Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.
Av Marie Brunstad Ekeberg, kommunestyrerepresentant for Rødt Lørenskog og medlem i landsstyret. Jobber i politiet som etterforsker innen arbeidslivskriminalitet.
Foto: E.V. / Unsplash
Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.
Jeg vil i denne teksten forklare hvordan politikerne over tid har styrt politiet til å overkontrollere minoriteter og hvordan minoriteter gradvis har fått svekket sin rettssikkerhet. Deretter vil jeg si noe om hvilken betydning den norske politiutdanningen har for å forebygge den type holdninger og maktbruk som førte til Georg Floyds død. Vi må begynne med den store endringen som nå pågår i norsk politi.
«Nærpoliti»
Nærpolitireformen, vedtatt av alle stortingspartier unntatt Senterpartiet i 2014, har blitt kritisert for å ikke ta hensyn til forskning eller faglige forankrede anbefalinger. Antall politidistrikt ble redusert fra 27 til 12 og 126 lensmannskontor ble lagt ned. Det ble lovet å styrke de gjenværende lensmannskontorene, men det har ikke skjedd. Politi-forskermiljøet i Norge har fulgt reformen tett. De sentrale funnene handler om at politiet har mista lokalkunnskap og den nære kontakten med folk. Terskelen for at politiet rykker ut har blitt høyere og utrykninger er oftere enn før forbundet med alvorlige eller skarpe situasjoner. Når politiet først kommer, har de våpen på hofta. Politiet har altså blitt sentralisert og militarisert.
I 2019 kom rapporten «Nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum» av Wathne, Talberg og Gundhus, hvor 3100 politiansatte deltok i en spørreundersøkelse. To tredjedeler av de spurte sa de hadde en dårlig følelse ved arbeidsdagens slutt, «fordi de ikke fikk tid eller hadde ressurser til å gjøre en så god jobb de ønsket». Rapporten viser også at stadig flere av politiets oppgaver privatiseres – «Over halvparten av de politiansatte er bekymret for at vekterbransjen etablerer seg på det som beveger seg over på politiets domene.» For eksempel i Asker og Bærum, hvor legevakten så seg nødt til å leie inn private vektere fordi politiets responstid etter reformen ble for dårlig ved behov for akutt hjelp. Den økende privatiseringen av politiets oppgaver, i tillegg til at politifolk ikke opplever å få gjort god nok jobb og at folk er misfornøyd med politiets tjenester, kan på sikt føre til en ond spiral hvor privat sikkerhet tar over stadig flere av politiets oppgaver. De som har penger, får råd til trygghet. Sentralisering, privatisering og militarisering av politiet er det motsatte av det politiet vi behøver. Vi behøver et nært og profesjonelt politi som blir styrt på en god måte. Et politi som ser sin egen samfunnsrolle, og nyanserer hva som er «kriminelt».
Politiske prioriteringer
Politiet har aldri blitt tildelt så mye penger som nå. Allikevel er det ikke nok ansatte til å håndtere alle voldtektssaker, seksuelle overgrep eller ettergå hvitsnippforbrytere. Det er et uforsvarlig lavt antall politipatruljer i det vidstrakte land. I flere store byer kan det tidvis kun være én tilgjengelig politipatrulje på jobb.
For å endre på dette trengs det politisk vilje. Politikerne har skjevfordelt politiets ressurser i over 15 år og styrt politiet mot håndhevelse av Norges grenser, utlendingsloven og flyktningstrømmen. Politiets utlendingsenhet (PU) ble opprettet i 2004 for å registrere asylsøkere, etterforske for å avklare identitet, uttransportering av personer uten lovlig opphold og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum.
I 2016 hadde PU på det meste 936 stillinger og fikk tildelt 651 millioner kroner, i tillegg til 121 millioner, øremerket i justisbudsjettet, til arbeidet med retur av asylsøkere. Økokrim mottok samme år 148 millioner og har med sine 147 stillinger måtte droppe saker som var under etterforskning etter budsjettkutt. Til sammenligning fikk Troms politidistrikt dette året tildelt 256 millioner kroner. PU har nedbemannet fra toppårene, men fått opprettholdt en høy tildeling selv om flyktningstrømmen i flere av disse årene nærmest har vært ikke-eksisterende. 30. april 2020 hadde PU 544 ansatte, Kripos 598 og Økokrim 161. Disse prioriteringene betyr i praksis at det er viktigere for politikerne å håndheve utlendingsloven, enn å oppklare grove alvorlige lovbrudd.
Tvangsretur
Hovedargumentet for den strenge utlendingsforvaltningen er å beskytte asylinstituttet, og forhindre at grunnløse asylsøkere kommer til Norge. Det ble slått fast at rask retur, spesielt av straffedømte, hadde en stor samfunnsøkonomisk effekt.
Politiet har strevet for å imøtekomme politikernes måltall for tvangsretur som inntil nylig økte år for år. Den sterke måltallstyringa førte til en markant økning i uttransporteringer for å få opp antallet, og tillitsvalgt i PU ga i 2015 beskjed til justisministeren om at de politiske styringene gjorde det enklere å sende ut barnefamilier enn kriminelle. Også oslopolitiet sendte et oppsiktsvekkende brev i 2016 til Likestillings- og diskrimineringsombudet hvor de uttrykker bekymring over de omfattende utlendingskontrollene i sentrum av byen, som gjennomføres for å finne folk som kan uttransporteres. Videre ble det trukket frem at såkalt etnisk profilering er ødeleggende for tillit, og kan bidra til at politiet mister verdifull informasjon og i ytterste konsekvens motvirke forebygging av voldelig ekstremisme.
Kikker vi nærmere på tallene for hvem som blir uttransportert, er de straffedømte i mindretall hvert eneste år.
– 2017: Antall uttransporterte 5500 hvorav 2100 var ilagt en straffereaksjon.
– 2018: Antall uttransporterte 5000 hvorav 1750 var ilagt en straffereaksjon.
– 2019: Antall uttransporterte var 2700 hvorav 950 var ilagt en straffereaksjon.
Det rådende politiske flertallet har sørget for at regelverket stadig er endret for å kunne uttransporterte flest mulig. I 2013 kom justisdepartementet med et rundskriv for å «justere praksis slik at utlendingsmyndigheten alltid vurderer om det skal opprettes utvisningssak og fattes vedtak ovenfor en utlending som straffes for naskeri og tyveri av mindre verdi». Nå kan folk utvises fordi de har stjålet en sjokolade til tolv kroner, eller brukte klær fra en container. Dette rammer folk som har lite ressurser. En slik instruks er kanskje egnet for Fremskrittspartiets skryteliste over gjennomslag i regjering, men ikke for å ivareta menneskelige hensyn.
I Utlendingsloven § 122 står det om vilkårene for utvisning, at det må foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det er en strukturell brist i måten myndighetene behandler folk som har opphav fra andre land på. Er det slik utlendingsloven er ment å fungere?
Fra over Atlanteren har kravet «defund the police» vokst frem i takt med at folk har tatt til gatene for å protestere mot politivold. Oversatt til en norsk kontekst, kunne kravet lyde «legg ned Politiets Utlendingsehet». En særorgansutredning som har vurdert om det skal gjennomføres en ny reform i politiet, konkluderer med at PU kan legges ned. De peker på at ressursene til PU vil bli bedre benyttet av lokale politimestere som må prioritere sine ressurser fornuftig med hensyn til hvem som skal uttransporteres, og måle dette opp mot alle primæroppgavene et politidistrikt må løse. Det er lite konflikt i det norske samfunnet sammenlignet med andre land som har større forskjeller mellom folk. Men snakker man med marginaliserte grupper så kommer historiene om politiets diskriminering og politivold. Det er de marginaliserte gruppene som utsettes for politiets jernneve.
Krimmigrasjon
Johansen, Ugelvik og Aas har skrevet boken Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Begrepet «krimmigrasjon» handler om hvordan utlendingskontrollen og kriminalitetskontrollen blandes sammen, og legger premisser for hvordan folk som rammes av dette behandles av myndighetene. Boka viser hvordan noen folk risikerer å bli kriminalisert bare ved å passere en grense. Hvordan lover og samfunnsendringer spiller sammen for å skape aksept for behandling og disiplinering av det boken kaller for «de fremmede» som er samlebetegnelse for personer uten statsborgerskap, som oppholder seg innenfor for den norske stats territorium.
Thomas Ugelvik professor i kriminologi ved UIO beskriver krimmigrasjon slik:
Trandum er ikke et fengsel, men institusjonen har i senere år på flere måter endret rutiner, utforming og karakter for å likne fengslene. Dermed er Trandum et konkret eksempel på en utvikling som gjerne beskrives med begrepet krimmigrasjon. Meningen med begrepet er å gripe hvordan to atskilte kontrollsfærer – utlendingskontroll/grensekontroll på den ene siden og kriminalitetskontroll på den andre – nærmer seg og påvirker hverandre. Politiet bruker flere ressurser på ren territorie- og migrasjonskontroll, samtidig som grensekontrollørene blir mer og mer politiaktige. Krimmigrasjonsbegrepet peker på nye hybride former for myndighetsaktivitet.
Gradvis så har det å forflytte seg mellom land blitt kriminalisert for enkelte mennesker, mens andre kan dra hvor de vil, når de vil. Og gradvis har det blitt en stor del av politiets hverdag og ressursbruk.
I en nylig antatt artikkel i Tidsskrift for nordisk politiforskning «Den gode fange» av Hammer, Gundhus og Sveaas, framkommer en uformell forventning til at politiet skal kontrollere folk med mørk hudfarge i aktiv søken etter folk som kan tvangsreturneres. Selv om hudfarge ikke brukes alene, men sammen med andre kjennetegn som politiet forbinder med kriminalitet, er dette en sentral markør for politiet. Det politisk styrte arbeidet setter stigmatisering av mennesker med mørkere hudfarge og opphav fra andre land i system, og dette er ikke det norske politiet verdig.
Gundhus, Hammer og Solhjell skriver i Klassekampen om forskjellen på at politiet prater med eller kontrollerer personer i det offentlige rom.
Ungdom har over lengre tid gitt tilbakemelding til politiet om hyppige kontroller og urettferdig politi. I en studie av Randi Solhjells med flere fra 2018 studie trekker ungdommene fram fem ulike grunner til at de blir plukket ut for politikontroll: klesdrakt, etnisitet, nabolag, stå sammen med andre i en gruppe og at de er gutter. Interessant nok er dette markører som også har kommet fram i intervjuene og observasjonene til Danel Hammer når det gjelder hvorfor politiet ut fra sin magefølelse stanser og kontrollerer noen de mener kan være utenlandske borgere. Tegn som indikerer at noe kriminelt er på gang er formålsløs atferd, bestemte klær og rekvisitter og at man er mann. I tillegg er kroppslige kjennetegn som hudfarge, kroppsbygning og ansiktsform, brukt som grunnlag for utlendingskontroll (paragraf 21).
Videre skriver de:
Skal man gjøre noe med politiets diskriminering og skjønnsutøvelse, vil det lettere kunne påvirkes gjennom omlegging av praksis og kunnskap om yrkesetikk, enn gjennom mer kontroll og regler. Øvelser som et rettferdig politi og det å ta på alvor klager fra publikum blir derfor viktig for at ikke gapet mellom idealer og praksis skal bli for stort.
Gundhus, Hammer og Solhjell peker på kunnskap og opplæring som en viktig faktor for å unngå diskriminering.
God skole = gode politifolk
Landets mest fornøyde studenter, ifølge studiebarometeret var i 2020 studenter på Politihøyskolen (PHS). En treårig høyskole for utdanning av den norske politigeneralisten. Politistudentenes personlige skikkethet vurderes kontinuerlig. Studentene lærer om bakenforliggende årsaker for kriminalitet, lærer å behandle folk med respekt uavhengig av sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Kunnskap og opplæring er et sentralt tema knyttet til Georgs Floyds død, og det amerikanske politiets (manglende) kunnskap om arrestasjonsteknikk.
I 2006 skjedde det en tilsvarende hendelse i Trondheim når Eugene Obiora døde som følge av politiets maktbruk under en pågripelse. Saken førte til en offentlig diskusjon om rasisme i politiet, og medførte endringer i hva som er lovlig og akseptabel bruk av fysisk makt. Tall fra 2010 viser at bruk av halsgrep av politiet har gått kraftig ned i kjølvannet av Obiora-saken. Samtidig viser denne grafen at det tar tid og krever grundig skolering til for å flate ut kurven for politiets bruk av halsgrep og mageleie.
Da jeg gikk på PHS fra 2011 til 2014 lærte jeg om Obiora-saken i arrestasjonsteknikk-timene. Alle studentene måtte selv erfare hvor raskt man mistet pusten ved mageleie når man er stresset og andpusten. Det er klar sammenheng mellom opplæring og maktbruk.
Tilbake til primæroppgavene
Det er et stort behov for en sosialistisk og human justispolitikk. I teksten min har jeg pekt på flere politiske prioriteringer som burde endres for å oppnå dette, som samtidig sørger for likhet for loven og mindre klassejustis. Politiet må tilbake til sine kjerneoppgaver som er kriminalitetsbekjempelse. ikke utlendingskontroll. Vi må få slutt på krimmigrasjon, og endre måten norske myndigheter behandler folk på flukt på. Avskaffer vi måltall-styringa for uttransporter minskes behovet for kontroll av folk. Ikke minst må det være rom for at politifolk kan si fra, og varsle dersom noe er galt. Vi må verne om Politihøgskolen, og deres rolle i å forme fremtidens politi. Politiet skal ha folkelig forankring, et politi av folket, for folket.
Kilder:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-42-2004-2005-/id199239/
https://sosiologen.no/essay/samtidsdiagnose/diagnose-grensesosiologi/
https://www.oslomet.no/om/nyheter/naerpolitireformrapport
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://www.tv2.no/a/11562258/?fbclid=IwAR0T103E01pzl1hkp3qWC3YAG3qxVl8rGnhePmAr9hP3mysyhUFZ1BY-kWs
https://www.politiforum.no/forskning-hakon-skulstad-nyhet/tre-av-fire-politifolk-sier-ressursmangel-gar-ut-over-oppgavelosningen/151642
https://www.politiforum.no/asker-og-baerum-beredskap-legevakt/legevakten-leier-inn-vektere—mener-reponstiden-til-politiet-er-for-darlig/140340?fbclid=IwAR3n33wdSHVtY1gw-gptQGGZ6il69K1hAZRfNdOnnUskzEmOkZqJerD4WjQ
https://phs.brage.unit.no/phs-xmlui/bitstream/handle/11250/175066/Politiets%20bruk%20av%20fysisk%20makt%20.pdf?sequence=1&isAllowed=y