Planøkonomi og kompromisser
Av Diethard Möller
Diethard Möller er formann i Kommunistischen Parteis Deutschlands. Artikkelen er siste del av en tale han holdt om «Sosialismens utvikling og revisjonistisk utarting» i Toronto i år i anledning av 25-årsjubileet til Kanadas kommunistiske parti m-l Den er oversatt av Jan R. Steinholt fra Roter Morgen nr 11 og 12, 1995
Sosialismen er det første skrittet henimot kommunismen. Sosialismen er et stort skritt, et stort framskritt i sammenlikning med kapitalismen. Men vi kan ikke nå kommunismen i ett steg. Derfor er vi nødt til å gjøre kompromisser.
Når vi snakker om sosialismen, må vi være oss bevisst at sosialismen ikke er vårt endelige mål. Sosialismen er et overgangssamfunn. Rester fra det gamle samfunnet finnes også i dette samfunnet. Det betyr at sosialismen ikke kan være et samfunn med uforanderlige regler, med fastlåste forhold mellom klasser og sjikt; snarere tvert imot er sosialismen et samfunn preget av stadige kamper og uavlatelig utvikling. I motsatt fall vil den stagnere og til slutt utarte.
Ett eksempel: Som kommunister proklamerer vi full kvinnefrigjøring. Under sosialismen vil vi som et første skritt garantere kvinnefrigjøring gjennom lovverket og følge dette opp ved hjelp av den sosialistiske staten. Likevel fører dette ikke i virkeligheten til full kvinnefrigjøring, ettersom tilbakeliggende tradisjoner, kulturelle aspekter og overlevninger fra det gamle samfunnet eksisterer som hindringer for ei fullstendig realisering av frigjøringa.
Statseiendom og kompromisser
Slik forholder det seg også med den sosialistiske økonomien. De første skritta er kompromisser. Marx mente at statlig eiendomsrett til produksjonsmidlene ikke var den beste formen for samfunnsmessig eiendom, men et nødvendig første skritt for å ekspropriere ekspropriatørene (Einteignung der Einteigner). Statseiendom stiller arbeiderne og samfunnet overfor den første oppgaven med å sikre full kontroll over økonomien og å utnytte produksjonsmidlene i samsvar med samfunnets og innbyggernes behov. Men det betyr likevel at samfunnet ikke har fullstendig kontroll. Statseiendom innebærer i seg sjøl at det finnes motsetninger innafor samfunnet og at et klasseinstrument, staten, er nødvendig for å gjøre slutt på disse motsigelsene.
Denne perioden er nødvendig. Man kan ikke bare bestemme seg for å hoppe bukk over den. Man må skape de materielle, kulturelle og ideologiske forutsetningene for å skride kontinuerlig framover mot kommunismen. I den sosialistiske økonomien brukes fortsatt penger som middel for utveksling av produkter og verdiloven er stadig virksom.
Stalin gjorde de første forsøkene på å analysere dette i sitt skrift Sosialismens økonomiske problemer. Hans undersøkelser var et stort framskritt for den marxist-leninistiske vitenskapen, men til tross for dette fantes det hull og mangel på sammenheng i hans analyse.
Hva sa Stalin?
Det finnes en statlig sektor. I denne statssektoren blir produksjonen uttrykkelig planlagt ut fra samfunnets behov. Produktbyttet mellom statsforetakene blir regulert av planen. Men i realiteten ble den satt ut i livet ved hjelp av formidling av penger, kreditt osv. Stalin sa at pengene ikke lenger var en målestokk for produktutveksling og at verdiloven ikke var regulator av produktutvekslinga, men at de bare var et middel til å finne ut av hvilke fabrikker som arbeidet effektivt og hvilke som ikke gjorde det. Når produkter blir solgt til arbeiderne, er de varer og verdiloven trer i kraft. Det betyr at arbeiderne ikke kan fastsette priser og lønninger ut fra sine ønsker, men bare i overensstemmelse med verdiloven.
Verdiloven under sosialismen
Det fins en annen sektor i økonomien: den kooperative jordbruksøkonomien. Den er en form for samfunnsmessig eiendom, men ikke statseiendom. Den er begrensa, ettersom den ikke er hele samfunnets eiendom, men gruppeeiendom. Innafor denne sektoren og mellom denne sektoren og den statlige sektor er verdiloven virksom. Det foregår en utveksling av varer, ikke bare av produkter. Stalin sa: I denne sektoren er pengene ikke bare en målestokk for produktutvekslinga, men også virkelig betaling for varer.
Når det gjelder handel med utlandet er verdiloven alltid virksom. Det foregår et varebytte, ikke bare et produktbytte. Utenrikshandelen blir regulert av statsplanen, men f.eks. prisene kan bare fastsettes i samsvar med verdiloven og i forhold til prisene på verdensmarkedet. I motsatt fall blir utenrikshandel en umulighet eller den vil skade den sosialistiske økonomien. I det store og hele deler vi Stalins analyse av den sosialistiske økonomien. Men på ett punkt tror vi at han og med ham alle marxist-leninister, oss sjøl iberegnet, undervurderte verdiloven og dermed også de økonomiske og sosiale motsetningene under sosialismen.
Stalin mente at verdiloven og pengene innafor statssektoren bare var midler til å overvåke fabrikkenes effektivitet. Det er ikke fullt ut riktig. Hvis man trenger penger, hvis det er slik at verdiloven gjelder, da må man vedgå at planen ikke regulerer alt. Det betyr at man benytter gamle kapitalistiske metoder for å kontrollere produksjonen. Og det kan i sin tur føre til at den sosialistiske økonomien utvikler seg langs feil spor. La oss bruke et bilde:
Hvis vi tenker oss at alle lommene i klærne våre er enkeltstående fabrikker som alle tilhører den samme eieren, den sosialistiske staten, så er det jo ikke nødvendig å betale seg sjøl hvis alt faktisk tilhører samme eier, når man flytter noe over fra ei av lommene til en annen.
Som eier av statsfabrikkene har imidlertid den sosialistiske staten betalt seg sjøl hvis den sjøl har levert noe fra en fabrikk til en annen fabrikk. Dette viser at den faktisk bare eide fabrikkene i juridisk forstand, men uten at den ennå hadde full råderett over dem.
Derfor tvinges den til å sette inn kontrollinstrumenter fra den gamle kapitalistiske ordning overfor fabrikkdirektørene i tillegg til sosialistiske kontrollinstrumenter som plan og arbeiderkontroll.
I det kommunistiske samfunnet eksisterer ikke lenger verdiloven. I dette samfunnet blir den økonomiske effektiviteten overvåket gjennom «tidsøkonomien», som Marx sa. Det betyr at samfunnet bevisst velger om et produkt er nødvendig eller ikke, og om det er riktig å anvende tid til framstilling av produktet eller ikke. Penger er som kjent bare et uttrykk for den nødvendige arbeidstida som går med til framstillinga av en vare. Under kapitalismen er dette forholdet skjult ved hjelp av pengene. Pengene er en gud som troner over den faktiske levende arbeidskrafta, arbeiderklassen. Under kommunismen trengs de ikke lenger. Ved hjelp av tidsmålestokken blir samfunnet i stand til å kontrollere alle sine arbeidskraftkrevende oppgaver bevisst og umiddelbart.
Hvis vi under sosialismen fortsatt benytter oss av penger som ledd i organiseringa, endog for å virkeliggjøre produktutvekslinga mellom statsbedrifter som formelt tilhører samme eier, framstår dette som mer enn bare et middel til effektivitetskontroll. Det innebærer at pengene har en viss innflytelse på produktutvekslinga. Og det gjør det mulig å sette gjennom individuelle interesser på bekostning av samfunnets. Denne begrensa innflytelsen til pengene og verdiloven er for samfunnet et nødvendig kompromiss. Man kan ikke bare bestemme seg for å springe over denne perioden, den kan bare overvinnes gjennom utvikling av samfunnets materielle basis og de politiske og sosiale forholdene innafor samfunnet.
Statsplanens begrensninger
La oss ta et eksempel: Fra sosialismens begynnelse fantes det innafor visse grenser korrupsjon, bedrageri mot staten gjennom direktørene i statsbedrifter, ressursødsling osv. Og for å overvinne dette er ikke viljen tilstrekkelig, ettersom samfunnet ikke har fullstendig kontroll over økonomien. Statseiendom er et nødvendig, men bare begrenset forsøk fra samfunnet sin side på å sikre kontroll over økonomien. Når statsplanen for eksempel påla en fabrikk å levere 10.000 par sko til organisasjonen for statshandel, var det noen fabrikker som leverte 10.000 par sko av dårlig kvalitet. Likevel var planen oppfylt eller overoppfylt. Og direktørene fikk sine penger og sin bonus. Slik forsøkte noen direktører å snyte staten ved at de oppfylte planen på formelt vis. De hadde sine egne interesser og arbeidet ikke entydig ut fra samfunnets behov og i arbeiderklassens interesse. Statseiendommens begrensninger, den statlige planøkonomien, ga dem spillerom til å jobbe for egne interesser. Og dette viser at verdiloven var virksom ut over det å være kontrollmekanisme for fabrikkenes effektivitet. Den var et nødvendig redskap for kontroll av forholdet mellom statsfabrikkene og av fabrikkenes effektivitet, fordi dette ikke fullt ut lot seg gjøre med statsplanen som instrument.
Marxist-leninistene og arbeiderne sloss hele tida mot den slags foreteelser. Det var bra og nødvendig. I den første perioden med sosialistisk oppbygging hadde ikke begrensningene i den sosialistiske statseiendommen og den statlige planøkonomien så stor innvirkning på økonomien. Gjennom den hurtige utviklinga av økonomien og den stadige nivåforbedringa av den sosialistiske staten slik som utdanninga av en ny generasjon av direktører, ingeniører, fagarbeidere osv., kunne samfunnet oppnå mer og mer kontroll over økonomien. Men etterhvert som den sosialistiske økonomien nådde et mer komplekst nivå, fikk individer som ville tjene egne interesser, på tvers av interessene til samfunnet og arbeiderklassen, mer spillerom. Ettersom man holdt fast ved de gamle metodene for økonomisk ledelse fra den første perioden med sosialistisk oppbygging, mistet samfunnet stadig mer kontrollen over økonomien. Et nytt sjikt og til slutt en ny klasse kunne vokse fram innafor ramma av det sosialistiske samfunnet. Vi tror dette var det materielle grunnlaget for revisjonismen. Revisjonismen var ikke i hovedsak et spørsmål om feilaktige ideer eller om en feilaktig politikk, men snarere en følge av den sosialistiske økonomiens materielle utvikling. Denne utviklinga kom til uttrykk i politikken og i ideologien. Imidlertid var ideologien og politikken ikke årsaken til utartinga; de virkelige årsakene finner man i samfunnets materielle basis aleine.
Nye former for sosialistisk styring
På dette stadiet gjorde utviklinga av de sosialistiske produktivkreftene og utviklinga av arbeiderklassen, som en betydningsfull del av disse produktivkreftene, det nødvendig å finne nye former for ledelse av økonomien og av samfunnet. Et hovedpunkt var å finne nye muligheter for sterkere deltakelse fra arbeiderklassen når det gjaldt alle avgjørelser som hadde å gjøre med økonomien, staten osv. De gamle formene var ikke lenger tilstrekkelige. F.eks var det ikke tilstrekkelig at plandiskusjonene med arbeiderne bare foregikk på lokalt fabrikksnivå, der man diskuterte hvor mye de kunne produsere, hvordan ressurser kunne utnyttes bedre osv. Det var nødvendig, men det var ikke nok. Det nye økonomiske utviklingsnivået krevde at den samla arbeiderklassen ble trukket stadig mer inn i plandiskusjonen på fullt samfunssmessig nivå, slik som diskusjonen omkring hovedretninga for den økonomiske utviklinga og de samfunnsmessige behovene («Bør vi satse på utvikling av atomenergi eller andre energiressurser?», «Bør vi satse på jernbane, busser eller biler, og i hvilket omfang?», «I hvilken retning bør vi utvikle de sosiale forholdene innafor fabrikkene?», «Hvordan vil vi innrette og utvikle lønnssystemet?» osv osv). Likedan var det nå nødvendig at arbeiderklassen fikk større og større rett til å kontrollere administrasjonen av fabrikkene. Disse eller enda mer vidtgående tiltak kunne ha snevret inn manøvreringsrommet for individer som handlet imot arbeiderklassens interesser og som forsøkte å skaffe seg stadig mer kontroll over den økonomiske og politiske prosessen, til gunst for sine egne interesser. Likedan trengte arbeiderklassen stadig flere politiske rettigheter når det gjaldt å kontrollere og øve innflytelse på den sosialistiske staten.
Kamp mot symptomene, ikke årsakene
Men marxist-leninistene erkjente åpenbart ikke disse nødvendighetene. De kjempet imot symptomene på denne utartinga, men hovedsaklig på et moralsk og politisk plan, uten at de klart erkjente deres materielle opphav. Men med viljen aleine kan man ikke bekjempe bakstreverske elementer og utarting. La oss se på Malenkovs beretning til den 19. partikongressen til SUKPb. Han griper klart og tydelig fatt i alle symptomene på utartinga og oppfordrer alle revolusjonære krefter om å slåss mot disse foreteelsene. Men hans erklæringer og oppfordringer forblir på det moralske plan. Han fordømmer de «antisosialistiske elementene», «partifiendene» osv. Det var bra, men det var ikke nok. Som kommunist må man søke de sosiale forholdene som kunne frambringe denslags utarta elementer, og man må forandre disse sosiale forholdene. Til det har man bruk for bevissthet og kommunistisk moral, men like påkrevd er en klar analyse av de samfunnsmessige forholdene og hvordan de utvikler seg i det sosialistiske samfunnet. Uten det siste fører moral og «bevissthet» inn i ei blindgate.
Slik kunne den nye klassen forme seg, gripe makta og oppnå kontroll over staten og økonomien. Denne klassen «reformerte» sosialismen på demagogisk vis og ga mer makt til fabrikkdirektørene. Det var et svar på de samfunnsmessige problemene, framfor alt et galt svar, en løsning i feil retning. I løpet av denne prosessen mistet arbeiderklassen makta si og et nytt overgangssamfunn tok form: Et kvasisosialistisk samfunn som utvikla seg i åpent kapitalistisk retning. Alle revisjonistenes «reformer» kunne aldri løse problemene innafor dette samfunnet. Samfunnet var en bastard av gamle former for planøkonomi kombinert med nye former for større individuelle rettigheter for direktørene. Dette førte til stagnasjon, byråkrati, korrupsjon osv. Dette systemet var ute av stand til å løse sine problemer fordi det ikke kunne la arbeiderklassen få den ledende rolla, hvilket ville vært nødvendig for ei framskrittsvennlig samfunnsutvikling. Men dette ville ikke tjene interessene til den faktisk herskende klassen, de revisjonistiske direktørene og byråkratene. Denne nye herskerklassen var ikke og ville aldri ikke på noe tidspunkt i utviklinga vært i en situasjon der de kunne virket for framskrittet. Deres egne klasseinteresser gjorde det umulig. Derfor var og er revisjonistiske samfunnsystemer aldri i stand til å spille noen progressiv rolle. De økonomiske, materielle lovmessighetene tillater det ikke. Til sjuende og sist må og vil alle slike samfunn bryte sammen og forvandle seg til samfunn av kapitalistisk type.
Realisme – for ny mobilisering til kamp for sosialismen
For oss er dette svært viktig, ettersom en del gamle revisjonister i dag prøver å gi seg sjøl et framskrittsvennlig utseende. Og enda mer betydningsfullt er det for oss å ha ei klar analyse av lovmessighetene i det sosialistiske samfunnet, for at vi skal kunne vise arbeiderklassen og alle progressive krefter en realistisk vei til opprettelsen av et nytt, sosialistisk samfunn – sånn at de og vi ikke har illusjoner om den vanskelige prosessen med å omforme sosialismen til kommunisme. Bare dersom vi innehar en realistisk analyse av sosialismen og erfaringene fra de foregående tiåra, vil vi bli respektert av arbeiderne og de framskrittsvennlige kreftene, og bare da vil de være rede til å kjempe for et nytt perspektiv.