Oppgjør med euro-systemet
Av Helle Hagenau
Costas Lapavitsas:
The left case against the EU
Oxford: Polity Press, 2019, 160 s.
Av Helle Hagenau,
generalsekretær i TEAM – The European Alliance of EU-Critical Movements og Trade Unions against the Single Currency
Costas Lapavitsas er professor i økonomi ved School of Oriental and African Studies (SOAS), University of London. Han ble valgt til det greske parlament for Syriza i januar 2015, men meldte seg ut i protest mot nedskjæringspolitikken. Hans stilte for sitt nye parti, Left Unity, ved nyvalg et i september samme år, men nådde ikke opp.
Mange av de toneangivende partiene på venstresida i Europa er for EU, og oppfatter langt på vei EU som et solidaritetsprosjekt. I boka The left case against the EU tar Costas Lapavitsas et oppgjør med deres positive innstilling til EU og euroen. Allerede i første kapittel går han til frontalangrep på deres holdninger og bruker resten av boken til underbygge og argumentere for sitt syn. Det er for ham et paradoks at venstresida på den ene siden kritiserer nyliberalismen, nedskjæringspolitikken og dens mange konsekvenser, og på den andre siden er for et EU som står for akkurat den politikken.
I sin analyse av EUs utvikling tar Lapavitsas utgangspunkt i Maastricht-traktaten og innføringen av euro som EUs felles valuta. Han mener at euroen er det viktigste elementet i traktaten. Det skal i rettferdighetens navn sies at han eksplisitt skriver at han ikke vil omtale den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, men han reflekterer ikke over at Den europeisk union så dagens lys.
Som økonom er Lapavitsas svært opptatt av Den økonomisk og monetære unionen (ØMU) og euroen. Han beskriver forarbeidene til ØMU og kommer inn på Tysklands ledende stilling i ØMUen og i EU mer generelt. Han vier en stor del av boka til tysk økonomi, dens relasjon til ØMU og Tysklands dominans. Han forklarer på pedagogisk vis utviklingen i tysk økonomi og trekker fram introduksjonen av Hartz-reformene og foreningen av Øst- og Vest-Tyskland som viktige elementer. Ikke bare for økonomien, men også de mange negative konsekvensene for det tyske arbeidsmarkedet, fagforeningene og et organisert arbeidsliv.
Ifølge Lapavitsas var innretningen på den tyske økonomien den primære grunnen til eurokrisen i 2010 og oppdelingen av ØMU i en kjerne og en sørlig periferi. Han mener at ØMUen har vært en historisk fiasko når det kommer til å fremme stabilitet og samhold i Europa. Eurokrisen får naturlig nok en god del plass i boka, der mye oppmerksomhet naturlig nok vies hva som skjedde i Hellas, hvordan landet ble behandlet og de konsekvensene dette fikk. Hellas er derfor et eksempel på at EU/ØMU ikke er solidaritetsprosjekt, hvis det noen gang har vært det.
Lapavitsas skriver rett ut at det medlemskap i ØMUen gjør det umulig å føre en politikk mot nedskjæringer og til fordel for arbeidsfolk. Syriza-regjeringen i Hellas prøvde, men feilet. Den måtte rask innse at det ikke var mulig å få gjennomført progressiv politikk i EU. Lapavitsas mener at det er en direkte fiendtlig holdning i EU overfor venstresida ideer og politikk. Det er derfor ikke mulig å forandre EU innenfra, slik som for eksempel DiEM25 – Democracy in Europe Movement 2025 – tror på. DiEM25 blir, interessant nok, ledet av Yanis Varoufakis, en tidligere partikollega til Lapavitsas.
Men hva kan venstresida da gjøre? Først må de innse at EU verken er en leverandør av «soft power» eller en velgjørende, humanitær makt. Det er hierarkisk allianse av land som har dannet et institusjonelt rammeverk i form av et indre marked, som produserer neoliberalisme. Lapavitsas staker ut en kurs for venstresida med utgangspunkt i Marx. Det må kjempes lokalt og nasjonalt hvis man skal vinne. Først må man ut av ØMUen, og hvis ulike reformforslag ikke lykkes, ja, da kan man bli nødt til å gå helt ut av EU.
Helt avslutningsvis i boka, nevner Lapavitsas Brexit og det britiske Labour samt deres leder, Jeremy Corbyn. Han har stor tro på Corbyn og mener han kan bli en ledestjerne for resten av Europa og gi Storbritannia en ny start, ifølge Lapavitsas.
Costas Lapavitsas har skrevet en interessant bok. Hvis man mener at det er gjennom det mislykkede euro-prosjektet at man skal overbevise venstresida om at de tar feil i deres forherligelse av EU, da kan boka kanskje være nyttig. Men jeg mener at han også er selvmotsigende på flere punkter. Først avviser han at man kan reformere EU/ØMU innenfra, men foreslår så reformer for å gjøre nettopp det. Han er ikke avvisende til at man kan tre ut av EU, men det virker nesten som om at det er en slags siste utvei. Lapavitsas støttet Corbyn da han første gang stilte til leder i Labour, og vant mot alle odds. Corbyn er mangeårig EU-kritiker, men leder et parti som er tilhenger av EU. Partiet var mot Brexit og har gjort alt de kan for at Storbritannia ikke skal forlate EU. Det synes Lapavitsas heller ikke å reflektere over.
Kanskje hadde jeg for store forventninger til en bok med tittelen The Left Case Against the EU. Den handler langt mere om euroen, ØMU og eurokrisa enn om EU som prosjekt, og enda mindre om den progressive venstresida. Kanskje det er hans EU-sentriske utsyn som forstyrrer meg. At han ikke én eneste gang nevner at de fleste partiene til venstre for Arbeiderpartiet (og deres søsterpartier), her i Norden er EU-motstandere.