Mitt første møte med Gaza
Av Peder Martin Lysestøl
Av: Peder Martin Lysestøl, forfatter av bøkene Palestinerne – historie og frigjøringskamp og Israel bak muren av myter og propaganda.
Hva er årsaken til den palestinske tragedien? Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.
Etter nok en forferdelig nyhetssending fra Gaza spør jeg meg – må vi se på at dette skjer? Kan ikke noe gjøres? Hvorfor bryter ikke regjeringer diplomatiske forbindelser med Israel? Hvorfor har vi forbindelser med ei regjering som begår folkemord? Det lille som er av trøst i disse tider, er at vanlige mennesker reagerer. Nå demonstreres det over hele verden. Nye tusener spør seg – hva slags land er Israel? Hva er årsaken til den palestinske tragedien?
Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.
Våren 1967 fikk Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) en invitasjon fra PLO til å delta på den første internasjonale studentkonferansen for Palestina. Konferansen skulle holdes i Kairo.
Jeg var formann i SUF, og hadde nettopp møtt arabiske studenter under et studieopphold i Jugoslavia. De arabiske ungdommene erklærte at «vi er alle palestinere». Det var ikke vanskelig å forstå at det jeg hadde lært om Palestina på et kibbutzopphold i Israel i 1964, knapt var halve sannheten. Ved å delta på denne konferansen kunne jeg både se Egypt og lære mer om palestinere. Styret i SUF visste omtrent like lite som meg om Palestina, men vi var enige om å delta på konferansen. AUF og KU hadde også fått invitasjon. De var ikke særlig interessert i å delta, men var enige om å la meg representere alle tre ungdomsorganisasjonene på en betingelse – at jeg ikke måtte erklære støtte til palestinerne. Jeg skulle reise for å lære, men ikke markere standpunkt. På disse betingelsene reiste jeg til Kairo som representant for de tre mest radikale ungdomsorganisasjonene i Norge.
Møtet med Kairo var en stor opplevelse. Over alt hang det bilder av landets enormt populære president Nasser. Det var ingen tvil om at Egypt støttet det palestinske folket. Jeg ante at det ikke skulle bli lett å være på konferanse i Kairo uten å ta standpunkt.
Da jeg sjekket inn på konferansesenteret, møtte jeg studenter fra store deler av verden: vietnamesere, cubanere, jugoslaver, egyptere og afrikanere. Men nesten ingen vesteuropeere? Var jeg den eneste fra denne delen av verden?
Konferanseledelsen ble forbauset da jeg måtte beklage at jeg ikke kunne holde innlegg i debatten. Hva skulle jeg si? Etter sterke taler fra studenter fra andre land skulle jeg ta ordet og fortelle at vi i Norge ikke hadde tatt standpunkt. Jeg har sjelden følt meg så feig, men jeg holdt meg til avtalen.
Min mangel på standpunkt utfordret tydeligvis andre deltagere til å diskutere med meg. Forsto jeg ikke at Palestina var okkupert? At sionistene var kolonisatorer som var nyttige redskaper for imperialismen? Jeg kan ikke huske at det ble brukt antisemittiske argumenter. De var enige i at jødene hadde vært forfulgt og diskriminert, men dette var jo ikke palestinernes skyld. Det var kristne europeere som hadde terrorisert jødene. Verst hadde det vært i det russiske tsarriket og i Nazi-tyskland med Holocaust. Men hvorfor hadde ikke FN i 1947 vedtatt at jødene skulle få en stat i Tyskland eller i jødebeltet mellom Litauen og Krim? Det var jo i disse områdene store deler av de europeiske jødene hadde bodd, og det var her de hadde blitt utsatt for de verste pogromene. Slike problemstillinger ble ikke reist i Europa, men for ungdommer i andre deler av verden, virket det helt logisk.
Da konferansen var slutt, ble vi invitert på busstur til Gaza. Jeg glemmer ikke denne bussturen. Særlig fordi de palestinske arrangørene hadde plassert meg sammen med en godt skolert vietnamesisk student. Han var veldig hyggelig og tålmodig. Jeg måtte forstå at palestinernes kamp var like rettferdig som den vietnamesiske! Vi i Norge støttet jo FNL? Jeg kunne bare være enig.
Hvem kunne den gangen tro at Gaza om 56 år skulle bli et overbefolket fengsel som mer og mer lignet en ruinhaug? Etter en lengre busstur gjennom Sinai-ørkenen og det frodige Gaza-landskapet, stoppet vi i Gaza by. Folkemøtet var i en vakker park dekket av gressplener, palmer og vakre blomsterbed. Vi skulle møte ledelsen for den nye frigjøringsbevegelsen, PLO.
Jeg husker folkemengden og den militante stemningen da Ahmed Shukeiri gikk på talerstolen. Shukeiri kom fra en palestinsk politikerfamilie. Faren hadde sittet i det ottomanske parlamentet, og Ahmed hadde representert Palestina i den arabiske liga. Nå ledet han kampen for en palestinsk stat. Ahmed hadde ikke samme karisma som Yasir Arafat som jeg skulle møte seinere, men heller ikke han nølte med å slå fast at palestinerne hadde rett til å føre væpna kamp mot den israelske okkupanten. Shukeiri ga folket håp om at nå skulle PLO, slik som frigjøringsbevegelsene i Algerie og Vietnam, starte kampen for et fritt Palestina.
Jeg hadde aldri tidligere hørt om hvordan palestinske flyktninger levde. Det ble derfor en sterk opplevelse for oss da arrangøren tok oss med til en flyktningleir. Den var en av åtte leire i Gaza. Her bodde 75 prosent av Gazas befolkning. 2–300.000 mennesker hadde flyktet hit i 1948 for å unnslippe israelsk terror. Seinere hadde nye palestinere på flukt fylt opp de trange leirene. Her levde store familier på noen få kvadratmeter, helt avhengige av den lille hjelpen de fikk fra UNRWA (FN). Det var sterkt å høre dem fortelle om kontrasten mellom livet de levde nå, og det gode livet før 1948, i Jaffa og andre grensebyer til Gaza. At PLO hadde startet frigjøringskamp hadde gitt dem håp. Kanskje kunne de snart reise tilbake til hjemstedene sine?
Møtet med fattige palestinske flyktninger i den primitive leiren fjernet all tvil hos meg om at det palestinske folket hadde vært offer for en stor forbrytelse. Møtet med flyktningene ble samtaleemne på bussturen tilbake til Cairo. Skammen over at jeg ikke hadde kunnet erklære at vi i Norge støttet det palestinske folket ble ikke mindre etter dette besøket. Det fantes ikke lenger tvil. Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte på flyet tilbake til Norge, men jeg er ikke i tvil om at jeg da var fast bestemt på å bidra til at det ble startet solidaritetsarbeid for det palestinske folket i Norge, og at det skulle få SUF sin støtte.
Tilbake i Cairo kunne jeg fortelle den norske ambassadøren, Petter Martin Anker, om konferansen. Han ga palestinerne sin fulle støtte, og var uenig i norsk UDs pro-israelske politikk. Anker hadde jobbet i FN da hovedforsamlingen i 1947 behandlet delingsplanen for Palestina og var ekspert på Midtøstens historie. Han var ikke i tvil om at det palestinske folket hadde vært utsatt for et overgrep. Hans standpunkt var betryggende – også voksne personer med mye kunnskap mente solidaritetsarbeid for palestinerne var viktig. Jeg hadde tenkt å oppholde meg i Kairo i lengre tid, men etter noen dager fikk jeg beskjed fra ambassaden om at jeg måtte forlate landet. Etterretningsmeldinger tydet på at Israel forberedte krig.
Junikrigen i 1967 førte til nye store flyktningstrømmer. Jeg kunne se for meg hvor forferdelig krigen må ha vært for familiene jeg møtte i den overbefolkede leiren.
I SUF sitt styre var vi nå enige om å fordømme Israel og støtte det palestinske folket. Til min skuffelse var ikke SF, moderpartiet vårt, enig. Å kritisere Israel var nesten helligbrøde, så kort tid etter holocaust. Men vi hørte ikke på SF.
SUF ble den første norske organisasjonen som fordømte Israel og ga sin støtte til det palestinske folket. Israel erobret Gaza og hele det historiske Palestina i krigen i 1967.
Det Gaza jeg møtte i 1967, har ingen likhet med det Gaza vi ser på bildene etter den israelske teppebombingen. Den gangen ble jeg sjokkert over elendigheten i leirene. I dag mangler vi ord for det som skjer. Gaza i 1967 ble et vendepunkt for meg. Håpet er at Gaza igjen blir et vendepunkt for så mange, at vi aldri opplever en slik tragedie igjen.