Sex, lønn og familiebånd
Av Karin Hedbrant
Denne artikkelen sto i det svenske Clartè (nr. 1 1996) der artikkkelforfatteren er medlem. Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann.
Forfatteren er redaksjonsmedlem i det svenske Clartè
Nøyaktig som i Austens romaner, virker det som jentene går i bresjen for noe nytt. De har med Anthony Giddens ord, «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne, følelsesmessige revolusjonære».
En av de store revolusjonene på slutten av 1900-tallet er den seksuelle. Reproduksjonens reduserte betydning har rystet følelseslivet og familieinstitusjonene grunnleggende. I denne prosessen skjer en radikal omdanning av intimiteten som også bør få konsekvenser for det offentlige livet, hevder sosiologen Anthony Giddens.
Lengselen etter å oppleve den romantiske kjærlighetens understøttende kraft preger muligens det postindustrielle nåtidsmennesket i høyere grad enn den gjorde blant 1800-tallets romanleserinner. Tross skilmissestatistikken hyller de fleste av oss innerst inne ideen om et radikalt,følelsesmessig brudd i tilværelsen som underminerer og fornyer alt liv. En tilstand verdt å streve etter. Den skal i sin tur helst lede til et livslangt ekteskap der sinnsstemning og ikke økonomi forventes å være det sammenholdende kittet. Om det blir problematisk, disponerer vi atskillige hyllemeter med veiledende håndbøker, psykoterapi eller løssalgsavisenes helgbilag. Både menn og kvinner, men spesielt kvinner fra alle skikt, fantaserer stadig om den rette og drømmer om et gjensidig sjelelig fellesskap – et dyp forhold. For i dette riket dominerer det opphøyde over det seksuelle.
Austenfeber
Aviser og blader proklamerer «Austenfeber»(1). I alle fall vi kvinner sitter klistret foran fjernsynsserier og filmlerret for å bli oppslukt av disse aristokratiske, men akk såå brilliante skildringer av den reaksjonære romantikkens seier over tradisjonens leie makt. Til og med i et forherdet «clartèisthjerte» skjelver det til av det kyskeste kyss…
Lidenskapens revolusjonære potensiale har selvsagt mennesker til alle tider vært klar over, og derfor har man i alle samfunnsformer ansett den som en ubrukbar del av byggingen av et solid samfunn som hviler på privat eiendomsrett. Ekteskap, hjertekjærlighet og erotikk har blitt holdt godt atskilt, framfor alt av menn i de fleste klasselover i historiens gang, og særlig hos aristokratiet har diverse sidesprang vært vanlig. Men i de andre skikt kunne til og med en og annen kvinne tillate seg det samme – i det minste dersom hun leverte et betryggende antall ektefødte. Med de borgerlige kvinnenes behov for en romantisk dimensjon i sine småtriste liv på attenhundretallet ble hjertets krav og forventning ført inn i ekteskapsinstitusjonen. Men erotikken var et emne som knapt kunne omtales i slike kretser. Jane Austen kan ikke ha vært i nærheten av ett mannfolk. I dag betyr ikke lenger seksualitet reproduksjon. Bare på noen få tiår har prevensjonsmidlenes sikkerhet snudd opp ned på de vilkår og tradisjoner som i uminnelig tid har bestemt reglene for den kroppslige kjærlighetens uttrykksmuligheter. Dermed er det satt et grunnleggende spørsmålstegn ved ideen om ekteskapets sammenheng med det åå ha kontroll over kvinnen. Til hverdags tenker vi knapt over hva en slik tilsynelatende selvfølgelighet faktisk betyr for relasjonene i et parforhold, i familieinstitusjonen og for intimitetens vilkår.
Anthony Giddens
En som har gjort dette grundig og særlig tankevekkende, er den meget veletablerte engelske sosiologen Anthony Giddens som for noen år siden skrev boka «Intimitetens omvandling – sexualitet, kärlek och erotik i det moderna samhället» (oversatt til svensk 1995, Nya Doxa). Giddens analyserer dagens seksuelle kartverk og konstanterer:
«Avhengigheten (av forelskelsen/romantikken, K.H.s anm.) må settes i sammenheng med det faktum at vi i dag lever i et samfunn hvor tradisjonens makt i større utstrekning enn tidligere er fjernet. I tilsvarende grad får det instinktmessige jeg-prosjektet en spesiell betydning. Når store områder av en persons liv ikke lenger bestemmes av herskende mønstre og vaner, er individene stadig tvunget til å overveie valg mellom ulike livsstiler. Dessuten – og dette er av sentral betydning – er slike valg ikke bare «eksterne» eller marginale sider av individets holdninger, men bestemmer hvem individet er.»
Kvinner i Vesten kan i prinsippet bestemme over sine kropper. Vi kan avstå fra barn og samtidig ha seksuelle forhold. Rett ut sagt kan vi velge seksuell identitet eller eksperimentere med den. Vi er ikke lenger henvist til noenslags «natur» – det står oss i tilfelle fritt å velge naturen om skjebnen også vil. Vil ikke skjebnen, kan vi la oss bli prøverørsbefruktet med eller uten mann (i det minste i teorien). «Seksualiteten» – som naturligvis ikke eksisterte som begrep – var tidligere forbundet med stadige svangerskap og en stor risiko for å dø i barselseng, og bygde nærmest på en fornektelse av kvinnens seksuelle utbytte. I dagens samfunn har den blitt utviklet til et fritt uttrykk for individualitet. En oppførsel som i prinsippet likner mannens nytelsesinnretta seksualitet. For å slippe den «naturlige» elendigheten – å være en ren eller uren kvinne – fantes det to andre muligheter: å gå i kloster eller kle seg ut som mann og håpe på at ingenting skulle avsløres, dette kunne lykkes fordi den sosiale rollen i praksis alltid veide tyngre enn naturen.
Selv om aidstrusselen stadig finnes i bakgrunnen i denne sammenheng, gjenstår i dag noe som Giddens kaller for «den plastiske seksualiteten». Et livsområde som har valgt bort reproduksjonen og som står stadig åpnere for utforskning og eksperimenter, og åpner døren for flere mennesker enn de i «undergrunn-«, «>outsider-» og kunstnerkretser som tradisjonelt har prøvd disse rom. Sannsynligvis kommer flere mennesker i denne samfunnsfasen derfor til å si ja til og utvikle for eksempel homoseksualitet og tokjønnethet fordi det helt enkelt begynner å bli sosialt funksjonelt, og stuerent når reproduksjonen har blitt et sekundært mål for begge kjønn. Oppførsel som i en tidligere samfunnsfase ville bli betegnet som perverst, kan i den nåværende samfunnsfasen fungere som en «radikal pluralisme», befridd fra moralisering og er sannsynligvis nødvendig for framveksten av en fullstendig emansipasjon.
Når det gjelder økingen av homoseksualitet blant menn (i følge amerikanske forskere har over 40% av gifte menn hatt sex med andre menn) framfører Giddens en teori verd å merke seg:
«Innslaget av psykologisk forsvar synes åpenbart i denne form for tilfeldig seksualitet. Den kan sees som en mannlig masseflukt fra det som forener seksualitet, jeg-identitet og intimitet. I en tid når kvinnen ikke lenger spiller med, blir den et uttrykk for menns hemmelige motstand mot konsekvensene av likhet mellom kjønnene.»
Tilsvarende resonnement, skjønt motsatt, forekommer blant kvinner som velger å være lesbiske. Giddens moraliserer ikke, men iakttar dette spekter av stadig vanligere «grenseovertredelser» som et symptom på at kjønnsrollene radikalt holder på å oppløses. Men jakten på de ekstraordinære opplevelsene skaper selvsagt behov og avhengighet som i lengden motvirker «det instinktmessige jeg-prosjektet» og et virkelig møte mellom kjønnene. For ikke å glemme de kommersielle kreftenes enorme interesse av å utbytte denne typen drifter.
Den kvinnelige seksualiteten
Selv om den kvinnelige seksualiteten fortsatt bærer preg av de gamle redslene for graviditet og den sterotype underkastende holdningen, holder den drastisk på å forandres. Det er ikke lenger selvsagt at ekteskapet er den sentrale erfaringen i vestens kvinners liv. I det minste i Skandinavia er det mer selvsagt for både middelklasse- og arbeiderklassekvinnen å ha egnen penger, arbeidsliv og et sosialt liv utenfor hjemmet. For middelklassen er dessuten god utdanning en like selvsagt sak. I verdens mest emansiperte land er det en ti år gammel situasjon, mens det er utopi for majoriteten av verdens fattige kvinner. Det må legges til at underklassekvinner i vest med lav utdanning der spesielt arbeidsløse alenemødre utgjør et absolutt nederste sosialt skikt, i dag befinner seg i en klart defensiv situasjon.
I sosiologiske undersøkelser som har intervjuet tenåringer om deres forhåpninger for framtida, merkes det blant jenter en forskyving fra et ønske om å «bli gift» til et ønske om et møte som innebærer et dypt likestilt forhold. Derimot snakker gutter oftere (og stadig) om en pen «frue» som inngår som en del av eneboligen og toppjobben (dette kan jeg bekrefte fordi jeg har lest en videregående klasses stiler om temaet nylig). Nøyaktig som i Austens romaner virker det som om jentene også her går i bresjen for et nytt syn. De har «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne følelsesmessige revolusjonære», som Giddens uttrykker det.
For denne nye situasjonen innfører Giddens et sentralt begrep; «det rene forhold» – der båndet mellom mennesker opprettes i former som er gjensidig forhandlet fram, og bare varer så lenge begge parter får tilstrekkelig ut av alliansen – en rullerende kontrakt. Kjærligheten og behovet for samliv er dermed mer avhengig av dette rene forholdet som ramme, enn det ekteskaplige løftet. Selve ekteskapsformen blir da mer et symbol på trofasthet enn en faktor som definerer trofasthet. Den plastiske seksualiteten inngår her som en utfylling og en fordypning av en slik fortrolighet, og reproduksjon finnes der som en mulighet. Men mannen slentrer etter i denne prosessen, påstår Giddens, og mener at mannen har holdt seg unna det intimes utviklingsområdet og framfor alt betraktet forelskelsen og det følgende ekteskapet som en «adgang» til kvinnens kropp på en attenhundretalls måte. I boka refereres en undersøkelse hvor nesten alle intervjuede kvinner ønsket større verbal nærhet i forholdet med sine menn, og de oppga at de merket motstand eller følelsesmessig likegyldighet når de forsøkte å få til en mer intim kommunikasjon.
Giddens utvikler ikke noen tanker om viktigheten av de åpenbart meget fordelaktige praktiske og økonomiske vilkår som et samliv innebærer. Fortsatt er økonomi selvsagt et meget vesentlig kitt i et samliv, med den forskjell at det i dag bygger på begge partenes innsats. Men mannens økonomiske innsats utgjør allment den dominerende delen for de fleste forhold både i middel- og arbeiderklasse, dette innebærer at kvinner spesielt ved en skilsmisse havner i uhjelpelig underlegenhet.
Det rene forholdet
«Det rene forholdet»-resonnementet overføens også til andre områder i livet. Om det tilpasses på vennskaps- og slektsforhold, blir det for eksempel ikke selvsagt at barna (oftest jentene) tar hånd om sine gamle foreldre dersom det gjensidige forholdet ikke finnes. Det romantiske kravet på gjensidighet innenfor ekteskapet og individenes behov har dermed utviklet seg til å sprenge de forventede sosiale konvensjonene. En slik splittelse kan man også studere i de stadig vanligere tilfeller av at foreldre i dag faktisk svikter sine barn (dessverre hverdagskost for dagens skolerådgivere) når de finner et nytt og «mer givende» forhold som barnet ikke passer inn i. Giddens gir ingen slike eksempler.
Refleksjonen er nærliggende; når konvensjonens forventninger begynner å oppløses, åpner det utvilsomt muligheten for at flere mennesker handler i grov egeninteresse. Diskusjonen om det sivile samfunnet får her ytterligere en dimensjon; krever ikke et tradisjonsoppløsende samfunn en sterk profesjonell offentlig sektor som motkraft og demokratisk garantist? For spørsmålet er om det finnes noe alternativ. Et forsvar og vern om kjernefamilen virker konserverende og havner meget lett i en kristeligdemokratisk felle. For Giddens utgjør «det rene forholdet» et svar på et økt personlig moralsk ansvar for sine handlinger, men ut i fra andre utgangspunkt enn tradisjon og institusjon. En slags eksistensialistisk tankegang, om man vil.
Alkoholisme, narkomani – og sex
I et samfunn hvor normene er i oppløsning forsterkes fenomener som seksualfiksering og tilfeldig sex. Den ekstreme avhengigheten og følgende misbruket av dette emansipatoriske (2) løft, sammenlikner Giddens med alkoholisme eller narkomani. Han ser paralleller med det såkalte «kick», «fix» og «time-out» med følgende jeg-tap og destruktive skamfølelser: «alle avhengighetsformer er forsvarsreaksjoner og flukt, et uttrykk for svikt på autonomi som kaster en skygge over jegets evner». Følgelig er det vanligst blant menn (selv om fenomenet også kan iakttas blant stadig flere kvinner), der erobringen i seg selv er drivkraften » intenst begjærte kvinner blekner til ingenting når affæren er fullbyrdet. På denne måten dyrkes ideen om kvinnen som et bunnløst (biologisk…) mysterium – en oppfatning som framfor alt florerte nåår 1800-tallets borgerlige kvinnnesyn ble formet.
«Disse menn er ikke i stand til å opprette båndet mellom seksualitet og intimitet. En slik mann bygger hele sin identitet på sin innsats i arbeidslivet og derpå følgende status blant andre menn – og i svært liten utstrekning på en følelsesmessig rekonstruksjon av det forgangne. Prisen mennene må betale for sin stilling på det offentlige området er at de er utestengt fra omdanningen av intimiteten. »
Giddens studerer og gransker den freudianske teoribyggingen på området og diskuterer selvstendig. Først og fremst hva den sterke morsdominansen i et lite barns liv sannsynligvis får av konserverende psykologiske konsekvenser for konstruksjonen av de ulike kjønnsrollene – både bra og dårlig for begge. Han stiller seg befriende kritisk til Freuds tidspregede analyse av den passive kvinnelige «uutviklede» seksualitet, og den temmelig bisarre teori om den såkalte «penismisunnelse». Menns og kvinners åpenbart delvis forskjellige seksuelle behov utgjør naturligvis et komplisert vekselspill av tidlige foreldreholdninger og samfunnskonvensjoner, mens Giddens tilskriver den biologiske faktoren relativt liten rolle. Giddens ideologiserer aldri, eller hengir seg til overflatiske karakteristikker av kvinnelig og mannlig. Derimot konstanterer han at jenter absolutt ikke er «nærmere til følelsene» i noen nedarvet betydning, men at de allment ikke oppmuntres til å utvikle sine tekniske evner – en egenskap som uten tvil bekrefter guttenes behov for å bli verdsatt og elsket. Jenter lærer seg som kjent å bli elsket av helt andre årsaker. Den samfunnskonservative Freud må naturligvis være et gitt utgangspunkt for en psykologisk teori slår Giddens fast. Deretter gransker han de seksualteoretikere som oppfattes å tilhøre en progressiv tradisjon, framfor alt Michel Foucault, Wilhelm Reich og Herbert Marcuse. En radikal holdning til Freud skulle innebære å vise at det han oppfattet som sivilisasjon i allmennhet i praksis er noe spesielt for den moderne orden:
Marcuse
«Og modernitetens problem, som jo Marcuse oftest betoner, hører i meget stor utstrekning til en mannsdominert sfære. Man får anta at kjærligheten enda en gang forvises bak kulissene, som den kvinnelige spesialiteten den faktisk kom til å bli. I forgrunnen finnes bare lønnsarbeidets verden, som tas for gitt som et mannlig prosjekt. »
Både Reich og Marcuse formulerer eldgamle utopiske teorier om den fullstendige emansipasjonen i den moderne tidsalder i opposisjon mot de utbyttende, kapitalistiske kjønnsstrukturer. De har i følge Giddens mangler i sin evne til å sammenkoble teoriene med en analyse av den faktiske kvinnekampen i et kjønnspolitisk undersøkende perspektiv.
Som nestor i disse spørsmålene troner Michel Foucault, selv om han bare rakk å påbegynne sitt store livsprosjekt: å skrive seksualitetens historie. Foucault er den sentrale teoretikeren når det gjelder diskusjonen om hvilken rolle seksualiteten spilte i ulike samfunnsformer. Giddens vier et særskilt kapittel til delvis å punktere Foucaults teori om samfunnsinstitusjonene som i prinsippet seksuelt repressive. En tanke som motsies ganske grundig av Giddens sosiologiske tilstandsbeskrivelse, som tvertimot nærmest gjenspeiler en relativt smidig og tilpasningsdyktig samfunnsmoral.
«Utviklingen av demokratiet på det offentlige området var i begynnelsen først og fremst et mannlig prosjekt – som kvinnene til slutt fikk del i, framfor alt som en følge av deres egen kamp. Demokratiseringen av privatlivet er ikke en like synlig prosess – delvis nettopp fordi den ikke finner sted offentlig – men dens konsekvenser er like dyptgående. Det er en prosess hvor kvinnene hittil har spilt hovedrollen, selv om de oppnådde resultatene på samme måte som i den offentlige sfaelig;ren til slutt vil bli tilgjengelig for alle. »
Slik sammenfatter Giddens forholdet mellom de to verdener, som så merkelig holdes atskilt i vår sivilisasjon – en konstatering som samtidig fører til en sluttdiskusjon om at en fullstendig demokratisering av privatlivets helligholdelse er nødvendig for emansipasjonen.
Dobbeltmoralens mørke
Framfor meg ser jeg et opprinnelses bilde: borgerskapets mørke og tunge fløyelsbekledde interiør der frustrerte fruer og foraktede prostituerte holdes gjemt i dobbeltmoralens mørke. Her finnes rommet for Strindbergs familiehelvete og de borgerlige kvinnenes fengsel – det tradisjonelle privatlivets hellighet rommer store deler av borgerlig reaksjonært og konservativt tankegods. Fascinasjonen for seksualiteten i vår tid henger naturligvis sammen med at den utgjør nettopp et siste privat rom dit vi ikke eier innsyn. Den utgjør «en kontaktflate mot alt det som ble ofret for den tekniske trygghet som det daglige livet kan tilby».
Ingen tidligere epoke i historien har spekulert så voldsomt i hva som kan utspille seg hjemme hos tenåringsjentene og hjemmefruene i deres lukkede kammer. De fleste av oss vet at det er falsk støy. Det finnes nettopp ingen hemmeligheter, men derimot mye lengsel og tomhet – den håpefulle får hver gang legge sammen løssalgsavisens helgbilag utilfredsstilt. Men helliggjøring og mystifisering av privatlivet mørklegger og gjør intimsfæren utilgjengelig for diskusjon og spørsmålsstilling. Her skjuler ikke bare nøkkelen til kvinnens emansipasjon seg, men også muligheten til en politisering av livet som helhet. Tidligere innfører Giddens begrepet livspolitikk, en politikk som forener abstrakt filosofi, etiske tanker og åpenbare praktiske gjøremål.
Intimitet og demokrati
Intimiteten i seg selv inneholder et løfte om demokrati. Et løfte som forutsetter individenes autonomi og mulighet til virkeliggjøring i en ånd av respekt og generøs åpenhet for den andre, grunnlagt på like rettigheter og plikter, og dessuten å alltid ha gode hensikter for handlinger som berører et annet menneskes liv. Det vil si at den intime sfæren må preges av de prinsipper som vi pååstår å følge for det offentlige livet – kun slik kan den vanskelig tilgjengelige falliske makten bekjempes.
«Tanken om at det finnes trosforestillinger som er riktig for en mann, men feil for en kvinne – eller tvert om – kommer sannsynligvis til å tvinges bort ved at fallos krymper til penis » er vel en ganske tiltalende og befriende visjon for oss alle – eller?
Fotnoter:
1) «Austenfeber», kommer av Jane Austen, som skrev romaner på 1800 tallet. Hun var ugift. En rekke romaner av henne er nyutgitt sist år og dramatisert for fjernsyn. (A.H.)
2) Emansipasjon betyr likestilling og frigjøring. (A. H.)