Sju vanskelige spørsmål
Av Michael A Lebowitz
I april 2004 ble jeg invitert til å forelese om erfaringene fra den jugoslaviske sjølstyret for Kommisjonen for fagbevegelsen i den Bolivarske revolusjonære prosessen under den Andre verdenskonferansen i solidaritet med den bolivarske revolusjonen i Caracas, Venezuela. I foredraget mitt om lærdommene fra denne erfaringa (som ble oversatt og sirkulert i Venezuela) pekte jeg på de grunnleggende trekkene til sjølstyret, hvordan det forandret seg over førti år, og noen positive og negative sider ved det. (1)
Innen ett år hadde prosessen med å gå i retning av arbeiderstyre tatt av i Venezuela. Så da jeg ble invitert til å snakke ved «Arbeidere i revolusjonen: bolivarsk samstyre, en alternativ økonomisk modell» i Valencia i april 2005 under den Tredje verdenskonferanse i solidaritet med den Bolivarske revolusjon, bestemte jeg meg for å fokusere på problemene som venezuelanske arbeidere og revolusjonen ville møte i bevegelsen fram mot samstyre.
I Venezuela i 2004 var ideen om arbeiderstyre, sjølstyre, samstyre og produksjon utført av sammensluttede produsenter vesentlig et krav og en drøm. I dag er det blitt virkelighet – takket være de steg som så langt er tatt av selskap som Invepal, CADAFE, CADELA og ALCASA (og vi håper at flere snart vil følge etter). Det betyr at dere må forberede dere på å kjempe med de virkelige problemene forbundet med arbeiderstyre.
For å få dere til å tenke gjennom disse problemene vil jeg nå legge vekt på de negative sidene ved jugoslavisk sjølstyre. Spesielt vil jeg konsentrere meg om det jeg vil kalle sju vanskelige spørsmål som erfaringene fra Jugoslavia reiser. Jeg tror at dere har behov for å forstå problemene som dukket opp der. I en eller annen form kan de også dukke opp her (og kanskje enda til i en verre form). Hvis de viser seg, er det tre muligheter:
– Problemene vil ikke bli løst og nederlaget vil diskreditere arbeiderstyret.
– De vil bli løst – av arbeiderne sjøl.
– De vil bli løst – av noen andre.
Men før jeg skal snakke om problemene, la meg understreke at jeg er overbevist om at arbeiderstyre er det eneste virkelige endelige alternativet til kapitalisme. Når arbeidere samarbeider i produksjonen og forstår at det ikke er kapitaleierne, men arbeidende folk sjøl som drar nytte av aktiviteten deres,
vil arbeiderstyre vise at den av mange grunner er en overlegen form å organisere produktiv virksomhet på:
1. Uten kapitalistisk utbytting er det en tendens til å samarbeide med arbeidskamerater for å utføre jobben godt og være stolte av arbeidet – framfor å prøve å gjøre så lite som mulig.
2. Kunnskapen arbeiderne har i hodene sine om bedre måter å arbeide på, kunnskap som ikke ble delt med kapitalister, kan nå utnyttes for å forbedre produksjonen både umiddelbart og når det gjelder framtidig fornying.
3. Man behøver ikke kostnadene forbundet med instruktører og ledere som har til hovedoppgave å overvåke at folk arbeider hardt. Og i den utstrekning produksjon ikke er blitt organisert med sikte på effektivitet, men med sikte på å gjøre overvåking lettere, er ikke disse eller andre irrasjonelle trekk ved kapitalismen nødvendige lenger.
4. Arbeiderstyre åpner muligheten for å kombinere tenking og handling – å gjøre slutt på skillet på arbeidsplassen mellom dem som tenker og dem som handler. Slik sett tilbys alle arbeidere muligheten til å utvikle egne evner og eget potensiale Slik fremmer arbeiderstyre større produktivitet og innovasjon.
Enhver diskusjon om problemene i det jugoslaviske sjølstyret må bli satt i sin rette sammenheng, i dag må vi huske at Jugoslavia en gang var en suksesshistorie. Den ble misunt som alternativ både til statssamfunnene i øst og til de kapitalistiske samfunnene i vest. Jugoslavia hadde svært høye vekstrater på 1950-tallet da sjølstyre ble innført, og til tross for at veksten tok noe av på 1960- og 1970-tallet, ble den værende temmelig høy. I denne perioden gikk Jugoslavia fra å ha småskala-landbruk som grunnlag for økonomien til å bli et land som eksporterte industrivarer til Vest-Europa.
Men som jeg antydet, så var det problemer. La meg begynne med et problem som jeg nevnte i talen min i fjor. Gapet mellom hva arbeiderråd kunne gjøre i teorien og hva de virkelig gjorde. I 1950 da marskalk Tito fremmet den nye loven om arbeidersjølstyre, erkjente han at de jugoslaviske arbeiderne var tilbakestående og at mange hadde angst for at det ville være for tidlig med arbeiderkontroll fordi «arbeiderne ikke vil være i stand til å mestre de kompliserte teknikkene forbundet med å administrere fabrikker og andre bedrifter.» Og Titos svar var at vi kan ikke vente på at alle skal bli utdannet. «I selve prosessen med å administrere, i den kontinuerlige prosessen av arbeid og administrasjon, vil alle arbeidere skaffe seg nødvendig erfaring. De vil ikke bare bli fortrolige med arbeidsprosessen, men også med alle problemene til bedriftene sine. Bare gjennom praksis vil arbeidere bli i stand til å lære hvordan de skal føre regnskap, hvor mye materialer de kan bruke og hvor mye de kan spare … . De vil lære hvor høy akkumuleringen til deres bedrift må være … og hvor mye av det som blir til overs av merproduktet som kan brukes til å øke deres levestandard.»
Nå, som jeg antydet forrige gang, ble jugoslaviske arbeidere virkelig godt informert om bedriftene sine, og mange fikk erfaring med å tjene i arbeiderråd på
avdelings- eller bedriftsnivå. Men noe som Tito antok ville skje, skjedde ikke. I 1975, tjuefem år etter at den nye loven ble innført, beskrev en jugoslavisk skribent, Jose Goricar, gapet mellom arbeiderne og lederne og deres eksperter på denne måten:
«Det viser seg enten som en funksjonell arbeidsdeling, et hierarki av kunnskap og ekspertise, eller som en følge av atomiserte og monotone industrielle operasjoner som byr arbeideren … bare beskjeden mulighet til å utvikle noen vesentlig grad av tankefrihet, fantasi og oppfinnsomhet når han utfører sine plikter. Hvis vi til alt dette føyer den forholdsvis lange og slitsomme arbeidsdagen, har vi et helt sett av omstendigheter som hindrer arbeiderne i å engasjere seg mer intenst i å styre sine arbeidsorganisasjoner.» (2)
Hva hadde skjedd? Til tross for at medlemmene av arbeiderrådene hadde makt til å avgjøre kritiske spørsmål som investeringer, markedsføring og produksjonsvedtak, følte de ikke at de hadde kompetansen til å fatte slike beslutninger – sammenlignet med lederne og de tekniske ekspertene. Så i mange bedrifter hadde arbeiderrådene endt opp med å strø sand på forslaga som kom fra ledelsen. (Trass i alt fikk lederne sin andel av firmaets inntekter og hadde en felles interesse i at firmaet gjorde det godt.) Arbeiderrådene brukte en masse tid på å diskutere ting som de følte at de hadde kompetanse til å bedømme – slikt som det rettferdige i ulik inntekt innenfor bedriften. Og når de gikk for å klandre lederne for resultater som ikke ble bra, svarte lederne:
Det var dere som avgjorde. Men det var rett nok ikke et svar som arbeiderne aksepterte; ofte var holdningen som de inntok, at vi gjør arbeidet vårt skikkelig og vi forventer at dere gjør deres arbeid skikkelig. Og av og til hendte det at arbeiderrådene avsatte ledere som hadde fremmet dårlige forslag. I slike tilfeller fungerte de som en velgermasse som var utilfreds med regjeringa, men ikke som selve regjeringa.
Hvordan kan dere unngå denne situasjonen, dette gapet mellom eksperter og arbeidere? Tjuefem år etter at arbeiderstyret ble innført, var gapet fremdeles der. Goricar sa at det var det lave utviklingsnivået, og at arbeidere behøvde å sjølinstruere og sjølutdanne seg. Men ved å peke på de monotone og lange, trøttende arbeidsdagene, avslører han sjøl problemet ved ethvert forslag om at arbeiderne skal utdanne seg sjøl.
La meg foreslå at det grunnleggende problemet var at det ikke skjedde noen utdanning på arbeidsplassen. Hvorfor var ikke det å lære prinsippene for bokføring, markedsføring osv. en del av jobben? Ikke noe som skulle komme i tillegg til en lang og slitsom arbeidsdag – men noe som skulle inkorporeres i arbeidsdagen. Med andre ord, en omdefinering av arbeid slik at det også inkluderte prosessen med å skape de arbeiderne som arbeiderstyret har behov for.
Sjølsagt innebærer dette utviding av den ikke-tradisjonelle arbeidsdagen og nedkorting av den tradisjonelle arbeidsdagen (som økt produktivitet og effektivitet er avgjørende for). Dette gjorde ikke sjølstyrte bedrifter i Jugoslavia. Resultatet? I mange bedrifter hadde arbeiderne makten formelt, men de var ikke i stand til å bruke den.
Å omdefinere arbeid og arbeidsdagen til å inkludere læring er nettopp en mulig løsning på dette problemet. Spørsmålet som dere må stille dere er hvordan dere skal få sjølstyret til å virkeliggjøre sine muligheter.
Da er det første spørsmålet jeg vil stille: Hvordan bryter vi ned delinga innafor bedriften mellom dem som tenker og dem som handler?La meg nå gå over til ei rekke problemer knyttet til den måten jugoslaviske sjølstyrte bedrifter fungerte på innafor økonomien. Hva hendte for eksempel når etterspørselen etter produktene de produserte gikk ned? Vi vet hva som hender under kapitalismen; hvis bedriften ikke kan skape profitt ved å selge varene, blir folk sagt opp, mister arbeidet. Det skjedde ikke i de jugoslaviske bedriftene. Det var solidaritet mellom arbeiderne i hver bedrift – hvordan kunne de ta arbeidet fra medlemmer av sitt eget kollektiv?
Følgelig fortsatte bedriftene å produsere – til og med uten salg, de produserte for lager. Med hensyn til stabiliteten i økonomien som helhet, sammenlignet med kapitalisme, er ikke det dårlig, siden inntektene blir opprettholdt og nedgangskonjunkturen blir ikke fordypet som resultat av arbeidsledighet. Men bedriftene betalte ikke bare arbeiderne lønninger, de måtte også kjøpe råmaterialer. Hvordan gjorde de det uten å havne i alvorlige finansielle vansker? Vel, de henvendte seg til banken for å låne til å kunne komme seg gjennom disse periodene. Og bankene (som ofte var partnerskap mellom store sjølstyrte bedrifter og lokal administrasjon) ga oftest lån i slike tilfeller. Men det førte til problemet med bedriftenes avhengighet av bankene og var, som resultatet av liberal bankpolitikk, også en kilde til inflasjon.
Dette var problemene. Men hva var løsningene?
Spørsmål nummer to er derfor: Hva bør gjøres i en arbeiderstyrt bedrift når salget svikter?
La meg utvide perspektivet ved å peke på et annet trekk ved jugoslavisk sjølstyre. Det var solidaritet blant arbeidere innenfor enkeltbedrifter, men ikke mellom arbeidere i forskjellige, konkurrerende bedrifter. Etter å ha besøkt Jugoslavia i 1959 kommenterte Che Guevara at vi skulle ikke miste av syne
det faktum at profittene til disse bedriftene ble delt blant arbeiderne; men hvert firma, understreket han, var «engasjert i vill kamp mot sine konkurrenter om priser og kvalitet». Che observerte også at her var det en reell fare fordi denne konkurransen kunne «introdusere faktorer som kunne forkrøple det som burde bli den sosialistiske ånd». (3)
Ja, det var avgjort en mangel på solidaritet mellom arbeidere i konkurrerendebedrifter. Men dette var ikke det eneste problemet. Det forekom også dobbeltinvesteringer. Bedriftene kjempet om å betjene det samme markedet og investerte med det siktemålet. Ett resultat var en tendens til overkapasitet i mange sektorer (spesielt i 1970- og 1980-årene). Det gjorde bedrifter mer finansielt sårbare og mer avhengig av bankene.
Av den grunn et tredje spørsmål: Hvilken rolle bør konkurranse mellom arbeidere i ulike bedrifter ha innafor arbeiderstyre?Nå hadde solidariteten blant arbeidere innafor en særskilt bedrift også en annen side. Det arbeiderne i Jugoslavia ønsket å gjøre, var å øke inntekten per arbeider i egne bedrifter (både på kort og lang sikt) og derfor tendensen til å investere i den mest moderne, maskinintensive teknologien. Dette hadde en svært god effekt – det førte til synlig økt produktivitet. Den negative siden ved dette var imidlertid at slike investeringer ikke skapte mange nye jobber. Så når folk fra landsbygda flyttet inn til byene på leting etter bedre inntekter, fant de ikke jobber. Resultatet var arbeidsløshet eller utvandring som gjestearbeidere til Vest-Europa.
På 1950-tallet ble problemet med å skape nye arbeidsplasser løst gjennom statlig skattlegging av bedriftene og bruk av disse ressursene til å skape nye sjølstyrte bedrifter. Men dette var noe som gjorde arbeiderne i de eksisterende bedriftene utilfredse – de argumenterte med at statlig skattlegging hindret dem i å foreta de investeringene som de hadde behov for å gjøre. Hvordan kunne man si at det var sjølstyre, argumenterte de, når arbeiderne ikke kunne kontrollere inntekten de skapte? Hvordan kunne arbeiderne virkelig styre hvis en stalinistisk stat utbyttet bedriftene og fattet de viktige beslutningene? På 1960-tallet ble forbundsstatens rolle vesentlig redusert, statlig skattlegging av bedriftene sank, statens rolle på investeringsområdet minsket og arbeidsløsheten økte.
Dette føres oss til et fjerde spørsmål: Hvilket ansvar har arbeidere i sjølstyrte bedrifter for arbeidsløsheten og for dem som er satt utenfor? Hvem har ansvar for å skape arbeidsplasser?I tillegg til arbeidsløsheten som grodde fram på 1960-tallet, utviklet det seg også en økende ulikhet mellom bedrifter og mellom arbeidere i ulike bedrifter. Det kom ikke nødvendigvis av at arbeidere i rike bedrifter fortjente det. Man kunne gjøre akkurat det samme arbeidet i to forskjellige bedrifter og motta vesentlig høyere inntekt i den ene bedriften enn i den andre, enkelt og greit på grunn av at du var så heldig at du var innenfor akkurat den bedriften, eller fordi monopol eller andre markedsfaktorer favoriserte din bedrift. Et ordspråk i Jugoslavia sa: «Det handler ikke om hva du gjør, men om hvor du gjør det.» Arbeidere i fattigere bedrifter syntes ikke dette var rettferdig, og de hadde en hang til å se med misunnelse på de økende inntektene til arbeidere i rikere bedrifter. Og følgelig svarte de med å fordele mer av sitt eget firmas inntekter som personlig inntekt. For å gjøre investeringer som kunne gjøre dem konkurransedyktige og øke deres framtidige inntekter, måtte de vende seg til bankene, det vil si at de fattigere bedriftene ble mer avhengige av bankene.
Men husk at de rike bedriftene ofte var medeiere i bankene. Da jeg begynte å studere jugoslavisk sjølstyre, var en av de sakene jeg funderte på hvorvidt forholdet til bankene skapte problemer mellom rike og fattige bedrifter. Jeg møtte et medlem i sentralkomiteen til den Kommunistiske liga i 1978 og spurte ham: «Er det ikke mulig at rike firmaer kan bruke sin innflytelse i bankene til å presse fattige firmaer som har behov for kreditt?» Og han svarte: «Jo, det er forferdelig! Vi kjenner til tilfeller der fattigere firmaer blir presset til å selge til lave priser til rikere firmaer for å få kreditt fra bankene!» (Og husk at dette ikke var kapitalistiske firmaer, men sjølstyrte bedrifter der inntektene tilfalt arbeiderne.) Jeg ble sjokkert. Det var langt verre enn jeg hadde fryktet. Så jeg spurte han: «Hva gjør dere med dette?» (Og med «dere» mente jeg Jugoslavias kommunistiske liga.) Han svarte: «Vi forteller dem at dette ikke er i interessen til arbeiderklassen som helhet. Vi prøver å overtale dem til ikke å gjøre slikt. Men», fortsatte han, «vi slår dem ikke i hodet – det er ikke vår rolle.» Han og jeg
hadde deretter en interessant diskusjon om Antonio Gramsci og ideen om partiet som organisk intellektuell.
Men der var problemet; de individuelle bedriftene handlet tydeligvis ikke i samsvar med interessene til arbeiderklassen som helhet, staten kunne ikke handle i interessene til arbeiderklassen som helhet, og partiet ville ikke. Resultatet ble at ulikheten økte mellom bedriftene og mellom republikkene. Under slagordet om sjølstyre økte privilegiene for spesielle grupper av arbeidere og solidariteten forvitret.
Så her kommer spørsmål fem: I et system med arbeidersjølstyre, hvem tar ansvar for interessene til arbeiderklassen som helhet?
Dette er så avgjort et av de mest fundamentale spørsmålene. Men la meg føye til et annet i forbindelse med problemene knyttet til sjølstyret i Jugoslavia. Som jeg antydet, var det at de svakere bedriftene ble avhengig av bankene en situasjon som vokste fram. I noen tilfeller vendte de seg til bankene, ikke bare for å låne penger til investeringer, men også for å skaffe personlig inntekt til medlemmene i sine kollektiver. Dette var stikk i strid med teorien om
sosialistisk vareproduksjon, en teori som slo fast at arbeidernes personlige inntekt skulle komme fra salg utført av deres bedrifter. Men blant bankdirektørene satt ikke bare representanter for de sjølstyrte bedriftene som var eiere, men også representanter for lokal administrasjon, for kommunen. Og kommunerepresentantene kunne si: «Gi dem pengene. Gi dem pengene, for hvis dere ikke gjør det, vil bedriftene gå under og det vil bli kommunen som blir ansvarlig for å sikre arbeidernes ve og vel.»
Med andre ord var det grunner til at firmaene ble holdt i live – for å unngå problemer med arbeidsløshet og sammenbrudd når et firma gikk konkurs. Men dette skaper noe som økonomer kaller problemet med «myk budsjettstramhet». Argumentet er at hvis et firma vet at det vil bli reddet, behøver det ikke iverksette de handlingene som er nødvendige for å løse problemene. For eksempel: I stedet for å øke effektiviteten eller kutte ut produksjonslinjer som svekker den, kan firmaet bruke en masse tid på å sikre at det har venner høyt på strå som vil holde det i live. Hvor rasjonelt er det for økonomien? I det jugoslaviske tilfellet prøvde de å løse problemet ved å slå svake firmaer sammen med sterkere firmaer, noe som førte til rasjonalisering og reorganisering
av det svakere firmaet uten å skape arbeidsløshet. Men veksten til store og komplekse firmaer reiste spørsmålet om arbeiderinnflytelsen ble redusert i prosessen.
Tenk gjennom erfaringene fra Jugoslavia. I det de handlet i egen interesse greide arbeiderne i individuelle bedrifter i Jugoslavia å vise at kapitalister ikke er nødvendige, at arbeiderråd kan lede sjefer og teknisk stab til å fatte beslutninger i deres interesse, at disse bedriftene vil tendere mot å innføre ny teknologi og øke produktivitet og inntekt per arbeider. Dette var en av de viktigste lærdommene i Jugoslavia, og det er noe av det viktigste å vise her.
Men Jugoslavia viste også at egeninteresse innenfor individuelle bedrifter ikke er nok. Ikke bare viser de jugoslaviske erfaringene at solidaritet innenfor en bedrift ikke nødvendigvis betyr solidaritet innenfor samfunnet. De tyder også på at hvis man ikke løser problemene i dette forholdet, kan det skape reelle grenser for utvikling av arbeiderstyret. Til og med de bånd de prøvde å skape mellom arbeidere i ulike bedrifter, mellom arbeidere i vareproduserende sektor og dem i den sosiale sektoren, mellom produsenter og lokalsamfunn, ble dominert av ett tema: egeninteresse. Det som manglet var en følelse av solidaritet i samfunnet.
Resultatet var arbeidsløshet, økende ulikhet, misunnelse, inflasjonstendenser, økende sosiale og etniske spenninger – og til slutt ble de ute av stand til å forene seg mot krefter utenfor landet. Det at de var ute av stand til å skape solidaritet innenfor samfunnet, gjorde dem sårbare overfor presset fra finanskapitalen og overfor imperialistisk intervensjon. Jugoslavia hadde svært spesielle etniske og religiøse ulikheter og et enormt gap mellom ulike republikker når det gjaldt økonomisk nivå. Men når stridsspørsmålene ikke blir løst i en prosess med bygging av solidaritet, da ligger de der og kan bli utnyttet.
Tenk gjennom spørsmålene jeg har reist så langt:
– Hvordan bryter vi ned delinga innafor bedriften mellom dem som tenker og dem som handler?
– Hva bør gjøres i en arbeiderstyrt bedrift når salget svikter?
– Hvilken rolle skal konkurranse mellom arbeidere i ulike bedrifter innafor arbeiderstyret ha?
– Hvilket ansvar har arbeidere i sjølstyrte bedrifter for de arbeidsløse og de utstøtte?
– I et system med arbeidersjølstyre, hvem tar ansvar for interessene til arbeiderklassen som helhet?
– Skal en tillate at arbeiderstyrte bedrifter går under?
Bortsett fra det første spørsmålet som gjelder gapet mellom eksperter og arbeidere, er de andre variasjoner over et spesielt tema: Hvordan er forholdet mellom en enkelt arbeiderstyrt bedrift og samfunnet som helhet? Disse spørsmålene tar utgangspunkt i premisset om at det er et skille mellom den arbeiderstyrte bedriften og resten av samfunnet. Uheldigvis er det slik at i et samfunn der omtrent 50 prosent av arbeiderklassen er i den uformelle sektoren og anslaget over fattige ligger på opp mot 80 prosent av befolkningen, at det ikke er utenkelig å vente et skille mellom et arbeideraristokrati i spesielle bedrifter og majoriteten av arbeiderklassen. Vi skal heller ikke glemme de problemene som et slikt skille kan føre til.
Men hvis vi ikke tar utgangspunkt i skillet mellom de arbeiderstyrte bedriftene og resten av samfunnet, da kan mange av disse vanskelige spørsmåla fortone seg helt forskjellig. Hvis for eksempel salget i en arbeiderstyrt bedrift faller, da skulle det ikke være sjølsagt at den skulle fortsette å produsere varer som det ikke er etterspørsel etter. Det burde samtidig være mange produkter som bedriften kan produsere og som samfunnet har behov for, og det må være mange behov i lokalsamfunnene som arbeiderne kunne vie oppmerksomhet i stedet for å arbeide i den bedriften. Og samtidig, hvorfor skulle arbeiderne i noen spesielle bedrifter ha noe større ansvar for de arbeidsløse enn samfunnet som helhet? Og skulle ikke interessene til arbeiderklassen
som helhet vedkomme alle arbeidere?
Kort sagt er det brennende spørsmålet: Hvordan unngå problemet som kjennetegnet sjølstyret i Jugoslavia – mangelen på solidaritet innen arbeiderklassen som helhet. Staten kan sjølsagt ta ansvaret for å skattlegge sjølstyrte bedrifter og bruke ressursene til å skape sysselsetting og redusere fattigdom. Men det jugoslaviske eksemplet demonstrerer at hvis arbeiderne tror at de og bare de har retten til inntektene fra deres bedrifter, er det lett å se staten som fjern, ineffektiv og utbyttende.
Og det bringer oss til vårt sjuende spørsmål: Hvordan kan solidaritet mellom arbeiderstyrte bedrifter og samfunnet som helhet bli inkorporert direkte i disse bedriftene?Er det mulig for arbeiderne å ta behovene til lokalsamfunnene de tilhører inn i sine vurderinger – og ikke bare de nærmeste lokalsamfunn, men også fjernere, forholdsvis vanskeligstilte lokalsamfunn? Det er opplagt at utvikling i den retningen er en prosess. Og det er denne prosessen som den bolivarske grunnloven har som visjon. Slik artikkel 135 påpeker, har ikke bare staten plikt i forhold til samfunnets allmenne velferd. Det fins også «forpliktelser som i kraft av solidaritet, sosialt ansvar og humanitær hjelp, er pålagt private individer i forhold til deres evner.»
Med sin ide om å knytte behovene i lokalsamfunnene, uttrykt i demokratisk lokal planlegging, til mulighetene til sjølstyrende produsenter, gir grunnloven visjon av en alternativ økonomisk modell – kjennetegnet av rettferdighet, likhet, solidaritet, demokrati og sosial ansvarlighet. Ledet av disse idealene i grunnloven foreslår jeg at dere kan unngå mange av de problemene som forvrengte den jugoslaviske modellen – spesielt de som var en følge av at de fokuserte på sjølinteresse framfor interessene til arbeiderklassen som helhet.
Noter:
1) Micheal A. Lebowitz, Lecciones de la Autogestion Yugoslavia. Oversatt av Chesa Boudin. La Burbuja Editorial, 2005, Caracas, Venezuela.
2) Jose Goricar, Socialist Thought and Practice Beograd 1975, side 92–93.
3) Carlos Tablada, Che Guevara: Economics and Politics in the Transition to Socialism, Pathfinder, Sydney 1989, side 111–12.