Revisjonistiske krampetrekninger. Avdeling for gode revisjonistuttalelser
Av Redaksjonen
«Er det den demokratiske sentralisme som nå er utøvd i og med at eksklusjonsparagrafen er tatt i bruk mot meningsmotstandere innen partiet?»
«Vi ekskluderer ikke meningsmotstandere. Man kan utmerket godt være maoist f. eks. og samtidig være medlem av NKP, og endog arbeide for tilslutning til sitt syn, men man må respektere at de lover og programposter som flertallet i partiet har vedtatt, skal være gjeldende. Det er den enkle lære om flertall og mindretall i demokratiske avgjørelser vi har med å gjøre. Jeg vil ellers si at vi har forlatt den harde linje med strikt håndheving av den demokratiske sentralisme som tidligere ofte ble benyttet mot menings motstandere. En slik linje ville være ødeleggende for vårt miljø.»
(Reidar T. Larsen i intervju med Dagbladet 13. august. Uthevelsene i sitatet er våre.)
Råd og vink til ideologisk handicapped
På siste sentralstyremøte stilte Løvlien spørsmål om hva revisjonisme egentlig var for noe. Han undret seg om det kunne sies å være revisjonisme å stille valglister, delta i kommunestyrer etc., etc Løvliens manglende kunnskap om revisjonisme gjør partiets sterke tilbakegang under hans mangeårige ledelse mer forklarlig, men den skaden lar seg neppe reparere. Imidlertid vil vi gjerne hjelpe ham, og vil anbefale Lenins bok: Om revisjonisme. Videre anbefaler vi å studere Kautsky og Bernstein. En artikkel i Røde Fane nr. kan også være til god hjelp. Videre vil MLF arrangere et kurs om revisjonisme og sosialimperialisme, og vi ser gjerne Løvlien som deltaker. Men det vil han vel neppe, Løvlien er ingen beundrer av marxist-leninister. Vi håper imidlertid at disse råd kan være Løvlien til noe hjelp, slik at han iallefall vedslutten av sin politiske karriere kan få et lite innblikk i hva han har holdt på med i alle år – i likhet med mannen som i alle år hadde gått og banket på tog hjulene. Da han gikk av for aldersgrensen, spurte han: «Kan noen si meg hvorfor jeg i alle år har gått rundt og banket på disse toghjulene?»
Vi ønsker Løvlien lykke til i studiet av revisjonismen.
Reidar Larsen for fall?
Reidar Larsens stjerne er sterkt dalende i partiet, og det er heller tvilsomt om han greier å gjenerobre formannsvervet ved kommende landsmøte. Reidar Larsens diktatoriske metoder har redusert sentralstyret til et sandpåstrøingsorgan for hans mer eller mindre ville påfunn.
I viktige prinsipielle saker har Reidar Larsen gang på gang på partiets vegne tatt stilling offentlig, fortrinnsvis i den borgerlige presse. Det gjelder saker som: Avvisning av samarbeid med SUF(m-l) og andre ML-organisasjoner. Nedleggelse av arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO.
Nedleggelse av arbeidet i Solidaritetskomiteen for Vietnam.
Omdannelse av NKP til et venstresosialistisk parti.
Tilslutning til det europeiske sikkerhetssystem.
RTL's versjon av proletariatets diktatur, som går ut på at sosialismen gjennomføres ved et flertall i Stortinget, og at borgerskapets demokratiske spilleregler skal følges.
I alle disse saker har sentralstyret blitt stilt overfor et «fait accompli» med bare to alternativer: Enten å godkjenne det eller å desavuere partiformannen.
Selv for det evneløse og ineffektive sentralstyret i NKP må begeret til slutt bli for fullt, og med full rett kan de spørre: Hvem er det som egentlig legger partiets linje? Sentralstyret eller Reidar Larsen?
Reidar Larsens påtenkte etterfølger, Rolf Nettum, har da også allerede tatt på seg «jeg vil gjerne bli formann-holdningen», den samme holdningen som Reidar Larsen inntok før han ble formann, og som går ut på ikke å ta ordet eller å engasjere seg i vanskelige saker og å prøve a holde seg inne med alle parter. Noe som kan være vanskelig nok i et parti med så mange forskjellige slags revisjonistiske grupperinger. Først den organiserte sosialdemokratiske fraksjon gruppert rundt Marxistisk Forum, så den borgerlig-liberalistiske fraksjonen rundt Reidar Larsen, videre grupperingen med Sovjet-ambassaden som sentrum, og sist men ikke minst gruppen med Furubotn-folk som nå forsterker sin stilling i partiet ved å ta inn ekskluderte medlemmer uten at de behøver å skrive under på de fire punktene. Tilstedeværelsen i ledelsen av alle disse grupperinger er årsaken til den evige og uavlatelige indre krangel som har pågått i flere ti-år, og som medlemmene merker i form av stagnasjon og tilbakegang for partiet.
Innkallelse til nytt landsmøte vil – erfaringsmessig – intensivere kivingen mellom de rivaliserende fraksjoner i kampen om å nå fram til de høyeste tillitsposter. Mangel på evne og vilje til å ta et politisk oppgjør med revisjonismen forfølger partiets sentralstyre som en ond ånd og gjør det totalt ubrukelig somledelse for arbeiderklassen i dagens situasjon. Det er da heller ikke mange som tar dem alvorlig lenger, og aller minst arbeiderklassen.
Heller ikke den borgerlige klassestat tar dem alvorlig, den yter sogar store summer i pengestøtte i trygg forvissning om at den nåværende partiledelsen aldri vil finne på å foreta seg noe som kan være farlig for den borgerlige klassestat.
Borgerskapet vet nok hvem det kan stole på, og hvem det ikke kan stole på. Og det har funnet ut at ledelsen i NKP kan det stole på.