Revisjonistene «studerer»
Av Svein Johnsen
Av Svein Johnsen
Redaksjonskollektivet i RØDE FANE har i artikler og i innlegg på møter reist kravet om studier innenfor vårt parti, NKP. Kamerater som står oss nær har også selv gått i spissen for å arrangere studier, først i regi av det tidligere distriktsstyret i Oslo, seinere sammen med Østkanten lag i Oslo. Disse spredte forsøk på å høyne det ideologiske nivået i partiet er i mer eller mindre grad blitt motarbeidet av revisjonistflertallet i partiets ledelse.
Imidlertid har utviklingens gang, og spesielt kravet fra RØDE FANE presset revisjonistene til å gjøre innrømmelser i formen. De har organisert «Marxistisk Opplysningsråd», som administreres av Svein Johansen, framtredende i den halvtrotskistiske «MAG»-gruppa. Høsten 69 ble det dessuten, i konkurranse med Østkantlagets studiesirkel, holdt studier der framtredende revisjonister innledet. Disse innledningene foreligger nå mangfoldiggjort i form av studiebrever fra «MOR», og skal sendes land og strand rundt for å brukes i partiets studier.
Det er interessant lesning, ikke minst fordi de viser det politiske og ideologiske nivået blant de som i navnet skal «lede» norske kommunister. I en særklasse finner vi Martin Gunnar Knutsens (sekretariatsmedlem) «Klassekampens viktigste felter i Norge». Hans utgangspunkt for politisk arbeid må sies å være ganske enestående:
«Vi må legge opp til klassekamp for en arbeiderklasse som er . . . preget av . . . borgerlighet og sosialdemokratisme.» (side 7).
Denne erkjennelsen må være ganske spesielt gjeldende for Knutsen. Hvilken arbeiderklasse er det han tenker på? Er det Kiruna-arbeiderne som er preget av «borgerlighet og sosialdemokratisme»? Er det Odda-arbeiderne? Eller er det alle de arbeiderne som i disse dager sender ut uttalelser mot reformist-byråkratenes forræderiske linje om «samordnete oppgjør» under lønnsoppgjøret? Selvsagt er det ikke arbeiderne, men Knutsen som er preget av borgerlighet og sosialdemokratisme! Det viser hans problemstillinger ganske klart:
« . . . vi må betrakte arbeiderklassens stilling fordomsfritt og uten gamleskylapper, vi må finne ut hvor skoen virkelig trykker i dag … «Arbeideren har i dag en rekke store problemer å hanskes med i tillegg til det relativt enkle å heve lønnsnivået i form av lønnsøkninger o. 1.» (side 7. Vår understrekning.)
«Marxisten» Knutsen har tydeligvis gjort en enestående oppdagelse, som iallfall ingen arbeidere er kjent med, at det er relativt enkelt «å heve lønnsnivået». Han har tydeligvis aldri fundert over hvorfor arbeiderne streiker «ulovlig» og utsetter seg for såvel arbeidsrett som erstatningsansvar bare for å oppnå dette «relativt enkle».
I begynnelsen er det litt vanskelig å følge Knutsens resonnement i avsnittet «Kampen for de nære ting», men etter hvert skimter vi en lysning, en forklaring som viser det «nye» i situasjonen: nemlig «stressproblemer», «hardkjør og slitasje» samt at «Arbeideren er i dag i stor utstrekning fremmedgjort i forhold til sitt yrke, og følger jobben alt for ofte som den straff Vår Herre i sin tid påla syndeparet i Edens hage.» — På sett og vis en riktig vurdering, men hvilken konklusjon trekker Knutsen? «Kravet om hvile og rekreasjon, kravet om ferie og avslapping.» Og for vår egen del, på Knutsens regning: «Nei til fremmedgjøring!»
I sannhet et vidunderlig opplegg for revisjonistenes lønnskamp! I følge dem er nærmest lønningene underordnet kravet om «hvile» og «rekreasjon»! Interessant er det også å merke seg at brevet i forbindelse med den faglige kampen ikke inneholder en eneste setning om de krava som arbeidsfolkvirkelig reiser, nemlig kamp mot tidsstudier og rasjonalisering; mot nye lønnssystemer som øker utbyttinga. Og dette er riktige og realistiske krav i motsetning til GMK's svevende abstraksjoner. Men ennå viktigere er det at problemstillingen viser at de som skal skolere partimedlemmene ikke har forstått kjernen i lønnskampen, nemlig at «hardkjør og slitasje» på arbeidsfolk er en følge av den økte utsugninga, av monopolkapitalens framstøt for å velte krisas følger over på arbeidsfolk. I denne situasjonen er det bare en fast arbeiderfront som kan tilintetgjøre monopolkapitalens framstøt, men denne må ha et langt fastere utgangspunkt enn fabuleringene som «MOR» utgir.
GMK's «klasseanalyse» er et kapittel for seg. Den består kort og godt i å rekne opp statistiske data (så og så mange arbeider med det i forhold til tidligere), altså ikke annet enn borgerlig sosiologi, i stedet for å se på det materielle og politiske styrkeforholdet mellom klassene.
«Rosinen i pølsa» er imidlertid GMK's beskrivelse av den økte anti-imperialistiske kampen og ungdoms- og studentbevegelsen:
« … SUF, som kan mobilisere igjen og igjen noen hundre trofaste Mao-tilhengere til de velkjente tilstelninger og demonstrasjoner. Like golde, like framgangsløse og like sekteriske som de har vært turer de nå fram med sine merkverdige «teorier».» Vår kommentar:
Selv den fascistiske vest-tyske Springer-pressa kunne ikke sagt det bedre.
Dårlig rustet til klassekamp er ….. den som stoler på revisjonistiske ledere.
«De sosialimperialistiske Sovjet-herskernes linje er vår linje» — slik kan en sammenfatte innholdet i Arne Pettersens (sekretariatsmedlem) studiebrev «Klassekampen i internasjonalt perspektiv». Her går han fullt og helt inn for vedtakene fra det såkalte «kommunistiske» verdensmøtet i Moskva juni 1969. En flom av marxismens vokabular må til for å skjule virkeligheten: Moskva-møtet var en gammel plan Khrustsjov i sin tid lanserte for å samle støtte etter at han hadde begått det skjendigste forræderi på den 20. partikongress i SUKP. Under dekke av å gjøre opp med fortidas feil rakket han ned på det sosialistiske Sovjetunionens leder gjennom over 30 år, Josef Stalin og forkastet i virkeligheten hele landets sosialistiske fortid. I dag følger de nye herskerne i Kreml Khrustsjovs linje videre og samarbeider enda mer intimt med USA-imperialistene enn Khrustsjov gjorde. Viser forøvrig til artikkelen om «kollektive sikerhetssystemer» annet sted i dette nummer av RØDE FANE.
Sovjet-ledernes slager er «aksjonsenhet mot imperialismen». Men er det mulig å lage aksjonsenhet med folk som selv fører en imperialistisk politikk? Ja, mener Arne Pettersen. Men vi vil si til hr. Pettersen og likesinnede: Vi ber dere tenke over situasjonen. Dere agiterer for støtte til en stormakt som for to år sida sendte en halv million soldater inn i Tsjekkoslovakia for å stanse de nødvendige konsekvenser av en politikk som de selv hadde påtvunget regimet. Imperialister som gjentatte ganger har sendt tropper og fly inn i Kina og myrdet kinesiske soldater og sivilbefolkning. Imperialister som nå driver en storstilt militær oppladning langs grensen til Kina og som sogar har truet med atomvåpen. Denne krigshisserske politikken representerer i dag en trussel for verdensfreden.