Revisjonismen i lys av Lenins lære – fra Kautsky til Bresjnev
Av Randi Heddeland
– Leninismen er marxismen i imperialismen og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet. Marx og Engels levde og virket i den førrevolusjonære periode (vi tenker på den proletariske revolusjon), da det ennå ikke fantes noen utviklet imperialisme, i en periode da proletariatet forberedte seg til revolusjonen og da den proletariske revolusjon ennå ikke var direkte praktisk uunngåelig. Lenin, Marx' og Engels' elev, levde og virket derimot i den utviklede imperialismes periode, i den periode da den proletariske revolusjon utfolder seg, da den proletariske revolusjon alt har seiret i ett land, har slått det borgerlige demokrati i stykker og innledet det proletariske demokratis æra, sovjetenes æra.
Av denne grunn er leninismen videreutviklingen av marxismen.
En understreker i alminnelighet den overordentlig stridbare og overordentlig revolusjonære karakter som leninismen har. Det er helt ut riktig. Men denne eiendommelighet ved leninismen finner sin forklaring i to årsaker: for det første fordi leninismen er gått fram av den proletariske revolusjon, noe som måtte sette sitt uutslettelige preg på den, for det annet fordi den vokste seg stor og sterk i kamp mot Den 2. internasjonales opportunisme, en kamp som var og er en nødvendig forutsetning for en framgangsrik kamp mot kapitalismen. En må ikke glemme at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen ligger en helperiode da Den 2. internasjonales opportunisme hersket og at en skånselsløs kamp mot denne opportunisme måtte være en av de viktigste oppgaver for leninismen.
Stalin i «Spørsmål i leninismen».
Lenins kamp mot lederne i Den 2. internasjonale, Kautsky og konsorter, strakte seg, som Stalin sier over en hel periode, og i disse årene ble også noen av hans hovedverker til, slike som «Staten og revolusjonen» (1917), «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» (1917) og «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» (1918). Viktig i denne sammenheng er også et langt tidligere verk, artikkelen «Marxisme og revisjonisme» (1908) der han analyserer den sosiale bakgrunn for høyrefaren i den revolusjonære arbeiderbevegelse og bl.a. gir følgende definisjon av revisjonismen:
Å bestemme sin opptreden fra tilfelle til tilfelle, å tilpasse seg etter dagens hendinger, etter svingningene i de politiske bagateller, å glemme proletariatets grunnleggende interesser og hovedtrekkene i hele det kapitalistiske system, hele den kapitalistiske utvikling, å ofre disse grunnleggende interesser for innbilte øyeblikks fordeler — slik er den revisjonistiske politikk.
Gyldigheten i denne Lenins definisjon, kan vi i dag til overmål konstatere i moderne revisjonisters skrift og tale. Har vi ikke støtt og stadig fått høre at det er sakene, enhet om sakene, som er det viktigste. «Det endelige mål er ingenting – bevegelsen er alt», som han sa, Bernstein, den første av Den 2.internasjonales teoretikere som «reviderte» marxismen. Men om Bernstein sier Lenin et sted at han var bare hvalpen] mot Kautsky, den tidligere ansette marxist som sviktet så totalt i 1914, i forbindelse med bevilgningene til keiser Wilhelms «fedrelandskrig». I stedet for å reise arbeiderne til motstand mot krigen, grep han midt på treet og prekte pasifisme, for «å bevare enheten» i det tyske sosialdemokratiske parti. Den enhetsleksa er gammel.
Nå kunne det vært fristende å prøve å gi en bredere oversikt over Lenins kamp mot Kautsky og kautskyanerne innen Den 2. internasjonale. For alt der er i sannhet brennaktuelt. Men, vi må gå fort fram, for vi skal jo til slutt fram til dagen i dag og den moderne revisjonisme. Det store klimaks i kampen mellom Lenin og Kautsky kom etter Oktober-revolusjonen. Kautsky hadde hatt en skjønn drøm om at det skulle bli hans venner, mensjevikene og de sosial-revolusjonære som skulle gjennomføre den russiske revolusjon, pent og pyntelig, uten å skade det borgerlige «demokrati». I stedet ble det Lenin og hans bolsjevikparti. Kautsky var dypt skuffet, og i 1918, som blant mye annet også vardet året 100-årsdagen for Marx' fødsel ble feiret, utga han brosjyren «Proletariatets diktatur» der han, eks-marxisten som i følge Lenin «kunne Marx på fingrene», framsatte den groveste forvrengning av Marx' lære om staten. Nei, Kautsky var på ingen måte fornøyd med Oktober-revolusjonen. Det var ikke riktig at man hadde slått i stykker den borgerlige statsmaskin og sovjetene burde slett ikke tatt statsmakten. Man burde ikke oppløst den konstituerende generalforsamling, ikke fratatt borgerskapet stemmeretten, men husket at arbeiderklassens demokrati skulle være en høyere form for demokrati enn borgerskapets. Det var en jammer uten ende, og hadde Kautsky levd i dag burde han sannelig rangert høyt blant moderne revisjonister.
Kautskys brosjyre ble utgitt i august 1918, og allerede i november samme året kom Lenin som et stormvær fra Moskva med boken «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky». Det er Lenin på sitt mest eksplosive og mest flengende ironiske. Her skal vi bare ta med et par sitater:
– Arbeiderklassen kan ikke virkeliggjøre sitt verdensomspennende revolusjonære mål uten å føre en skånselløs krig mot dette renegatvesenet, mot karakterløstheten, lakeitjenesten for opportunismen og den makeløse teoretiske forflatning av marxismen. Kautskyismen er ingen tilfeldighet, men et sosialt produkt av motsigelsene i Den 2. internasjonale, av foreningen av troskap mot marxismen i ord underordning under opportunismen i handling.
Og så får vi velge et der Kautskys sofisterier om demokratiet blir behandlet med Lenins skarpe lut:
– Nå må vi ta fatt i hovedsaken: Kautskys store oppdagelse om det 'fundamentale motsetningsforhold' 'mellom den demokratiske og den diktatoriskemetode'. Dette er sakens kjerne. I dette ligger hele det essensielle i Kautskys brosjyre. Og det er en slik fryktelig teoretisk forvirring, et slikt fullstendig frafall fra marxismen at en må tilstå at Kautsky har gått langt videre enn Bernstein.
Spørsmålet om proletariatets diktatur er spørsmålet om den proletariske stats forhold til den borgerlige stat, det proletariske demokratis forhold til det borgerlige demokrati. En skulle tro det var klart som dagen. Men akkurat som en eller annen gymnaslærer, fortørket av å gjenta historielærebøkene, vender han hardnakket baken til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. og for hundrede gang, utrolig kjedsommelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen de gamle historiene om forholdet mellom det borgerlige demokrati og absolutismen og middelalderen!
Det virker sant å si som han tygger halm i søvne!
Det er et langt sprang i tid fra kautskyanerne i Den 2. internasjonale til de moderne revisjonister i dag. Men ideologisk sett er veien kort. Kautskys drøm om en «mensjevik-revolusjon» i Russland og de moderne revisjonister som «parlamentarisk overgang» i pakt med folkets «demokratiske tradisjoner», er, som man sa i gamle dager, en alen av samme stykke. Som en gren av den borgerlige ideologi er revisjonismens innerste vesen motstand mot sosialismen og fram for alt motstand mot den proletariske statsmakt. Uansett hvor sinnrikt de moderne revisjonister uttrykker seg i dag, så gomler de uunngåelig videre på den gamle mugne Kautsky-halm.
Når Lenin dro så sterkt til felts mot Kautsky var det fordi, som han sier, Kautsky var Den 2. internasjonales største autoritet. Kautsky hadde med andre ord et hovedansvar for den splittelse som Den 2. internasjonale førte inn i allerede europeiske sosialdemokratiske partier. Bortsett fra det russiske, der Lenin stengte veien. Kautsky nærte da også et hysterisk hat til Lenin og beskyldte ham for å ha redusert marxismen «ikke bare til statsreligion, men til en middelaldersk eller orientalsk trosbekjennelse.»
Men nå rykker vi videre til vår tids kautskyanere, og heller ikke for oss er det noen grunn til å kaste bort tid på småtassene men gå rett opp til de ledende «autoriteter». Kort sagt, til den herskende revisjonistklikk i Moskva, i det Lenins Sovjetunionen som i dag heter «hele folkets stat.»
Nå er det neppe noen i dag som kan gi et fullstendig og eksakt bilde av hvordan revisjonismen oppsto i Sovjetunionen. Det som likevel er sikkert er at den sprang ikke fram som troll av eske med Khrustsjovs angrep på Stalin på 20. kongress. Den som i dag leser Stalins brosjyre «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen» (Ny Dag, 1952) i forbindelse med SUKP's 19.kongress i 1951, har også stiftet bekjentskap med Khrustsjov-revisjonister før Khrustsjov. Stalin holder oppgjør med et par–tre stykker av dem der og avslører dem skånselløst. Men bare to år etter var det slutt, da var det ikke lenger noen Stalin til å verge Lenins lære mot de revisjonistiske rotter. Og vi vet hvordan det gikk.
Om Kautsky sa Lenin at han forvandlet Marx til en dusinliberaler. Like ille gikk det Lenin på 20. kongress da han av Khrustsjov ble stilt opp som en from humanist i motsetning til den «blodige tyrannen» Stalin. At det overhode ikke fantes noen dekning for en slik framstilling av Lenin, brydde Khrustsjov seg ingenting om. Derimot husker jeg at Togliatti, kort tid etter kongressen, i et intervju med en Roma-avis sutret over at det også under Lenin hadde «forekommet terror». Ja, såmenn hadde det det. Lenin visste hva det kostet å lage revolusjon og også hva det koster å verge den, ikke bare mot de russiske kontra-revolusjonære bander, men mot 14 lands invasjonsarmeer med de store imperialistiske staters i spissen. Han legger ikke skjul på noen ting:
– La bare de tjenestivrige håndlangerne for den hvitegardistiske terroren bryste seg med at de avviser enhver terror. Vi på vår side vil uttale den bitre, men ubestridelige sannhet: I de land som gjennomgår en uhørt krise, hvor det skjer en oppløsning av de gamle båndene og en skjerping av klassekampen etter den imperialistiske krigen 1914–18 – og det gjelder alle land i verden – er det umulig å gi avkall på terror, til tross for alle hyklere og frasemakere. Enten den hvitegardistiske, borgerlige terror på amerikansk, engelsk (Irland), italiensk (fascistene), tysk, ungarsk eller annen maner – eller den røde, proletariske terror. Noen mellomting fins det ikke, noe «tredje alternativ» fins det ikke, og kan det ikke finnes.(Overgangen til fred, b. 12. s. 52, utvalgte verker).
Revolusjonen er ikke noe finbroderi, sier Mao Tsetung, og det samme mente Lenin. I læren om revolusjonen er det i det hele fullstendig enhet mellom disse to store. Og når Mao Tsetung kaller imperialsimen en papirtiger, mens Lenin brukte uttrykket «koloss på leirføtter», går det for vanlige normale mennesker ut på ett. Bare ikke for moderne revisjonister, for de hater Mao Tsetung med virkelig Kautsky-hat, samtidig som de trenger Lenin. I over fjorten år har de nå hatt sine høylærde teoretikere til å plukke som en sulten høneflokk i hans samlete verker etter små korn, halve, trekvart, ja,tilmed hele setninger som kan utlegges som forsvar for den revisjonistiske politikk. Nå i Lenin-året må vi vente at all denne utrolige flid, vil sette særdeles mange og bindsterke frukter.
Ja, nå nærmer vi oss den store dagen da Bresjnev–Kosygin-klikken skal til å feire Lenin. Dermed er det også fristende å gå tilbake der vi begynte og foreta et tankeeksperiment. Altså, kort og brutalt stille spørsmålet om hvem av de to, Kautsky eller Lenin, som ville følt seg mest hjemme på Den rødeplass 22. april anno 1970. Personlig kan jeg ikke skjønne annet enn at det måtte bli Kautsky. For her er jo alt han drømte om: Lenins lære om staten satt ut av kraft, proletariatets diktatur skiftet ut med «hele folkets stat», og hans kjære mensjeviker endelig med makten. Tilmed sin kongstanke om ultraimperialismen om evig fred når imperialismen nådde fram til endelig oppdeling av verden (det Lenin kalte ultratøv), ville han finne levendegjort i den khrutsjovske «generallinje», supermaktsalliansen osv. Jo, såmenn, Kautsky ville hatt grunn til å juble. Og Lenin? Det er å frykte at han i forsamlingen på toppen av mausoleet den dagen ville gjenkjent en hel skokk av sine gamle erkefiender – revisjonister og sosialsjåvinister, ja, verre enda – sosialimperialister. Dette er grovt og brutalt sagt, men så er også supermaktsrevisjonismen, de nye tsarenes velde, i Sovjetunionen i dag ganske annerledes grove og brutale saker enn det Kautsky og konsorter syslet med i Den 2. internasjonale. Samme hvor stor pomp og prakt de utfolder på Den røde plass 22. april, kan de ikke skjule at det blir en Lenin-dag i skyggen av bajonetter. Tsjekkoslovakia under permanent okkupasjon for å «beskytte» landet mot dets eget folk. Og langs grensen til Folkerepublikken Kina en millionhær oppmarsjert, beredt for det samme militære vanvidd som de imperialistiske stormakter begikk da de invaderte den unge sovjetrepublikken. Slik er Bresjnev–Kosygin-klikkens «fredelige sameksistens» i praksis.
Men det fins også et annet Sovjetunionen, illegalt og under jorda, som forsvarer Lenins og Stalins store revolusjonære verk. Og vi skal la det komme til orde nå til slutt.
– Det viktigste resultat av Khrustsjov-Bresjnev-regimets femten år lange virksomhet er at det har skapt en herskende gruppe som representerer borgerskapets interesser og er grunnet på en sammensmelting av intelligentiaens øvre skikt og den intelligentia som har arvet sin stilling som toppfigurer innen partiet og statsorganene, som har skilt seg fra massene. Denne hovmodige gruppes medlemmer er blitt rike på arbeiderklassens kostnad, mens de hyklersk vil gi det skinn av at de kjemper for arbeiderklassens interesser. Men de som virkelig kjemper for arbeiderklassens sak har ingen trang til å nyte privilegier og luksus ved å utplyndre arbeiderne og bøndene. Det herskende overskiktet har for lenge siden opphørt å tjene folket. Det er blitt en svulst på folkets kropp og holder på å kvele folket
…. Den herskende revisjonistgruppen gjør alt for å overbevise arbeiderne om at arbeidernes interesser ligger utenfor politikken, at det viktigste for dem er personlig lykke og at politikk er bare noe som berører dem som sitter i toppen og ikke arbeiderne. Denne linje, kjent som Khrustsjov-Bresjnevs økonomisme, er et middel til å fornekte arbeiderklassens politiske rolle, et middel til å omsette gruppens politikk i praksis. En politikk som ikke har noe med proletarisk politikk å gjøre. Arbeiderklassen er en veldig revolusjonærkraft. Nettopp derfor fryktes den av Khrustsjov, Bresjnev og co. som har mistet de siste rester av proletarisk ånd, klassekarakter og internasjonalisme
…. Denne herskende klikk anstrenger seg for å skjule sine skitne handlinger for folket og søker å dekke dem med Lenins navn. I femten år har klikken søkt å spille på og tilsmusse Lenins navn. Det er fullstendig klart at denne herskende klikks linje ikke har det minste med leninismen å gjøre.
Disse ordene er hentet fra et flygeblad utgitt av «Stalingruppen», en av de mange illegale marxistisk-leninistiske motstandsgrupper mot Bresjnev-Kosygin-klikken i Sovjetunionen i dag. De er vår tids bolsjeviker, og blant dem ville Lenin følt seg hjemme, der ville han funnet sin ungdoms kamp igjen.