Mot en smalere offentlighet?
Av Isak Lekve
At Storbritannia stemte for Brexit og amerikanerne valgte Trump, sjokkerte mange i den sentrumsliberale offentligheten i flere land, og mange har tydd til en variant av Trumps egen forklaringsmodell – Fake News eller alternative fakta. At Trump og hans tilhengere er farlige for demokratiet, tror jeg mange kan enes om, og derfor har bekjempelsen av slike alternative fakta fått gode vekstvilkår siden. Den følgende teksten argumenterer imidlertid for at også denne bekjempelsen er autoritær og udemokratisk, og at tendensen i denne retningen kan signalisere et vendepunkt – at vi står overfor en alvorlig innsnevring av den offentlige samtalen.
Av Isak Lekve, sosiolog i De Facto
I mai lanserte vi i De Facto en rapport om strømprisene, hvor vi konkluderte med at de to nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia, som begge kom i drift i fjor, er hovedårsaken til at vi har gått fra rekordlav pris i 2020 til europeisk prisnivå fra 2021 og inn i 2022.
Rapporten fikk mye oppmerksomhet, og den var i all hovedsak positiv. Men i juni ble så rapporten «faktasjekket» av Faktisk.no, og konklusjonen var knusende. Som mangeårig deltaker i offentligheten, er jeg for så vidt godt vant til å møte kritikk og motstand, og pleier også å tenke at det er bedre med kritikk enn stillhet. Men vanligvis kommer kritikken fra aktører med andre posisjoner, argumenter eller interesser. Med Faktisk var det annerledes: Dette er en virksomhet som ønsker «å motvirke feilinformasjon ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter». Det er en virksomhet som ønsker å fremstå som objektiv overdommer, som har fått en privilegert posisjon i norsk offentlighet til å bestemme hva som er sannhet, og som får sine artikler vidt distribuert av NTB. Slik fungerer faktasjekk noen ganger som effektiv avvæpning av de som er så uheldig å havne i «helt feil»-kategorien.
Utviklingen siden juni har vist at Faktisk.no sine eksperter faktisk tok helt feil. Men viktigere enn hvorvidt våre konklusjoner var riktige eller gale, er spørsmålet om hvilken funksjon en slik virksomhet har på offentligheten. At Donald Trump kunne vinne det amerikanske presidentvalget og britene stemme for Brexit, har av makteliten i den sentrumsliberale offentligheten blitt forklart med bruk av halvsannheter og ren løgn, og flere av disse ser det også i økende grad som sin egen rolle å kjempe mot slike «fake news» – i kamp for demokratiet. Offentlig debatt blir bedre når omstendighetene som omtales stemmer. Men denne virksomheten – som faktasjekken er et symptom på – kan også bidra til å innskrenke rommet for alternative standpunkter og dermed bidra til en mindre demokratisk offentlighet.
Også faktasjekkerne kan ta feil
Det er ikke denne tekstens hovedambisjon å argumentere sterkt for mitt syn på hvorfor de innenlandske kraftprisene har gått bananas siden sommeren 2021, det har jeg allerede gjort mange andre steder. Men uenigheten om kraftprisens årsaker kan likevel bidra til å illustrere kompleksiteten i faktasjekking – og vil derfor bli gjengitt i det følgende.
Kort sagt handler uenigheten om hvorvidt det er kablene eller gassprisene (og dermed: Putin og krigen) som er hovedårsaken til de høye prisene. Men det har hele tiden vært vårt argument at gassprisene bare kan virke på det norske kraftmarkedet gjennom strømkablene. Ja, de høye gassprisene øker prisen på energi i Europa, og det smitter over på Norge. Men denne smitten skjer i mye større grad enn tidligere fordi vi har bygget kabler.
Det er klart at det dermed er riktig at de høye prisene skyldes Putin og gassprisene. Samtidig er det likevel like riktig at de skyldes kablene. Spørsmålet er dermed ikke egentlig om vår eller våre kritikeres påstand er «helt riktig» eller «helt feil», men i hvilken grad kablene har bidratt. Eller altså, hvor høy hadde prisen vært uten kablene? Dette er umulig å besvare eksakt, men en kan selvsagt benytte seg av ulike modeller som gir en pekepinn.
Statnett laget en slik analyse som har blitt mye brukt av våre kritikere. Her brukte de en standard statistisk modell som skilte ut effekten av gassprisene som en forklaringsvariabel og effekten av kablene som en annen, og slik kunne de hevde at kablene bidro med bare ti prosent av økningen. Men en slik analyse kan aldri vurdere vår påstand, at gassprisene bare kan virke gjennom kablene, nettopp fordi de skiller de to variablene fra hverandre. Dermed var den verdiløs for å avkrefte vårt syn. Ved å skille to variabler som egentlig henger tett sammen, får man et feilaktig bilde av hvordan prisøkningen reelt sett foregår.
Disse ganske enkle sammenhengene, var altså nok til at våre kritikere hos Faktisk.no etter mitt syn gikk seg vill i faktasjekken. Og det illustrerer noe veldig viktig: En del sammenhenger er ganske enkelt for komplekse for enkel faktasjekk. Vi vil aldri få vite akkurat hvor mye av strømprisøkningen vi ville fått uten kablene, og analyser som ikke evner å ta opp i seg sakens kompleksitet, er ganske enkelt verdiløse. Her feilet Faktisk.no fullstendig, og vår sak er bare en av mange som viser at Faktisk.no ikke tar dette tilstrekkelig på alvor.
Hva som er sant avhenger av posisjon
Cui bono, hvem tjener på det, er et spørsmål som noen ganger stilles for å lede oppmerksomheten fra argumenter til motiver. Og i debatten som fulgte vår rapport, var det illustrerende at de som kritiserte rapporten var 1) kraftbransjen, og 2) makteliten i sosialdemokratiet. Begge deler kan enkelt forklares. Kraftbransjen tjener penger på høye kraftpriser. Makteliten i sosialdemokratiet er redd for at EØS-motstanden i fagbevegelsen skal styrke seg.
Dette betyr ikke nødvendigvis at de tar feil. Helt uavhengig av hvilke interesser de representerer, så er det argumentene de formulerer de må vurderes etter! Men det illustrerer noe viktig: Ulike standpunkter handler ikke først og fremst om ulike fakta. Det handler vel så mye om at ulike posisjoner har ulike interesser. I dette tilfellet har de begge en interesse av å få kraftprisene til å fremstå som «en perfekt storm» – slik tidligere energiminister Persen formulerte det. Altså noe uforutsett og utenfor kontroll. Det lar kraftbransjen fortsette som før. Og det fratar politikerne for ansvar. Vær og vind altså. I stedet for kabler og kraftpolitikk.
For vår egen del var vi hele tiden tydelig på at vi tjente industriarbeiderklassens interesser. Initiativtaker og hovedfinansieringskilde for rapporten var Industriaksjonen, en samling av 50 klubber som ønsker fortsatt industri i Norge. De høye strømprisene setter dette i spill. Vårt utgangspunkt var dermed en bekymring over industriens vilkår, og vårt mål var å bidra til en politikk som ga lavere strømpris.
Selv om dette i mine øyne er edlere, må selvsagt også våre standpunkter vurderes etter argumentene. Men det understreker altså at ulike posisjoner typisk vil lande på ulike standpunkter avhengig av interesser. Og i mange tilfeller vil begge posisjoner «ha rett» – fra sin posisjon.
Dette tok ikke analysene som lå bak utbyggingen av kraftkablene hensyn til. Her ble den samfunnsøkonomiske lønnsomheten vurdert etter hvor mye større fortjeneste en kunne få på krafteksport med nye kabler, og så trukket fra diverse andre faktorer. Men i realiteten er «samfunnsøkonomisk lønnsomhet» her et begrep som skjuler at kablene var svært gunstige for noen – først og fremst kraftbransjen, og svært lite gunstige for andre – først og fremst kraftforedlende industri. I de konkrete regnestykkene kom dette totalt sett ut i pluss, men i virkeligheten er det jo et politisk spørsmål om en skal forfordele kraftbransjen eller kraftforedlende industri. Også om det er sånn at en krone mindre i kraftforedlende industri tilsier to kroner mer i kraftbransjen.
Og nettopp slik tenker også Faktisk.no. De opererer med et samfunnssyn hvor et komplisert spørsmål har ett svar og hvor det ikke eksisterer interessekonflikter. Dette er naivt, men det er også elitistisk og farlig. For hvis det er slik at det egentlig eksisterer ett ekte svar i saker som er kompliserte og preget av interessekonflikter, og dette svaret formuleres av de som selv sitter midt i samfunnseliten – så vil dette svaret ofte være et svar som bare kommer mindretallets interesser til gode. Samtidig blir veien kort til å tenke nedsettende om vanlige folk eller å ta fra folk med feil meninger stemmeretten – slik tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande ville ta makt fra eldre velgere etter brexit.
Faktasjekk bidrar til å begrense offentligheten
Et annet komplisert spørsmål som ikke egner seg for faktasjekk, er hvorvidt USA er et demokrati. For noen år siden var de fleste enige om dette, men da Trump ble valgt ble vi oversvømt av bøker med titler som How democracy ends som nettopp tok utgangspunkt i at dette enten var eller signaliserte slutten på demokratiet i Amerika. De fleste er likevel enige om at demokrati forutsetter noe mer enn bare å kunne plassere en stemmeseddel i en urne hvert fjerde år, og særlig sterkt står idéen om at demokratiet er avhengig av en velfungerende offentlighet.
Gjennom offentligheten blir vi kjent med premisser, argumenter og standpunkter, og vi ser hvordan andre premisser og argumenter leder til andre standpunkter. Så kan vi knytte standpunktene til bestemte posisjoner og større systemer av ideologisk eller teoretisk art – og ikke minst kan vi basert på dette finne frem til egne standpunkter som informerer valgene våre. For at offentligheten skal være velfungerende, må den imidlertid ha en infrastruktur som gjør at vi også kan delta i offentligheten med egne premisser, argumenter og standpunkter. Dette er noe mer enn bare ytringsfrihet. Ytringsfriheten verner en mot straffeforfølgelse, og er selvsagt en nødvendig forutsetning for en velfungerende offentlighet, men en demokratisk offentlighet er slik en offentlighet som har rom til flere enn bare makteliten og dens kommunikasjonsrådgivere. Aller helst til alle.
Dessverre er ikke Faktisk.no alene. I høst har vi sett Forsvarets forskningsinstitutts (FFS) famøse karikering av EØS-motstanden, og Dagbladets leder som gikk farlig nært å hevde at SVs Ingrid Fiskaa forsøker å frikjenne Putin – fulgt opp av utspill fra Guri Melby som hevdet at «det ser ut som SV prøver å renvaske Putin». Verst var det at selveste statsministeren belærte fungerende partileder i SV, Kirsti Bergstø på debatten om kraftmarkedet med ordene «Putin herjer i Europa». Å knytte kritikk av EØS, Nato eller kraftmarkedet til Putin, betyr å knytte det som burde være legitime standpunkter til en folkerettsstridig krig. Det er ståmannsargumentasjon og «guilt by association», som tatt ut av lærebøkene i hersketeknikker. Ingen ønsker å stå som forsvarere av Putin sin krig. Slik begrenses offentligheten.
Effekten av at noen aktører opphøyer seg selv til overdommere i kompliserte spørsmål med sterke politiske implikasjoner, er nettopp at en del standpunkter blir stemplet som illegitime eller falske – også når virkeligheten er mer komplisert. Men uavhengig av hvorvidt standpunktene rent faktisk ikke lar seg forsvare (som klimaskepsis eller at jorden er flat) – så er en aktør som ønsker å stemple, og i siste instans luke ut, slike standpunkter, en aktør som jobber for å innskrenke offentligheten. En innskrenket offentlighet, er en offentlighet med færre vanlige folk og flere kommunikasjonsrådgivere. Slik fungerer faktisk.no som nyttige idioter for de som betaler for konsulenter: Makteliten.
Offentligheten ved et veiskille?
En del meninger har det alltid vært vanskeligere å formulere enn andre. Det er en kjent sak for mange av Gnists lesere at politisk engasjement i Rødt ofte fører med seg mye ubehag som forhåndsdømming, stempling og stygge kommentarer i sosiale sammenhenger om «hvor lettvint» eller «antidemokratisk» eller «naiv» en er, med familiemedlemmer som bruker enhver tilstelning til å spørre om det ikke er på tide å «vokse opp». Og der aktivitet og verv i Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet virker som døråpner til både næringsliv, konsulentbransje og organisasjonsliv, fører nok aktivitet i Rødt snarere til å lukke dører. Alt dette er prosesser som gjør at det krever mot, styrke og masse vilje til å formulere offentlige meninger som kan knyttes til Rødt. Og jeg tror poenget kan generaliseres til alle bevegelser som kjemper for radikale standpunkter – og da har vi ikke nevnt den økende hetsen fra høyreradikale blogger som Resett.no. Alle disse prosessene bidrar til å øke terskelen for å ytre seg – til å avdemokratisere offentligheten.
Det var Hegel som formulerte den idealistiske dialektikken, hvor tese ble møtt av antitese som så ble opphevet av en syntese som tok opp i seg momenter fra dem begge – slik at ideene utviklet seg. Slik ble verdien av ulike standpunkter begrunnet filosofisk – og fremskritt ble nettopp knyttet til et mangfold av tenkemåter. Jo flere tenkemåter utover den rådende – jo bedre syntese. Dette er ikke bare mer demokratisk. Det skaper også et bedre samfunn.
Historisk er det ingen tvil om at Hegel har hatt rett i dette – selv Marcus Thrane ble først fengslet for å kreve allmenn stemmerett – en gang var det radikalt å være for demokrati! Men i dag er alle enige om at hans prosjekt var både riktig og legitimt – og at den tidens politiske elite var dypt antidemokratisk.
Faktasjekk forutsetter at kompliserte politiske spørsmål kan besvares med to streker under svaret, det forutsetter en interessefri offentlighet, og det tar ofte utgangspunkt i at ens egne snevre interesser kan generaliseres. Alt er feil. I tillegg bidrar faktasjekk effektivt til å utdefinere standpunkter som illegitime, og slik innskrenke offentligheten og demokratiet – til tross for at nesten alt vi tar for gitt i dag en gang har vært kontroversielt og radikalt.
Dette gjør at vi i dag står ved et veiskille: Vil offentligheten bli stadig mer preget av aksepterte meninger og elitens forståelse av virkeligheten – mens alt annet utdefineres? Eller vil vi klare å fortsette å utvide betingelsene for deltakelse i offentlighet og demokrati? Om vi skal vinne denne kampen for en mer demokratisk offentlighet og en bedre verden, betyr det i alle fall at vi må stå imot tendensene til innskrenkning gjennom å fortsette å gjøre slik som Kant formulerte som kjernen i opplysningsprosjektet og som vi radikalere alltid har gjort: Sapere aude – ha mot – til å bruke vår egen forståelse – også i faktasjekkens tid.