Fagforeninger, samvirke og politisk demokrati
Av Rosa Luxemburg
Vi har sett at Bernsteins sosialisme består i en plan om å la arbeiderne få del i den samfunnsmessige rikdommen, å forvandle de fattige til rike. Hvordan skal det bli virkelighet? I sine artikler om "sosialismens problemer" i Neue Zeit (note 1) lot Bernstein bare noen få knapt forståelige antydninger skinne gjennom, men i boka si gir han fullstendige opplysninger om disse spørsmålene: Hans sosialisme skal bli virkelighet på to måter: Ved hjelp av fagforeningene, eller som Bernstein kaller det: Bedriftsdemokratiet, og ved hjelp av samvirkebevegelsen. Med fagforeningene vil han industriprofitten og med samvirkebevegelsen handelsprofitten til livs (side 118).
Dette er et avsnitt av en større artikkel, utgitt i brosjyreform under tittelen Samfunnsreform eller revolusjon? i 1899, og i 2. utgave i 1908. Opprinnelig trykt som en serie artikler i Leipziger Volkszeitung nr 219-225, 21.-28. september 1898 og nr 76-80, 4.-8. april 1899. Dette avsnittet er artikkelen fra 5. april 1899, oversatt av Morten Falck etter den tyske teksten i 2. utgave, som ligger på The Marxist Internet Archive, gjengitt etter Rosa Luxemburg: Gesammelte Werke, Bd. 1, Erster Halbband, Dietz Verlag, Berlin 1982
Når det gjelder samvirkebevegelsen, og særlig produsentsamvirket, så utgjør det etter sitt vesen en bastard midt i den kapitalistiske økonomien: en produksjon som er sosialisert i det små, men har beholdt det kapitalistiske varebyttet. Men i den kapitalistiske økonomien behersker varebyttet produksjonen. Og stilt overfor konkurransen gjør den hensynsløs utbytting, det vil si at kapitalens interesser har fullstendig herredømme over produksjonen, til bedriftens eksistensvilkår. I praksis kommer dette til uttrykk i nødvendigheten av å gjøre arbeidet så intensivt som mulig, forlenge det eller forkorte det ettersom markedssituasjonen tilsier, og alt ettersom markedet krever det å tiltrekke seg arbeidskraft eller utstøte den og sette den på gata. For å si det kort: det kommer til uttrykk gjennom praktisering av alle de kjente metodene som gjør en kapitalistisk bedrift konkurransedyktig. I produsentsamvirket oppstår derfor den motsigelsesfulle nødvendigheten av at arbeiderne styrer seg selv med all den absolutismen som kreves, at de må spille rollen som kapitalistisk bedriftsherre overfor seg selv. På denne motsigelsen går også produsentsamvirket til grunne, enten ved å utvikle seg tilbake til kapitalistisk foretak, eller, hvis arbeidernes interesser er sterkere, ved å gå i oppløsning. Det er kjensgjerningene, som Bernstein selv konstaterer, men misforstår, fordi han som fru Potter-Webb (note 2) ser årsaken til produsentsamvirkets undergang i England i manglende "disiplin". Det som her overflatisk og lettvint blir kalt for "disiplin", er ikke annet enn kapitalens naturlige absolutte herredømme, som arbeiderne i hvert fall umulig kan utøve overfor seg selv (note 3).
Av dette følger det at produsentsamvirket bare kan sikre sin eksistens midt i den kapitalistiske økonomien når det via en omvei kan oppheve den skjulte motsigelsen mellom produksjonsmåten og byttemåten, ved kunstig å unndra seg den frie konkurransens lover. Dette kan det bare når det på forhånd sikrer seg et avsetningsmarked, en fast krets av forbrukere. Som et slikt hjelpemiddel tjener forbrukersamvirket. Her, og ikke i skillet mellom innkjøps- og salgssamvirket, eller hvordan Oppenheimers innfall nå lyder, ligger den hemmeligheten Bernstein behandler: årsaken til at selvstendige produksjonskooperativer går til grunne, og først forbrukersamvirket makter å sikre dem en eksistens.
Men hvis produsentsamvirkets eksistensbetingelser i dagens samfunn er knyttet til forbrukersamvirkets eksistensbetingelser på denne måten, så følger det av dette som en ytterligere konsekvens at produsentsamvirket i beste fall er henvist til lokal avsetning i liten skala, og et fåtall produkter som dekker umiddelbare behov, for eksempel levnetsmidler. Forbrukersamvirket, og dermed også produsentsamvirket, er på forhånd utestengt fra alle de viktigste greinene i den kapitalistiske produksjonen: Tekstil-, kull-, metall- og oljeindustrien så vel som maskin-, lokomotiv- og verftsindustrien. Selv om vi ser bort fra deres karakter av mellomform, kan produsentsamvirket ikke ta form av en allmenn samfunnsreform, bare av den grunn at det å gjennomføre den forutsetter avskaffing av verdensmarkedet og at den bestående verdensøkonomien blir oppløst i små, lokale produksjons- og byttegrupper – altså i bunn og grunn en tilbakegang fra storkapitalistisk til middelaldersk vareøkonomi.
Men også innenfor rammene av sin mulige virkeliggjøring, på det nåværende samfunnets grunn, blir produsentsamvirket med nødvendighet redusert til et reint vedheng til forbrukersamvirket, som dermed trer i forgrunnen som hovedbæreren av den tilsiktede sosialistiske reformen. Men dermed blir hele den sosialistiske reformen gjennom samvirkebevegelsen redusert fra å være en kamp mot produktivkapitalen, dvs mot den kapitalistiske økonomiens hovedstamme, til en kamp mot handelskapitalen, ja, til og med mot småhandels- og mellomhandelskapitalen, det vil si bare mot små avgreininger på den kapitalistiske stammen.
Når det gjelder fagforeningene, som ifølge Bernstein på sin side skal utgjøre et middel mot produktivkapitalens utbytting, så har vi allerede vist at fagforeningene ikke er i stand til å sikre arbeiderne innflytelse over produksjonsprosessen, verken når det gjelder produksjonsomfanget eller den tekniske framgangsmåten.
Men når det gjelder den reint økonomiske sida, "Lønnsratens kamp mot profittraten", som Bernstein kaller det, så blir – som vi også allerede har påvist – ikke denne kampen utkjempet i løse lufta, men innenfor lønnslovens fastsatte rammer, slik at den ikke makter å bryte gjennom disse rammene, men bare å virkeliggjøre dem. Dette blir også tydelig, når man griper saken an fra en annen side og spør seg hva som er fagforeningenes egentlige funksjoner.
I arbeiderklassens frigjøringskamp tildeler Bernstein fagforeningene rollen som leder av det egentlige angrepet mot den industrielle profittraten og oppgaven med trinnvis å oppløse den i lønnsraten. Men fagforeningene er slett ikke i stand til å føre noen økonomisk angrepspolitikk mot profitten – nemlig fordi de ikke er noe annet enn arbeidskraftas organiserte defensiv mot profittens angrep, arbeiderklassens forsvar mot den kapitalistiske økonomiens tendens til å presse den stadig nedover. Det er to grunner til dette.
For det første har fagforeningene som oppgave gjennom sin organisasjon å øve innflytelse på markedsposisjonen til varen arbeidskraft. Men organisasjonen blir stadig brutt opp gjennom den proletariseringsprosessen som rammer mellomsjiktene, og som stadig tilfører arbeidsmarkedet nye varer. For det annet har fagforeningene som mål å heve levestandarden, å øke arbeiderklassens andel av den samfunnsmessige rikdommen. Men på grunn av veksten i arbeidets produktivitet blir denne andelen stadig mindre, like uavvendelig som en naturprosess. Man trenger slett ikke være marxist for å innse dette, det er nok at man en gang har hatt i sin hånd Til belysning av det sosiale spørsmålet av Rodbertus (note 4).
I begge sine økonomiske hovedfunksjoner forvandler altså fagforeningenes kamp seg til et slags sisyfosarbeid (note 5), på grunn av objektive prosesser i det kapitalistiske samfunnet. Dette sisyfosarbeidet er riktignok uunnværlig, hvis arbeideren overhodet skal oppnå det lønnsnivået som tilfaller ham etter øyeblikkets markedsposisjon, hvis den kapitalistiske lønnsloven skal settes ut i livet og den lønnssenkende tendensen i den økonomiske utviklinga bli lammet i sin utvikling, eller rettere sagt svekket. Men har man til hensikt å forvandle fagforeningene til et redskap som trinn for trinn kan senke profitten til fordel for arbeidslønna, forutsetter dette framfor alt to sosiale betingelser: for det første en stillstand i proletariseringa av mellomsjiktene og veksten i arbeiderklassen, for det annet en stillstand i veksten av arbeidets produktivitet. Altså i begge tilfeller – akkurat som i realiseringa av samvirkeøkonomien – en tilbakegang til tilstander fra før storkapitalismen.
Begge Bernsteins virkemidler for sosialistisk samfunnsomdanning, både samvirket og fagforeningene, viser seg altså å være helt ute av stand til å omskape den kapitalistiske produksjonsmåten. I bunn og grunn er Bernstein også selv dunkelt klar over dette, og oppfatter dem bare som middel til å svekke den kapitalistiske profitten, og på den måten gjøre arbeiderne rikere. Men dermed gir han selv avkall på kampen mot den kapitalistiske produksjonsmåten, og innretter den sosialdemokratiske bevegelsen på kampen mot den kapitalistiske fordelinga. Bernstein formulerer også gjentatte ganger sin sosialisme som streving etter en "rettferdig", "rettferdigere" (side 51 i boka hans), ja, en "enda rettferdigere" fordeling (Vorwärts 26. mars 1899) (note 6).
Den nærmeste impulsen til en sosialdemokratisk bevegelse, i det minste blant folkemassene, er ganske riktig den "urettferdige" fordelinga i den kapitalistiske samfunnsorden. Og i og med at de kjemper for å gjøre hele økonomien samfunnsmessig, streber sosialdemokratiet dermed selvfølgelig også etter en "rettferdig" fordeling av den samfunnsmessige rikdommen. Men takket være den innsikten Marx vant, om at den til enhver tid eksisterende fordelinga bare er en naturlovmessig følge av den samtidig eksisterende produksjonsmåten, innretter ikke sosialdemokratiet sin kamp mot fordelinga innafor rammene av den kapitalistiske produksjonen, men kjemper for å oppheve selve vareproduksjonen. For å si det kort vil sosialdemokratiet innføre en sosialistisk fordeling ved å avskaffe den kapitalistiske produksjonsmåten, mens Bernsteins måte er den stikk motsatte: han vil bekjempe den kapitalistiske fordelinga, og håper at han på den måten gradvis kan innføre den sosialistiske produksjonsmåten.
Men hvordan kan i så fall den bernsteinske samfunnsomdanninga begrunnes? Gjennom bestemte tendenser i den kapitalistiske produksjonen? Ikke på noen måte, for han fornekter jo disse tendensene, og dessuten betrakter han jo som sagt den ønskede produksjonsformen som en virkning av og ikke en årsak til fordelinga. Grunnlaget for hans sosialisme kan altså ikke være økonomisk. Etter å ha stilt sosialismens hensikt og midler og dermed de økonomiske forholda på hodet, kan han ikke gi noen materialistisk begrunnelse for sitt program, men er nødt til å gripe etter en idealistisk begrunnelse.
"Hvorfor må vi avlede sosialismen av økonomisk nødvendighet?" hører vi ham si. "Hvorfor skal vi degradere innsikten, rettsbevisstheten, menneskenes vilje?" (Vorwärts 26. mars 1899.) Bernsteins enda rettferdigere fordeling skal altså bli virkelighet i kraft av menneskets frie vilje, som ikke styres av den økonomiske nødvendigheten. Eller mer nøyaktig: ettersom viljen selv bare er et instrument, i kraft av innsikten i hva som er rettferdig, kort sagt i kraft av rettferdighetens ide.
Da er vi altså kommet lykkelig fram til rettferdighetsprinsippet, denne gamle traveren som alle verdensforbedrere gjennom tusener av år har ridd i mangel av sikrere historiske befordringsmidler. Vi har nådd fram til den avfeldige Rosinante som alle historiens Don Quijote'r (note 7) har ridd ut på mot den store verdensreformen, for til slutt ikke å komme hjem med annet enn et blått øye.
Forholdet mellom fattig og rik som samfunnsmessig grunnlag for sosialismen, samvirke-"prinsippet" som dens innhold, den "rettferdigere fordeling" som dens mål og ideen om rettferdighet som dens eneste historiske legitimering – med hvor mye mer kraft, med hvor mye mer ånd, med hvor mye mer glans representerte ikke Weitling (note 8) for mer enn femti år siden denne typen sosialisme! Den geniale skredderen kjente i det minste ennå ikke til den vitenskapelige sosialismen. Og når hans oppfatninger, som Marx og Engels rev i stumper og stykker, i dag etter et halvt århundre lykkelig skal flikkes sammen og tilbys det tyske proletariatet som vitenskapens siste ord, trengs det iallfall en skredder … men ikke en genial en.
* * *
På samme måte som fagforeningene og samvirket utgjør de økonomiske støttepunktene, er den viktigste politiske forutsetningen for den revisjonistiske teorien en stadig videreutvikling av demokratiet. Dagens reaksjonære utbrudd er for revisjonismen bare "krampetrekninger", som den betrakter som tilfeldige og forbigående, og som man ikke trenger å regne med når man stiller opp de allmenne retningslinjene for arbeidernes kamp.
Ifølge Bernstein for eksempel oppstår demokratiet som et uunngåelig trinn i utviklinga av det moderne samfunnet. Ja, for ham, akkurat som for liberalismens borgerlige teoretikere, er demokratiet den store grunnloven i samfunnsutviklingen overhodet, et grunnprinsipp som alle virksomme makter i det politiske liv må tjene virkeliggjøringen av. I denne absolutte formen er denne oppfatninga grunnfalsk, og ikke noe annet enn et småborgerlig, og til og med overflatisk sjablongbilde av resultatet av en ørliten forhøyning i den borgerlige utviklinga de siste 25-30 åra. Ser man nærmere på demokratiets utvikling i historien og samtidig på kapitalismens politiske historie, kommer et vesentlig annet resultat til syne.
Når det gjelder Bernsteins første påstand, så finner vi demokrati i de forskjelligste samfunnsformasjoner: i de opprinnelige kommunistiske samfunnene, i de antikke slavestatene, i de middelalderske bykommunene. På samme måte møter vi selvherskerdømmet og det konstitusjonelle monarkiet i de forskjelligste økonomiske sammenhenger. På den andre sida kaller kapitalismen i sin begynnelse – som vareproduksjon – til live en demokratisk forfatning i bykommunene. Seinere, i sin mer utviklete form, som manufaktur, finner den sin tilsvarende politiske form i det absolutte kongedømmet. Endelig som utviklet industriøkonomi frambringer den i Frankrike vekselvis den demokratiske republikken (1793), Napoleon Is absolutte monarki, Restaurasjonstidas adelsmonarki (1815 til 1830), det borgerlig-konstitusjonelle monarkiet til Louis-Philippe, igjen den demokratiske republikken, igjen monarkiet til Napoleon III, endelig for tredje gang republikken. I Tyskland er den eneste virkelig demokratiske institusjonen, den alminnelige stemmeretten, ikke en borgerlig-liberal erobring, men et verktøy for å sveise sammen småstatsvesenet, og bare i den forstand har den noen betydning for utviklinga av det tyske borgerskapet, som for øvrig slår seg til tåls med et halvføydalt konstitusjonelt monarki. I Russland trivdes kapitalismen lenge under det orientalske selvherskerdømmet, uten at borgerskapet gjorde mine til å lengte etter demokrati. I Østerrike har den alminnelige stemmeretten for det meste tjent som livbøye for det smuldrende monarkiet. Og endelig i Belgia står arbeiderbevegelsens demokratiske erobring – den alminnelige stemmeretten – uten tvil i sammenheng med militarismens svakhet, altså med Belgias særegne geografisk-politiske stilling. Og fremfor alt er dette "stykke demokrati" ikke vunnet gjennom borgerskapet, men mot borgerskapet.
Demokratiets uavbrutte framvekst, som for vår revisjonisme så vel som for den borgerlige liberalismen ser ut som den store grunnloven i den menneskelige eller i det minste i den moderne historien, er dermed ved nærmere ettersyn en luftspeiling. Det lar seg ikke gjøre å konstruere noen allmenn, absolutt sammenheng mellom utviklingen av kapitalismen og demokratiet. Den politiske formen er i hvert tilfelle resultatet av den samlede summen av indre og ytre politiske faktorer, og tillater innen sine grenser hele skalaen fra det absolutte kongedømmet til den demokratiske republikken.
Når vi dermed også må gi avkall på en generell historisk lovmessig utvikling av demokratiet innafor rammene av det moderne samfunn og bare vender oss mot den nåværende fasen av den borgerlige historien, oppdager vi også her i den politiske situasjonen faktorer som ikke fører til virkeliggjøring av Bernsteins skjema, men snarere det stikk motsatte, til at det borgerlige samfunnet prisgir de demokratiske erobringene som hittil er vunnet.
På den ene sida har de demokratiske institusjonene, i høy grad utspilt sin rolle for den borgerlige utviklinga, og dette er svært viktig. I den grad de var nødvendige for å sammensveise småstatene og utvikle moderne storstater (Tyskland, Italia), har den økonomiske utviklinga i mellomtida ført til en indre, organisk sammenvoksing.
Det samme gjelder i forbindelse med omdanninga av hele den politisk-administrative statsmaskinen fra en halv- eller helføydal til en kapitalistisk mekanisme. Denne omdanninga, som historisk ikke kunne skilles fra demokratiet, er i dag på samme vis gjennomført i så stor grad, at de reint demokratiske ingrediensene i statsvesenet, den alminnelige stemmeretten, den republikanske statsformen, kan avskaffes, uten at administrasjonen, finansvesenet, forsvaret osv. behøver å falle tilbake til sine førborgerlige* former. [* Rosa Luxemburg bruker uttrykket vormärzlichen Formen, som direkte oversatt betyr "former fra før marsrevolusjonen i 1848". (O. a.)]
Om liberalismen på denne måten hovedsakelig er blitt overflødig for det borgerlige samfunnet som sådan, så er den på den annen side på viktige områder blitt en direkte hindring. Her kommer to faktorer i betraktning som direkte behersker hele det politiske livet i de nåværende statene: verdenspolitikken og arbeiderbevegelsen. Begge er bare to forskjellige sider av den nåværende fasen av kapitalismens utvikling.
Utviklinga av verdensøkonomien og skjerpinga og allmenngjøringa av konkurransekampen på verdensmarkedet har gjort militærapparatet og marinen som verdenspolitiske verktøy til det toneangivende elementet i både det ytre og indre livet til de store statene. Men hvis verdenspolitikken og bruk av militærvesenet er en oppadstigende tendens i den nåværende fasen, så må nødvendigvis det borgerlige demokratiet bevege seg langs en nedadgående line. I Tyskland ble den tunge opprustningas æra, som skriver seg fra 1893, og den verdenspolitikken som ble innledet med Jiaozhou (note 9) øyeblikkelig betalt av det borgerlige demokratiet med to ofre: frisinnets oppløsning og sentrums kuvending fra opposisjonsparti til regjeringsparti (note 10). De nyeste riksdagsvalgene i 1907 (note 11), som ble utkjempet under kolonipolitikkens merke, markerer på samme måte den tyske liberalismens historiske begravelse.
Om utenrikspolitikken slik driver borgerskapet i armene på reaksjonen, så gjør ikke mindre innenrikspolitikken – den oppadstrebende arbeiderklassen – det samme. Bernstein innrømmer dette selv, når han gir den sosialdemokratiske "etelegenden", dvs arbeiderklassens sosialistiske bestrebelser, ansvaret for det liberale borgerskapets faneflukt. I tilknytning til dette råder han proletariatet til å gi avkall på sitt sosialistiske mål, for å lokke den livredde liberalismen ut igjen fra reaksjonens musehull. Men når han gjør bortfallet av den sosialistiske arbeiderbevegelsen til livsbetingelse og den sosiale forutsetninga for det borgerlige demokratiet i dag, beviser han imidlertid selv på den mest slående måte at dette demokratiet står i motsetning til det nåværende samfunnets indre utviklingstendens i samme grad som den sosialistiske arbeiderbevegelsen er et direkte produkt av denne tendensen.
Men dermed beviser han enda en ting. Når han stiller som forutsetning og betingelse for å gjenopplive det borgerlige demokratiet at arbeiderklassen gir avkall på sitt sosialistiske sluttmål, viser han selv i hvor liten grad det borgerlige demokratiet på den andre sida kan være en nødvendig forutsetning og betingelse for den sosialistiske bevegelsen og sosialismens seier. Her lukker Bernsteins resonnement seg til en sirkel av feil, hvor den siste slutninga "eter" sin første forutsetning.
Utveien fra denne sirkelslutninga er meget enkel: Av den kjensgjerning at den borgerlige liberalismen av redsel for den framrykkende arbeiderbevegelsen og dens sluttmål har utåndet sin sjel, følger det bare at den sosialistiske arbeiderbevegelsen allerede i dag er den eneste støtten demokratiet har og kan ha, og at det ikke er den sosialistiske bevegelsens skjebne som er knyttet til det borgerlige demokratiet, men motsatt: den demokratiske utviklingas skjebne er knyttet til den sosialistiske bevegelsen. At demokratiet ikke er levedyktig i samme utstrekning som arbeiderklassen oppgir sin frigjøringskamp, men omvendt, i samme utstrekning som den sosialistiske bevegelsen blir sterk nok til å bekjempe de reaksjonære følgene av verdenspolitikken og borgerskapets faneflukt. At den som ønsker å styrke demokratiet, også må ønske å styrke og ikke svekke den sosialistiske bevegelsen, og at dersom man gir opp kampen for sosialismen gir man også opp arbeiderbevegelsen og demokratiet.
Eduard Bernstein (1850-1932)
Revisjonismens hovedteoretiker. Sluttet seg til det tyske sosialdemokratiske partiet i 1872, medforfatter til Gotha-programmet. Levde i eksil i Sveits fra 1878, seinere i London, hvor han ble venn og medarbeider av Engels og en av dennes testamentfullbyrdere. Etter Engels' død i 1895 gikk Bernstein inn for en systematisk revidering av marxismen, først gjennom artikkelserien Probleme des Sozialismus (1896-98), og så i boka Die Voraussetzungen des Sozialismus und die Aufgaben der Sozialdemokratie (1899). Bernstein hevdet selv at hans teorier var i pakt med marxismen, men han forkastet i virkeligheten selve marxismens erkjennelsesteoretiske grunnlag, den dialektiske og historiske materialismen.
Bernsteins revisjonisme ble forkastet av partiet, men fikk likevel stor innflytelse. Bernstein representerte partiet i riksdagen fra 1902. Under 1. verdenskrig stemte han mot krigskredittene, og meldte seg ut av partiet i protest mot partiledelsens unnfallenhet, men gikk inn i partiet igjen etter krigen og var en av hovedmennene bak uforminga av et reint reformistisk partiprogram i 1921. Rosa Luxemburg var hans skarpeste kritiker i det tyske partiet. Skarp kritikk av Bernstein finnes også hos Lenin (Hva må gjøres, Staten og revolusjonen).
Noter
1) Neue Zeit: tysk sosialdemokratisk tidsskrift, grunnlagt av Karl Kautsky i 1883. Ble snart marxismens teoretiske hovedorgan, og spilte også internasjonalt en stor rolle. Den store debatten mot revisjonismen ble utkjempet i spaltene til Neue Zeit ved århundreskiftet. Framtredende medarbeidere i tisskriftet var blant annet Plekhanov, Mehring, Rosa Luxemburg og Lenin. Under 1. verdenskrig mistet tidsskriftet mye av sin innflytelse. Det ble nedlagt i 1923. [Tilbake]
2) Beatrice Potter-Webb (1858-1943) skrev sammen med sin mann Sidney en rekke bøker om den engelske arbeiderbevegelsens historie og teori. En av stifterne av The Fabian Society, en viktig teoretiker innafor den evolusjonære reformismen. Under første verdenskrig inntok hun et sosialsjåvinistisk standpunkt, på 1930-tallet ble hun en ivrig tilhenger av Stalin. [Tilbake]
3) "Arbeidernes egne kooperative fabrikker representerer det nyes første spirer innafor den gamle formen, selv om de naturligvis overalt i sin virkelige organisering reproduserer, og må reprodusere, alle manglene i det bestående systemet organisering." Marx: Kapitalen, 3. bind, I, ss. 427 (Karl Marx: Capital, Vol. 3, i Marx/Engels: Collected Works, vol. 37, p. 438, Lawrence & Wishart, London 1998) (fotnote av Rosa Luxemburg). [Tilbake]
4) Johann Carl Rodbertus-Jagetzow (1805-1875): Nasjonaløkonom og politiker, ideolog for det førborgerlige prøyssiske junkerveldet. Som motstander av marxismen sto han for statskapitalistiske ideer. Hans ideer var temmelig innflytelsesrike innafor det tyske sosialdemokratiet. [Tilbake]
5) Sisyfos: mytologisk konge i Theben i det gamle Hellas. Fordi han hadde røpet en av Zevs' hemmeligheter, måtte han etter sin død rulle en stein oppover et fjell i Hades. Hver gang han nesten nådde toppen, rullet steinen ned igjen og han måtte starte på nytt. Uttrykket "sisyfosarbeid" brukes om et tungt arbeid som aldri kan avsluttes, et evighetsarbeid. [Tilbake]
6) Vorwärts: Dagsavis, Det tyske sosialdemokratiske partiets hovedorgan, redigert av Wilhelm Liebknecht fra grunnleggelsen i 1890 til 1900. Avisa ble forbudt av nazistene i 1933. [Tilbake]
7) Don Quijote: Helten i Miguel de Cervantes' satiriske ridderroman, som ble utgitt i 1605-1615. Don Quijote innbiller seg å kjempe mot fryktelige jetter, men i virkeligheten slåss han mot vindmøller. Rosinante er navnet han gir den utmagrede hesten sin. [Tilbake]
8) Wilhelm Weitling (1808-1871): Tidlig tysk sosialist og forfatter, skredder. Kom som vandrende gesell til Paris i 1835. Her sluttet han seg til De rettferdiges forbund, seinere omdøpt til Kommunistenes forbund – den organisasjonen som Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest for. Marx satte ham opprinnelig høyt, men kritiserte etter hvert teoriene hans meget skarpt. Weitling var og forble utopist, og bygget mye på Fourier, Owen og Blanqui. Hans to grunnleggende verker er Garantien der Harmonie und Freiheit (1842) og Evangelium des armen Sünders (1843). [Tilbake]
9) Under påskudd av at to tyske misjonærer var blitt drept, hadde Tyskland 14. november 1897 annektert den store nord-kinesiske havnebyen Qingdao ved Jiaozhou-bukta. 6. mars 1898 ble Kinas regjering tvunget til å la Det tyske rike forepakte Jiaozhou-bukta som flåtebase i 99 år, og gi Tyskland Shandong-provinsen som innflytelsessfære. [Tilbake]
10) Die Freisinnige Partei: Venstreliberalt parti i Tyskland, som sto for en slags statssosialisme. Das Zentrum: romersk-katolsk parti som satt midt i parlamentet, og vaklet mellom å støtte regjeringa og venstresida. [Tilbake]
11) Riksdagsvalgene i 1907: Etter en bitter og sjåvinistisk kampanje sank antallet sosialdemokratiske mandater fra 81 til 43, selv om stemmetallene var omtrent de samme som i 1903. Årsaken var at forskjellige liberale partier som tidligere hadde gitt sine stemmer videre til SPD i annen valgomgang, nå ga dem til nasjonalistiske og sågar til antisemittiske partier. [Tilbake]