Ingvild Hedemann Rishøi:
La stå, 2007, 142 sider
Historien om fru Berg, 2011, 120 sider
Vinternoveller, 2014, 129 sider
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Planen var å omtale Vinternoveller. Men Rishøis språk og fortellerstemme er spesiell, den setter deg i nåsituasjoner, i historiens samtid. Jeg ble nysgjerrig på hennes to foregående novellesamlinger og bøkene ble lest kronologisk.
La stå
Den første samlinga, La stå, kom i 2007, og inneholder sju ganske korte tekster. I «Kanskje for alltid» skriver Rishøi leseren inn i et vakkert og vondt forhold mellom ei frisk jente og en gutt som har en funksjonsnedsettelse. Ei jente som har vært på andre sida av månen. Her møter vi Jimmy, han er overbevist om at han er adoptert. Et kort utsnitt fra side 54 i novellen «Jimmy sa» viser hvor godt Rishøi bruker språket:
Så. Alt jeg ville var å dra til søstera mi. Men hu hadde jo plutselig fått type også og da var jeg liksom. Aleine da.
Jo, hu hadde det, og han likte jeg ikke liksom. Han var sånn brun treningsfyr.
Det veit jeg ikke. Ute på byen eller noe.
Nei, han var streit på en måte, og hadde bil og kåk og alt men. Det var et eller annet gærent med han.
Vil du ha litt kaffe?
Du må begynne å drikke kaffe, veit du. Da kan du liksom glede deg mer til pausene, ikke sant. Å bare lene seg tilbake på benken med en kaffekopp og sola i trynet.
Værsågod.
Historien om fru Berg
Samlingen etter, Historien om fru Berg, kom i 2011, og har fem noveller. Tekstene er blitt litt lengre, og det samme nærværet er her. Tittelnovellen er en historie om svik, skuffelser, fortvilelse. Fortellerstemmen tilhører ei lita jente som også opplever å bli tatt på alvor og forstått. Rishøi skriver oss inn på innsiden. Vi får følge ei jente som opplever at søstera aldri får en plass i det sosiale fellesskapet. Og hun som har trøbbel med å finne seg til rette på skolen og er prikk lik Janis Joplin. Hun får en praksisplass og jobben er å skjære ned trær. Hun gjør det med perfekt teknikk, timing og vet det. Den nye praksisgutten. Hun vet han vil komme til henne. Når han kommer og hun er prikk lik Janis Joplin.
Rishøi har evnen til å skrive oss inn i barns tanker og følelser, få oss til å oppleve situasjoner som barn gjør det. Med det skarpe enkle språket barn har, uten voksnes analytiske forstyrrelser. Og hun velger deres side.
Vinternoveller
Årets utgivelse heter Vinternoveller, og inneholder tre lange noveller.
I «Søsken» er vi med når storesøster tar det ansvaret de voksne skulle tatt. Hun flykter til ei hytte med småsøsknene, fra barnevernet. På første side står det: «Det håret hennes er altfor rødt» helt i begynnelsen. Setningen er ikke uttrykk for hva fortellerstemmen mener om lillesøsterens hår. Det er en stemning som sier noe om det dramatiske og farefulle i historien. Kort og presist. Effektiviteten i språket til Rishøi blir veldig tydelig i denne novellen. Hun får fram den ekstremt komplekse situasjonen storesøster er i gjennom blant annet ved å gjengi tanker fortellerstemmen har om situasjoner der hun tror at ting kunne blitt annerledes, hvis hun hadde gjort noe annet enn hun gjorde. Kontrasten mellom hennes liv og venninnens, hun som var gnisten til tiltakskjeden for å få et bedre liv i hele familien. Villaen, hytta og skole i England, mens storesøsters liv handler om å ta ansvar for mor, småsøsken og seg sjøl.
De to andre novellene er også sterke historier om håp, dumme valg, nye muligheter, hjelp og støtte, svik og gleder. Rishøi tar standpunkt for karakterene sine ved å la dem fortelle på sine premisser. Vi får møte hjelpeinstitusjoner gjennom barnevern og fengselspsykologen, se hvordan deres ståsted både kan bidra på gode måter. Men også hvor utrolig feil det kan gå når «vesenet» blir moralske istedenfor hjelpere.
Jeg må gi slipp på min egen tid og eget sted mens jeg leser. Språket er «kort», uten adjektiver og beskrivende elementer. Korthugde setninger, samtaler, stillhet. Her er det ingen betrakterstemme som forteller. En blir andpusten av å lese disse historiene. Å følge fortelleren i hver historie er fylt av forskjellige følelser; uro, glede, gjenkjennelse, usikkerhet, håp og håpløshet, hele registeret. Når det går dårlig, er leseren med, og det er kjipt. Er det håp, kjenners det som et brus gjennom årene. Det tas stilling på den måten at Rishøi skriver oss inn i situasjoner til mennesker som har sjuke foreldre, venner som ikke er innafor «skjema», fedre som går bananas, mødre som ruser seg, arbeidskamerater som står som klipper osv. Rishøi tar deres utgangspunkt og forteller med respekt og kjærlighet.
Og det er virkelig kjærlighetshistorier på sitt mest alvorlige. Til oss vanlige mennesker som strever og går på trynet noen ganger i løpet av et liv. Det er politisk på den måten at tekstene tar stilling for enkeltmenneskene mot store systemer og for den som tar ansvar for mer enn seg sjøl. Samtidig er det kritikk mot klasseinnholdet i holdningene i f.eks. barnevernet. Kritikk av tausheten rundt erfaringene til dem som ikke passer i middelklassens beskrivelse av «normaliteten».
Fra de korte tekstene i La stå til de lange novellene i Vinternoveller har varmen i de korte setningene holdt seg. Kommer de til å holde i en roman?