Revolusjonære perspektiver i kampen mot EEC

Av Sigurd Allern

Nr 1 1972

Vil EEC-kampen fremme arbeidet for revolusjon og sosialisme? Det er emnet for denne artikkelen, som er basert på et foredrag Sigurd Allern har holdt på et åpent møte arrangert av ML-gruppene (MLG) i Trondheim.
Artikkelen bringer bl. a. en analyse av perspektivene for klassekampen like etter at folkeavstemninga er gjennomført.

Vi marxist-leninister ønsker å stå i spissen for arbeiderklassens og folkets kamp for revolusjon og sosialisme. Men idag er det kampen mot EEC, ikke revolusjonen, som står på dagsordenen. To spørsmål er da naturlig å stille: Har denne kampen en karakter som bidrar til å fremme den sosialistiske revolusjonen i Norge? Kan kampen mot EEC selv føre til revolusjonære slag og stormer?

Først må en ting være klart: Alle store folkelige kamper er ikke nødvendigvis revolusjonære. I de siste åra har de oftest ikke vært det her i Norge. En revolusjonær kamp stiller alltid på en eller annen måtespørsmålet om statsmakta i brennpunktet. Når folk revolusjoneres skyldes det at deres tillit til det monopolkapitalistiske samfunnssystemet forsvinner, de ønsker en statsmakt kontrollert av arbeiderklassen og folket. Under revolusjonære aksjoner tar folket seg selv til rette, ofte på tvers av de «vanlige» politiske spillereglene.

I lys av dette er det riktig å si at f. eks de store studentaksjonene for kompensasjon for momsen våren1970 ikke var aksjoner av en revolusjonær karakter. De utviklet seg heller ikke så langt at de revolusjonerte studentmassenes bevissthet. Sauda-arbeidernes streik samme år hadde imidlertid klare revolusjonære perspektiver: Arbeiderne satte under streika viktige deler av den lokale statsadministrasjonen (kommunebyråkratiet) på sidelinja, organiserte selv forsyningspolitikk og velferdstiltak. Og de slo i resolusjonsvedtak fast at kapitalismen aldri kan sikre arbeidsfolks kår. Statens juridiske redskap, Arbeidsretten, ble også effektivt ignorert og lammet.

Langt klarere enn disse norske eksemplene er selvsagt maiopprøret i Frankrike 1968. Da gjorde store folkemasser opprør mot den gaullistiske statsmakta. I byen Nantes ble det opprettet et proletært diktatur. Over hele landet var bedrifter og statsadministrasjon lammet. Mai 1968 varen revolusjonær storm. At den ikke utviklet seg til en seierrik sosialistiskrevolusjon skyldes flere faktorer. Viktigst er nødvendigvis mangelen på en korrekt kommunistisk ledelse somutviklet kampen til et væpnet opprør mot staten. I stedet ble det de Gaulles militærstyrker, politisk støttet av revisjonistene, som tok over kontrollen.

EN NY FASE I KLASSEKAMPEN

La oss utifra dette gå løs på spørsmålet om EEC-kampen har en revolusjonær betydning. Jeg vil legge særlig vekt på følgende trekk ved den norske samfunnsutviklinga.

Skjerpet kamp mellom de revolusjonære og reaksjonære klassene

De revolusjonære klassene i Norge er arbeiderklassen, småborgerskapet på landsbygda og i kystdistriktene og småborgerskapet i byene. De reaksjonære klassene er utenlandsk imperialisme, monopolborgerskapet og storborgerskapet. På alle felter har kampen mellom folket og klassefienden blitt hardere. I kamp mot rasjonalisering, oppsigelser, helsefarlige arbeidsforhold, dyrtid og trusselen om salg av Norges suverenitet til imperialistene har arbeiderklassen sagt et endelig farvel til 50-åras reaksjonære klassesamarbeidspolitikk. Mellom monopolkapitalen og småborger-skapet på landsbygda er det nå åpent politisk brudd. Regjeringskoalisjonen mellom monopolkapitalen og landsbygdas småborgerskap sprakk på grunn av EEC-saka, med dunder og brak våren 1971. Den skjerpete motsigelsen mellom monopolkapitalen og folket har også gitt seg kraftige utslag i ungdomsmassenes rekker, stadig større lag av arbeiderungdom, elever og studenter vender seg i dag mot EEC og statsmaktas politikk.

Økt enhet i folkets rekker

En viktig faktor i monopolkapitalens politikk er å splitte det arbeidende folket. Bøndene er for Håkon Lie «arbeiderklassens hovedfiende». Men hovedtendensen går i dag mot slike framstøt. Både på landsbygda og i fabrikkene oppleves kampfellesskapet mot EEC som en overordnet ting. På samme måte har også det tradisjonelle kjøret på «generasjonskonflikten» som hovedmotsigelsen i samfunnet spilt fallitt. De studerendes kamp blir også mer sett på som en del av folkets kamp enn for noen år tilbake. Denne enheten, dette kampfellesskapet, sveiser i dag sammen de klassene og samfunnslaga som må stå i spissen for en sosialistisk revolusjon i vårt land.

Fiendens reserver skrumper inn

Skal det monopolkapitalistiske diktaturet få en akseptabel maske må det ha talsmenn i mange politiske leire. Det må forsvares av «ledere» som har røtter og en viss tillit i ulikelag av folket. I dag blir denne politiske reserven skrøpeligere og skrøpeligere. Tidligere USA-orienterte, reaksjonære Senterparti-folk lar seg ikke mobilisere for «Europa-tanken» og Vest-Tyskland. En rekke kristelige, ledere som i årevis har solgt monopolkapitalens opium, lar seg nå vanskelig mobilisere, jfr. Bondevik og Korvald. Og mellomsjiktet i fagforeningene, dvs. deler av arbeideraristokratiet, går i stor utstrekning mot medlemskap. 

Monopolkapitalen og statsmakta får færre og færre talsmenn og alliertefor sin politikk.

Sosialdemokratiets politiske lederskap vakler

Den viktigste «reserven» for den herskende klassen har i årevis vært høyre-sosialdemokratene i LO og DNA. Der tsaren brukte presteskapet til å underkue massene, der har imperialismen nyttet seg av arbeideraristokratiets øverste sosialdemokratiske sjikt. I årtier har dette bidratt til å lamme arbeidsfolks politiske kamp. Nå vendes bildet. AUF har nesten samlet brutt med DNA-ledelsen. En stor del av «mellommennene» i fagbevegelsen har som nevnt forlatt faderhuset. Opprettelsen av «Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot EEC» styrker denne opposisjonen organisatorisk. Samtidig bidro Folkebevegelsens faglige konferanse til å etablere en landsomfattende faglig opposisjon mot LO-ledelsens politikk.

Kraftig politisering av massene

Kampen mot EEC har på en rekke måter endret folks måte å tenke på, endret deres innstilling til samfunnsutviklinga. Det som folk flest før var imot f. eks. tvangsflytting og rasjonalisering, men som mange trodde var et «nødvendig, uomgjengelig onde», ser nå alle er et resultat av monopolkapitalens og statens politikk. Folk ser at EEC dreier seg om den politiske suvereniteten, om framtida forlandet og folket. Stadig flere blir sjøldirekte involvert i denne klassekampen mot monopolene. De fleste arbeidsfolk innser nå også at statsapparatet tjener den herskende klassen. De krever et brudd med den politikken som staten fører. Men ennå nærer mange store illusjoner om militærets rolle og de parlamentariske organenes demokratiske karakter. Tendensen er likevel klar: mistilliten til statsmakta øker, massenes bevissthet politiseres og revolusjoneres.

Enhetsfronten mot imperialismen er en realitet

Formann Mao har slått fast at revolusjonen ikke kan lykkes uten et parti, en hær og en enhetsfront av de revolusjonære klassene. Kimen til en slik enhetsfront har vi lenge hatt i Norge. Men først gjennom EEC-kampen har den fått en kraft og en bredde som virkelig truer monopolkapitalens politikk. Denne enhetsfronten består i dag av et utall av fronter, interesseorganisasjoner og aksjonsenheter. Den tar sitt utgangspunkt i en rekke forskjellige saker, fra solidaritet med Indo-Kinas kjempende folk til aksjon mot nedleggelse av trikken i Oslo. Men først gjennomfagforeningenes og klubbenes, fisker- og bondeorganisasjonenes EEC-motstand har de breie lag av folket virkelig blitt aktivt trukket med. Denne enhetsfronten har også skapt sine egne organisasjoner: Folkebevegelsen og Arbeiderkomiteen. Denne storstilte organiseringa av de folkelige kreftene vil bety mye for framtidas revolusjonære massearbeid.

ML-bevegelsen har blitt kraftig styrket

For 2 år tilbake var den norskeml-bevegelsen begrenset til et «ungdomsparti» og en studie- og propagandaorganisasjon for «de eldre». I dag har vi en enhetlig partibyggende organisasjon og et ungdomsforbund som forbereder seg på omdanninga til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Seinest ved utgangen av1973 vil det være skapt et nytt, kommunistisk parti og en rekke masseorganisasjoner som er nært knyttet til partiet: for ungdommen kvinnene og barna. Denne raske utviklinga av de revolusjonære marxist-leninistiske kreftene skyldes nettopp at vi i de sakene som i dag «rører massenes hjerte» har stått fram meden kommunistisk linje og politikk.

Denne oppsummeringa leder oss nødvendigvis fram til en konklusjon: Kampen mot norsk medlemskap i EEC har ført klassekampen i Norge inn i en ny fase – opp på et langt høyere nivå enn åra før. I dag har denne kampen ikke en direkte revolusjonær karakter. Men den har ført og fører til en rekke endringer i samfunnet og politikken som styrker muligheten for en seierrik norsk revolusjon. Derfor er det alt nå klart at EEC-kampen har revolusjonære perspektiver.

VÆR PÅ VAKT MOT BITENDENSENE!

Når dette er sagt, må det også slås fast enkelte bitendenser i klassekampen som dels svekker enhetsfrontens slagkraft – og som dels hindrer revolusjoneringa av massene. Vi vil særlig legge vekt på følgende:

1 Krisesamarbeid – monopolkapitalen forsøker å skremme arbeidsfolk til ro. Utenfor EEC vil arbeidsplassene måtte nedlegges, skrev ELKEM til sine ansatte. Forlanger dere lønnspålegg, går bedriften konk, er lønnsoppgjørsmelodien. Denne reaksjonære klassesamarbeidsideologien har solide røtter i deler av fagbevegelsen. «Sammen med bedriften skal vi trygge arbeidsplassene» heter det. Pro-EEC-vedtaket fra Årdal viser at krisesamarbeidet må tas ytterst alvorlig.

2 Fascisering – Den aktive del av motstandsbevegelsen, med marxist-leninistene, blir bevisst forsøkt kriminalisert. Eksemplene er mange: «Maoist» sprengte sin arbeidsplass i luften, løy Fædrelandsvennen i Kristiansand. Da Arbeiderkomiteen tok initiativet til en fredelig demonstrasjon mot Bratteli før flyreisen til Brussel, ble det i Stortinget og i presse framstilt som voldelig terror! Hetsen mot de streikende lærerne fra Apalløkka, politiprovokasjonen mot ml-bevegelsen med arrestasjon og fengsling av MLGs formann er andre tegn i tida. Slike angrep er alt møtt med stor motstand. Men de har ennå ikke blitt brennmerket som det de er i arbeidsfolks bevissthet: fascistiske overgrep og reaksjonær hets mot aktive EEC-motstandere. Fordi nye provokasjoner kan ventes må det politiske innholdet i det som har skjedd bringes langt bedre fram i den progressive bevegelsens agitasjon og propaganda.

3 Sabotasje i enhetsfronten – Også innafor enhetsfrontens rekker finnes det krefter som i praksis saboterer EEC-motstanden. Under Odda-streiken brukte Arbeiderbladet «lokale EEC-motstandere» som offentlige streikebrytere. SF-lederen og anti-kommunisten Gustavsen stilte seg i april frivillig til disposisjon for reaksjonens forsøk på å hindre statsbevilgning til Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. På enkelte jern & metall-arbeidsplasser har EEC-motstandere av Ove Larsens type gått i spissen for å suspendere marxist-leninister fra bedriftsklubben fordi de har spredd kommunistiske lokalaviser. Hvis ikke slike krefter isoleres og nøytraliseres, vil enhetsfronten kunne splittes og svekkes.

4 Framgang for opportunistene – Kampen mot EEC fører ikke bare til oppsving for de revolusjonære, for marxist-leninistene. Arbeidsfolk og ungdom politiseres, de går mot venstre. Men mange er ennå preget av borgerlige ideer på viktige felter av politikken. Derfor blir f. eks. SF – med sin kombinasjon av «fredelig revolusjon» og parlamentarisme – for mange et alternativ. Selv NKPs Reidar T. Larsen forsøker å bruke EEC-kampens enhet til å markedsføre Moskva-revisjonismens ideer om parlamentarisk overgang til sosialismen. Gallupen viser at – i det minste SF – klarer å styrke sin posisjon blant endel av EEC-motstanderne. Selv om partiledelsen er for udugelige til å organisere og mobilisere flere tilhengere, så er denne begrensede framgangen en kraftig utfordring til ml-bevegelsen. Mot opportunistledernes småborgerlige sosialisme må vi – overfor enhver EEC-motstander –sette kommunismens revolusjonære teori og praksis.

Ingen av disse tendensene har klart å stoppe eller lamme det revolusjonære oppsvinget. Men mange EEC-motstandere, også blant kommunistene, har i disse dager lett for å bli «svimle av framgang». De ser oppsvinget – men ikke det som kan ødelegge det. Derfor oppfordrer vi marxist-leninister til skjerpet årvåkenhet overfor bitendenser i utviklinga; mot all fascisering, mot sabotasje av kampenheten i motstandsbevegelsen, mot den småborgerlige sosialismen og revisjonismens anti-revolusjonære ideer.

Kan EEC-kampen utløse revolusjonære stormer?

Dette er det andre spørsmålet vi må besvare. To saker er da viktig å ta med i betraktning:

Krisa i imperialismen truer Norge

Nesten hele Vest-Europa er nå inne i ei alvorlig økonomisk krise. I Sverige og England er det massearbeidsløshet, i det økonomiske «vidunder»-landet Vest-Tyskland er den raskt stigende. Rundt om i verden har imperialistmaktene støtt på økende vanskeligheter. Land etter land frigjør seg fra imperialiststatenes politiske, økonomiske og militære undertrykkelse. Krisa i imperialismen er også ei djup politisk krise. Foreløpig har Norge ikke fått føle denne krisa fullt og helt på kroppen. Men tendensene er klare: Økende arbeidsløshet på grunn av konkurser og innskrenkninger, dyrtid og harde angrep på lønningene. For monopolkapitalen og statsmakta er derfor situasjonen ytterstalvorlig. EEC har allerede stilt deres politiske herredømme på en hard prøve. Kommer en økonomisk krise på toppen, vil «velferdsmasken» revne for godt. En herskende klasse som ikke klarer å sikre selv de mest elementære behov i folket vil heller ikke kunne håpe på dets tillit. Eksemplene fra dagens Vest-Europa, bl. a. England, viser at arbeiderklassen da er villig til å sette hardt mot hardt.

EEC-kampen slutter ikke med folkeavstemninga!

Følgende fire muligheter finnes teoretisk etter folkeavstemninga:

Flertall mot EEC – mer enn 38 stortingsmenn godtar dette, og regjeringa må bøye av.

En slik situasjon er ennå den mest sannsynlige. Den vil kunne skape en regjeringskrise. Men først og fremst vil den legge grunnlaget for en storstilt politisk offensiv fra arbeiderklassen og det arbeidende folkets side. Imperialismens viktigste politiske framstøt på årtier vil ha spilt en dundrende fallitt. En slik situasjon vil raskt legge grunnlaget for nye politiske krav fra massebevegelsen: – om forbud mot utenlandsk oppkjøp avnorsk eiendom og industri, krav om gjeldsinnfrielser for småbrukere og fiskere, norsk kontroll over oljeressursene, økt fiskerigrense, okkupasjon og krav om statlig overtakelse eller driftsgaranti ved bedriftsnedleggelser osv.

Allerede nå kan vi slå fast at det nye statsbudsjettet, som mer enn noen gang vil være forberedt som et EEC-budsjett, vil bli en gnist som kan reise arbeiderklassen og folket til en storm mot monopolkapitalens og sosialdemokratiets politikk. En slik storm vil være rettet direkte mot statsmakta og kan, som i Frankrike i1968, få karakteren av et revolusjonært opprør mot det monopolkapitalistiske diktaturet.

Knapt flertall for EEC – Sannsynligvis vil 38 Stortingsmenn fremdeles være villige til å blokkere EEC-avgjørelsen gjennom et nei.

En slik situasjon vil ikke gi grunnlaget for offensive aksjoner. Regjeringa har allerede markert at den da vil gå amok i hets og demagogi, der alle propagandamidler blir tatt i bruk. For EEC-motstanderne stiller dettefølgende oppgaver:

– alt i dag må vi gjøre det klinkende klart at regjeringas «krav» om at motstanderne skal «bøye seg for» et flertall for EEC er grov svindel. Regjeringa kan nemlig lett gi slike garantier. Å bøye seg for et flertall mot betyr i realiteten en utsettelse av EEC-framstøtet. Å bøye seg for et flertall for betyr å akseptere total underkastelse for Brussel, med varige konsekvenser for arbeiderklassens og folkets politiske og økonomiske kår.

– vi må, hvis denne situasjonen blir aktuell etter folkeavstemninga, raskt være forberedt på følgende:

– mobilisere massestøtte til de Stortingsmenn som står fast mot EEC.

i demonstrasjoner og aksjoner gjøre det klart at det i arbeiderklassen, blant bønder og fiskere, er flertall mot medlemskap.

Flertall for EEC – ikke nødvendig mindretall i Stortinget. En slik situasjon vil umuliggjøre strategisk offensive framstøt. De første ukene vil lett bli preget av pessimisme og oppgitthet innafor vaklende deler av enhetsfronten. «Det nytter ikke å kjempe» vil bli opportunistledernes svanesang. For marxist-leninistene og alle progressive blir hovedoppgaven å konsolidere enhetsfronten på fortsatt kamp. Utviklinga av kampen i Storbritannia viser at situasjonen både i folket og i parlamentet kan vendes. Et eksempel: Regjeringa har ikke gitt skikkelig beskjed om hva det koster å komme inn. Den regninga vil sjokkere mange. I tillegg vil en rekke lovendringer komme opp til debatt før nyttår. Kampen mot EEC-medlemskapet vil altså fortsette. Også i denne situasjonen vil statsbudsjettet kunne bli en utløsende kraft til nye kamper.

Taskenspill og svindel – er den siste muligheten. Selv om den kan se usannsynlig ut i dag, er det vår plikt å være oppmerksom på alle muligheter. Svindelen kan ta ulike former: Opptellingsfusk eller gjennomføring av EEC-medlemskap tross flertall mot i folkeavstemninga. DNA-ledere har alt varslet at folkeavstemninga ikke «kan tas alvorlig» hvis ikke deltakelsen er høy.

Uansett form vil en slik politikk være et ytterst farlig spill for monopolkapitalen og dens brattelier. Både i fabrikker og bygder vil svaret bli opprør mot statsmakta. Storstreiker, okkupasjoner og demonstrasjoner vil bare bli innledende stikkord .

Denne knappe oppsummeringa viser oss at EEC-kampen ikke slutter med folkeavstemninga. Utfallet er ennå ikke gitt. Mest sannsynlig er muligheten for seier – med et kraftig, offensivt oppsving i massekampen som resultat. DNA-regjeringas økte vansker med å berge monopolene ut av den voksende økonomiske krisa i vesten vil skjerpe motsigelsen mellommonopolkapitalens og folkets interesser ytterligere. Statsbudsjettet blir et EEC-budsjett – men også et krisebudsjett med nye byrder for arbeidsfolk.

Sluttfasen av EEC-kampen gir derfor både et økonomisk og politisk grunnlag for massekamper en knapt kunne tenke seg omfanget av bare noen år tilbake. Men massekamper må organiseres og ledes hvis målet er å seire i kampen mot en mektig, sentralisert fiende.

Vi marxist-leninister vil særlig legge vekt på to ting:

– Den organiserte enhetsfronten må ikke nedlegges, men konsolideres og utbygges etter folkeavstemninga, uansett resultat i den. Det må alt nå tas initiativ til landsmøter i Arbeiderkomiteen og Folkebevegelsen som oppsummerer situasjonen og legger opp politikken videre. Alle forsøk på å nedlegge frontorganisasjonene, f.eks. omdanne Folkebevegelsen til et «rød-grønt» parti må avvises.

– Marxist-leninistene må raskt fullføre bygginga av et nytt, kommunistisk arbeiderparti som kan reise riktige paroler for massekampen, lede den organiserte enhetsfronten i fabrikker, bygder og boligstrøk og spre ideene om revolusjon og sosialisme.

KAMPEN MOT EEC KAN VINNES!

STYRK LEDELSEN AV MASSEKAMPEN – STØTT BYGGINGA AV ET NYTT, KOMMUNISTISK PARTI!

REVOLUSJON ER HOVEDTENDENSEN I VERDEN I DAG!