Moroland
Av Arnljot Ask
Moroenes samfunn ble for noen hundre år siden sett på som det best utviklede i hele det filippinske øyriket. De utviklet et velorganisert samfunn som skapte sin egen sentrale regjering flere hundre år før det filippinske republikken så dagens lys.
Kimene til «Moroland» finner vi i det trettende århundret, da islamske misjonærer kom til øyene i Sulusjøen. Sultanatet i Sulu ble etablert rundt 1450 under sultan Syed Abubakar, og de to sultanatene i Maguindanao og Buayan ble slått sammen til ett, Sultanatet i Maguindanao, i 1619 under Sultan Kudarat. Under Sultan Kudarat ble makt- og innflytelsessfæren utvidet til også å skattlegge sjøfarende innbyggere på kysten av Borneo og visse områder av Basilan og Visayas. Dette er noe av bakgrunnen for at moroene, eller bangsamorofolket som er den fulle betegnelsen, ikke aksepterer det tapet av sin frihet og uavhengighet som de særlig er blitt utsatt for i det siste hundreåret.
Muslimsk
Store deler av det nåværende Filippinene ble muslimsk i denne perioden, også Manila-området, og ble først kristna da den spanske koloniseringa var gjennomført mot slutten av det sekstende århundret. Spanjolene fikk imidlertid aldri kontroll over sultanatene i sør. Helt fram til slutten av det nittende århundret ble da også Mindanao og Sulu betraktet som «fremmed territorium» av koloniherren. Spansk suverenitet ble bare oppnådd for kortere perioder innenfor garnisonsområdene, mens størsteparten av øyene forble under morostyre. Dette var grunnen til at amerikanerne søkte og signerte den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i august 1899, da de tok over som koloniherrer etter spanierne. (Avtalen bærer navnet etter hovedsignatorene, Sultan Kiram II av Sulu og brigadegeneral Bates fra USA). Denne avtalen innebar at USA administrerte områdene til moroene separat fra områdene til de som ble regnet som filippinernes. Det ble opprettet en Moro-provins på Mindanao, som besto av områdene Cotobato, Davao, Lanao, Zamboanga og Sulu.
USA
USA skiftet linje i 1913, da de prøvde å forene hele området under styret i Manila. De klarte allikevel ikke å gjennomføre dette i praksis, til tross for utstrakt maktbruk og flere reine massakrer mot moroene. En egen lov, kjent som «Den administrative koden for Mindanao og Sulu», ble tatt i bruk for å styre moroene. Men amerikanerne mislyktes i å tvinge moroene til å akseptere Manila-styret, og da den filippinske republikken ble proklamert 4. juli 1946 motsatte moroene seg å bli underlagt denne, helt fra starten av.
Under Republikkens styre har undertrykkingen og forfølgelsen av moroene også tatt form av forsøk på såkalt «etnisk rensing», med religiøse overtoner. Kristne vigilantegrupper (ILAGAS) har massakrert flere tusen muslimer på Mindanao. Samtidig har innflytting av filippinere fra Luzon og Visayas, og annen innvandring knyttet til den økonomiske koloniseringen av området, fortrengt moroene fra bykjernene og de mest lukrative landområdene. Et grelt eksempel på dette er fortrengingen av maranaoene (innsjøfolket) fra områdene rundt Lake Lanao, den store livgivende innsjøen i Lanao del Norte provinsen. Her har det Nasjonale kraftkompaniet (NPC) demmet opp 7 dammer langs en 30 km strekning av Agus elva, for å skaffe kraft til industriområdene i Iligan og Cagayan de Oro. Dette har tappet ned Lake Lanao og tatt bort mye av det tusenårige, tradisjonelle livsgrunnlaget til maranaoene. Fabrikkene som nå nyter godt av den nye krafta fra vannet, har imidlertid ikke blitt noe alternativ for de opprinnelige innbyggerne. National Steel Company, Filippinenes største stålverk, blir framstilt som et storslagent utviklingsprosjekt for å industrialisere det nordre Mindanao. Der det ligger midt i den muslimske landsbygda, vest for Iligan City, er den en hovedarbeidsgiver i området. Men av de 4.000 som jobber der, er bare noen handfulle maranaoer. De fleste er kristne innflyttere fra Visayas som ble brakt hit på 1970-tallet i forbindelse med utbyggingsprosjektene. Moroene er her, som stort sett ellers på dagens Mindanao, hovedsakelig bønder eller landarbeidere hos velstående storbønder og svært mange lever under det som FN definerer som fattigdomsgrensa på Filippinene.
Disputt om folketall og landområder
På grunn av koloniseringa har det som en gang var et flertall av bangsamoroer på Mindanao som helhet, nå blitt et mindretall. Men det står strid om de konkrete talla. Folketellinga til Manila-regjeringa i 1980 regner med vel 2,5 millioner moroer av tilsammen 10,9 millioner innbyggere på øya. Ut i fra disse talla er det bare de 5 provinsene (av 23) Sulu, Tawitawi, Lanao del Sur, Maguindanao og Basilan som har flertall moroer. Den Autonome Regionen i Muslimsk Mindanao (ARMM), som ble opprettet i 1990 og hvor lederen i Moro National Liberation Front (MNLF), Nur Misuari, nå er guvernør etter fredsavtalen mellom MNLF og regjeringen i Manila i 1996, omfatter de fire første av disse fem provinsene.
Disse befolkningstalla bestrides av Moro-organisasjonene. De hevder at rundt halvparten, 5,3 millioner, var moroer i 1982, og at det var mellom 7 og 10 millioner moroer spredt over det de regner som Bangsamoro homeland. Dette hjemlandet regnes å være mesteparten av Mindanao (med unntak av nordøstre delen), øyene i Sulu-øygruppen og kystområdene sør på Palawan. Noe av uenighetene rundt befolkningsanslagene er det rimelig å tro har bakgrunn i tilsvarende forhold som vi har her hjemme når antallet samer skal bestemmes. I en undertrykt folkegruppe vil det alltid være en del som ikke ønsker å stå fram, eller ikke vet at de tilhører den.
Kilder
- «Ethnic cleansing in Mindanao, Philippines», av Fred Hill i Islamic Horizon april 1996
- Hjemmesida til MILF (http://www.morojihad.com)
