alvor som ordentlige arbeidere. Saker som kvinnene var særlig opptatt av, ble lett sett på som særspørsmål, ikke noe som angikk arbeiderklassen som sådan. For kvinnene i arbeiderklassen som opplevde dette, kunne det skje at de opplevde kjerneproletariatet som en hindring eller til og med motstander i sin egen kamp.
Sjøl om hele arbeiderklassen grunnleggende sett har felles interesser, eksisterer det også motsetninger og undertrykkingsforhold innad blant arbeidere. Det er viktig å erkjenne at disse finnes, og det er viktig at det føres kamp mot slik intern undertrykking. Hvis en del av arbeiderklassen undertrykker en annen, blir resultatet at klassen stiller med en arm bundet på ryggen i sin kamp mot borgerskapet. Virkelig og varig enhet i arbeiderklassen kan ikke vinnes ved at den dominerende delen avgjør hva som skal stå i fokus for klassekampen, mens de andre må underordne seg og avstå fra å ta opp saker de mener er særlig viktige for den delen av arbeiderklassen de sjøl tilhører.
Det er flere motsetninger og undertrykkingsforhold innad i arbeiderklassen. Ett av dem handler om menns undertrykking av kvinner. Akkurat dette er avgjørende for forholdet mellom de to ledende kreftene i arbeiderklassen – kjerneproletariatet og de kvinnelige arbeiderne. Skal en få til en allianse mellom disse to kreftene, en allianse som er avgjørende for arbeiderklassens samlede styrke og kampkraft – kan ikke den ene parten undertrykke den andre. Alliansen krever derfor kamp mot kvinneundertrykking innad i arbeiderklassen. Dette innebærer mange ting – som at kvinner og kvinners krav ikke lenger må henvises til å spille annenfiolin i fagbevegelsen, at kvinnefiendtlige trekk ved fagbevegelsens kultur motarbeides osv. Det å kjempe mot kvinneundertrykking i arbeiderklassen er grunnleggende sett også til fordel for de mannlige arbeiderne, siden det vil føre til at klassens samlete kampkraft styrkes.
Hovedtrekk ved teorien om to spisser i arbeiderklassen
La meg prøve å oppsummere hovedtrekkene ved teorien om to spisser slik vi tenkte om dette på 1980-tallet:
-
Det kapitalistiske samfunnet defineres fortsatt av motsetninga mellom arbeiderklasse og borgerskap. Arbeiderklassen kan ikke fri seg fra utbyttinga uten å avskaffe kapitalismen. Derfor må arbeiderklassen være den som bærer en total samfunnsomveltning og et nytt samfunns fødsel.
-
Innad i arbeiderklassen har kjerneproletariatet tradisjonelt utgjort spydspissen i klassekampen. I dag har den kvinnelige delen av arbeiderklassen vokst fram som en ledende kraft ved siden av kjerneproletariatet.
-
Den reelle og potensielle rollen til de kvinnelige arbeiderne som én av arbeiderklassens ledende krefter skyldes deres samfunnsmessige posisjon som dobbelt undertrykt – både som klasse og kjønn. Dermed har de to kilder til opprør mot det bestående samfunnet.
-
For å virkeliggjøre den kvinnelige arbeiderklassens muligheter som ledende kraft er det nødvendig å utvikle både klassebevisstheten og kvinnebevisstheten, og å organisere dem både som klasse og kjønn.
-
Kvinnene i arbeiderklassen står med ett bein i yrkeslivet og ett bein i hus- og omsorgsarbeid. Dette har tidligere blitt sett på som en svakhet ved kvinnelige arbeidere, de hadde «svak tilknytning til arbeidslivet», var ikke egentlig arbeidere fullt og helt. Tenkninga rundt to spisser snur i stedet dette til en styrke: Gjennom tilknytninga til arbeidsplassen utvikler de kvinnelige arbeiderne klassebevissthet, og blir en del av arbeiderklassens store fellesskap. Gjennom hus- og omsorgsarbeid utvikler de en omsorgsrasjonalitet som er var for menneskers behov og står i motsetning til kapitalismens profittjag. De kvinnelige arbeiderne får dermed to kilder til samfunnskritisk og opprørsk bevissthet og praksis. Det at de står med ett bein i yrkeslivet og ett bein i hus- og omsorgsarbeid innebærer også at noen strategisk viktige politiske spørsmål får særlig stor betydning for dem, som arbeidstida, sekstimersdagen og forsvar og utbygging av velferdsstaten. Dette er spørsmål som går direkte på fordeling av verdiene som skapes mellom arbeiderklassen og kapitalistene.
-
For at arbeiderklassen skal kunne kjempe med sin fulle styrke, er det nødvendig med en allianse mellom de to ledende kreftene, det mannsdominerte kjerneproletariatet og de kvinnelige arbeiderne. Denne alliansen kan ikke bygge på at den ene parten dominerer den andre og forlanger retten til å definere hva som er arbeiderklassens sentrale interesser og hva som er underordnede særspørsmål. Derfor krever arbeiderklassens felles interesser at det føres kamp mot kvinneundertrykking innad i arbeiderklassen.
Men hva med situasjonen i dag?
På 1980-tallet genererte denne teorien om to spisser i arbeiderklassen mye god politikk og mye fruktbar praksis. Den bygde som sagt på grundige undersøkelser og analyser, og på erfaringene til et stort antall fagforenings- og kvinneaktivister. Nå er det gått 30 år siden disse undersøkelsene, analysene og erfaringene ble gjort. Det norske samfunnet har forandret seg mye på disse 30 årene. Det er fortsatt et kapitalistisk samfunn basert på utbytting av arbeiderklassen. I tillegg er Norge langt tydeligere som imperialistisk land, både økonomisk og politisk, enn på 1980-tallet. Og styrkeforholdet mellom arbeiderklassen og borgerskapet ser ut til å ha forrykket seg kraftig til borgerskapets fordel, blant annet med økende sosial ulikhet som resultat. Det er all mulig grunn til å stille spørsmålet jeg startet med, også nå: Hvilke sosiale krefter kan gjennomføre en samfunnsomveltning, og stå i spissen for framtidsrettede kamper i dag?
Etter mitt syn er det behov for en ny og oppdatert analyse av hvilke krefter i arbeiderklassen som kan spille en ledende rolle og bære fram de sentrale faglige og politiske spørsmålene i klasse- og samfunnskampen i dag. I analysene fra 1980-tallet er for eksempel miljøkampen nesten ikke berørt. Jeg husker at fagforeningsaktivist Bjarne Wik fra Grenland den gangen formulerte følgende slagord: «Framtidas klasse (og med det mente han arbeiderklassen) må ta ansvar for framtida!» Hvor er den krafta i arbeiderklassen som har potensiale til å «ta ansvar for framtida» gjennom å være bærer av en radikal klassepolitikk for å redde miljøet på kloden vår? Dette er ett av spørsmålene vi trenger å stille.
I kjølvannet av brexit i Storbritannia, av høyreekstreme partiers frammarsj i Europa og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget har det oppstått en ny diskusjon om arbeiderklassen. Alskens medlemmer av den pratende klassen ble plutselig veldig opptatt av nettopp arbeiderklassen, som de ellers interesserer seg fint lite for. Feilen som «venstresida» i veldig brei forstand ble beskyldt for, var å ignorere arbeiderklassen og i stedet drive såkalt identitetspolitikk – kamp mot rasisme, for feminisme og homofiles rettigheter. Den arbeiderklassen som manes fram, består av hvite menn som i raseri over at deres interesser er blitt neglisjert stemmer på de verste rasistene og kvinnehaterne de kan finne.
Det er to ting å si til dette: for det første er det lett å si seg enig i at venstresida i veldig brei forstand har glemt at arbeiderklassen finnes og at vi lever i et klassesamfunn, hvis de noen gang har visst det. Men når arbeiderklassen nå er gjenoppdaget, så gis det et bilde av den som er deprimerende lik den forestillinga som fantes for flere tiår siden: Ekte arbeidere – det er bare hvite menn. Rasisme, feminisme og homofiles rettigheter angår ikke arbeiderklassen, for svarte, kvinner og homser er ikke ekte arbeidere. Jeg er hjertelig enig i at ei venstreside som ikke evner å basere politikken sin på at klassemotsetninga er grunnlaget for dette samfunnet, ikke er verdt navnet. Men la oss ikke ta et skritt fram og to tilbake. De fleste svarte, de fleste kvinner og antakelig også de fleste homser tilhører arbeiderklassen og de befolkningslaga som står arbeiderklassen nærmest. Skal arbeiderklassen kjempe med full kraft, må også deres stemme bli hørt og deres anliggender ha legitimitet som viktige klassespørsmål. Arbeiderklassen er ikke enhetlig, og virkelig enhet oppnås ikke gjennom dominans og undertrykking innad i klassen.
For det andre: Den nye interessen for arbeiderklassen likner på frykten for et skummelt monster som plutselig har vist seg rett utenfor stuedøra. Hvis vi ikke steller litt penere med monsteret enn vi har gjort hittil, kommer det til å gjøre noe fryktelig: avskaffe demokratiet, avskaffe kunnskap og fakta i politikken, hjelpe fascistiske krefter til makta. Dette er ganske langt fra marxistenes stolte bilde av det ledende kjerneproletariatet.
Jeg savner en edruelig analyse av arbeiderklassen i Europa og USA og hvilken rolle den spiller politisk i dag etter mange tiår med omfordeling av makt og verdier til kapitalistklassens fordel. Og av hvilket potensiale som samfunnsendrende kraft den fortsatt er bærer av. Denne analysen må inkludere de mannlige, hvite arbeiderne (og jeg har vanskelig for å tro at det bildet som er oppstått i kjølvannet av Trump-sjokket er helt etterrettlig), men ikke bare dem.
Kort sagt, det er nok å ta fatt på hvis en ønsker å utvikle en klassepolitikk basert på dagens politiske og sosiale landskap.
Referanser
- Eide, Elisabeth (1990) Den vanskelige solidariteten. I Røde Fane nr. 1 1990
- Jensen, Siri (1986) Hun har bare sine lenker å miste. I Kjersti Ericsson (red.) Kvinnekamp. Vi eier morgendagen. Oslo: Forlaget Oktober
- Marx, Karl (norsk utg. 1983) Kapitalen. Første bok, del 3. Oslo: Forlaget Oktober