Pressemelding
Av Arbeidsutvalget i Marxist-leninistisk Front
Arbeidsutvalget i Marxist-leninistisk Front i NKP vil i anledning den såkalte «ikke-voldsavtalen» som er inngått mellom regjeringene i Sovjetunionen og Vest-Tyskland, uttale:
De herskende klasser i Sovjetunionen og Vest-Tyskland har inngått en såkalt «ikke-voldsavtale». Ifølge teksten som er offentliggjort, innebærer avtalen «en utvidelse av samarbeidet mellom dem, innbefattet økonomiske forbindelser, så vel som vitenskapelige, tekniske og kulturelle bånd». Både de vestlige imperialist-statene, med USA-imperialismen i spissen, og de revisjonistiske herskerklikker i endel øst-europeiske land har rost «ikke-voldsavtalen» i høye ordelag.
Ved å inngå slike avtaler med den vest-tyske overklassen om «normalisering» og «avspenning» har den revisjonistiske herskerklikken i Sovjetunionen i praksis fraveket de tidligere berettigete krav om et avmilitarisert, fredelig og demokratisk Tyskland på grunnlag av Potsdam-erklæringen. Nok en gang har de begått forræderi mot folket i Den Tyske Demokratiske Republikk og oppmuntret de vest-tyske revansjister, som slett ikke har oppgitt drømmen om å restaurere Hitler-Tysklands grenser og «gjenforene» Tyskland under USA-imperialismens kontroll.
Derfor er den såkalte «ikke-voldsavtalen» ikke noe «framskritt», men en trusel mot Europas folk. Ingen vil alvorlig tro at de herskende klasser i Sovjet og Vest-Tyskland kan «garantere freden i Europa» eller «reservasjonsløst respektere integriteten til alle stater i Europa», som det heter i avtalen.
Er det ikke nettopp de sosial-imperialistiske herskerne i Sovjetunionen som på brutalt vis intervenerte Tsjekkoslovakia og med bajonetters makt har befestet sitt økonomiske og politiske grep på landet. Har ikke NATO-staten Vest-Tyskland, som er USA-imperialismens fremste vasall i Vest-Europa, gjennom hele etterkrigstida drevet systematisk sabotasje, undergravingsvirksomhet og aggresjon mot DDR. Fra Bonn-regjeringas side er godkjennelsen av «ikke-voldsavtalen» bare et uttrykkf or en ny kontra-revolusjonær dobbelt-taktikk, som tar sikte på å gi revansjist-politikken et nytt skinn.
I siste rekke er «ikke-voldsavtalen» et uttrykk for det økte globale kontra-revolusjonære samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og USA-imperialismen, et nytt skritt for å opprettholde status quo og befeste imperialistenes og sosial-imperialistenes grep på verdens folk.
Et annet aktuelt eksempel på det kontra-revolusjonære fellesskap mellom herskerklassene i Sovjetunionen og USA er Sovjet-ledernes godkjennelse av den såkalte «Rodgers-planen» for Midt-Østen, som tar sikte på å undergrave de arabiske og palestinske folks rettferdige kamp mot imperialismen og dens redskap, sionismen. Dermed får USA-imperialistene og de russiske sosial-imperialister begge «ryggen fri» i Midt-Østen og Europa for å fortsette sin aggresjonspolitikk: USA i Vietnam, Kambodsja og andre land i Sørøst-Asia, mens Sovjet-lederne forbereder krigerske framstøt mot deres felles fiende, Folkerepublikken Kina, som er verdensrevolusjonens sikreste base.
Men, som Mao Tsetung påpeker:
Alle reaksjonære er papirtigre. I sin framtoning er de reaksjonære fryktinngytende, men i virkeligheten er de ikke så mektige. Sett over lang sikt er det ikke de reaksjonære, men folket som er virkelig maktfulle.
For Den Tyske Demokratiske Republikk innebærer Sovjet-ledernes kapitulasjon overfor de vest-tyske revansjister en alvorlig situasjon. Kampen for folkedemokrati som folket i DDR innledet etter seiren over Hitler-fascismen, ble forrådt av Sovjet-lederne og Ulbricht-ledelsen. Stilt overfor samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og Bonn-regjeringen sviktes også DDR's nasjonale interesser, i det de blir gjenstand for imperialistenes og sosial-imperialistenes hestehandel. Derfor er det en viktig erfaring for verdens folk at de aldri må legge sin sikkerhet i Sovjet-ledernes hender, men konsekvent mobilisere sine egne, uovervinnelige krefter til forsvar for nasjonal suverenitet.
Oslo, 31. august 1970.