Når kvinner går på tvers. Intervju med Siri Jensen
Av Birger Thurn-Paulsen
Konferansen Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å tenke og jobbe på. Den er utenfor det etablerte systemet. Den kan sprenge rammer.
I begynnelsen av oktober i år ble det arrangert en ganske spesiell konferanse under navnet Kvinner på tvers. Den kom i stand gjennom et samarbeid mellom Kvinnefronten og Oslo-avdelingene til en rekke fagforbund. I forhold til konferanser flest ser den kanskje ikke så original ut på papiret, men bak tittelen skjuler det seg et forløsende nytt skritt for kvinnekampen og organiseringen av den. Siri Jensen har i lang tid jobbet med dette for øyet, og hun satt da også i arrangørkomiteen. Røde Fane har snakket med henne om betydningen av konferansen.
– Kan du utdype ideen bak konferansen, og hvordan den kom i stand?
– Det har vært en lang prosess hvor behovet etter hvert trengte seg på for å la det komme til uttrykk i en slik konferanse. Ideen om en kvinnekonferanse ble diskutert på den faglige opposisjonskonferansen i Trondheim i 1991, men i første omgang rant det ut i sand. Før det igjen har det vært mange viktige forløpere, som samarbeidet om sekstimersdagen, forskjellige samarbeidsinitiativ fra Kvinnefronten i retning organisasjoner og fagforeninger og utspill fra kvinnefagforeninger om kvinnepott ved tariffoppgjøret. Etter hvert kom anerkjennelsen og utbredelsen av begrepet kvinnelønna til å bli en utløsende faktor. Det var blitt veldig modent for å gjøre noe, så da arbeidet med konferansen begynte var det bare positive reaksjoner.
– Mitt utgangspunkt, sier Siri, er viktigheten av kvinnebevisstheten som drivkraft for arbeiderklassens kamp. Tradisjonelt har det i fagbevegelsen vært lite rom for at kvinner er kvinner. Arbeiderklassens kvinner har også i noen grad følt seg fremmed i forhold til kvinnebevegelsen, selv om kvinnebevegelsen i Norge har klart å være nokså nær arbeiderkvinners krav. Vi har til en viss grad slitt med et oppsplitta bilde – arbeiderklassen på den ene sida og kvinnen på den andre, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen som to forskjellige deler. Men det er ingen motsetning mellom klassekrav og kvinnekrav. Det er det viktig å se, og vi trenger et slikt forum på tvers som samler opp all erfaring kvinner har, et forum hvor det er mulig å slåss som hele mennesker. Det har trengt seg fram et behov for en ny måte å tenke og jobbe på.
– Vil du kalle dette et gjennombrudd – et nytt stadium i kvinnekampen?
– Ja, jeg vil kalle det et nytt nivå i kvinnebevegelsen. Vi sprenger gamle grenser, vi når ut over de «politiske damene» og forener kvinnekulturene. Uten dermed å glatte over uenighet eller skiller, så kan et forum som dette konsentrere seg om det vi er enig om – det er så mye som splitter i andre sammenhenger. Et sentralt tema på konferansen var kampen for å få heva kvinnelønna. Et spørsmål er at det å få heva kvinnelønna rett og slett sprenger ramma for lønnsoppgjørene, men her kunne vi også se på det fra andre innfallsvinkler. Det er ikke nok å reise et tariffkrav, vi må i tillegg jobbe politisk med det og utvikle forskjellige måter å jobbe på for å presse det fram. Vi kan også uttrykke konferansens ide på en annen måte: Det var kvinners hverdag som satte dagsorden her, på en slik måte at innledere som Yssen fra AP og Magnussen fra NHO ble helt perifere i damenes debatt.
En annen side er at en slik konferanse kan sprenge rammene for hva som er tradisjonelle temaer i fagforeningsarbeidet, illustrert på en glimrende måte av innledninga Sex i arbeid ved Reidun Sørensen fra Senter for kvinneforskning. I det hele tatt dreier dette seg i vid forstand om å sprenge grenser og rammer. Selv om de formelle arrangørene er fagforeninger og Kvinnefronten, så er det skapt et forum som ikke er en del av systemet – det er utafor hierarkiet i fagbevegelsen, et forum for å tenke og handle utradisjonelt. Det er en måte å jobbe utafor systemet på som hele fagbevegelsen kan lære av.
– Dette er noe som ikke lar seg stoppe? Etter det vi skjønner kommer del en ny konferanse neste høst?
– Ja, arrangørgruppa er i arbeid. Vi jobber med et debattinnspill om lønna, med ideene fra konferansen og med en ny neste år. Diskusjonen om kampen for kvinnelønna blir viktig å holde gående, liknende fora kan også jobbes fram på lokalplanet, samtidig som ideen med å jobbe på denne måten må utvikles. Det er en del av en bevegelse. Et ikke uvesentlig poeng er at konferansen i seg sjøl skaper et uformelt nettverk som kan brukes, for eksempel i kamp, slutter Siri Jensen.