Sosialdemokratiets siste runder

Av Jonah Birch og George Souvlis

2016-02A

I dette intervjuet, gjennomført av Jonah Birch ved New York University og George Souvlis ved The European University i Firenze, forklarer Streeck hvordan perspektivet hans på sosialdemokratiet har utviklet seg, det omstridte «europeiske prosjektet» og hvorfor venstresiden er nødt til å «ta seg sammen».

Jonah Birch studerer sosiologi ved New York University og er tilknyttet Jacobine magazine.
George Souvlis tar doktograden i historie ved universitetet i Firense.
Wolfgang Streeck er tysk professor i sosiologi, og har vært aktiv i å analysere kapirtalismens økonomi, deltar aktivt mot nedskjæringene og raseringa av velferdsstaten i Europa. Skrev boka How will capitalism end? (2016).
Denne artikkelen sto opprinnelij Jacobine Magazine og er oversatt av Kari Hågensen.
Det har vært noen merkelige år for den europeiske kapitalismen. Krisa i 2008 kastet hele systemet ut i kaos, men dette ble møtt med drakoniske nedskjæringspakker som syntes å sementere en fullt ut liberalisert og finansialisert regional økonomi for godt.
Og likevel har det oppstått nye utfordringer for og debatter om alternativer til nyliberalismen fra venstresiden. Ideene til Wolfgang Streeck, en tysk økonomisk sosiolog, står i sentrum for disse debattene. Hans offentlige innlegg om nedskjæringspolitikken, 2008-krisens vesen og fremtiden for den Europeiske Union har blitt sentrale.
Du har de siste årene argumentert for at retningen til den «demokratiske kapitalismen» i Europa i økende grad har gått i retning av en sosial og økonomisk modell som prioriterer kravene fra markedet og fra forretningsmessig profitt på bekostning av kravene til demokratisk likhet og sosial solidaritet. Kan du si litt om hvordan den prosessen har utviklet seg, og hvordan krisa i eurosonen som brøt ut etter 2008, passer inn i dette bildet?

Demokrati under kapitalismen er demokrati i den utstrekning det korrigerer for markeds-resultatene i retning av sosial likhet. Økonomisk liberalisering kutter forbindelsen mellom demokrati og økonomi – gjør at det på en måte tørker ut. Resultatet blir det vi kaller postdemokrati, dvs. demokratisk politikk som en masseforestilling, som en del av underholdningsindustrien.

En måte å koble demokratiet fra økonomien på er å overføre økonomisk politikk fra de nasjonale parlamentene og regjeringene til «uavhengige» institusjoner, som sentralbanker, til toppmøter som Det europeiske råd og til Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

Euroen, som ble skapt gjennom Maastrichttraktaten, har på denne måten de-demokratisert (men på ingen måte de-politisert) medlemsstatenes utforming av den monetære og økonomiske politikken. Den har innført en streng økonomisk politikk i hele Euroland, der noen land, som Tyskland, kan oppnå vekst, mens mange andre ikke kan.

Ett tema i dine senere skrifter om «demokratisk kapitalisme» har vært en dyp pessimisme om hvorvidt det er mulig å få liv i motstanden mot innstrammingspolitikken. Sosialdemokratiet synes ikke lenger å være veien mot en mer egalitær modell for kapitalismen, mens venstrepartiene og fagbevegelsen som utgjør den demokratiske opposisjonen til de verste utslagene av markedene, har blitt alvorlig svekket. Ser du noen mulighet for gjenoppliving av venstresiden og de demokratiske bevegelsene mot innstrammingspolitikken?

Bare litt om «innstrammingspolitikken». Det er ikke slik at offentlig gjeld har blitt redusert siden 2008. Det er helt motsatt. Den har økt betydelig, på grunn av lav vekst og på grunn av det offentliges overtakelse av privat gjeld. Det er heller ikke slik at en ikke-innstrammingspolitikk ville vært løsningen på problemene.

Vi har hatt et jevnt voksende gjeldsnivå, både privat og offentlig, siden 1980-årene. Dette har skjedd parallelt med global ekspansjon i den internasjonale finansindustrien. I dag holdes en økende del av den akkumulerte gjelda som aktiva av sentralbankene, og den betales ved å la seddelpressa gå.

Pengetrykking har pågått i flere tiår nå. Dette har ført til en oppblåsing av pengetilgangen, og det har ikke hatt noen betydning, selv ikke på inflasjonen, antagelig fordi pengene aldri kom i hendene på dem som ville bruke dem eller investere dem i «realøkonomien», ikke i spekulasjon.

Når det gjelder venstresiden, tror jeg du beskriver situasjonen korrekt. Sosialdemokratene har trodd at de kan styre markedet, underkaste det sosiale målsettinger, for eksempel ved å stole på privatisering for å gjøre sosiale tjenester mer lydhøre for innbyggerne, eller kunder som de nå kalles.

Underveis ofret de den offentlige sfærens verdighet, og underla den krav om lønn-somhet. De ble også forkjempere for kapitalistisk ekspansjon i en tid da kapitalistene var desperat på utkikk etter nye muligheter for å drive forretning.

I denne prosessen mistet sosialdemokratene kontakt med en betydelig del av velgerne sine, nemlig de som var ute av stand til eller ikke ville delta i markedskarusellen, for eksempel de eldre pensjonistene.

Med hensyn til venstrepartiene, som Podemos og Jeremy Corbyn, for ikke å glemme Bernie Sanders, får vi se. Corbyn kan være siste sjanse før resten av arbeiderklassen ender opp som et vedheng til høyrepopulismen. I alle fall må man finne mer effektive former for massemobilisering og direkte aksjon for å få velgere tilbake, og forhåpentligvis blir det mulig å gjenoppbygge fagforeningene på en eller annen måte.

Det som imidlertid gjør meg mer pessimistisk, er det som skjedde med Syriza. At de falt sammen under presset fra de andre regjeringene, fra IMF, fra sin egen middelklasse, og kanskje presset fra sine merkelige illusjoner om «den europeiske ide».

Siden før Maastrichttraktaten i det hele tatt ble signert, har du vært en uttalt kritiker av prosjektet med europeisk monetær integrasjon. Hvorfor er dette prosjektet, etter din mening, så antidemokratisk og nyliberalt? Hvordan har det drevet omformingen av Europas tradisjonelt mer egalitære kapitalistiske modeller i retning av mer markedsorienterte modeller?

For å redde det «europeiske prosjektet» var det nødvendig å få tilbake tilliten fra næringslivet. Derfor kom det «indre markedet av 1992». I motsetning til det som hadde blitt lovet, ble det ikke fulgt av en «europeisk sosial modell». Arbeidsgiverne hadde vetomakt, og den nasjonale velferdsstaten og arbeidslivets institusjoner var altfor ulike til at de kunne befeste seg på europeisk nivå. I stedet fikk vi euroen, som ble unnfanget under den første bølgen av internasjonal fiskal konsolidering, og som ble utviklet etter modell av den tyske marken.

Dermed beveget vi oss vekk fra «det sosiale Europa» – en betegnelse som ble først brukt ved toppmøtet i Paris i 1973 – til Den Europeiske Unionen som en overnasjonal liberaliseringsmaskin, under «de fire friheters» fane, som på ingen måte inkluderer arbeidernes frihet til å organisere seg eller å gå til streik.

Ikke så rart, ettersom hoveddelen av kompetansen til Den Europeiske Unionen fremdeles brukes til å «ferdigstille det indre markedet», og ikke er i stand til noe annet.

Hva med de på venstresiden som argumenterer med at ropet om å trekke seg fra Europa og å vende tilbake til nasjonale økonomiske institusjoner bare styrker det nasjonalistiske høyre? At det er bedre å renske opp i europeiske institusjoner enn å risikere å styrke Nasjonal Front eller Gyllent Daggry?

De som tenker slik, har ikke forstått forholdet mellom årsak og virkning. Det som styrker høyresiden i Europa, er at store deler av nasjonenes innbyggere fratas sine maktmidler av overnasjonale institusjoner og at ingen forstår hvordan disse opererer. Det nasjonalt baserte demokratiet mister makt til fordel for et fjernt europeisk teknokrati som spesialiserer seg på å åpne markeder for multinasjonale selskaper, spesielt for finansindustrien.

Ellers er jeg helt for omfattende «opprensking», men det må bli som følge av en offentlig debatt om det som på Brüsselsjargong kalles den europeiske integrasjonens finalité. Skal det forente Europa bli en føderal superstat? Hva vil skje med nasjonene som skal danne den? Hvor mye og hva slags «nærhet til avgjørelsene» vil det være?

Hvor vil den «stadig tettere unionen av de europeiske nasjoner» ende opp? Og viktigere, vil den ha evnen til å gripe inn i markedsutbytte til fordel for egalitære formål, både på europeisk og nasjonalt nivå. Hvordan skal de to nivåene kobles? Hva slags «sosialt Europa» skal bygges, denne gangen i virkeligheten?

Tror du det kunne ha blitt et annet resultat av Syrizas forhandlinger med Troikaen? Kunne Alexis Tsipras ha fulgt en annen strategi, slik det ble hevdet fra Syrizas Venstreplattform, og at man på den måten kunne unngått å kapitulere overfor Hellas’ kreditorer? Eller ville dette ha krevd en annen maktbalanse andre steder på kontinentet?

Dette er kanskje etterpåklokskap. Jeg er fremdeles opptatt av Wolfgang Schäubles på-tampen-forslag om en midlertidig utgang for Hellas fra Den Europeiske Pengeunionen (EMU), slik at valutakursene kunne omstilles. Grekerne undersøkte aldri hva som lå i dette.

Det kunne helt klart ha blitt kombinert med et tydelig «gyllent håndslag», kanskje i form av, men ikke bare, lettelser i gjeld. Fordi tyskerne hadde kommet med ideen, kunne de ikke på noen måte la grekerne sulte. Men Yanis Varoufakis og Tsipras var så gira på den symbolske verdien av EMU-medlemskap for landet sitt at de ikke engang spurte om å få se det som var skrevet med liten skrift. Så de måtte bite i gresset, på tross av sin seier i folkeavstemningen.

I bunn og grunn er jeg enig med George Soros – en internasjonal ekspert i politisk økonomi, hvis det overhode finnes noen – at Hellas ikke kan bedre sin stilling uten en devaluering av valutaen. Dette er bare mulig utenfor EMU eller med en dyptgående endring av traktaten som under bestemte betingelser ville tillate bl.a. bruken av parallelle nasjonale valutaer.

Hellas er et godt eksempel på hvordan kravet om innstrammingspolitikken kan være selvødeleggende for europeisk kapitalisme, fordi den ville tjent på gjenoppblomstringen av forretningsvirksomheten som ville komme ved en lettelse av innstrammingsbetingelsene. Likevel har europeiske herskere bare fortsatt å kreve mer og mer blod fra det greske folket som takk for de finansielle gjeldsslettene som er nødvendige for å opprettholde den greske statens betalingsdyktighet.

Hvordan forklarer du denne kortslutningen? Er den ideologisk motivert? Eller er det kortsiktige interesser i den globale kapitalismen som kjører over de langsiktige?

Jeg er uenig i premissene dine. Hellas er altfor lite til noensinne å drive frem etterspørselsledet vekst i Europa. Og det er lite nok til å bli fødd av resten av Europa, kanskje til og med av Tyskland alene, uten at noen legger merke til det.

Jeg er sikker på at Merkel og Schäuble ville ha bestemt seg for dette for lenge siden hvis det bare handlet om Hellas. Problemet er presedensen som en gresk gjeldsslette, «Marshallplan» eller hva du vil kalle det, ville ha skapt for den generelle betydningen av EMU-traktaten, og for forventningene fra andre land som Italia og Frankrike når det gjelder «europeisk solidaritet».

Generelt sett er det selvsagt mange dilemmaer her som vil innvirke på hvordan interesser blir definert, og som gjør dem mindre entydige, for å si det mildt. Finansielle investorer, for eksempel, ønsker både vekst og pengemessig konsolidering, men de kan bare få en av delene.

De vil se «budsjettdisiplin», at regjeringer prioriterer kreditorer fremfor egne innbyggere, men de ønsker også politisk stabilitet. Regjeringer vil ha lave rentenivåer på sin akkumulerte gjeld for å være i stand til å kjøpe seg folkelig støtte, men hvis de bruker for mye, mister kreditorene tilliten, og rentenivåene stiger. Og så videre.

Jeg for min del legger ikke mye vekt på ideologi. De fleste av disse menneskene tror ikke på noe annet enn regnskapene sine, og de vet hvordan de skal legge sammen to og to. Med hensyn til politiske interesser: De er som parallellogrammer av ulike målsettinger, vanligvis målsettinger i konflikt. De defineres aldri av bare et mål: industriell kapital, finanskapital, regjerende partier, stater, noen ganger arbeideraristokratiet, alt virker sammen under presset av skiftende maktforhold.

I din bok fra 2009 om tysk kapitalisme, Reforming Capitalism, synes det som du hevder at økonomisk liberalisering var en slags prosess som skjedde nesten uunngåelig som et resultat av strukturelle endringer i det kapitalistiske systemet. Men i senere skrifter har du lagt mye mer vekt på rollen til næringslivet og innflytelsesrike grupper av markedsinvestorer som trykker på for liberalisering. Er en prosess som liberalisering dermed hovedsakelig drevet av strukturelle forandringer eller av private aktører?

Det er to sider ved sosial forandring, en systemisk og en politisk. Det finnes to perspektiver som er like gyldige og som utfyller hverandre. Det finnes makt og interesse, og det finnes en systemisk logikk som har sine røtter, ikke i politikk, men i sosial struktur.

Det kommer også an på hva du ser etter. Da jeg skrev 2009-boka, så jeg bare på ett land, Tyskland, som i bunn og grunn verken var eller er mer enn en marginal spiller i den globale kapitalismen, og som får sin politiske og kommersielle forståelse fra omverdenen, spesielt fra USA.

Argumentet mitt var rettet mot en «ulike former for kapitalisme»-litteratur som undervurderte viktigheten av fellestrekkene ved kapitalismen, spesielt felles utviklingstrekk siden 1970-årene. Å vise hvordan Tyskland ikke var noe unntak, men i beste fall en part som kom sent med, var viktig i denne henseende.

Senere, i Buying Time, var det nødvendig å skifte til et interessesentrert perspektiv for å kunne presentere en holdbar historie om bruddet med etterkrigstidens forlik, som begynte med et brudd med den amerikanske New Deal, og til slutt kom til Europa via Reagan og Thatcher. Dette fulgte etter en reorientering av amerikansk pengepolitikk, intervensjonen i Chile, kampanjen mot eurokommunismen i 1970-årene, etc., etc. Du kjenner historien.

Her er var det nødvendig å identifisere interessene bak den statsstyrte kapitalismens endelikt, og jeg var så heldig å komme over bl.a. Michal Kalecki for å få tips, faktisk mer enn tips, om hvordan jeg skulle bygge et maktperspektiv inn i makroøkonomisk systemteori.

Du hevder at etterhvert som europeisk kapitalisme har blitt mindre sosialt regulert, har «langsom vekst» dukket opp i form av massearbeidsløshet og voksende fiskalt press. Er en tilbakevending til ideene om full sysselsetting og økonomisk stabilitet egentlig fremdeles mulig?

Kapitalen har ikke noen egentlig interesse av full sysselsetting. For å opprettholde disiplin i arbeidsstokken sin, trenger den en industriell reservearme. Man kan tilføye at kapitalen heller ikke har noen interesse i produktivitet eller vekst i seg selv, så lenge lav vekst og akterutseilende produktivitet ledsages av stigende profitt som resultat av synkende lønnsandel.

Gitt den nåværende maktfordelingen under den globale kapitalismen, ser jeg muligheten for en tilbakevending til full sysselsetting bare i regionale nisjer som har gunstig ressursutrustning, inkludert nedarvede institusjoner, og en god tilpasning til de (skiftende) kravene fra de globale markedene.

Men selv der kan fremveksten av robotikk og kunstig intelligens føre til ubehagelige overraskelser for dem som satser på tjenester som en slags ny middelklasse i en globale økonomien, de som utfører sine relativt godt betalte lederjobber, tekniske jobber og designerjobber, mens de djevelske møllene i fabrikkene fra Manchester-æraen er omplassert til Bangladesh og andre steder for lenge siden.

Videre, «sysselsetting», slik vi kjenner den, kan snart mer eller mindre forsvinne og erstattes med nye former for usikker «egenansettelse». Den historiske illusjonen til etterkrigstidens keynesianisme var troen på at det som faktisk fortsatt var en kapitalistisk økonomi, var blitt forandret til en politisk nøytral rikdoms- og sysselsettingsskapende maskin, som var klar til å bli håndtert av profesjonelle teknikere som ble kalt «økonomer».

Kapitalen støttet denne illusjonen av frykt for et antikapitalistisk tilbakeslag, men bare en stund. I 1970-årene, da den følte seg presset opp mot veggen, ble den lei av sosialdemokratiet og så seg om etter en vei ut. Det var da «krisa» begynte, og «globaliseringen» med den.

Hvorfor tror du at 1970-årenes sosialdemokratiske venstre, som du identifiserer deg med, var ute av stand til å utvikle en levedyktig strategi for å hanskes med starten på krisa og den derav følgende veksten i økonomiske vanskeligheter i den avanserte kapitalistiske verden? Det ser ut til at sosialdemokratisk reformisme styrket seg over hele Vest-Europa, at den ble mer ambisiøs i 1970-årene, for til slutt å lide nederlag. Hvorfor gikk det slik?

Sosialdemokratiet krever at kapitalen er truet og føler seg tvunget til å inngå kompromisser med samfunnet, som rovdyr som er tilstrekkelig truet til å late som de er melkekyr. «Globalisering» var mulighetenes vindu, slik at etterkrigstidens kapitalisme kunne droppe forkledningen og gå tilbake til «business as usual».

Med tiden, ikke veldig lang tid, var det ikke lenger kapitalen som var truet, men de nasjonale regjeringene, muligens med unntak av den eneste staten som faktisk tjener som utøvende komite for global kapitalisme, USA. I dag er statene låst i markeder, markedene er ikke låst i statene. Dette er et problem det gode gamle sosialdemokratiet var, og er, ute av stand til å forstå, for ikke å snakke om å løse.

I 1980- og 1990-årene pekte du på økonomier som den tyske og den svenske som bevis på at arbeider- og demokratisk press kunne presse business til å komme på rett vei. Du har opplagt forandret mening siden den gang.

Jeg nøler ikke med å si at mitt tidlige arbeide ble drevet av et ønske om å bevise muligheten av sosialdemokrati under kapitalismen. Det var «ønsketekning», på den måten at jeg ønsket at det som bevislig kunne være mulig også kunne bli virkeliggjort.

Jeg var særlig interessert i muligheten, og kanskje generaliserbarheten, av et kapitalistisk produksjonssystem som ble drevet «nedenfra» med begrensninger satt av en arbeiderbevegelse ledet av fagforeninger, som tvang kapitalistene til å produsere på måter som var forenlig med kravene til et godt samfunn og et godt liv.

Globalisering gjorde dette mye vanskeligere, spesielt for hele nasjonale økonomier, og i særdeleshet ettersom den strakte seg ut i kapitalmarkedene. Disse kreftene begynte snart å virke på produksjonssystemene ovenfra, og de underkjente og avsluttet de «gunstige begrensningene» som ble utøvet av den organiserte arbeiderbevegelsen nedenfra.

Det tok tid, for lang tid kan du si, å forstå den virkelig fundamentale endringen som internasjonalisering og finansialisering skapte. Jeg hadde oppmerksomheten min rettet mot på arbeidet, men måtte konsentrere meg om penger, den sterkeste drivkraften i en kapitalistisk politisk økonomi.

Kan du si noe om hvordan ditt forhold til marxisme også har endret seg? I 1970- og 1980-årene var du kritisk til noen av de mest kjente marxistiske forfatterne. Men arbeidet ditt i dag, selv om det er påvirket av en rekke tenkere, trekker også på marxistiske ideer.

Redegjørelsen din er i det vesentlig korrekt. Marxismen fra 1970-årene som jeg møtte som student, syntes tørr og abstrakt for meg. Det var ikke noe liv i den, bare strukturer og definisjoner, og «lover» som jeg ikke fikk noe fornuftig ut av. Jeg hadde kommet til samfunnsvitenskapen fordi jeg var nysgjerrig på å se hvordan verden der ute var, de virkelige menneskenes verden.

Det var senere, mye senere, at jeg oppdaget Marx, den økonomiske historikeren, den ivrige observatøren av den amerikanske borgerkrigen, den lidenskapelige politiske analytikeren av fransk politikk. Like mye liv som i Weber eller Barrington Moore! Akkurat nå holder jeg på å gjøre meg mer kjent med amerikanske marxistforfattere fra 1950- og 1960-årene. Og jeg er dypt imponert over det langsiktige i deres analyser.

Arbeidet med boka mi fra 2009 lærte meg at den historiske agnostisismen i det meste av akademisk samfunnsvitenskap – at man avviste å anerkjenne og teoretisere over iboende evolusjonær bevegelse i samfunnsmessige formasjoner – var en stor mangel, og det er grunnen til at det meste av det er så kjedelig som det er.

Når du bringer historie tilbake inn i samfunnsvitenskapen, kommer du imidlertid ikke unna Marx. Uten Marx blir evolusjonære teorier abstrakte, det vil si tomme, et postmoderne Glasperlenspiel for kjennere, eller de blir et forsøk på at tro skal helbrede, gjennom å insistere på at moralske virkelighetsbenektelser skal virke, uten engang å forsøke å forklare hvorfor det ikke har virket for lenge siden.

Til slutt, om ditt personlige politiske syn. Ser du fortsatt på deg selv som en venstreside sosialdemokrat av etterkrigstidens type? Du ble opplagt skuffet over opptredenen til Schröders regjering i Tyskland, der du hadde tjent som rådgiver.

Min rolle i den første Schröder-regjeringen, nærmere bestemt «trepartsalliansen for sysselsetting», var kortvarig. Etter omtrent et og et halvt år var den over. Lenge før «Hartz-reformene» kom på agendaen. Det var på «den tredje vei»-tiden, og vi håpet at vi kunne ri på bølgen av markedsretting for å redde velferdsstaten gjennom å få den klar for en global økonomi. Forbindelsene våre i Europa omfattet Dominique Strauss-Kahn, daværende finansminister i Frankrike og David Milliband, rådgiver for Tony Blair.

Det ble snart klart at dette var den siste runden for europeisk sosialdemokrati, og at vi ikke var i ferd med å vinne. Vi reformerte kapitalismen, og bare senere la vi merke til at kapitalismen hadde omformet seg rett for øynene for oss.

2008 avgjorde det hele. Jeg trengte et nytt rammeverk, bort fra lengselsfulle ønsker om hva som var mulig og mot en realistisk forståelse av virkeligheten – å komme i gang med den mest presserende oppgaven for venstresida, å ta seg sammen.