Oppretthold Nei til EU!
Av Erik Ness
I skrivende stund, 29. november 1994 klokka 10.51, er det klart: Det ble NEI! Gratulerer! Vi greide det igjen! Rekka ser nå sånn ut: 1905 -1945 – 1972 -1994. Flotte tall, flott jobbing!
Solveig Aamdal, leder i AKP, skrev i et brev til partilagene for et par uker siden: «Den største styrken i fronten, i tillegg til det politiske grunnlaget, er den lokale organiseringa.» Nei til EU har utviklet seg til å bli en front med mange aktivister. Aksjonsdagen i Tromsø samtidig med møtet i Nordisk råd, 25.000 i demonstrasjon Oslo og flerdobling av aktiviteten til nei-folket siste uka viste det.
Røde Fane er knyttet til en bevegelse og et parti som innførte begrepet «masselinja» i norsk politikk. De siste ukenes aktivitet på høygear har vist at den gamle kineseren utvilsomt var inne på noe når han understreket «massenes skaperkraft».
Folket forandrer verden gjennom å slåss, men folket forandrer seg også gjennom kampen. Vi er blitt et staere, stoltere og mer sjølbevisst/klassebevisst folkeferd etter 1972 og 1994. Hadde det ikke vært for neiet 25. september for 22 år siden, ville mer av distrikts-Norge vært nedlagt. Kanskje så mye at de ikke ville vært mange nok til å være motvekten mot de store byenes ja i går.
Mange vil fortelle venner og kjente, og noen barnebarn og oldebarn, at de stemte NEI 28. november 1994. Flere enn de som faktisk stemte nei. Ingen skal hovere over at enkelte «sikre» nei-stemmer lot seg presse av svenskesug, NHO og regjeringa til å stemme mot sin egen overbevisning. Nei-fronten har hele tida vært større enn meningsmålingene og avstemningsresultatet har gitt uttrykk for. Flere har blitt staere, stoltere og mer sjølbevisste/klassebevisste.
Som etter 25. september 1972, starter nå regjeringa sin tilpasning til EU ved å reforhandle EØS-avtalen. Dette er en måte regjeringa nå kan vinne tilbake i praksis mest mulig av det som folkeavstemninga sa nei til. Vi vil få en EØS-avtale som er enda verre ut fra et nei-synspunkt, enn den som flertallet på Stortinget kuppet igjennom.
Nei-et i går var en avvisning av mer enn unionsplanene. Argumentasjonen mot EU fra vanlige folk har hatt et innhold, folkemeninga, som i realiteten har vært en avvisning av EØS.
Men, regjeringa kommer ikke, til å ta folkemeninga til etterretning. De vil råkjøre mot EU. Derfor var det helt riktig av Aksel Nærstad, leder av RV, i partilederdebatten natt til 29. november å kreve at Gro Harlem Brundtland skulle trekke seg. Det var riktig å benytte anledningen til å advare folk mot å stole på regjeringa.
Makta gir seg ikke. Landsmøtet i Nei til EU vedtok å ha som mål å si opp EØS-avtalen. Derfor fortsetter jobbinga i fronten. Vi må diskutere med nei-aktivister hvordan fronten skal utvikle seg. Vålerenga og Etterstad AKP er et eksempel til etterfølgelse. Den 19. november i Oslo delte de ut en folder om «Hva skal vi gjøre etter folkeavstemninga?» og innkalte samtidig til et debattmøte med Erling Folkvord og Per Olaf Lundteigen.
Nei til EU må opprettholdes for å:
- få sagt opp EØS-avtalen.
- forhindre ny folkeavstemning, jf Danmark.
- være ei glefsende vaktbikkje mot regjeringas råkjør retning Bryssel.