The tragedy of the worker
Av Peder Østring
Jamie Allison, China Miéville, Richard Seymour og Rosie Warren:
The tragedy of the worker
London: Verso, 2021, 104 s.
Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist.
The tragedy of the worker er en alvorstynget oppsummering av hvor vi står i klimakampen, uten illusjoner om at tida som kommer blir lett.
Ifølge forfatterne har vi kommet langt forbi det punktet hvor man kan snakke om noen form for sosialistisk overflodssamfunn. Ideer som helautomatisert luksuskommunisme, en visjon løftet opp av Aaron Bastani i en bok med samme navn, er ikke bare urealistisk på dette punktet – det betyr også å fullstendig se bort i fra naturens tålegrenser. I stedet bør vi forsone oss med at vi, selv i et scenario hvor arbeiderne tar makta, vil måtte forholde oss til dramatiske klimaendringer som på dette tidspunktet er bygget inn i klodens økosystem. Begrepet «salvage communism», eller bergings-kommunisme om du vil, blir lansert for å gi et bilde av en fremtid hvor vi må gjøre det beste vi kan for å redde stumpene av dagens sivilisasjon. Om du synes dette høres stusselig ut, er også forfatterne selverklærte pessimister. Men som de skriver i etterordet, er dette en pessimisme som søker å falsifisere seg selv gjennom å trassig føre kampen for sosialisme videre. Alternativet som kjent, er barbari.
Bokas undertittel Towards the proletarocene henspiller på det foreslåtte begrepet for en ny geologisk tidsalder som har gått sin seiersgang innenfor akademia de senere årene, nemlig anthropocen – menneskets tidsalder. Ifølge dette begrepet har mennesker med sin moderne sivilisasjon og forbrenning av fossile energikilder blitt en planetær kraft, som har forandret jorda i en skala som krever at vi redefinerer vår geologiske tidsregning. Flere har vært kritiske til en slik typologi, da det ikke er mennesket i seg selv som har forårsaket dagens klimakrise, men heller et historisk avgrenset og spesifikt sett med sosiale relasjoner, også kjent som kapitalisme. Forfatterne hevder dermed at vi i dag lever under kapitalocenen, mens målet bør være å avskaffe kapitalen og at arbeiderne setter i gang med sin egen omforming av kloden – altså proletarocenen.
Akkurat som at kapitalismen i seg selv representerer en form for klimafiksing, hevder forfatterne at ethvert annet system enn kapitalisme også nødvendigvis må defineres som klimafiksing, og advarer mot en moralistisk økologi som på generell basis tar avstand fra en slik prosess. Det er to grunner til at en slik begrepsbruk verken er særlig konstruktiv eller presis: For det første er det med på å vanne ut hva man legger i klimafiksing, som for de fleste betyr å aktivt forsøke å endre jordas klima gjennom for eksempel å pumpe aerosoler ut i atmosfæren for å reflektere sollys tilbake til verdensrommet. Slike øko-modernistiske visjoner fungerer først og fremst som en unnskyldning til å fortsette status quo, og vil være ekstremt risikabelt om de skulle bli satt ut i livet slik blant annet Andreas Malm skriver om i slutten av Fossil capital. For det andre vil man i et tenkt scenario hvor borgerskapet fullstendig avskaffes, heller ikke ha noen arbeiderklasse, da arbeideren defineres ut fra sitt forhold overfor kapitalisten. Den revolusjonære arbeiderbevegelsen bærer med seg det paradoksale målet om å oppheve seg selv.
Den filosofiske posisjonen som legges frem i boka, er gjennomgående usentimental. Menneskeheten er bare en kosmisk tilfeldighet og har ikke, slik dypøkologien hevder, noen essensiell egenverdi. I debatten om økologi på venstresida legger Salvage-kollektivet seg på en linje som kritiserer økomodernister så vel som økososialister. Mens førstnevnte strømning fremhever hvordan teknologi og økt produktivitet både vil gjøre oss i stand til å håndtere klimakrisa og til å ta steget over i sosialistiske overflodssamfunn, er økososialistene i større grad opptatt av at det finnes reelle tålegrenser i naturen og at ethvert sosialistisk prosjekt bør ha som mål å respektere disse ved å gjenopprette balansen i stoffskiftet mellom natur og miljø. Den amerikanske sosiologen John Bellamy Foster er sentral i denne tradisjonen, og har kalt trangen til å underlegge seg og dominere naturen for «prometeansk», et begrep oppkalt etter den greske gudeskikkelsen Prometeus som brakte ild til menneskene. I vestlig tradisjon representerer Prometeus både søken etter fremskritt og vitenskapelig kunnskap, men også hvordan gode intensjoner kan ha utilsiktede og tragiske konsekvenser. Hvilken av tolkningene man stiller seg bak, overlapper gjerne med hvilken leir man sokner til i debatter om klima og miljøspørsmål på venstresida. Salvage-kollektivet tar til orde for at vi som menneskehet bør følge Prometeus’ streben etter å bedre vår tilværelse, men at en slik prosess bør ta form av en granskning av vår egen sjel og hva vi verdsetter, heller enn et blindt jag etter produkter og materiell velstand. Mens prometeanisme ble brukt av Foster som et skjellsord overfor marxister som anser økt produksjon som et iboende gode, søker forfatterne å fylle begrepet med en ny og positiv mening.
Boka er delt opp i elleve mindre kapitler, som streifer innom et stort spenn av temaer, fra en diagnostikk av dagens klimatiske og politiske situasjon og over i essayistiske partier om økologi og marxisme. Flere kapitler og tema er interessante i seg selv, som hvordan et gryende miljøvern ble erstattet med en selvutslettende produktivisme i Sovjet, og hvordan vi risikerer mer militarisering og fossil-fascisme i kjølvannet av et mer ekstremt klima. Likevel er det vanskelig å finne en klar rød tråd. Selv om forfatterne utvilsomt drar veksel på en imponerende litteraturliste – den relativt korte pamfletten har en hele 10 siders referanseliste – klarer de ikke å lage noen større syntese, eller presentere noen klar idé om veien videre for klimakampen. Språket lider av å være vanskelig tilgjengelig, og en må tråkle seg gjennom en imponerende mengde fremmedord og sjargong underveis i lesingen. Slik sett kan man si at den uttalte ambisjonen til Salvage-redaksjonen om å skape en stilistisk og vakker språkdrakt gjør at hele boken blir for mye form, på bekostning av innholdet. The tragedy of the worker kommer dermed ikke til å få noen bred leserkrets, men pamfletten inneholder like fullt originale og tankevekkende bidrag til diskusjonen om fremtidsvisjoner og klimakamp på venstresida.