Nylesning av en gammel bok: Et sosialpolitisk eksempel

Av Erik Ness

1993-0102 Bokomtaler

Omslag: Den tvetydige omsorgen


Kjersti Ericsson skrev boka Den tvetydige omsorgen med undertittelen «Sinnsykevesenets utvikling – et sosialpolitisk eksempel», Universitetsforlaget  1974. Fjerde opplag kom i 1990.

Det er lett å dra paralleller til de psykisk utviklingshemmedes historie og situasjon, eller til barnevernet, eldreomsorgen osv fordi sinnsykevesenet i boka nettopp brukes som – som det står i undertittelen – et eksempel.

Forfatteren skriver: «Vi har lett for å mene at endringene i vårt sinnsykevesen (eller psykisk helsevern, som vi sier idag) styres av stadig økende vitenskapelig innsikt og respekt for de sykes menneskeverd, m.a.o. av de ideene fagfolkene og publikum har om sinnssykdom. Etter min mening er det bare på overflaten at det kan se slik ut. De grunnleggende drivkreftene bak sinnsykevesenets utvikling må vi lete etter i samfunnets materielle basis. Måten et samfunn produserer sine materielle goder på: hvilke redskaper det rår over, hvordan produksjonen er organisert, menneskers og klassers innbyrdes forhold til hverandre i produksjonslivet, bestemmer til syvende og sist utformingen av samfunnets øvrige institusjoner. Sinnsykevesenet er ikke noe unntak fra denne regelen.»

Materialistisk tolkning

Tittelen Den tvetydige omsorgen viser til problemstillinger som basis/overbygning, vesen/fremtredelsesform, terapi/oppbevaring, ideologi/økonomi, ufør/overflødig. Motsetninger mellom ideelle eller offisielle tanker og omsorgen som underordnet produksjonens og økonomiens behov – i det føydale og seinere kapitalistiske Norge. Hvor lett det er å la seg lure av fine ord og ikke se hva makta egentlig vil. Jfr debatten om HVPU-reformen i dag.

Oktober-boka Om å lese Kapitalen (side 11) siterer Marx: «I åra 1842-43 kom jeg som redaktør av Rheinische Zeitung for første gang i den kinkige situasjon at jeg var tvunget til å uttale meg om såkalte materielle interesser (…) Min undersøkelse ledet meg fram til den konklusjonen at rettsforholdene liksom statsformene verken kan forstås ut fra seg sjøl eller ut fra den såkalte allmenne utvikling av den menneskelige tenkning, men tvert om har sin rot i de materielle livsforholdene (…) Det materielle livets produksjon er bestemmende for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet.»

Kjersti Ericsson har altså ikke oppfunnet noen ny måte å tenke eller analysere på. Hun sier da også i avslutningskapitlet at boka er «et forsøk på materialistisk tolkning av grunntrekkene i det norske sinnsykevesenets historie». Men selv om hun ikke har «oppfunnet hjulet» er det spennende når teorien brukes så elegant og pedagogisk og avdekker og forklarer, slik forfatteren av denne boka gjør. Men så er Kjersti Ericsson en av de få AKP-lederne som ingen har prøvd å stemple som tåkefyrstinne.

Almuens løsning

Ludvig Dahl var lege og skrev en rapport i 1861 om tvangsmidlet «stokk» som Kjersti Ericsson siterer et utdrag fra: «Den består at 2 tømmerstokke, hver med 2 indsnit, som, når stokkene forenes, danne 2 smale huller. I disse huller anbringes den syges smallægger, derpå nagles begge stokke sammen og skrues fast til gulvbjælkerne. De syge kunne ligge og tildeels sidde, men at ståe eller gåe er altså umuligt (…) Jeg hørte en gammel mand fortælle om sin søster, at hun havde siddet i stok i 16 år. Senere, da hun havde tabt evnene til at gåe, indrettede man et bur inde i stuen; der sad hun i 14 år og i det døde hun for 10 år siden.»

Les Kjersti Ericssons kommentar og analyse: Bur, lenke, stokk og skinnmaske var almuens løsning på det kontrollproblemet sinnsykdom representerte. Stilt overfor de sykes delirier og raseri har bygdas kløktige hoder gjort sine oppfinnelser. Vi er tilbøyelige til å kalle det barbari og grusomhet. Men disse sinnrike innretningene er resultater av materiell nødvendighet. Et sinnsykt medlem representerte en enorm økonomisk belastning på en vanlig familie, gjennom tapet av vedkommendes arbeidskraft. (…) Stokken var den tids rasjonalisering, den tids automasjon. Hvilket enormt teknisk og økonomisk framskritt måtte ikke stokken bety i forhold til følgende ordning, som også Dahl (1859) beskriver: «Skikken medfører i visse egne, at en stor mængde (naboer og tilkaldte) slå sig sammen om at bråholde og på denne måde betvinge de rasende sinnsyge (…)»

«Kanskje er stokken blitt konstruert av en slik fattig, men oppfinnsom bygdekar som gjentatte ganger er blitt hentet fra høsting av en karrig åkerlapp for å holde omgangsvakt over en sinnsyk.»

Oppfølger trengs

Kjersti Ericssons bok gir en ramme, et eksempel på en måte å analysere en sektor i helsevesenet ut fra et materialistisk ståsted. At analysa stopper da boka ble laget – i 1974 – og at jeg ikke veit om andre liknende bøker, gjør behovet for en oppfølger stort. Det er behov for debatt og analyse om offentlig sektor idag blant marxister – og det er ikke få av dem i offentlig sektor idag. Dem som ikke har lest denne boka til Kjersti Ericsson, har noe å glede seg til.