Streiken i LKAB-gruvene
Av Svein Johnsen
«Under normale, fredlige forhold utfører arbeideren sitt arbeid uten å kny, motsier ikke arbeidsgiveren og diskuterer sine vilkår. Under en streik setter han fram sine krav med høy røst, han minner arbeidsgiverne om deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin lønn, han tenker på alle sine kamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes sak uten å frykte hva det kan koste. (…) Det er ofte slik, at når det bryter ut en streik på en bedrift, følger det streiker på et stort antall andre fabrikker. Hvor stor moralsk betydning streiker har, ser man av den virkning de har på arbeiderne, når de ser at deres kamerater har opphørt å være slaver og—om enn bare for en kort tid—blitt mennesker på samme vis som de rike. Hver streik fører i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse.»
— Vladimir Lenin.[1]
En av de viktigste erfaringene fra LKAB-streiken i Nord-Sverige summeres opp i sitatet av Lenin ovenfor. Ingen annen streik etter den annen verdenskrig i Skandinavia har hatt så stor betydning som da 5000 gruvearbeidere la ned arbeidet mellom den 12. desember 1969 til 3. februar 1970. Når dette skrives, er det ennå ikke mulig å foreta en endelig oppsummering av streikens resultater, da det fortsatt pågår forhandlinger om lønns- og arbeidsforholdene mellom LKAB-konsernet og arbeiderne, men årsakene og virkningene av kampen kan sammenfattes.
En slik sammenfatning kan dessverre ikke foretas på bakgrunn av det materialet som har kommet fram i Norge; både borgernes, sosialdemokratenes og revisjonistenes aviser brakte riktignok mye stoff om streiken, men den reformistiske gjennomgangstonen gjør det nærmest ubrukelig for kommunistene.
Til denne artiklen har derfor Røde Fane anvendt de svenske kommunistenes blader, Gnistan og Marxistisk Forum (MF), som utgis av Kommunistiska forbundet marxist-leninistene (KFML). KFML-medlemmene sto sentralt både i streikeaksjonen og i solidaritets- og innsamlingsarbeidet som gruvestreiken førte med seg og skulle ha de beste forutsetninger for å vurdere gruvestreiken
Bakgrunnen: økt utsugning og undertrykkelse av arbeiderne.
Den viktigste årsaken til LKAB-streiken og alle de lønnskampaksjoner som fulgte i dens kjølvann både i Sverige, Danmark og Norge, er den økte utsugningen og undertrykkelsen av arbeiderne i de seinere åra. I MF (1/70) gjengis en tabell som viser forholdet i Sverige.
| 1952 | 1965 | i % | |
| Industriarbeidernes lønnssum i milliarder kr. | 5,1 | 12,5 | +147 |
| Kapitalistenes merverdi i milliarder kr. | 7,9 | 22,4 | +184 |
Forutsetningen for at denne utviklingen har kunnet skje finner man i klassesamarbeidet mellom ledelsen i sosialdemokratiet og monopolkapitalen. Fagbevegelsens kampkraft er brutt ned gjennom ødeleggelsen av demokratiet i fagbevegelsen, arbeiderne er blitt avvæpnet og blitt ute av stand til å føre lønnskamp. Å berike monopolkapitalen har vært den svenske LO-ledelsens offisielle politikk. Derfor var det en lønnsavtale i Svappavarra-gruvene som medførte lønnsreduksjon på 40 øre i timen, som utløste gruvearbeiderstreiken.
LO og de lokale faglige pampene inngikk denne avtalen over hodet på arbeiderne. Et annet bevis på at LO-ledelsen i Sverige (og i Norge for den saks skyld) utøver borgerskapets diktatur over de fagorganiserte arbeiderne er at den har tatt bort streikeretten og illegalisert lønnskampaksjonene. Dette viser det faktum at det i perioden 1950 til 1954 var 140 «lovlige» streiker i Sverige, mens det var 52 «ulovlige». Perioden 1960-64 var dette forholdet endret til 88 «lovlige» og 107 «ulovlige».
Om den økte utsugningen og undertrykkelsen av LKAB-arbeiderne skriver MF: «Gjennom umenneskelig oppdrevet arbeidstempo, støy, støv, vibrerende maskiner, gass osv. har arbeiderne blitt rammet av ulykker, hørselsskader, karlkramp, lungesykdommer, for tidlig død osv. Produksjonen pr. arbeider ved LKAB er presset opp fra knapt 2000 tonn 1957/58 til 4000 tonn 1967/68, samtidig som 1800 mann er rasjonalisert bort.»
MF refererer videre de beryktede 31 teser for arbeidsledelsen i LKAB:
«Tese 13: Hver forandring i en ansatts arbeidsoppgaver og plassering innen organisasjonen må aksepteres som vedtatt i firmaets interesse.»
«Tese 20: En sjef må være forberedt på å bytte standpunkt for å støtte en høyere sjef.»
«Tese 29: En sjef skal utøve sitt lederskap slik at en ikke-sjef bare behøver å følge gitte ordrer.»
Dette er et reglement som kunne vært hentet fra en militærforlegning. Slik ser det altså ut i den såkalte «arbeider»-regjeringens egen bedrift, som ledes av en framtredende sosialdemokrat, Arne Lundberg, som har en annen framtredende sosialdemokrat, Nils Landel, i styret og som den «radikale» Olof Palme i siste rekke er ansvarlig for
Ansvarlig for utviklingen er imidlertid ikke bare monopolkapitalen og sosialdemokratiet, men også den ledelse i Sveriges Kommunistiske Parti (SKP), nå Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), som på grunn av sin revisjonistiske utarting har blitt et haleheng til sosialdemokratiet i stedet for et alternativ.
Sosialistisk bedrift i velferdsstaten Sverige?
Reformistenes og revisjonistenes myte om det statseide LKAB som en sosialistisk bedrift i velferdsstaten (eller «folkhemmet») Sverige, har fått seg en kraftig knekk. Både virkeligheten og den marxist-leninistiske teorien viser at dette ikke er tilfelle. På et visst stadium i kapitalismens utvikling blir det nødvendig for staten i kapitalistenes interesse å gripe inn i næringslivet. De statlige inngrep kommer som en følge av motsetningen mellom produktivkreftenes samfunnsmessige karakter og produksjonsforholdenes private karakter: Engels kalte den kapitalistiske staten for «den ideelle totalkapitalisten». Følgelig er ikke LKAB eller andre statsbedrifter noe med «progressive» enn en hvilken som helst annen kapitalistisk bedrift. Lønnsslaveriet og produksjonens profittformål er det samme. I Frankrike og Italia har staten overtatt langt flere produksjonsmidler enn for eksempel Sverige og Norge uten at disse landene er mer sosialistiske for det.
Likeledes er det ikke stort igjen av myten om «velferdssamfunnet» etter gruvearbeiderstreiken. Tross lønninger som så relativt høye ut, viste forholdene som ble rullet opp blant annet i borgerpressa at utbyttingen i dag er hardere enn noensinne. I et intervju med en gruvearbeiderfamilie som ble gjengitt i flere aviser, gikk det fram at dersom mannen ikke jobbet overtid, måtte de gå til sosialkontoret. Gruvearbeideren lå på middels lønn. Det ble henvist til at mange gruvearbeidere både hadde bil og sommerhytte, men er dette et bevis på velferd eller høy levestandard? Nei, slike bruksgjenstander er et resultat av en teknisk utvikling som arbeiderne gjennom økt press selv har lagt grunnlag for. Følgelig gjelder fortsatt marxismens lov om proletariatets absolutte og relative utarming, det vil si den relative utarmingen består i at arbeiderklassens andel av nasjonalinntekten synker, og den absolutte utarmingen består i at levestandarden direkte synker. Typisk for den absolutte utarming er den fryktelige økningen av arbeidsintensiteten og forverringen av arbeidsvilkårene. Som en følge av disse faktorer blir arbeiderne tidlig gamle og mister sin arbeidsdyktighet, ifølge kapitalistenes krav.
Reformist-byråkratene og arbeiderne.
Det var allerede fra streikens første dag klart at reformist-byråkratiet ville velge arbeidskjopernes (den kapitalistiske statens side) og kjempe mot gruvearbeiderne. LO-organet Aftonbladet ga et konsentrert uttrykk for deres linje den 9. januar 1970: «Men streikekomiteen har også oppvist total utilstrekkelighet og total uvilje når det gjelder forhandlinger som kan lede til meningsfulle resultater. (…) Men det er alldeles åpenbart at den såkalte streikekomiteen ikke er kapabel for å forhandle i det hele tatt. (…) På de stormøter som i går kveld ble holdt i Kiruna og Malmberget talte man ikke om slike saker. I stedet flammet man i vekkelsesmøteånd, og det ble stormende applauser for de mest befengte påstander.»
«Linjen er altså å frakjenne arbeiderne selv all ledelse i den faglige og politiske kampen», skriver MF, «og i stedet ubetinget kreve ledelsen. Det ville nemlig være livsfarlig for kapitalistene om arbeiderne skulle erstatte de reformistiske lederes klassesamarbeid med virkelig interessekamp og klassekamp. For å beholde grepet over arbeiderne er reformistene tvunget til å gjøre visse innrømmelser for arbeidernes krav. I årets reinissdebatt ble Palme tvunget til å si: Det var allerede tidlig klart at når konflikten på malmfeltene er over kommer gruvearbeiderne til å få bedre lønninger. Det kommer også til å skje et hurtiggående reformarbeid som leder til forbedringer i arbeidsmiljøet og på andre områder».
Foruten å forsøke selv å overta streikeledelsen i Kiruna, gjorde også reformist-byråkratene store anstrengelser for på alle mater å splitte streikefronten i LKAB, uten særlig hell. På den andre sida var deres enhet med arbeidsgiverforeningen Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF) mer utpreget; LKAB er medlem av SAF. Den viktigste motsigelsen mellom svenske LO og SAF, skriver MF, består i de «metodene for å undertrykke arbeiderne og holde tilbake deres kamp». For eksempel gikk LO-sjefen Arne Geijer imot «ville streiker», men støttet heller ikke SAFs resept for å undertrykke disse, nemlig at «hver bedrift som rammes av ville streiker skal økonomisk holdes skadesløse». LO-sjefen mente dette var «å tenke og handle som for ti år siden».
Revisjonistene og arbeiderne.
Revisjonistene i Vänsterpartiet «Kommunisterna» forsøkte under streiken systematisk å skjule motsetningene mellom arbeiderne og det faglige byråkrati. Denne stillingtaken må ses på bakgrunn av at partiets linje i det faglige arbeidet har gått ut på å samarbeide med det lavere skikt av reformistbyråkratene. I 1964 sa SKPs daværende formann til Dagens Nyheter den 31. desember 1964: «Egentlig hersker ingen større meningsskilnader mellom oss og sosialdemokratene. Vi tenker temmelig likt utenom når det gjelder den økonomiske og militære politikken».
VPKs stilling under gruvestreiken var også sterkt influert av at framtredende VPK-ere selv tilhører det lavere byråkratsjikt i LKAB og der tillempet klassesamarbeid. MF skriver: «Ta Carl-Ivar Hermansson som eksempel, formann for fagforeningen i Malmberget og medlem av VPKs sentralstyre. I begynnelsen gjorde han felles sak med alle andre fagbyråkrater. Han arbeidet som streikebryter og oppfordret arbeiderne til å gå tilbake til arbeidet. Etterhvert våknet instinktet hos ham at han ikke åpent kunne stille seg mot streikebevegelsen, om han skulle kunne befordre klassesamarbeidslinjen blant arbeiderne. Blant de streikende virket han imidlertid som den klassesamarbeidsmann han er, nemlig gjennom på stormøtene å stadig argumentere for linjen at arbeiderne snarest mulig skulle gå tilbake til arbeidet.»
MF kritiserer likeledes VPK for et av deres propagandanumre nemlig at LKAB skal gå ut av SAF, hvor de forsøker å skjule de grunnleggende klassespørsmål. «For skulle LKABs formelle uttredelse av SAF påvirke arbeidernes situasjon?», spør MF. Tvilsom er også de lokale revisjonistenes rolle under streikens siste fase
I Gnistan nr. 2/69 tas opp spørsmålet om streikens avslutning og avisa skriver:
«Ved stormøtet den 2. februar i Malmberget gjorde VPK»-erne sitt beste for å undergrave arbeidernes vilje til fortsatt kamp. Den ene etter den andre gikk opp og manet til retrett. «Nei-majoriteten var for liten for fortsatt streik», «kampfronten er brutt, man kommer til å knuse oss», osv. De forsvarte energisk de svake og vaklende (for ikke å si forræderiske) elementer innen Kirunas streikekomite. (…) Men de militante kreftene innen streikekomiteen og andre arbeidere lyktes å slå tilbake VPK-ernes kapitulasjonslinje.
Men dette var bare en delseier. I Kiruna hadde kampviljen sunket og den prinsippfaste Elof Luspa fikk ikke majoritetens støtte for sitt forslag om at de som hadde brutt kampfronten, skulle byttes ut med nye dugende krefter.
Den VPK-er som nå er hele borgerpressens kjælegris har i Kiruna spilt samme rolle som Grub-4-es formann (C. I. Hermannson), men effektivere. Han har sittet i streikekomiteen og nytt en enorm tillit blant arbeiderne. Det ble hans stemme som ble avgjørende ved avstemningen innen 27-mannsdelegasjonen, for en tilbakegang til arbeidet mot arbeidermajoritetons vilje. Dermed var hele streikens skjebne beseglet. En fortsatt kamp med forræderiske, svake og vaklende elementer i spissen var umulig. Streikekomiteene hadde plassert seg i en posisjon der avblåsing av streiken framsto som det eneste mulige.»
Konklusjoner.
Tross svikt i streikens ledelse har gruvearbeiderne i Nord-Sverige gitt støtet til det som i dag bare er en begynnelse på den omfattende streikebevegelsen som vil komme. Det begynte med oppsvinget i den anti-imperialistiske og studentenes kamp. I tida som kommer vil hele folkets kamp utvikles. Men denne kampen vil skje ikke med, men mot, reformister og revisjonister—det er en erfaring en kan trekke allerede fra kampens begynnelse.
LKAB-arbeidernes kamp er heller ikke slutt, det viser deres nye taktikk med punktstreiker på LKAB's særlig følsomme punkter.
Den store solidaritetskamp som vokste ut av gruvestreiken i Nord-Sverige, viste at arbeiderklassen fortsatt kjenner den proletariske internasjonalismen.
Kampen må gis riktig ledelse, revisjonistene må avsløres og holdes utenfor kommando-posisjonen i streikeledelsen.
Virkningen i Norge av de svenske gruvearbeidernes streik ga lærdommer som kunne opptatt en hel artikkel alene, men vi skal kort oppsummere de viktigste erfaringer:
Den massive oppslutningen fra norske arbeidere om innsamlingsaksjonen og de utallige sympati-resolusjoner fra fagforeninger og organisasjoner viser at den norske arbeiderklasse selv er kampklar. Dette lover godt for kampen i forbindelse med lønnsoppgjøret.
Den reformist-byråkratiske LO-ledelsen fikk avslørt sitt sanne ansikt, da LOs Tor Aspengren advarte mot «Kiruna-psykose». I sin konsekvens var dette et angrep både på de svenske gruvearbeidernes kamp og på den norske arbeiderklassen. Typisk var også at LO-ledelsen rykket ut sammen med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) mot NRK for dens dekning av gruvearbeiderstreiken og den kampvilje som fulgte i dens kjølvann her i Norge.
«Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen — bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.»
— Rosa Luxemburg.
Referanser.
- Sitert i Collected Works, bind 4, Moskva 1950. Side 315. ↩