Penga eller livet!

Av Jorun Gulbrandsen

2017-01

Da vi var barn, lekte vi at vi var røvere. Vi hoppa fram med en kruttlappistol og ropte til våre fiender: «Penga eller livet!» Fiendene skulle velge om de ville beholde pengene sine, eller om de satte mest pris på livet sitt. I dag er det ikke lenger en lek. «Myndighetene velger pengene framfor livet». Det er jordmor Eli Aaby som kommer med denne alvorlige påstanden. Hun trekker fram transportfødslene, en barselomsorg i krise og et kvinnefiendtlig finansieringssystem.

Jorun Gullbrandsen er medlem av Rødts kvinne­utvalg
Eli Aaby har arbeidet som jordmor på Akershus unive­rsitets­sykehus, A-hus, i 21 år, og før ­det som­ sjukepleier. Hun er medlem av Jordmorforbundet i Norsk Sykepleierforbund, er tillitsvalgt for medlemmene på fødeavdeling, barsel og poliklinikk på A-hus, sitter i styret i Jordmorforbundet i Oslo/Akershus, er med i redaksjonsutvalget i bladet Jordmora og medlem av Kvinnefronten og Rødt.
Foto: Valentina Yachichurova
Jorun: Eli, myndighetene ser at fødslene under transport øker raskt. Det er 500 i året nå. Likevel ønsker de å legge ned enda flere fødeavdelinger. Det er kanskje ingen grenser for hvor hensynsløse de kan være mot barnet og mora?

Eli: En transportfødsel kan sjølsagt være risikabelt for både mor og barn. Det kan gå bra, men det trenger ikke gjøre det. Overlege Bjørn Gunnarson har skrevet en forskningsrapport om transportfødsler hvor en av konklusjonene er at det er dobbelt så stor risiko for at barnet dør i forbindelse med fødselen ved transportfødsler.

Kommunen skal ha følgetjeneste når det er mer enn en og en halv times kjøring til fødestedet. Da skal jordmor være med. Hvis kommunen bare har en 50 prosents stilling for jordmor, kan hele arbeidstida hennes den uka gå med til følgetjenesten. Samtidig har hun sannsynligvis avtaler om svangerskapsoppfølging og hjemmebesøk samme uke. Det er bare 20 prosent av kommunene som har følgetjeneste. Det er ansatt for få jordmødre i kommunene. Det mangler ett tusen.

Jorun: Å føde i sjukebil eller i drosje eller i privatbil som mannen kjører, i all slags vær og føre, – jeg leser at 1 av 60 fødende kvinner i Finnmakt føder under transport. Men myndighetene sier at det ikke er høy nok kvalitet på de lokale sjukehusene og fødestuene og at sentralisering vil gjøre fødslene tryggere. Er det riktig?

To typer trygghet

Eli: Hva er «tryggere»? Det er to typer trygghet som kvinner vil ha når det gjelder fødselsomsorg. Den ene er tryggheten ved nærhet til sjukehuset og personalet, og nærheten til hjemmet. De som bor nær de store sjukehusa, har ikke nødvendigvis den typen nærhet til sjukehuset. Den andre formen for trygghet er å ha tilgjengelig alt teknisk utstyr og ekspertise.

Det virker som om de to typene trygghet utelukker hverandre, men i stedet bør de fungere godt sammen. Myndighetene tenker ikke slik. De tenker at sjukehuset skal lønne seg. Økonomien skal gå foran.

Sentralisering kan gjøre de kompliserte fødslene tryggere, men ikke de normale. Det positive med fødestuer, er at den fødende og jordmora kjenner hverandre godt. Det er lite komplikasjoner, fordi det er nøye utvelgelse av hvem som kan føde der og fordi det gjøres færre inngrep i fødslene. Lege og jordmor, sammen med den gravide, avgjør fødested på forhånd. Mange fødestuer og fødeavdelinger skulle ikke vært lagt ned. De fleste av dem som er opprettholdt, er blitt det fordi veien til et sjukehus er vanskelig og lang. Ingen ønsker å føde i en bil.

Ved mistanke om en vanskelig fødsel, reiser mora i god tid til et sjukehus. Eller de må sendes videre hvis noe skjer under fødselen.

Det er noen få fødestuer igjen. Det er krevende å jobbe der, fordi jordmora må være tilgjengelig bestandig.

Jorun: I flere år har det vært aksjoner der befolkninga forsvarer fødeavdelinger og lokalsjukehus mot nedleggelse. Kampen er høyaktuell.

Eli: Ei fødeavdeling er ei avdeling på et sjukehus. Det er krav om at fødeavdelinga skal ha gynekolog som kan tilkalles og anestesilege og gi mulighet for keisersnitt hele døgnet Befolkninga vil ha akuttberedskapen, nemlig kirurgi og anestesi. Når myndighetene vil ta bort akuttberedskapen, blir også fødeavdelinga lagt ned.

Jorun: I byer som Oslo er det vel ikke transportfødsler, det er så kort vei overalt?

Eli: Jo. Det er i landsdeler med lange avstander og i Oslo og Akershus det er flest slike. Kvinnene skal dusje først, si ifra til barnevakta som må komme, og fødselen tok jo ganske lang tid forrige gang og da gjør den vel den nå også … det er den ene grunnen. Den andre grunnen er at det sitter jordmødre på fødeavdelingene som sier til kvinnene når de ringer: – Vent hjemme litt til. For vi har det så travelt! De har ikke plass til flere på fødeavdelinga og alle jordmødrene er opptatt. Så vi sier: – Vent litt til. Du har ikke tette nok rier. Vannet har jo ikke gått. Vent litt til.

I avisene har det vært historier om folk som har fått vite at de har fødeplass på Ullevål, og fødselen har begynt, men nei, de skal til Bærum sykehus, far kjører videre, men så veit de ikke hvor sjukehuset er …

Jorun: Er det en løsning å føde hjemme?

Eli: Før var det viktig å få fødslene ut av hjemmene, fordi det ville bli tryggere for mor og barn og lavere dødelighet. Nå er jo boligstandarden bedre, det er bedre helse og hygiene. For de friske som ønsker det, er det tryggere å føde hjemme med jordmor. Det bør være to jordmødre med på hjemmefødsel, mener jeg. De nyeste faglige retningslinjene for valg av fødested i Storbritannia, er at friske kvinner som ønsker det, anbefales å føde hjemme.

Hvor er barseltida?

Jorun: For et år sida sto det en kronikk på NRK sitt nettsted, skrevet av lege Gro Nylander og Advokat Helga Aune. De sa blant annet: «Staten svikter norske kvinner og bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor etter fødselen. Lik behandling av ulike situasjoner er diskriminering.» … «I følge EUs barseldirektiv, som også gjelder for Norge via EØS-avtalen og EU-domstolens praksis, skal en egen barselpermisjon ivareta særlige behov hos moren og spedbarnet. Den kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen.» … «En rettslig usynlig barselfase er i strid med de EØS-rettslige reglene som Norge har forpliktet seg til å følge.» … «For å rette opp dette må Norge innføre 14 ukers barselpermisjon for kvinnen som har født, før foreldrepermisjonen som skal deles mellom mor og far starter.».
 
Da ble det en del kommentarer, etter hvert mest fra menn. Her ble forslaget om 14 uker sterkt avvist, fordi det var diskriminering av menn: «Det er altså ingenting som skulle tilsi at fødende kvinner har et berettiget behov for 14 øremerkede permisjonsuker i forbindelse med barsel, og innføringen av en slik ordning ville selvsagt vært kjønnsdiskriminerende mot menn som har et langt større udekket behov for vern.» Menn trengte mer vern fordi de har flere problemer i livet enn kvinner. Jeg tror det finnes større pengekasser å ta av enn kvinnens, for å hjelpe menn. Hun bør i hvert fall slippe å være angrepsmål for menn som synes de får for lite her i livet.

Eli: Danmark innførte de 14 ukene med barselpermisjon i 2013.

Jorun: Og tittelen på damenes kronikk var: Ta barseltida tilbake!

Eli: Bra parole 8. mars!

Helvetesuka

Jorun: Vi hører og leser stadig at kvinner uttrykker ros og kjærlig takk til jordmødrene som hjalp dem å føde. Men tida etterpå er det verre med. Hvorfor vil sjukehusene kaste ut barnet og moren til barnet bare 24 timer etter fødselen, når de veit det er kan være skadelig – for barnet? Hvorfor har svangerskapspermisjonen til kvinner bytta navn til familiepermisjon? Forresten, det finnes oppmerksomhet i den offentlige diskusjonen, men den handler om pappa.
 
Eli, jeg kjenner unge kvinner som er på sjukehuset i en dag eller to etter en fødsel, og som tror at det er normalt og at det skal være sånn? De har ikke vært på barselavdeling og lært det de burde, de har væt på «barselhotell» aleine eller sammen med mannen. Hva skjer?

Eli: Sjukehusa vil ikke ha barna og kvinnene. De har kampanjer. De vil at de som har født før og har fått i gang amminga, skal reise hjem etter 24 timer. «Fødsler er ingen sjukdom», blir det sagt. Nei, det er ingen sjukdom, men en fødsel er en veldig spesiell situasjon i livet. Kvinnen har vært gravid, har født et barn, et nytt menneske er laget, hun trenger mye støtte og hjelp. Når det er sagt: en del kvinner vil også sjøl reise tidlig hjem. Det er klart de kan det og at forholda må legges til rette for at de også får omsorg og støtte.

Det er bra å se litt tilbake for å forstå det som skjer i dag. Se på tida etter krigen. 1950-tallet. Da var alle fødsler på institusjoner. Det var i hovedsak bra, det redda mange kvinner fra døden og det redda mange barn fra skader. Målet var at kvinner skulle øve seg på å bli mødre, og å senke dødeligheten for mor og barn.

Jorun: Jeg har en kopi av ei brosjyre her, fra en utstilling i Kristiania i 1916. Det var om «Barselhjemutstillingens aapning». Målet var å skaffe penger til et barselhjem der arbeiderklassens kvinner kunne føde og få hvile etterpå. Hjemme døde mange kvinner under og etter fødselen, mange nyfødte også, i trangboddhet og uten mulighet for å holde det reint.

Eli: Ja, kampen for å bedre mødrenes og de nyfødtes situasjon, starta da. Det var Katti Anker Møller, det. Målet var altså det samme på 1950- og 60-tallet. Men på den tida hadde far ikke noe med fødselen å gjøre, og barnet skulle ammes bare hver fjerde time. De nyfødte babyene skreik etter mat, og fikk tåteflaske med sukkervann av pleierne, hvis det ikke var gått fire timer.

Jorun: Jeg fødte på begynnelsen av 1970-tallet. Begge gangene ble vi overført fra fødeavdelinga til barselavdelinga dagen etterpå. Vi var der i en fem til sju dager. Jeg har snakka med flere som erfarte det samme som meg: Vi likte oss godt. Vi var fire på rommet og kunne snakke sammen om det som skjedde oss. Noen hadde mer erfaring enn andre. Vi lærte å amme, det var ikke barebare. Vi ble vekket med varm havresuppe, ble servert mat, fikk sove og fikk hjelp med sår og ulike plager. De ansatte var rundt omkring der. Jeg følte meg trygg. Å reise hjem var skummelt.

Eli: Du må ikke glorifisere den tida. Det er ikke alle som har de erfaringene som du har. De tre andre på rommet mitt røyka, så de var på røykestua. Jeg var mye aleine. Jeg maste meg hjem etter seks dager. Barna blei lagt på barnestuene når de ikke var inne til amming og fikk sukkervann på tåteflasker uten at mødrene blei spurt om det og uten at personalet visste hva det gjorde med ammestart og naturlig tarmflora hos nyfødte – som vi veit mye mer om i dag. Og det er kvinner som klager på barselavdelingene i dag. De sier det kommer mange forskjellige ansatte som har det travelt og at de får motstridende informasjon, om amming for eksempel.

Jorun: Det var i hvert fall diskusjoner om barselavdelingene i 1970-åra.

Eli: Ja, det ble en reaksjon mot det strikte regimet. Gro Nylander, som var nyfeminist og som ble lege i 1978, gikk i bresjen for at mora og barnet skulle styre amminga, ikke klokka. Du kan si at tankegangen var «la oss få barna våre tilbake». Kravet var at mødrene skulle ha barna hos seg hele tida. Barnet skulle få spise når det ville, det heter selvregulering. Og det var krav om at far skulle få være med på fødselen. Kvinner ville ha grepet om sin egen fødsel. Og sånn blei det etter hvert.

Men myndighetene gikk snart en annen vei, med sentralisering og nedlegging av fødeavdelinger og fødestuer. For dem var målet et annet. Målet var ikke det beste for mor og barn. Det var og er de økonomiske argumentene som telte. I dag skjer vel 80 prosent av fødslene på store fødeklinikker som har mer enn ett tusen fødsler i året. Kvinnene blir svært ofte tatt godt vare på under selve fødselen, men de har mista mye kontroll over hvor de skal føde og ikke minst over tida etterpå. Tida etter fødselen kalles barseltid. Da skal mødrene komme til krefter, amme og ta hånd om den nyfødte. Barseltida er ikke god i dag. Som kvinner tidligere ville ta grep om sin egen fødsel og amming, trengs det nå at de tar grep om sin egen barseltid.

Ensomt på barselhotell

Jorun: Den barselavdelinga vi kjenner fra før, med tilsyn og hjelp, er jo nå erstatta med et barselhotell hvor du er mest aleine. Du kan ringe og be om hjelp, men antall ansatte er mye mindre enn på barselavdelingene. Det er lett å se hva mange kvinner uroer seg for, når en ser nettsteder der kvinner spør hverandre. Noe de prater om, er barselhotell. De blir sendt fra fødselen til barselhotellet etter to eller tre timer. Flere er aleine på rommet, noen har mannen.
 
Et eksempel på brev: «Jeg er helt enig i at tilbudet er for dårlig. Der jeg var fikk ikke mannen min være sammen med meg på barselhotellet, men måtte betale for å få sove der. (På det samme rommet som jeg sov på uansett). Endte med at vi betalte over 1500 kr den dagen vi dro for at han skulle få være der og hjelpe meg. Fikk kun hjelp hvis jeg ringte inn, og som førstegangsfødende er det MYE man trenger hjelp til og er i spesielt sårbar situasjon og kan bli helt knekt om noen ikke har tid til deg. Og man har spesielt ikke energi til å kreve noe som helst. I tillegg ble det kun servert mat på bestemte tider så måtte ha vekkerklokke på for å komme meg til matservering. De snakket om å sove mens barnet sov, men det var jo ikke mulig med de reglene der! Og det er jo så viktig å få i seg mat! Etter hjemreisen tok det nesten to uker før helsesøster kom på besøk, og trengte vi hjelp etter det måtte vi selv reise til helsestasjonen. La kvinnen velge selv om hun vil hjem eller ikke, uansett må begge tilbud bedres!»
 
Ei hadde født i et annet land og skreiv:
 
«Siden jeg er i utlandet er standarden her fire dager, jeg fikk dra etter tre, med den forskjellen at her får man åtte barnepleier/jordmorbesøk etter fødselen! Det første besøket er dagen etter man har kommet hjem, og det er kjempeflott! Jeg hadde fire besøk, trengte ikke mer, men kunne ringe og få hjelp når som helst. Et besøk opptil fjorten dager etter fødsel høres litt drøyt ut (som noen skrev om). Særlig hvis man drar rett hjem etter fødselen. Norge er altfor opptatt av å spare, synes jeg.»

Eli: Det høres ut som Tyskland. Eller England eller Nederland … Det nyfødte barnet har krav på sjukehusets omsorg. Barselhotell er funnet opp fordi det er billigere å ha barnet og mora der, enn på en sjukehusavdeling, ikke på grunn av far. De tar penger av far. Men hvis det ikke er noe hjelp å få der, er det vel ikke så rart om kvinnene ønsker seg fort hjem.

Jorun: Ei fortalte fra barselavdeling, hun ble ikke sendt til barselhotell, fordi hun hadde mista så mye blod, hadde hatt det «supert», fikk mye omsorg og hjelp og opplæring.

Barselavdeling med store fordeler

Eli: Det kan være fordeler ved å være på barselavdeling. For det første: De som arbeider på barsel er vant til å observere et nyfødt barn. Det hender de oppdager forhold som ikke ville ha blitt oppdaga av dem som ikke er fagfolk som jordmor og barnepleier, eller blitt oppdaga for seint hvis de hadde blitt sendt hjem med barnet tidlig.

For det andre: Mødrene må lære å gi barna mat. I mediene blir Gro Nylander omtalt, nedlatende, som «ammeguru» og at hun driver med ammepress. I stedet for at det arbeidet hun har gjort og gjør, blir løfta fram. Gro Nylander har gjort en enorm innsats for folkehelsa. Amming beskytter mor mot brystkreft. Det er helsegevinster for barn å få morsmelk. Det burde være en selvfølge at mødrene visste hvordan skal kunne gi barnet sitt mat før de dro hjem.

Mora skal også lære å ta vare på barnet, det er sårbart. Det tåler lite avvik. Det må passes på hele tida for å få en normal utvikling.

For det tredje: Det er også foreldre som ikke har omsorgsevner, og det kan fanges opp hvis de er på sjukehuset en 2–3 dager. Så kan de få hjelp.

For det fjerde: Kroppen endrer seg mye etter fødselen. Mora er sliten. Hun trenger hvile og omsorg.

Jorun: Det kommer vel straks jordmor og helsesøstre hjem, da, ettersom mor og barn sendes ut så raskt.

Eli: Barn og mor kunne sendes tidlig hjem, hvis de hadde fått tett oppfølging av jordmor og helsesøster hjemme med en gang. Det er vedtatt retningslinjer for dette. Du skal ha besøk av jordmor innen 72 timer og innen 7 dager fra helsestasjonen. Men dette er i stor grad fine ord på et papir. Kjersti Toppe, stortingsrepresentant for Senterpartiet, er virkelig ei som har tatt opp dette i Stortinget gang på gang på gang på gang. All ære til henne, altså.

I dag er det 300 jordmordårsverk på 60 000 gravide i kommunehelsetjenesten. Tall fra 2014 viser at det er 196 kommuner uten egen jordmor. Det er omtrent like mange som en tre-fire år før. Samtidig er det langt flere kommuner som hadde under et halvt årsverk som jordmor, nemlig 43, mens det var bare 19 i 2011.

Barselomsorg i krise

Tenk over det lille antallet jordmødre, når du tenker på hjemmebesøk etter fødselen, når de 60 000 spedbarna kommer hjem etter en dag eller to …

Jorun: Jeg leste hos Ammehjelpen: «Barselomsorgen er i krise. Kapasiteten vår er fullstendig sprengt». Bare 1 av 10 får jordmorbesøk etter anbefalingen. Mødrene blir sendt hjem etter en og to dager, mens melka som regel kommer etter tre. I fjor ble et født 59 000 barn. Ammehjelpen fikk 23 000 henvendelser. Det sier sitt. De har 140 frivillige som kan hjelpe.

Eli: Det trengs flere jordmødre i kommunene. Pengene må øremerkes til det. I dag er det et fåtall kommuner som følger retningslinjene om hjemmebesøk. Gro Nylander snakker om den første uka hjemme som helvetesuka. Mødrene strever med amminga, med mangel på søvn, de er redde, far er redd. Helsestasjonene prøver alt de kan å komme på besøk. Men hvis du kommer hjem fra sjukehuset på en onsdag: Helsestasjonen har stengt fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Du treffer noen tidligst mandag. Kommunene vil ikke betale for å ha ansatte folk på helsestasjonene i helga. Norsk sykepleierforbund vil at staten skal bevilge øremerka penger til helsestasjonene.

Jorun: Cathrine Lyngbø i Liv laga, sa: «Fødestuer og -avdelinger legges ned. Fødende avvises på sykehuset fordi kapasiteten er sprengt. Barselomsorgen skjæres til beinet, barna sulter og foreldrene fortviler». Er det mulig? Sulter barn?

Eli: Ja. På de store barneavdelingene får de lagt inn noen spedbarn, hvor foreldrene har misforstått signalene. De har vært glade for at barna er lenge stille og sover så mye. Men barna er utsulta og har ikke ressurser til å skrike. De er lagt inn med lavt blodsukker og er underernærte, ei uke gamle. De blir oppdaga fordi det kommer ei helsesøster eller jordmor på hjemmebesøk, eller foreldra har gått på helsestasjonen med barnet, og så har den gått ned i vekt. Mødre må få lov til å være på barselavdelinga til de er sikre på at de kan gi barnet mat!

Penga eller livet

 

Jorun: De som styrer sjukehusene og vil at mødre og barn skal ut fortest mulig, veit vel alt om den manglende oppfølginga hjemme? Hvorfor sender de ut folk på den måten likevel?

Eli: Ja, de veit det. De som bestemmer identifiserer seg ikke med de beslutningene de tar. Konsekvensene av beslutningene har ikke noe med dem å gjøre. Det er ikke deres barn som sulter. De kan ikke bruke følelser, da kan de ikke ha de styreverva de har. Da får de jo ikke beholde posisjonene sine. Helseforetaksreformen fjerna politikerne fra styrene. Det er ikke alltid politikere hjelper, men det er en mulighet for at de kan la seg påvirke av fakkeltog, der kvinnene slåss for å beholde det lokale sjukehuset. Så de måtte vekk. Den fremste egenskapen til dem som er satt inn i styrene, er at de ikke blir berørt av de unge kvinnene som holder appeller på torget.

Jorun: Men det må vel også være helsefolk som er ledere på et sjukehus?

Eli: Ja, men det hjelper ikke. Det er helsefaglige folk i styrene Det er mange direktører som er lege eller sjukepleier. De sier også at det som teller, er at økonomien må gå i balanse. De sier de har det kravet på seg fra Stortinget.

Nå har Stortinget tatt en halv milliard fra sjukehusene. Det skulle komme en halv milliard til våren. Men den er høsten 2016 tatt til den såkalte Miljøpakka.

«Innsatsstyrt finansiering» er politikerspråk og høres fint ut, ikke sant? «Sjukehusene skal få betalt for det de gjør». Da har ulike diagnoser fått ulike koder. Ulike koder gir ulik mengde penger til sjukehuset. For eksempel:

  • Normal fødsel – litt penger.

  • Kvinnen blør mye – mer penger.

  • Keisersnitt – mest penger.

  • Pleie etter fødsel på barselavdeling – bare omsorg og ammehjelp = ingen kode, ingen penger.
    Jorun: Det har jeg ikke fått med meg før. Ingen penger for pleie? Er det derfor de vil sende et spedbarn hjem etter 24 timer – eller 6 som i Danmark?
    Eli: Ja. Det er det som heter «penga eller livet». De velger pengene framfor livet.
    Jorun: Det var en kraftig påstand, Eli?
    Eli: Se på barselomsorgen. Myndighetene vil at de nyfødte skal reise hjem stadig tidligere, med foreldre som er så slitne og som ikke veit hva de skal gjøre. Da velger myndighetene penga framfor livet.
    Når barnet er utsulta fordi det ikke har fått mat på ei uke, er det fordi myndighetene har sendt ut barnet for tidlig for å få ledige senger. Da velger de heller penga enn livet.
    Jorun: Men hvordan kan pleie gi penger fra staten? Hva må gjøres?
    Eli: Det er veldig enkelt: Gi for eksempel barselpleie en kode.
    Jorun: Hvem bestemmer hva som får hvilke koder?
    Eli: Det bestemmer helsedirektoratet / HELFO
    Jorun: Barselpleie – ingen kode … Jeg er sjokkert og rysta! Dette er disrespekt og usynliggjøring av kvinner, både de fødende og dem som jobber med fødsler og barsel. Og av barnet! Det er sårende. Jeg blir forbanna. En kapitalistisk økonomi og et patriarkalsk samfunn er virkelig en veldig dårlig ide.
    Eli: Ja vi tar det opp gang på gang, det er til og med sånn i pasientregnskapet på sjukehusene, at når de teller hvor mange som er innlagt, så telles ikke de nyfødte på barselavdelingene med.
    Jorun: Jeg må kjøle hodet i ei bøtte med isvann!
    Tida vi lever i
    Eli: Mange av dem som har vært på barselhotell, er veldig fornøyd med det.
    Jorun: Hvorfor er de fornøyd med det? Er det fordi de ikke veit at det finnes noe bedre?
    Eli: Mange får god omsorg på barselhotellene og barselavdelingene. Dagen for unge kvinner er så travle. De vil fortfort hjem. De skal gjøre veldig mye, vi ser jo på film og bloggbildene hvordan mødre løper og trener og går på kafe og prater med andre …
    Det handler mye om tida vi lever i. Om teknologi, ikke minst. Da jeg fødte, hadde vi jo ikke telefon, så faren måtte gå ut i telefonkiosken i nærheten og ringe sjukehuset. Og etter at barnet var født om kvelden, var det ikke sånn at mora og faren min hadde telefon heller, og ikke svigerforeldra, så faren ringte ikke til noen for å fortelle at barnet var født. Nå sender folk bilder og legger ut på Facebook i løpet av fødselen, i hvert fall rett etterpå. Og alt skal deles med alle.
    Hvis du er veldig opptatt av være sånn, er det jo kjempefint med et barn som ikke skriker. Det er ikke sikkert du tenker over hvorfor ungen ikke skriker. Snilt barn, du har så mye å drive med, plutselig har det gått seks timer før du har gitt barnet mat.
    På barselavdelinga kan barnet ligge og skrike i vogna, og så står alle rundt og prater og spør om fødselen. Tenk om en voksen lå hjelpeløs og ropte: Hjelp meg! Hjelp meg! Jeg er tørst! Jeg er sulten!
    Jorun: Har du en kritikk av mødre her?
    Eli: Det er mer et spørsmål om å forstå tida vi lever i. Veldig mye har ikke gyldighet hvis det ikke er delt. Og det tar tid. Mange av oss var hjelpeløse da vi fikk barn sjøl. Men vi skal huske på at det blir satt inn mindre og mindre ressurser på å hjelpe de hjelpeløse.
    Jorun: Det virker som om flere ting virker sammen? Sjukehuset vil ha vekk mor og barn tidlig. Barselhotellene og barselavdelingene kan oppleves såpass negativt av mange, at de vil fort hjem. Og bloggere og blader og aviser viser hvor kjempeartig det er å trene og gå på kafe når du kommer hjem, og at alt er ganske greit.
    Svangerskapspermisjon
    Jorun: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen til FN, ILO, sier om svangerskapspermisjon blant annet at kvinner skal ha rett til 14 ukers permisjon, betalt med minst to tredeler av sin tidligere lønn. De skal ikke miste jobben på grunn av graviditet, fødsel eller amming. De skal ha igjen jobben sin etterpå, eller tilsvarende jobb med samme lønn. Hun skal ha rett til ammepauser eller redusert arbeidstid. (Maternity Protection Convention, 2000 (No. 183))

    Eli: Barselpermisjon, svangerskapspermisjon, «Mother Leave», kjært barn har mange navn. Permisjon med lønn er jo kjempa fram for at kvinner både skal kunne ta seg av spedbarnet sitt og likevel beholde arbeidet sitt. Det er altså to hensyn. 14 uker er ikke mye. ILO snakker vel om et minimum. Det har vært en mye høyere yrkesdeltakelse blant kvinner i Norge enn ellers i Europa bl.a. på grunn av den gode svangerskapspermisjonen vår: Både tenke på yrkeslivet og på å ta vare på barna.
    Foreldrepermisjonen har en hensikt i tillegg til det: Å oppdra menn til å bli fedre. Det blir argumentert med at far og barn skal knytte seg til hverandre og at far er like viktig som mor. Men far er ikke like viktig som mor. For far kan ikke amme. Far må vente litt, i hvert fall minst seks måneder.
    Jorun: Men er det ikke en evig diskusjon om amming og fast føde og når det ene og når det andre?
    Eli: Jo, det har vært mye diskusjon om spedbarnsernæring. Men det er ikke faglig uenighet om at morsmelk er helsefremmende for barnet, og at det er best å fullamme i seks måneder. Så kan en gå sakte over til fast føde.
    Jorun: Men hvis moren ikke kan eller har lyst til å amme?
    Mating må læres
    Eli: Noen får det ikke til, noen har ikke nok melkekjertler, noen har vært utsatt for overgrep og klarer ikke å ha noen så tett innpå seg, de skal ha respekt for de valgene de gjør. Og morsmelkerstatninger som selges i Norge er gode. Men også det å mate med flaske, må læres, slik at det går bra. At kvinner som har fått barn, får opplyst om at amming er en helsegevinst for barnet, er ikke ammepress. Ideen om ammepress blir haussa opp, men det er det ikke grunn til. Folk får for lite hjelp med mating, enten det er med morsmelk eller med kumelk.
    Jorun: Fire måneders permisjon til moren er for kort. Det er førti år sida vi sloss for fire måneder i fagforeningene våre! I åra som har gått, er permisjonen blitt mye lengre, men det virker jo ikke sånn nå!
    Eli: Permisjonsordningene gjør dessverre at kvinnene slutter tidligere å amme enn de behøvde. Rådene nå om spedbarnsernæring er at man kan begynne med fast føde ved fire måneders alder. Jeg spør meg sjøl om dette er begrunna i farens permisjon, og ikke barnets beste.
    Jorun: Menn har ikke måttet slåss for retten til arbeid etter at de ble fedre. Derfor har ikke de hatt svangerskapspermisjon. De har for så vidt ikke vært gravide og fødende heller. Men vi er mange kvinner som i en 30–40 år har malt paroler til 8. mars- og 1. mai-tog, der vi har krevd at faren skal ha rett til opptjening av lønna fedrepermisjon på eget grunnlag. Far trenger egne rettigheter, og ikke ta fra mor rettigheter.
    Eli: Legg merke til at du og jeg bruker begrepet svangerskapspermisjon. Hva synes du om at betegnelsen svangerskapspermisjon er døpt om til foreldrepermisjon?
    Kvinnene forsvinner
    Jorun: Jeg mener det er galt. Kvinnen som den fødende og ammende, den permisjonen er nødvendig for, forsvinner fra tenkning og språk. I verden brukes forskjellige ord som mødrepermisjon, barselpermisjon, svangerskapspermisjon, og de viser hvem permisjonen først og fremst er knytta til. Derfor er det bra at EU kommer med noen godt for en gang skyld, når de sier at mora skal ha sin egen barselpermisjon på 14 uker, før foreldrepermisjonen begynner.
    Eli: Når far tar permisjonen sin slik det er nå, må mor gå på jobben, ofte med melkespreng, for at far skal være aleine sammen med barnet og lære å være far. Men er det akkurat når amminga pågår, at det viktigste er at far lærer å være far?
    Jorun: Med seks timers normalarbeidsdag, kommer han tidligere hjem!
    Private fødeavdelinger

    Jorun: Det er ingen private fødeavdelinger i Norge, vel? Hvorfor har ikke velferdsprofitørene kasta seg over dem, når det skjer seksti tusen fødsler i året?
    Eli: Det er ingen private fødeavdelinger. Det er en stor fordel at det ikke er privat fødeklinikker i Norge. En grunn til at det ikke er slike, er at det er ingen som tør å ta byrden ved å betale erstatning hvis det blir fødselsskader. Skader på nyfødte gir de høyeste utbetalingene i norsk pasientskadeerstatning. Det er fint at utbetalingene er høye. En annen grunn til at det ikke er private fødeklinikker, er at kvaliteten på de offentlige er høy.
    Det betyr at du ikke kan kjøpe keisersnitt, du kan ikke kjøpe deg til enerom, eller at det er en bestemt overlege som skal behandle deg. Men sånn som det er i mange andre land.
    Jorun: ???
    Eli: Det gjør at det er en del innvandrere som er ganske misfornøyd med fødselsomsorgen i Norge.
    Jorun: Det må være folk med god råd, da?
    Eli: Ja, de finnes jo. Noen fra Iran, Irak, Pakistan eller Balkan som er helt sjokkerte over de ikke bare har kunnet si at de ville ha keisersnitt og betalt for det. Noen av dem som føder i Norge har tatt keisersnitt før. Vi spør hvorfor de har gjort det. Svaret kan være at nei, du vet, doktoren ville jo ha betaling, og da ble det keisersnitt.
    Noen damer synes at den norske svangerskapsomsorgen er dårlig, for de får ikke ultralyd hver gang de er til kontroll. Noen reiser til hjemlandet før fødselen, og kommer tilbake til Norge for å føde. For fødselen i Norge er mye bedre enn i de fleste andre land. I Norge er det snille og flinke jordmødre. Vi sier ikke «Ti still med deg og bare fød!» Og behandlinga er gratis.
    Det er også bra at det ikke er mulig i Norge å kjøpe seg til keisersnitt. Jeg var på en konferanse i Portugal om fødselshjelp, med helsepersonell fra mange land. Leger og jordmødre fra hele Europa er jo det du kan kalle misunnelige på folk fra Norge, Sverige og England, fordi det er så få keisersnitt. Da fortalte de som kom fra Portugal, at myndighetene nord i landet hadde forsøkt å gjøre en innsats for å få ned tallet på keisersnitt. De hadde greid å få ned tallet til om lag 25 prosent i den offentlige helsetjenesten. Men de private legene sørger for at det blir 70 prosent keisersnitt på pasientene sine.
    Jorun: Hvordan kan de gjøre det? Går de inn på sjukehusene og opererer?
    Eli: Ja, slik er det i nesten hele Europa.
    Jorun: Fordi du betaler dem? Har de lov til å operere på fødeavdelingene?
    Eli: Ja. «Jeg er jo legen din, du er min pasient, her kommer jeg». Du betaler direkte, eller har forsikringsavtale.
    Jorun: Må de ansatte på sjukehuset hjelpe denne legen, så han får operert, da?
    Eli: Ja, sånn er det.
    Flere mødre dør
    Eli: I USA er det mye høyere mødredødelighet enn i Vest-Europa, det er mye på grunn av keisersnitt. Mødredødeligheten er litt stigende i den vestlige delen av verden. Det er fordi de som føder er litt eldre, fordi de er tjukkere og på grunn av keisersnitt. Det er langt igjen til nivået i u-land, da. Norge er et av de landa i verden med færrest keisersnitt. Det er veldig, veldig bra.
    Jorun: Det er litt rart. Det kan virke sånn på en alminnelig avisleser, at kvinner i dag kan si at de vil ha keisersnitt, og får det.
    Eli: Det er ikke riktig. Det jobbes veldig mye med det i Norge, at det ikke skal være keisersnitt uten en medisinsk grunn.
    Jorun: Men hvis hun som skal føde er veldig redd, hun gruer seg til fødselen?
    Eli: Da er det viktig å gjøre henne trygg, så hun skal tørre å føde. Men det er noen som får keisersnitt på grunn av angst. Det er en komplisert problemstilling.
    Jorun: Men hvor kommer det fra, det med at du kan velge?
    Eli: Jeg trur det blant annet er misforstått pasientrettighet og en misforståelse om at det er tryggere, det vil si mindre risiko med keisersnitt. Det er mange nettsteder for gravide hvor de kommer med oppskrifter for hva du kan si for å få keisersnitt på de ulike sjukehusene. Men fagfolk vil at det skal være gode, medisinske grunner til operasjoner i det offentliges regi. Du skal ikke kunne komme til legen og si, «jeg har så vondt i ryggen, jeg vil at dere skal operere ryggen min». Eller, «jeg vil at dere skal fjerne galleblæra, jeg». Det blir ikke gjort.
    Jorun: Men hva er problemet med keisersnitt?
    Eli: Det er få komplikasjoner ved keisersnitt i Norge. Men det kan få store komplikasjoner for mor og barn i seinere svangerskap. Livmora får et arr og det blir et mindre robust område. Forskning som er gjort i den store «Mor barn»-undersøkelsen viser også at de barna som er født med keisersnitt, oftere får astma og allergi i småbarnsalder enn dem som er født vanlig. Derfor er det ingen grunn til å utføre keisersnitt for at noen skal tjene penger på det. Sjøl om sjukehusene får mer refusjon for keisersnitt er det ingen grunn til å tro at det er derfor det gjøres keisersnitt i Norge.
    Kamp mot sosial dumping
    Jorun: Vi starta denne samtalen med å snakke om det økende antallet transportfødsler. Vi har sett på at det mangler mange jordmødre på de store fødeklinikkene, at fødestuer og lokale sjukehus legges ned, at omsorgen i barseltida er i krise og at antallet jordmødre i kommunene er altfor lite. Jeg vil kalle det en sosial dumping som rammer spedbarn og kvinner hardt. Eli, mangler det et forbund av gravide, fødende og barselkvinner? Mangler det en kamporganisasjon?
    Eli: Det kan vi se. Men det er ikke lett å ha krefter til å gjøre ting før barnet er født. Dette er jo ingen permanent tilstand. Du føder, og så vil du videre. Etter fødselen har du nok med å komme på beina og omstille deg. Det er kvinneorganisasjonene og de kvinnedominerte fagforeningene som er de nærmeste til å ta ansvar på fødekvinnenes vegne. Sånn har det vært gjennom historia, og slik er det nå. Men det finnes jo Fødsel i Fokus og Liv Laga og ulike aksjoner for å bevare lokalsjukehus.
    Jorun: Og jordmødrenes organisasjoner må også nevnes eksplisitt. De følger med på situasjonen, rapporterer, lager forslag og følger opp. Det er viktig å se, at kvinner som regel ser på jordmødrene som sine nærmeste venner.
    Eli: Det er flere. Gynekologene er også opptatt av faglig forsvarlighet når det gjelder omsorgen for mor og barn og når det gjelder svangerskap og fødsel. Mange skriver rapporter og innlegg i aviser.
    Jorun: Og organisasjonene som forsvarer fødestuer, fødeavdelinger og sjukehus over hele landet. Folk går kvinne og mann av huse og demonstrerer, holder møter, diskuterer med øvrigheta. Det er nettverk og nettsteder med aktuell informasjon.
    Jorun: Kommer det til å bli bedre? Alt vi har snakka om?
    Eli: Nei, tvert imot. Jeg må tenke … jo, det er ett område som kanskje kan bli bedre, og det er å øke antallet jordmorstillinger i kommunene, så kommunene sørger for at det kan gjøres flere hjemmebesøk. Regjeringa har bevilga penger til å styrke helsestasjonene. Men pengene er ikke øremerka. Norsk Sykepleierforbund har undersøkt hva de blir brukt til, og det er altfor ofte ikke til helsestasjoner og jordmødre. Pengene må øremerkes, skal det skje noe.
    Så er sjukehusreformen verdt en kamp – for å bli kvitt den.
    Hva Eli vil
    Jorun: Eli, Hvis du får bestemme, hva vil du gjøre?
    Eli: Jeg vil ha flere jordmødre på de store fødeklinikkene. Nå passer ei jordmor på flere fødsler samtidig. Jeg vil ha ei jordmor på hver aktiv fødsel.
    Jeg vil ansette nok fagfolk på føde- og barselavdelingene, som kan se jevnlig til både barnet og mora etter fødselen, og la dem være tilgjengelige.
    Jeg vil at kvinner skal få være på sjukehuset til de er klare til å dra hjem. De skal bestemme det sjøl. Om det er fem timer eller fem dager, det er opp til dem.
    Samtidig vil jeg skape en forståelse og holdning hos kvinnene om at de ikke bør reise hjem før de klarer å gi barnet sitt mat og føler seg trygge.
    Jeg vil ha redusert transportfødslene til det absolutte minimum.
    Jeg vil ha fødestuer og fødeavdelinger der folk bor. Det gir tryggere forhold for både mor og barn.
    Jeg vil gjøre det lettere å få hjemmefødsel med to jordmødre. Den går nå utenfor det offentlige helsevesenet, men HELFO refunderer utgiftene til ei jordmor (nå 2 550 kroner.) For ikke lenge siden godtok de to. Jordmødrene får lite penger for den jobben de gjør. Friske kvinner som føder hjemme har færre komplikasjoner enn friske kvinner som føder på sjukehus.
    Jeg vil gi jordmødrene og sjukehuset et «Pass på» som skal gjelde alle kvinner, ikke bare noen. Noen mødre er spesielt sårbare, med spesielle problemer som rus. Det står som regel i journalen når de kommer til klinikken Der må personalet være sikre på at det er gode rutiner for mating og barnestell før de sendes hjem. Det skal lages egne avtaler om oppfølging fra helsepersonell på hjemstedet, dersom sjukehuset er i tvil om de klarer det. Men det burde være sånn at alle ble passa på, og ikke ble sendt hjem før noen så at her er det på stell. For de aller, aller fleste er ting på stell. Men det er ikke alle som klarer det. Og etter veldig lange og kompliserte fødsler kan du bli veldig, veldig sliten. Noen får barseldepresjoner eller barselpsykoser, sånt finnes i vårt moderne samfunn.
    Jeg vil ansette mange, mange flere jordmødre i kommunene. De har så viktige jobber å gjøre, for kvinnene, barna, familiene, helsa til befolkninga, hele samfunnet. Nå er de 300 på 60 000 fødsler! Pengene skal øremerkes.
    Jeg vil få flere store kvinnearbeidsplasser til å ansette jordmødre for å følge opp gravide. På A-hus har vi ei i full stilling. Hensikten er å tilrettelegge arbeidet slik at flere kan jobbe lenger før fødselen. Gravide ønsker å være friske nok til å jobbe.
    Jeg vil reversere sjukehusreformen, slik at vi kvitter oss med ideen om at sjukehus skal lønne seg. Sjukehus skal først og fremst gi god behandling og pleie.