Med Trump i førersetet
Av Dennis O’Neil
Mot alle odds og forventninger: Trump blir president. Folk er i sjokk – og tar til gatene.
Hva vil et Trump-regime bety? Hva slags motstand er nødvendig – og mulig å bygge.
Som alltid i USA er det to sider av virkeligheten som ligger tett opp under overflaten, nemlig klasse og rasisme
Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins. Les også han artikkel i Rødt! nr 2/16 og 3/16 om valget i USA. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Jeg skriver dette en uke etter det epokegjørende og skremmende presidentvalget i USA. Folk her er fremdeles i sjokk – det viser seg i økende grad i gatene, med demonstrasjoner som i antall deltakere nå overstiger millionen.
Donald Trump – en riking som tramper seg fram, en sexist og rasist, en megaloman, en mann som plutselig dukker opp i politikken med en forretningskarriere full av feilgrep og et svært populært «reality TV» program – er klar til å ta kontroll over verdens mektigste nasjon. I tillegg vil hans Republikanske parti kontrollere begge hus i Kongressen. Rasister og reaksjonære smyger seg ut av de feberaktige sumpene på internet og fram i lyset. Og de angriper folk.
Hvordan i helvete kunne dette skje?
Det er det spørsmålet alle på venstresida i USA, og de fleste andre her har spurt seg selv siden valgnatten. Selv om det var noen galluper med bekymringsfullt små marginer, ventet nesten alle seier til det Demokratiske partiet. Vel, Hillary Clinton vant når det gjelder selve stemmetallet med en drøy million stemmer når alt er opptelt, men tapte flesteparten av de såkalte vippestatene som er nødvendige for å vinne flertallet i Valgmannskollegiet. Analysene av stemme-givingen går for seg på febrilsk vis, og det kastes fram en rekke synspunkter men flesteparten av dem legger dessverre skylda for katastrofen på noen andre, som for eksempel at gallupinstituttene bommet fullstendig på grunn av manglende vitenskapelige metoder, eller at massemedia ga Trump fri bane gjennom mesteparten av kampanjen. Andre unnskyldninger er at Sanders stilte mot Clinton, at det sentrale apparatet til Demokratene satset på Clinton, at hvite arbeidsfolk stemte på Trump, at fargede befolkningsgrupper ikke stilte opp i tilstrekkelig antall, at de Grønnes kandidat Jill Stein i det hele tatt eksisterte, og så videre. Forøvrig fikk ikke Stein nok stemmer til at det hadde noen innflytelse på resultatet.
Klasse og rasisme
Det er unektelig slik at en stor del av den hvite arbeiderklassen i USA flokket seg om Trump, til tross for at mange av dem stemte for Obama, både for fire og for åtte år siden. Massevis av arbeidsfolk og mange innen forskjellige deler av middelklassen har opplevd økonomisk tilbakeslag gjennom flere år. De bor i områder av landet hvor det ikke lenger finnes bra betalte jobber, og de ser at de rike bare blir rikere mens de selv sliter. De ser at barna deres vokser opp uten noen framtid. De vet at bankene ble reddet etter at de hadde sendt økonomien mot stupet i 2008. De slapp ustraffet unna. De er ofre for neoliberalismen og de merker det. Idéen om revolusjon finner gjenklang hos mange av dem.
Men klasse var allikevel ikke avgjørende. Arbeidsfolk fra de fargede gruppene stemte i all hovedsak for Demokratene, ikke fordi de likte Clinton eller neoliberalismen, men først og fremst fordi de så faren med Trump. Altfor mange hvite arbeidere så det ikke. I stedet kjøpte de myten om at de var blitt ofre for de «liberale» som har styrt landet, og for svarte og immigranter som var kommet foran dem i samfunnets kø. Valget gjorde det klart hvor sentralt hvit nasjonalisme er blant Trumps tilhengere på alle inntektsnivåer. Selverklærte evangelisk kristne svelget den frynsete moralen hans uten en gang å snakke om synd eller løfter om forbedring. Hvite kvinner som stod overfor valget mellom en mann kjent for overgrep og uten anger, og muligheten for en kvinnelig president valgte Trump. Det er klart at det er en mer kompleks dynamikk som ligger bak, men dette er et utgangspunkt for å forstå hva som har ført oss hit.
Hva skjer nå?
Ingen veit. I de tidligere artiklene (jfr. bl.a 2/16 og 3/16) beskrev jeg hvordan Trump bare valset inn i den Republikanske valgprosessen og kapret den konservative basen partiet hadde brukt nesten femti år på å dyrke fram. Gjennom dette valgt har han tatt kontroll over Det republikanske partiet, som er det politiske uttrykket for det noen av oss kaller Den Nye Konføderasjonen. Den Nye Konføderasjonen består av styrker til høyre som inkluderer noen deler av nasjonal kapital innen handel, energi og andre industrier innen gruvedrift og liknende, landbruksindustri og så videre, sammen med ultra-rike individer innen områder som høyteknologi og mange, mange mindre kapitalister. I tillegg er det en solid base blant evangelisk kristne og hvite nasjonalister som er blitt lært opp til å tro at landet deres er blitt stjålet fra dem og er på vei mot ruin. Den Nye Konføderasjonen dominerer allerede de politiske institusjonene både lokalt og på delstatsnivå i sør og i store deler av Midt-Vesten og statene ved De Store Slettene.
Trump er en tvers gjennom uvitende person og dessuten fullstendig overbevist om sitt eget geni, et selvbilde som bare ble forsterket ved at han på overraskende vis først vant det Republikanske primærvalget og deretter selve valget. Han er ikke drevet av noen ideologisk overbevisning eller noen sammenhengende strategi. Han er heller ikke knyttet til noen av de store blokkene av kapital som dominerer det Republikanske partiet. Ut fra det er det uklart hvilke av de ofte motsetningsfylte løftene fra valgkampanjen som han kommer til å prøve og omsette i politikk og lover. Likedan er det uklart hvilke initiativ fra de konservative ideologene i Kongressen han kommer til å slutte seg til, eller hvilke han eventuelt vil avvise.
På den andre siden er han på ingen måte noe blankt ark. I løpet av den første uka etter valget sikret han seg Steve Bannon som sin fremste rådgiver og strateg. Navnet er sannsynligvis ukjent i Norge, amerikanere flest kjenner det heller ikke. Han er en av gudfedrene til den kvasi-fascistiske «Alt-Right» bevegelsen og han står bak den giftige websiden «Breitbart» som spesialiserer seg på artikler om kriminalitet blant svarte, fornektelse av klimaendringene, de fryktelige konsekvensene av feminisme, og som kaller alle muslimer terrorister m. m.. Åpne fascister og tilhengerne av hvitt herredømme hyller Bannons rolle med åpenlys glede.
Det vi helt sikkert kan vente oss helt fra starten av Trumps presidentperiode er et alvorlig angrep på immigranter, og det er ikke er avhengig av at det bygges en stor mur. Det kommer til å forsterke bølgen av deportasjoner som allerede er gjennomført av Obama-administrasjonen, og eliminere all lovbeskyttelse av de som oppholder seg i USA uten papirer, særlig tenåringer og unge voksne som kom hit som barn. Det vil også gjelde foreldre til millioner av barn som er statsborgere fordi de er født her.
Hva gjør vi?
Vi slåss. Vi har en svak venstreside i USA og innafor der er de revolusjonære sosialistene en ganske liten styrke. Men, vi har allerede startet. Protester under navnet «Ikke min president» har fylt gatene i snesevis av byer, der hundretusener har erklært at de er bestemt på å møte et hvert angrep fra det nye regimet med aktiv protest. Og den første delen av dette tiåret har allerede vist at det finnes et solid grunnlag for motstand. Occupy-bevegelsen styrte et kraftig folkelig sinne mot den ene prosenten og ga støtet til Bernie Sanders kampanje. Miljøbevegelsen vant en uventet seier ved å blokkere ferdigstillelsen av det som kalles Keystone XL Pipeline mellom Canada og Louisiana. Fagforbund og andre aktivister mot slike transnasjonale avtaler fikk satt en stopper for den neoliberale TPP-avtalen. Ekteskap mellom mennesker av samme sex er blitt gjort lovlig i hele nasjonen og rettighetene til transpersoner har blitt betydelig forbedret. Bevegelsen «Black Lives Matter» anerkjennes som gnisten som har ført til gjenopplivelse av de svartes kamp for frihet, en kamp som altfor lenge har vært sovende. Akkurat nå, ved Standing Rock i Nord-Dakota finnes den største samlingen
på over hundre år av folk fra urfolkets nasjoner. De trosser politiet, Nasjonalgarden og private sikkerhetsstyrker i fors-øket på blokkere en oljeledning og forsvare rettighetene knyttet til Lakota-avtalen (den gamle avtalen mellom staten USA og lakotaene), og for å forsvare rent vann.
Men, dette er ikke tida for koseprat. Vi har noen barske år foran oss. Vi må gjøre det folk som oss pleier å gjøre – slutte oss til og arbeide innenfor de største og mest militante kampene som utvikler seg i arbeiderklassen og andre deler av folket og bruke erfaringen og analysen vår og den begrensede organisatoriske styrken for å hjelpe til å bygge opp disse kampene. Etter hvert som de utløses og vokser blir det grunnlaget for en brei anti-Trump front. Karakteren til en slik front vil sikkert ikke være tydelig fra starten av. Hvis det skjer angrep, hvis det kommer alvorlige angrep på ytringsfriheten, lovlige og illegale angrep på immigranter og på muslimer, på fargede folk, på kvinner og homoseksuelle kan det hende at vi vil befinne oss i en situasjon hvor vi må bygge en anti-fascistisk front på lik linje med det som ble gjort på 30-tallet. Det kan til og med hende at vi må slåss på et halvpatriotisk grunnlag mot «uamerikanske» angrep.
Uansett så vil vi særlig rette oppmerksomheten om saker som kan avsløre Trump-regimets sanne natur for tilhengerne hans. Republikanernes har sagt at de vil oppheve Obamas helsereform. Det er en reform som har sine mangler og den er ikke populær overalt, men om de gjennomfører det vil det sette 20 millioner fattige og arbeidende amerikanere uten helseforsikring, en rettighet de fikk for aller første gang i løpet av de seineste åra. De Republikanske ideologene i Kongressen vil helst gå enda lenger og privatisere «Medicare» og «Social Security.» Hvis de gjør det vil det provosere fram en ildebrann av protester.
Et av de største spørsmålene er hvilken rolle det forslåtte maskineriet til Demokratene vil spille i en hvilken som helst anti-Trump front. Vil de søke kompromisser og forsøke å inngå avtaler med ham? Vil de komme seg videre fra problemene med å oppsummere det som har skjedd, noe som har holdt dem i et indre jerngrep etter valgtapet, og vil de kunne fungere som en anti-Trump blokk i Kongressen? Hva vil Sanders prøve å gjøre med de drøyt hundre tusen medlemmene, flesteparten unge i gruppa «Our Revolution» som oppstod etter at han avsluttet sin kampanje?
For revolusjonære sosialister har vi jo det evige spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til spørsmålet om parlamentariske valg. Den flere tiår gamle drømmen om å bygge et tredje, ikke- kapitalistisk parti virker fjernere enn noen gang. De Grønnes svake resultat og det faktum at hundretusener valgte å stemme blankt framfor å stemme for Trump eller Clinton forteller noe om det. Noen mener at vi kommer til å få hendene fulle med å bygge en motstandsbevegelse, og andre mener at det er avgjørende å jobbe innenfor det Demokratiske partiet. De jeg jobber sammen med prøver en strategi som innebærer å bygge lokale, uavhengige politiske organisasjoner som kan gjennomføre kamper og kontinuerlig bygge baser, samtidig som man kan være klar til å delta i valg når det er aktuelt.
Noen ord til venner i Norge
Nok en gang kjenner jeg behov for å formidle en unnskyldning for sjåvinismen som er typisk for en stor nasjon, og den generelle uvitenheten overfor verden som karakteriserer dette landet. Venstre i USA har også en flik av det. Når det gjelder de to aller viktigste sakene for verdens folk, krig og fred og miljøet er det ikke mye håp i vente nå for tida. Så langt kan Trumps erklæringer knyttet til slagordet «Make America Great Again» tolkes på to måter. Det kan enten bety en isolasjonistisk tilnærming hvor USA tar noen skritt tilbake fra global deltakelse, eller så kan det bety en arrogant plattform som innebærer at USA hevder sin rett til å gjøre hva USA vil, hvor som helst og når som helst. Hvis, eller når Trump velger den siste tolkningen vil han i utgangspunktet møte liten motstand fra den lille og desillusjonerte kjernen som er igjen av anti-krigsbevegelsen som utfordret Bush de første åra av krigen i Irak.
Det finnes de som mente at det ville være mindre fare for flere og mer dødelige krigseventyr med Trump som president enn det ville være med Clinton som er velkjent for sin krigslyst. Den første uka etter valget har alt vist at slike tanker bare er drømme-spinn. Hans rådgivere og mulige ministre inkluderer velkjente hauker som John Bolton, en fanatiker som er for å bombe Iran og uten omsvøp kaller Russland en fiende, og general Michael Flynn som går inn for å knuse regimene i alle islamske republikker, en gruppe som inkluderer både Iran, Afghanistan og Pakistan! Når det gjelder miljøet er Trump velkjent for følgende uttalelse: «Begrepet global oppvarming ble skapt av og for Kina for å hindre konkurransedyktigheten til USAs industri.» Hans løfte om å øke både fracking og kullproduksjon er økonomisk idioti – de konkurrerer seg i mellom og er i stadig større grad uprofitable energikilder. Men det vil bety alvorlig og varig skade på planeten. Og det er slett ikke sikkert at selv de beste anstrengelser fra miljøbevegelsen vil være tilstrekkelig til å bygge opp et massebasert opprør som kan stoppe det, kanskje ikke en gang nok til å begrense det. Send oss lykkønskninger, norske venner. Arbeidet vårt er meislet ut for oss.