Sterk advarsel basert på arbeiderklassekvinners voldserfaringer
Av Ingrid Kvamme Fredriksen
Tittel: Morslinjer
Forfatter: Madeleine Schultz
Forlag: Cappelen Damm
År: 2021
Antall sider: 119
Av Ingrid Kvamme Fredriksen, litteraturviter, barnebibliotekar og folkevalgt for Rødt i bydelsutvalget i Sagene i Oslo.
Det ligger i tidsånden å løfte frem fortiede historier, og en historie som sjelden får plass verken i historiebøkene eller den offentlige samtalen, er de vanlige kvinnenes vondeste erfaringer. Med sin bok håper Madeleine Schultz å bidra til å åpne opp et rom for flere til å våge å fortelle, og skape offentlig debatt. Kanskje kunne vi ha trengt en metoo-bevegelse som gikk dypere inn i de tabubelagte temaene familievold og overgrep i hjemmet. Denne boka i seg selv er trolig ikke nok til å bryte lydmuren, men den er tankevekkende og interessant lesning.
I boka forbinder Schultz sin mors og mormors historier som volds- og overgrepsutsatte kvinner med arbeiderkvinners utsatte situasjon i Norge, kvinners situasjon generelt og velferdsstatens betydning for kvinners frihet. Hennes families historier gir en inngang til de utallige erfaringene og kvinneskjebnene som ikke slipper til i den offentlige samtalen. Hun er mindre opptatt av voldens årsaker enn av dens mange utgaver og konsekvenser, og hvordan traumer går i arv mellom generasjoner.
Schultz har som journalist jobbet spesielt med feminisme og vold mot kvinner, og hun har også vært informasjonsansvarlig i Krisesentersekretariatet. I dag jobber hun med programarbeid i det nye hovedbiblioteket, Deichman Bjørvika, spesielt med feminisme, og hun har også en feministisk podcast. I boka forteller hun at også søsteren hennes jobber med lignende temaer, men har uttrykt at hun ikke ønsker å lese boka fordi hun trenger å beskytte seg selv ved å sette grenser. Schultz understreker ofte hvor mye det koster og konsekvensene det har å fortelle. Det har nok også kostet henne mye å fortelle hvor interessen for vold mot kvinner kommer fra. Schultz hadde opprinnelig reist rundt i verden og tenkt å fortelle om utallige vonde historier fra kvinnene hun har møtt. Men hun innså etter hvert at det hun mest trengte å gjøre seg ferdig med var hennes egen families historie, som også er den historien hun kan yte mest rettferdighet fordi hun kjenner den så godt. Samtidig ønsker hun å bruke den til å belyse mange ulike temaer knyttet til vold mot kvinner, noe som gir en viss ambivalens. Dette skal ikke være en personlig utforskning, den skal være politisk. Og poetisk, kunne jeg lagt til. Schultz beskriver hvordan kvinnene er knyttet sammen slik:
«Når jeg ser for meg mine egne morslinje, så ser jeg for meg en skog. Trær ser kanskje ensomme ut, men under jorden finnes det et nettverk av røtter som deler sine ressurser med hverandre. De gamle trærne, the mother trees, fordeler næring ut til de yngre trærne i skogen via disse nettverkene» (s. 158).
Det er nærliggende å tenke på denne boka som forfatterens eget reservoar av kunnskap, erfaringer og refleksjoner som hun ønsker å overføre. For selv om hennes egen morslinje er preget av voldserfaringer som sildrer gjennom røttene, kan det komme noe godt ut av det.
Vil forstå moren og bestemoren
Boka er delt inn i tre deler – en for hvert slektsledd. Den første handler om bestemoren, som ble slått av mannen sin og så forlatt. Deretter opplever hun samfunnets vold i form av fattigdom og ignorering av henne og helseplagene hennes. Andre kapittel handler om moren som vokste opp med dette, og som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tredje kapittel handler om forfatteren selv, som er preget av disse tause erfaringene som hun har fornemmet, men ikke visst hva var. Boka kan til en viss grad leses som et forsøk på å forstå disse to kvinnene og sporene de har satt i henne selv. Leseren er med på reisen og en gradvis avdekking av hva som ligger i historiene til de to kvinnene.
De to første kapitlene er skrevet i «du»-form, hvor Schultz tiltaler bestemoren og moren. I siste del forteller forfatteren om sitt forsøk på å stoppe linjen av vold fra å sette spor i barnet hennes. Hun reflekterer rundt hennes erfaringer i oppveksten og i morsrollen, og politiske dimensjoner ved vold og omsorg.
Det personlige som politikk
Det personlige kan sies å være både bokas styrke og svakhet. Jeg opplever at du-formen i de første kapitlene lukker teksten, fordi den som tiltales ikke er meg som leser, men moren og mormoren. Bokas siste kapittel opplever jeg som det sterkeste, fordi det er mer direkte, særlig når noe av sinnet til forfatteren over alt kvinner blir utsatt for slipper til. Forfatteren forteller at hun har gjort en klassereise, og tonen i boka er ellers kanskje litt analytisk og distansert. Boka er også skjønnlitterært skrevet, med utallige avstikkere og refleksjoner over mange temaer. Det kunne vært fint å gi mer rom til selve historiene til kvinnene hun reflekterer rundt, selv om forfatteren understreker at det ikke er hovedpoenget i boka. Selv om det ikke er noe oppsiktsvekkende eller uvanlig med disse historiene, er de sterke i seg selv.
«Det personlige er politisk, sa kvinnene på syttitallet, og mente med det at først når vårt eget liv blir en del av et større mønster, blir det vesentlig for samtiden. Jeg vet at dette er det, men jeg vil likevel ikke at folk skal forvente at jeg skal oppløses i tårer eller tro at jeg er liten og ikke vet hva jeg skriver om, bare fordi skriften min også er farget av volden i min egen morslinje.», skriver Schultz (s. 18).
Jeg ville ikke opplevd at verken forfatteren eller boka ble noe mindre god om fortellingene ble mindre essayistisk fremstilt, og mer direkte og lettere tilgjengelige. Jeg tror det kunne ha styrket gjennomslagskraften i boka.
Viktig bok
Dette er en bok med mye viktig på hjertet og mange gode og interessante refleksjoner, som trengs i samfunnsdebatten i dag. Schultz kan mer og forstår mer om vold mot kvinner enn de fleste, både på grunn av faglig bakgrunn og grundig researcharbeid, så vel som gjennom inngangen hun får som en som selv er berørt. At hun tør å være sårbar og personlig i boka er en styrke som gjør stoffet levende for leseren. Hun skriver godt, med en imponerende letthet og flyt.
Schultz ønsker ikke bare å beskrive, hun ønsker å forandre. Historien til de arbeidende kvinnene, som ofte er dobbelt undertrykt, har blitt fortiet påpeker hun. Vold er noe som skjer i alle samfunnslag, men fattigdom gjør en mer utsatt for vold, og det blir også vanskeligere å bryte ut av voldelige forhold om man er økonomisk avhengig. De som får hjelp i det offentlige systemet er dessuten ofte de «språksterke og/eller ressurssterke» (s.131). I dag har mange av de voldsutsatte kvinnene også minoritetsbakgrunn og er med det ekstra utsatt for utenforskap.
Samtidig er samfunnet fortsatt gjennomsyret av en misogyni som vi er så vant til å leve med at vi ikke legger merke til den, blant annet i form av sosiale forventninger til kjønnsroller bidrar til å opprettholde undertrykking. Schultz kritiserer mannskulturen som en del av problemet, med dens oppvurdering av aggressive menn i noen miljøer og i en del av populærkulturen.
Omsorg er løsningen
Opp mot dette setter hun en tradisjonell kvinnelig verdi som verdsettes lite i samfunnet i dag, omsorg, som løsningen på problemene. Dessverre er dette i dag et område som preges av ideologien om innsparing, fremfor alt. Det kuttes i bemanning, ressurser, og støtteordninger som skal hjelpe de som trenger det. Kvinner er de som rammes hardest av kuttene i velferdsstaten, påpeker Schultz. De er overrepresentert i lavtlønte yrker, i ufrivillig deltid, blant de uføre, på midlertidige kontrakter, og de var de første til å permitteres dar den globale pandemien traff.
For kvinnene i hennes familie var velferdsstaten avgjørende for at de ikke gikk under – velferdsstaten kan være et spørsmål om liv og død. Schultz advarer mot at utviklingen går i feil retning. Hun påpeker at antall barn i familier med vedvarende lavinntekt har tredoblet seg de siste 15 årene. Tallene på barnefattigdom stiger, særlig hos innvandrere og enslige forsørgere. Også venstresiden må ta selvkritikk for en brutal arbeidslinje som har ført til at de som trenger hjelp mistenkeliggjøres i dagens samfunn. Samtidig har den økonomiske ulikheten i samfunnet blitt rekordhøy. Å bli ufør i dag betyr at man havner enda lenger ned på samfunnsstigen enn det mormoren i sin tid gjorde.
Schultz spør seg om folk har forstått alvoret: «Om vi ikke verner om velferden, om vi ikke gjør noe med boligpolitikken, med arbeidslivet og barnefattigdommen (som er foreldrefattigdom), så vil disse problemene fortsette å forgrene seg utover i tid og generasjoner» (s. 33). Hun vil at «flere skal forstå hva det er vi gjør når vi går til angrep på velferdsstaten og kutter i det tilbudet som kan sette en mor, far, datter, sønn, søster eller bror fri» (s. 165).
Ofte blir ikke historiene fra arbeiderklassen, kvinner og voldsutsatte minoriteter hørt, og det er ekstra viktig at man lytter i dag. Schultz opplever at folk ikke vil høre, og vil at flere skal orke å stå i det. Selv er jeg nok skyldig i å ha villet se vekk når disse ubehagelige temaene tas opp. Boka har åpnet opp temaet for meg, og gjort det lettere å ta inn over seg de mange sammenhengene vold inngår i. Derfor er jeg takknemlig for at Schultz deler fra sine morslinjer.