Mellomkrigstidens antifascistiske arv overleveres i Våre Kamper

Av Elise Tunstrøm

Bokomtaler Nr 4 2023

Tittel: Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865 – 1940
Forfatter: Jonas Bals
Forlag: Res Publica
Utgitt: 2023
Av: Elise Tunstrøm, leder i Manifest tankesmie

Det finnes noen øyeblikk hvor mange flere av oss samtidig blir påkobla, reflekterer og føler. Det kan være store og positive hendelser – som når Brå brakk staven, Norge slo Brasil i fotball-VM, eller når den første koronavaksina i Norge ble satt – men også vanskelige og sjeleknusende øyeblik som osloterroren 25. juni, Utøya 22. juli, eller større langvarige hendelser som Russlands invasjon av Ukraina og i skrivende stund Israels folkemord på palestinerne på Gaza.

I Jonas Bals’ velskrevne og ambisiøse bok Våre kamper dras leseren inn i det som må ha vært en tid hvor disse skjellsettende øyeblikkene var mange, nemlig tiden da fascismen ble til. Fascismens vei til makta påvirket hele Europa og etter hvert store deler av verden. Hendelsene var så store og skjebnesvangre at de grep inn i alles liv, enten direkte eller følelsesmessig, noe som heldigvis førte til antifascistisk handling. Og det er nettopp dette boken til Jonas Bals handler om: fascismens kaotiske framvekst og motstanden mot den.

Fascismens ingredienser – fra fjern og nær

På ungdomsskolen så jeg filmen The Wave. Den skal forklare hvordan vi mennesker kan bli med i en suggererende og autoritær massebevegelse. Men det forklarer egentlig ingenting om fascismens kompleksitet og alle ingrediensene som må til før reaksjonære bevegelser blir fascistiske.

Denne kompleksiteten går Bals løs på i Våre Kamper, og begynner boken med en av fascismens sentrale ingredienser: rasismen. Bals lokaliserer fascismens rasistiske røtter på den andre siden av Atlanteren, i perioden etter den amerikanske borgerkrigen. Borgerkrigen ga afrikansk-amerikanere formell frihet, men rasismen og det dehumaniserende menneskesynet fantes fortsatt i befolkningen. Også i arbeiderbevegelsen, hvor for eksempel de fleste fagforeninger kun organiserte hvite (fagforeningen IWW var en antirasistisk motkraft) var solidariteten med andre arbeidere lav. Bals drar fram hvilket utfall rasismen i USA får på slutten av 1800-tallet som etter hvert fører til en sterk innskrenkning av afrikansk-amerikaneres frihet. Både gjennom organisert vold i Ku-klux-klan, og etterhvert i lovverket med Jim Crow-lovene, som lovfestet segregeringen mellom hvite og svarte.

Videre bruker Bals mye plass på det som kanskje først dukker opp i pannebrasken når vi hører ordet fascisme: Mussolini og Italia. Her får vi presentert flere av de andre ingrediensene som måtte til for at fascismen skulle bli til den bevegelsen den ble: Økonomisk krise, fremmedgjorte unge soldater, et borgerskap med redsel for sosial omveltning i arbeiderklassens favør, og en vakker historie om den italienske mannen som overmenneske. Helt kort kan man si at den fascistiske ideologien tilbyr et verdensbilde hvor klasser ikke finnes, og hvor troen på den sterke nasjonalstaten og at ulike deler av befolkningen har ulike roller i å utvikle den, står sentralt. I fascismen finnes ingen motsetning mellom overklassen og arbeiderklassen, ettersom begge har en rolle å spille i skapelsen av den autoritære staten. Arbeiderbevegelsen ble med sin internasjonalisme og klassekamp antitesen til fascismens grunnleggende samfunnsprosjekt.

Et av de andre fiendebildene til fascismen var alle de som ikke passet inn i fortellingen om overmennesket. I Tyskland var nazismens ekstreme antisemittisme en av de mest sentrale bestanddelene. Bals beskriver hvordan Tyskland så med stor beundring på USA og og Jim Crow-lovene, som de entusiastisk tok inn i sin egen verktøykasse. Koblingen mellom den amerikanske rasismen og den tyske nazismen gir innsikt i hvordan fascismens linjer kan trekkes både bakover i tid og over store avstander: USAs institusjonaliserte rasisme fant et nytt hjemsted i den tyske nazismens strategi.

Bals tegner opp et bilde av hvordan et sammensurium av reaksjonære bevegelser i en globalisert verden påvirket hverandre. Framstillingen er kompleks og gjennom eksempler som tydeliggjør både de store politiske strategiene, så vel som fascismens verdensanskuelse, blir resultatet en større innsikt i fascismens dynamikk og kjerne. Denne innsikten gir oss også et bedre utgangspunkt for å forstå vår egen tids fascistoide strømninger.

Antifascismen blir til

Men Våre kamper handler først og fremst om den antifascistiske historien og hva som ble gjort for å stoppe fascismens fremvekst. For i alle land hvor fascistiske bevegelser og tankegodset begynte å melde seg, ble den møtt med antifascistisk organisering.

Antifascismen bestod av ulike strategiske tilnærminger – fra å prøve å forstå hva fascismen var (med Clara Zetkin som lyktebærer), til at arbeiderbevegelsen bevæpnet seg for å forsvare seg. I Italia ble i 1922 det første antifascistiske arbeidervernet organisert til forsvar mot den fascistiske volden. Det bestod av ulike ideologiske grupperinger, samlet i en organisasjon som fikk navnet Arditi del Popolo (Folkets dristige). Arbeidervernet som strategi spredte seg gjennom Europa, til Tyskland, Østerrike, Spania og flere andre land. I Barcelona, hvor den anarkistiske fagforeningskonføderasjonen CNT var i majoritet i fagbevegelsen, fantes det i 1936 rundt 200 arbeidervern. Forståelsen for viktigheten av å kjempe om gatene ble også brakt til Norge av blant andre Einar Gerhardsen.

Den norske antifascismens strategier spilte på flere taktikker simultant: Fra organiserte arbeidervern klare for å forsvare gatene, til sosial politikk som bekjempet arbeidsledigheten blant ungdom, til organisering av de mange skogsarbeiderne som var helt utenfor fagebevegelsen. Og som Bals nøye påpeker gjennom boken, var det ikke bare venstresiden som var antifascister; også liberalere  – og noen ganger konservative – hadde en viktig rolle å spille i å stoppe fascismens framvekst i Norge. Spesielt høyremannen C.J. Hambro dras fram som en sentral aktør som bidro til at næringslivet og Høyre ikke tok side med fascistene (som den etablerte høyresiden hadde gjort i mange andre land).

I Norge, som internasjonalt, var det dype kløfter mellom kommunister og sosialdemokrater. Bals behandler disse konfliktene i boken, og legger ikke skjul på at han mener folkefronten var den riktige strategien, og at Komintern stod i veien for den. Om Bals behandler disse forskjellige ideologiske standpunktene og deres proponenter på en rettferdig måte, er for en ikke-historiker vanskelig å vurdere. Men konfliktene han drar frem fortjener refleksjon.

Den manglende tilliten mellom sosialdemokratene og kommunistene, som følge av blant annet Kominterns sosialfascisme-linje, er en kompleks affære. Konflikten gjaldt hele Europa og var flere steder preget av direkte fiendskap. Splittelsen var ikke kun en politisk og ideologisk splittelse, men fikk utfall i konkrete og alvorlige hendelser, som ved attentatet på kommunistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Samtidig utviklet Sovjetunionen seg til å bli noe helt annet enn det demokratiske samfunnet arbeiderbevegelsen alltid hadde kjempet for. Det var med andre ord store politiske visjoner og prosjekter som sto på spill.

Å navigere i en samtid hvor splittelsen på venstresiden framstår monumental, og fascismen samtidig har vind i seilene, virker som en nesten uløselig oppgave. Og det er heller ikke nødvendig for vår egen generasjon å løse datidens konflikter eller velge seg en side, men samtidig må vi forstå grunnlaget for splittelsen. Her er Bals sin framstilling et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

For nåtidens venstreside er det kanskje et mer spennende spørsmål om vårt prosjekt er godt nok for å lage et bolverk mot fascismen hvis den på ny melder sin ankomst. Dagens sosialdemokratiske partier er langt fra det fremoverlente prosjektet de representerte i mellomkrigstiden: til dels på grunn av at mange viktige kamper er vunnet og til dels fordi sosialismen som alternativ til kapitalismen, etter Thatcher og Blair, ikke lenger er på dagsordenen. Fascistiske bevegelser vokser seg sterke der de på grunnlag av økonomiske kriser og uro kan rekruttere fra alle samfunnsklasser. De antifascistiske strategiene i mellomkrigstiden forsto viktigheten av at venstresiden måtte ha løsninger på de vanskelige hverdagssituasjonene befolkningen sto i. Kanskje vi kan bruke ideen om å skape bolverk mot fascismen til å reflektere over vår egen tids venstreside: Skaper venstresidens politikk gode liv? Og meningsfulle liv?

Noe av det beste med Bals sin bok er alle små sidehistorier hvor vi blir kjent med enkeltskjebner, politiske diskusjoner, artikler som blir skrevet og menneskers indre motivasjoner for å stå opp mot urett. Disse historiene skaper en følelse av nærhet til personene vi leser om og situasjonene de sto i. For meg som leser havner jeg inn i en refleksjon om de forskjellige hensynene, motivasjonene og overbevisningene datidens antifascister sto i. Og det er nettopp dette som gjør boka veldig god; jeg tvinges til å tenke på hva fascismen var, venstresidens posisjoner, hvilke strategier som er gode, dehumaniseringen og rasismens rolle, – hele tiden med en murrende følelse av at det er utrolig krevende å forstå sin egen samtid.

I møte med dagens voksende fascistiske bevegelser og autoritære regimer – i en samtid som er mer og mer preget av skjellsettende og brutale hendelser – så burde vi hente inspirasjon fra mellomkrigstidens internasjonalisme, solidaritet, politiske diskusjoner og strategier. Denne historien er heldigvis nå gjort mer tilgjengelig med Våre kamper.