The Cost of Living Crisis (and how to get out of it)
Av Hege Skarrud
Costas Lapavitsas, James Meadway og Dough Nicholls:
The Cost of Living Crisis (and how to get out of it)
Verso 2023, 80 sider
Av Hege Skarrud, politisk økonom og tidligere leder i Attac Norge.
“Nå var det godt de endelig satte opp styringsrenta”, sa ei venninne av en venn i det hu dumpa ned på barstolen over meg. Jeg blei forundra over den harde påstanden og gleden over rentesettinga til Norges Bank og lurte på om hu var økonom. Det kunne hu avkrefte. Hu var ingenting i nærheten “av noe sånt”. Det siste halvannet året har styringsrenter, satt av sentralbankene, blitt et helt vanlig samtaleemne med venner, venners venner og familiemedlemmer – både her hjemme og i mange andre land. Påstandene har nok likevel dessverre vært flere enn spørsmålene. Ikke rart er det når vi mates i alle kanaler med heterodoks sjargong som fremstiller inflasjonen, dens grove inngrep i folks hverdag og rentepolitikken som naturlover. Likevel burde flere (utenfor snevre sirkler av nerder (hei, alle sammen!)) stilt spørsmål ved om medisinen passer sykdommen.
Det tegnes ofte et bilde av inflasjon som et fenomen som nærmest gjør at penger bare forsvinner i enden av en dyrere prislapp. Men de gjør jo ikke det. Det er ingen som står og brenner pengene i slutten av verdikjeden. Ei heller er det sånn at inflasjonen er en naturlov som alltid må skape fattigdom for noen. Noen putter pengene i banken, spekulasjonsobjekter eller skatteparadis – eventuelt svindyre turistreiser ut i atmosfæren.
Det frie markedets riddere lover at tilbud og etterspørsel vil sikre effektiv levering av varer og tjenester til den rimeligste prisen. Så hvorfor skjer ikke det? Det er klart at krigen i Ukraina og koronapandemien har hatt en del å si. Likevel er det langt flere spørsmål som må besvares. Inflasjon handler enkelt sett om tilbud og etterspørsel, men det hele blir mer komplisert når en ser på politikken rundt tilbudet og etterspørselen. Hvordan har vi rigget samfunnene våre til å tilby de helt essensielle tingene til innbyggerne? Hvem har makten over de materielle verdikjedene? Hva skjer når finansmarkedenes spekulanter gis friere og friere tøyler til å vedde på priser for å tjene mest mulig, mens arbeidere må bære kostnadene for spekulantenes veddemål? Hva skjer da når det forventes at priser skal øke? Hvordan er det mulig at økonomien “koker” når flere og flere står i matkø? Hvor blir det i det hele tatt av penga våre?
Jeg har savna at noen (som jeg stoler på) enkelt og kort gir meg svar på disse (mange) spørsmålene. Det makter Costas Lapavitsas, James Meadway og Doug Nicholls i stor grad å gjøre på 65 A5-sider i “The cost of living crisis”. De tar utgangspunkt i Storbritannia, som jo har andre forutsetninger for å både skape, importere og håndtere inflasjon enn Norge – spesielt på grunn av den massive finanssektorens makt i City of London. Likevel er svaret deres overførbart: store selskaper (og deres investorer) håver inn penger mens arbeidere og de som allerede hadde minst, sliter.
Lapavitsas er professor i økonomi på SOAS i England, Meadway var finansrådgiver for Jeremy Corbyns finanspolitiske talsperson, John McDonnell, og Nicholls er en britisk fagforeningsleder. Sammen peker de ut tre tommelfingerregler i håndteringen av inflasjonen for at en skal komme ut av den på en rettferdig og bærekraftig måte: 1) En trenger reallønnsvekst for lavtlønnede for å hindre at flere havner i fattigdom. 2) Prisregulering og omfordeling av profitt vil stanse overføringen av inntekten fra arbeidere til storselskaper -og banker. 3) I enda større grad må det fokuseres på den produktive sektoren av samfunnet ved mer statlig styring og eierskap i å skape industri og arbeidsplasser. For å realisere dette trekløveret trengs sterke fagforeninger og sosiale bevegelser. Det frie markedet kan ikke tilby rimelig mat, hjem, energi, transport og andre nødvendigheter – det har dyrtida i aller høyest grad bevist.
Matvareprisene i Norge har økte med 13,4 prosent fra juni 2022 til juni 2023. Boligprisene har økt med 5,4 prosent nasjonalt. I Oslo har en sykepleier råd til 1 av 100 boliger i 2023 – ned fra 13 av 100 i 2013. I april i år var utleieprisene i Norge 10,4 prosent høyere enn for et år siden(!). Strømprisene har svinga, men SSB anslår at uten strømstøtta ville husholdningene sett en total snittpris på hele 66 prosent høyere enn året før i 2022. I tillegg har ikke folk kommet seg fra den ene sida av Norge til den andre i begravelse uten å tømme sparekontoen på veien – om de i det hele tatt kommer fram.
Forfatterne viser til det særegne ved Storbritannia, at produksjon av varer og tjenester i flere tiår har vært i en nedadgående kurve og nedprioritert – til fordel for finansinstitusjonene i London. Det har skapt en svakhet i det aggregerte tilbudet over hele samfunnet, spesielt i de sektorene hvor store selskap har mye makt over tilbudet. Dette førte til at de som eier produksjonslinjene eller tjenestetilbudet kunne sette prisene opp og fortsatt ivareta sitt mål for avkastning. Det betyr altså at det er folk som tar risikoen for at nyliberalistene over tid har bygd ned produksjonskapasiteten gjennom liberaliserende politikk som har gjort at en har outsourcet linjene til andre land, og at de offentlige tjenestene er bygd ned ved at de har blitt privatisert.
Risikoen for liberalisering og privatisering, i Norge som i Storbritannia, skulle jo selskapene selv ta. Det var liksom en del av avtalen. Likevel er det lavtlønnede arbeidere og de på sosiale stønader som blir bedt om å ta ansvar og godta lavere lønninger på grunn av dyrtida, mens bonussjekker strømmer ut av styrerommene. At folk må ta risikoen er ikke kun teoretisk. Det viser seg i at antall begjæringer om tvangssalg i Oslo steg med 28 prosent i første halvår i år, sammenlignet med første halvår i 2022. Det viser seg i at antallet som står i matkøer nesten dobler seg på ett år. Det viser seg i andelen norske husholdninger med økonomiske utfordringer, som steg fra 7 prosent i juni 2021 til 16 prosent i juni/august 2022 og til 18 prosent i mars 2023.
Tallene fra den norske dyrtida er mørke. Ofte er likevel slike tall fra Storbritannia, hvor den nyliberale innstrammingspolitikken etter finanskrisa har satt langt dypere spor, og nedprioriteringen av produktive næringer til fordel for finansielle markeder har vært større, enda mørkere. Det betyr ikke at Norge ikke har lignende eller større problemer flere steder. Spesielt utsatt er Norge fordi så mye av den produktive delen av økonomien er bundet opp i olje- og gassindustrien at vi sliter med å få nok arbeidere over i en bærekraftig økonomi. Den ene næringa får for mye makt. Det kan minne om finansnæringa i London. Samtidig har vi langt mer dystre tall på sjølforsyning av mat. Hvor den britiske sjølforsyninga har gått ned fra 75 prosent i 1990 til 60 prosent i dag, er den norske sjølforsyninga på rundt 40 prosent. Det gjør oss svært risikoutsatt for svingninger i markedet – enten de er forårsaket av faktiske brutte produksjonslinjer eller av finansspekulanter sitt avkastningsjag på helt essensielle varer som korn.
Så, hvor blir det av pengene i dyrtida om de ikke makuleres i enden av visa? Netto renteinntekter for DNB økte til 14,6 milliarder kroner fra 10,5 milliarder første kvartal i år, sammenligna med samme periode i fjor. Det er det høyeste resultatet noensinne for banken, kun i inntekter fra utlånsrenter. La oss også huske på at de ikke har satt opp innskuddsrenta tilsvarende. Equinor leverte et årsresultat for 2022 på skyhøye 74,94 milliarder dollar, langt over de 33,49 milliarder dollarene for 2021. Så når det kommer nyheter om at Equinor leverer et nesten halvert resultat for 2023, så langt, håves det fortsatt inn enorme summer (som i for stor grad brukes på tilbakekjøp av egne aksjer for å gi investorene enda mer penger i lomma, heller enn å omstille selskapet fra grått til grønt).
Da strømprisene herja som verst forrige høst, var det mange store næringslivsaktører som ropte om strømstøtte. Noen stod i en reell fare for å gå konkurs og arbeidsplasser gå tapt, men mange store stod kun i fare for å miste mulighet for overskudd. Arbeiderpartiet stod på en stødig linje ved å si at dette var en del av risikoen næringslivet måtte ta – at priser vil fluktuere grunnet ulike faktorer, og at strømstøtte heller måtte prioriteres til å lette husholdninger økonomiske situasjon. Det var et gledelig ideologisk pust fra Arbeiderpartiet. Der hvor Arbeiderpartiet stod støtt i strømstøttedebatten til næringslivet, trenger de å stå hele linja ut for å legge risikoen tilbake på næringslivets side. Det betyr ikke kun å nekte å bryte inn i markedet for å legge risikoen der den hører hjemme, det handler også om å tørre å bryte inn i markedet som en har rigget på en slik måte at risikoen veltes i for stor grad over på husholdningene.