Gjenerobring av en sosialistisk visjon
Av Michael A. Lebowitz
I kjølvannet av Seattle og andre dramatiske eksempler på motstand mot kapitalistisk globalisering, snakker mange mennesker nå om kapitalisme og beskriver seg selv som antikapitalistiske. (1) Storartet! Men hva mener de? At kapitalens internasjonale institusjoner er et onde fordi de raner til seg borgernes rett til å foreta demokratiske beslutninger? At finansiell spekulasjon tar midler fra ordentlige, produktive investeringer som skaper ordentlige jobber? At multi-nasjonale selskapers begjær etter profitt har ført dem til å alliere seg med og styrke autoritære regimer som fornekter menneskerettigheter? At neoliberal politikk fører til et kappløp mot bunnen med hensyn til lønninger, arbeidsforhold og miljømessige standarder? Alt dette er viktig å motsette seg – men i for seg er dette en motstand mot spesielle former for kapitalistisk politikk og praksis, det er ikke motstand mot kapitalismen som sådan.
Trenger vi ikke en visjon om et alternativ til kapitalismen? Ingen vil nekte for at det finns eksempler på kapitalisme som er bedre enn andre – for det meste som resultat av arbeideres kamp og folkebevegelser for å endre ting. Hvorvidt disse eksemplene er kommet som resultat av unike historiske omstendigheter, eller om de er så særegne at ikke har relevans for hele verden, eller om de er kan opprettholdes over lengre tid (særlig innenfor en global kapitalisme i en verden med ujevn utvikling) er ikke det sentrale spørsmålet.
Vi trenger heller å spørre: Er dette alt? Er det ikke noe alternativ til et økonomisk system som baserer seg på eiendomsløsheten til folkemassene for å tvinge dem til å arbeide for å skape profitt til dem som eier? Er det ikke noe alternativ til et system der grunnlaget for menneskelig velstand, mennesker
og natur blir behandlet kun som midler til å avle privat pengerikdom, midler som ofte blir ødelagt i prosessen? Finns det ingen alternativer til et system der selve logikken går ut på å splitte og skille folk for å avskjære mulighetene for menneskelig solidaritet?
Mange sier simpelthen at det finns ikke noe alternativ. Og fordi det ikke finns, er det beste vi kan gjøre å forsøke og lage forbedringer her og der i kapitalismen. Troen på at det eneste reelle alternativet er kapitalisme med et menneskelig ansikt, skyldes mye de to store fiaskoene i det tjuende århundre: eksperimentene i de underutviklede landene som strebet etter hurtig industrialisering gjennom et hierarkisk system de kalte sosialistisk (noe få mennesker i den mer utviklede verden kan identifisere seg med) og det at sosialdemokratiske regjeringer (noen kaller seg sosialistiske) i den utviklede verden har mislykket med å gjøre noe mer enn å flikke på kapitalismen som økonomisk system.
Hvorfor skulle vi godta at disse eksemplene uttømmer mulighetene for alternativer til kapitalismen? Fra kapitalismens begynnelse har folk sett i den et system som er ødeleggende for menneskelige verdier, og har sett hen til alternativer som ville gjøre vår felles menneskelighet til kjernen i sosiale og økonomiske forhold. Ikke bare i utopiene og visjonene i det nittende århundre, men også i eksperimentene i det tjuende århundret, finns det glimt og virkelige eksempler som peker mot en alternativ logikk til den som er kapitalens, en logikk basert på mennesker. Men det er ikke alt – i de daglige kampene mot kapitalens logikk er den alternative logikken til stede (selv om det bare er underforstått). Det vi trenger å gjøre, er å begynne å gjenerobre og bygge ut den alternative visjonen – og å gjøre eksplisitt det som er implisitt i disse kampene. Med en gang vi gjør det, vil også begrensningene til antikapitalismen av seg selv bli tydelig.
Tidlige visjoner
Tenk på utopien – på øya Utopia, for å være nøyaktig. Thomas Mores Utopia ble skrevet i sekstenhundretallets England, da middelalderens bønder tapte sin tradisjonelle tilgang til jord som et resultat av at landområder ble avstengt til sauebeiter. Det mytiske alternativet More skisserer, er et samfunn der jorden eies i fellesskap, der det forventes at alle gjør sin rettferdige del av arbeidet, og der produktene av arbeidet blir fordelt til alle i samsvar med behovene de har, uten penger og uten handel. Hvordan kan det bli rettferd og velstand, spør More, «når eiendommer er private, når penger er
målestokken for alle ting»?
Slike tema som felles eiendom, samvirke, likeverd og avvisningen av handelsforhold fulgte mye av kritikken av kapitalismen etter som den utviklet seg i det attende og tidlig nittende århundre i Vest-Europa. Den var spesielt en del av fordømmelsen av de endringer som kapitalismen førte med seg på landsbygda. Økende ulikhet og konkurranse og ønsket om å berike seg på andres bekostning ble sett på som resultat av privateiendom, og som kilder til oppløsning av eksisterende sosiale bånd. Men forslagene om alternativ ble ikke bare sett på som forsøk på å gjenreise en før-kapitalistisk (idealisert) fortid. Kapitalismen, med sin konkurranse og rivalisering, ble sett på som både uvettig og mindreverdig i forhold til et samfunn bygget på direkte menneskelig samarbeid.
Følgelig argumenterte mange av dem som avviste kapitalismen for at det var viktig å skape noe som kunne vise at et kooperativt samfunn basert på felles eierskap av produksjonsmidlene, ville være kapitalismen overlegen. (De store, tilgjengelige landområdene i Nord-Amerika som var et resultat av europeisk erobring og nybygging, gjorde det faktisk mulig å etablere en rekke utopiske samfunn som bygde på disse prinsippene i det nittende århundret, og disse ble sett på som en måte å vise for alle at det fantes livskraftige alternativer til kapitalismen). På liknende måte ble opprettelsen av kooperative arbeidsplasser i industrien anbefalt som en måte å vise fordelene med samvirke og samarbeid fremfor kapitalismens rivalisering. Men denne sistnevnte utviklingen gjenspeilte videreutviklingen av kapitalismen og en ny og voksende side ved motstanden mot kapitalismen – fordømmelsen av den virkningen den hadde på arbeidere i industrien, både de som var forvist av kapitalistisk industri og de som var ansatt i den.
I det nittende århundret (særlig i England hvor kapitalismen var mest utviklet) ble motstanden mot kapitalismen i økende grad en arbeidernes motstand, med fokus på utbyttingen av arbeiderne. Det ble argumentert med at arbeidet var kilden til all rikdom i samfunnet, så hvorfor var det slik at arbeidere ble fattige med sine lønninger, mens herrene deres ble rike? Tydeligvis ble deler av resultatet av arbeidernes innsats tatt av de som hadde ansatt dem. Mens noen argumenterte for at arbeiderne i stedet burde arbeide for seg selv i kooperative verksteder (opprettet enten av dem selv eller av staten som samfunnets arbeidsplasser) og burde konkurrere mot kapitalistiske bedrifter, var dette en holdning som bestemt ble avvist av den viktigste og mest innflytelsesrike sosialistiske teoretikeren i det nittende århundre, Karl Marx.
Sant nok, Marx så at de kooperative fabrikkene som var opprettet viste at arbeideres underordning under kapitalen kunne oppheves av et fellesskap av frie og likeverdige produsenter. Men av seg selv ville disse samvirkene forbli «dverg-liknende», og de ville aldri omdanne det kapitalistiske samfunnet. Marx sitt syn var at for «å omdanne samfunnsmessig produksjon til et stort og harmonisk system av fritt og kooperativt arbeid», var det nødvendig å endre samfunnet som helhet – å overføre de eksisterende produksjonsmidlene fra kapitalister og jordeiere til arbeiderne selv. Derimot forkastet Marx på ingen måte fullstendig målene til sine forgjengere. Utopistene hadde konstruert (og agitert for) «fantastiske bilder av og planer for et nytt samfunn», men Marx mente at «bare metodene» for å nå dit var forskjellige: «De virkelige betingelsene for bevegelsen er ikke lenger tåkelagt av utopiske fabler». Så, hva var disse målene … og på hvilken måte var metodene for å nå dem forskjellige?
Målene og metodene til de tidlige sosialistene
Kjerna i målene til sosialistene var opprettelsen av et samfunn som ville gi rom for den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensiale og kapasitet. Målet, slik Henri Saint-Simon uttrykte det, er «å tilby til alle medlemmer i samfunnet den best mulige anledning til å utvikle sine evner». Likeså uttalte Louis Blanc at virkelig frihet er «MAKTEN gitt til menneskene til å utvikle og utnytte sine ferdigheter». Og gitt at alle «må ha makt til å utvikle og utnytte sine ferdigheter for virkelig å være fri, …skylder samfunnet hvert av sine medlemmer både opplæring, uten denne kan ikke menneskets bevissthet vokse, og arbeidsmidlene, uten disse kan ikke menneskelig aktivitet nå sin mest fullstendige utvikling». Dette samme temaet ble klart utredet av Friedrich Engels i spørsmål- og svarform i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. Engels spør: «Hva er kommunistenes mål»? Han svarer: «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem i det kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet og uten derved å rokke ved de grunnleggende vilkår for dette samfunnet». I den endelige versjonen av Manifestet (skrevet av Marx) ble dette målet beskrevet som «et samfunn hvor den enkeltes frie utvikling er en forutsetning for den frie utviklingen for alle».
Et mindre eksplisitt uttrykk, men det kan ikke være noe spørsmål om at den fullstendige utvikling av det menneskelige potensialet var helt sentralt i Marx’ oppfatning av et alternativt samfunn – akkurat som hemningen av dette potensialet og tendensen til å redusere mennesket til arbeidsdyr og slaver av ting var kjernen i hans fordømmelse av kapitalismen. Fra sine tidligste skrifter la Marx stor vekt på mulighetene for utviklingen av fullstendige mennesker, med mangfoldige menneskelige behov, mulighetene for å danne mennesker så helhetlige som mulig med hensyn til behov og evner. Hva er egentlig rikdom, spurte han, «annet enn det universelle ved individuelle behov, evner, gleder, produktive krefter …»? Prisen var «utviklingen av den fullstendige individualiteten som er like allsidig i sin produksjon som i sitt konsum». Slik er veksten i menneskelig rikdom «den fullstendige utarbeidelsen av menneskenes skapende muligheter», «utviklingen av all menneskelig kraft som sådan målet i seg selv». Innenfor kapitalismen, derimot, er kapitalens mål så absolutt ikke utviklingen av dette potensialet. Tvert imot, som Marx skrev i Kapitalen, så eksisterer arbeideren for å tilfredsstille kapitalistens behov for å øke verdien av sin kapital «som en motsetning til den omvendte situasjonen hvor den eksisterende rikdommen er der for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling».
I det samfunnet med sammensluttede produsenter som Marx så for seg, ville den allsidige utviklingen av mennesker være basert på at «underordningen av deres felles samfunnsmessige produktivitet var deres samfunnsmessige rikdom». Her ville ikke økt produktivitet komme på bekostning av arbeidere, men ville føre til både tilfredsstillelse av behov og muligheten for fritid – som «samsvarer med den kunstnerisk, vitenskapelige osv. utviklingen av individer i den tiden de har fri, og med de midler som blir skapt, for dem alle». Det ville bli «tid til den fullstendige utviklingen av individet, noe som igjen virker tilbake på arbeidets produktivkrefter som den største produktivkraften selv». Alle kilder til felles velstand ville flyte rikeligere, og produktene av dette samfunnet av fritt sammensluttede produsenter, ville være mennesker som er i stand til å utvikle sitt fulle potensiale i et menneskelig samfunn.
Så hvordan skilte Marx’ oppfatning av metodene for å overskride kapitalismen seg fra forgjengerne hans? For mange sosialister i det nittende århundret var, som vi har sett, måten å skape et nytt samfunn å trekke folk ut av kapitalismen, og å vise at et ikkekapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk ordning. Og de som hevdet dette, så ofte på filantroper eller staten som de som skulle skaffe pengene til disse demonstrasjonsprosjektene. For Marx, derimot, gjenspeilte slike forslag en tid da uhyrlighetene til kapitalen var tydelige, men der kapitalismen ennå ikke var tilstrekkelig utviklet til å avsløre «de virkelige betingelsene for bevegelsen».
Se hva arbeidsfolk gjør, sa Marx. Gjennom sitt eget slit for å tilfredsstille sine behov (som, for Marx gjenspeiler alle sider av deres liv som mennesker i samfunnet og naturen) avdekker de at kampen for et nytt samfunn blir ført gjennom å kjempe innenfor kapitalismen, ikke ved å stille seg utenfor den. Gjennom disse kampene oppdager arbeiderne sine felles interesser, de kommer til å forstå nødvendigheten av å slå seg sammen mot kapitalen. Det er ikke bare en blokk som står i motsetning til kapitalen som kommer ut av disse kampene. Marx la hele tiden vekt på at selve kampen var en prosess som forandret folk; ved å kjempe for sine behov «tilegner de seg et nytt behov – behovet for samfunnet – og det som ser ut som et middel blir et mål». De forandrer seg til personer som er i stand til å endre sin verden.
Dette er det Marx kalte «revolusjonær praksis» – «sammenfallet av endring av omstendigheter og menneskelig aktivitet eller egenforandring». Marx melding til arbeiderne, slik han skrev det en gang, var at du må gå gjennom år med kamp «ikke bare for å få til en endring i samfunnet, men også for å endre deg selv».Over tjue år senere skrev han også at arbeiderne vet at «de vil måtte gjennomgå lange kamper, gjennom en rekke historiske prosesser, og gjennom det endre omstendighetene og menneskene». Kort sagt, metodene for å oppnå det nye samfunnet var uatskillelige fra prosessen med å kjempe for det – bare gjennom sitt eget verk kunne folk fri seg fra «alt grums fra tidligere tider».
På grunn av dette kunne sosialismen derfor aldri tilføres folk ovenifra. Den er arbeiderklassens eget verk, hevdet Marx. Og det gjaldt også for den typen demokratiske institusjoner arbeidere trenger for å få i stand det nye samfunnet. Ingen stat som står over og utenfor samfunnet (og faktisk knuser det som en boa constrictor – slik Marx beskrev den franske staten) kunne være basis for denne samtidige endringen av omstendighetene og egenforandringen. Bare ved å vrake hierarki og omdanne staten «fra et organ som står over samfunnet til et som er fullstendig underordnet det», kunne staten bli en stat som «tilhørte selve de folkelige masser som formet sin egen makt, i stedet for den organiserte makten for å undertrykke dem». Bare «selvstyre for arbeiderne» kunne være den formen for stat som folk kunne bruke til å frigjøre seg og skape grunnlaget for et sosialistisk samfunn.
Gjenerobring og fornyelse av en sosialistisk visjon
Selvsagt innebærer prosessen ved å gjenerobre en sosialistisk visjon nødvendigheten av å oppsummere det tjuende århundres eksperimenter og dets to store fiaskoer. Men den prosessen må begynne et sted. Og hvor er det bedre å starte enn ved å anerkjenne, som Marx gjorde, at folk utvikler seg gjennom sin praksis, og at et nytt samfunn er uatskillelig fra den nye rollen folk inntar i kampen for å dekke sine behov? Hvordan starte bedre enn ved å vende tilbake til en oppfatning av sosialismen som et samfunn hvor den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensialet er fremherskende?
Hvis uttrykkelig har en slik visjon som utgangspunkt i prosessen, så er anti-kapitalisme opplagt del av den kampen. Hvem kan forestille seg at utviklingen av disse rike menneskene (rike fordi de er allsidige i sine evner og behov) er forenlig med et samfunn hvor mennesker og naturen kun er midler for kapitalutvidelse? Samtidig går denne visjonen om sosialisme langt utover anti-kapitalismen som sådan, og peker på begrensningene ved å ha fokus på antikapitalistisk kamp alene. Hvem kan i disse dager på noe vis tro at den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensiale er forenlig med patriarkat, rasisme, imperialisme eller hierarki, bare for å nevne noen få kilder til undertrykking? I de forskjellige kampene folk fører for menneskeverd og sosial rettferdighet har en visjon om et alternativt samfunn alltid ligget latent. La oss gjenerobre og fornye den visjonen.
Note:1) En tidligere versjon av denne artikkelen ble presentert som en diskusjonsartikkel i juni 2000 som del av «Gjennoppbygg Venstre»-prosjektet i Canada.