Om å overkomme sionismen (bokomtale)
Av Mathias Bismo
Etter Oslo-prosessens sammenbrudd og de stadig dårligere utsiktene til en tostatsløsning i Israel/Palestina-området, har det kommet flere bøker som tar for seg hvorfor en enstatsløsning ikke bare er å foretrekke i dagens situasjon, men faktisk også er den beste løsningen på denne konflikten.
Joel Krovel: Overcoming zionism. Creating a Single Democratic State in Israel/Palestine
Pluto Press 2007
Joel Kovels bok er en av disse, men i motsetning til andre bøker som er skrevet om temaet, tar den ikke bare for seg enstatsløsningens positive sider, han viser også hvordan en enstatsløsning er i stand til å overvinne selve bakgrunnen for den situasjonen man i dag opplever i området, nemlig sionismen.
Kovel er de senere årene først og fremst kjent som en av USAs mest fremtredende øko-marxister. Boka The Enemy of Nature fra 2002 er for eksempel blant de aller fremste forsøkene på å benytte marxistiske kategorier på miljøproblemene. Han har også tidligere skrevet bøker om temaer som rasisme, de hvites behandling av indianerne, situasjonen i Latin-Amerika og også bøker knyttet til hans eget fagfelt, psykiatri og psykoanalyse. I 2000 utfordret han også den populistiske Ralph Nader som Green Partys presidentkandidat på et øko-sosialistisk grunnlag.
Mottakelsen Overcoming Zionism fikk, er også interessant. Kort tid etter utgivelsen protesterte organisasjonen Stand With Us, en av de mange komponentene i USAs mektige Israel-lobby, overfor Michigan University Press, Pluto Press' amerikanske distributør, og distribusjonen ble stoppet. Den er i dag i gang igjen, men distributøren har i kjølvannet bestemt seg for å ta forholdet til Pluto Press, et britisk venstreforlag, opp til ny vurdering. Det bør tilføyes at Pluto Press uten et distribusjonsnett i USA går en svært usikker fremtid i møte.
Så hva er det de reagerer på?
Sannsynligvis har det å gjøre med at Kovel ikke tar sionismen ut av sin kontekst, men heller velger å se på den som et historisk fenomen. Nå skal det riktignok påpekes at enhver kritikk av sionismen i visse kretser i USA blir betegnet som «antisemittisme», men Kovel går lenger i retning av det tabubelagte når han knytter sionismens historie opp mot jødedommens historie. For Kovel var jødedommen en stammereligion, som i motsetning til andre stammereligioner forble nettopp det da andre, mer universalistiske religioner fikk gjennomslag. Denne partikularismen, der medlemmene av stammen på den ene siden blir mer verdt enn medlemmer av andre stammer, og der omverdenens overgrep rettet mot stammens medlemmer på den andre siden setter stammen i en offerrolle, har gitt jødene en helt spesiell situasjon. Århundrer med anti-jødisk rasisme, et kynisk samspill mellom ledere for de jødiske miljøene og kristne statsledere og ikke minst erfaringene med shoah (den delen av nazistenes utryddelser, holocaust, som rammet jødene), har hver på sin måte bidratt til å utforme sionismen og gjøre Israel til det landet er i dag.
Dette visste de sionistiske lederne å utnytte. Også innenfor de jødiske miljøene var sionismen opprinnelig en marginal strømning. I stedet var det religiøse dogmet at jødene var dømt til å leve under fremmed styre helt til en Messias kom for å frelse dem. Sionistene, som tilhørte den mer sekulært og endog sosialistisk orienterte delen av de jødiske miljøene, derimot, mente at det var opp til jødene selv å skape sin egen «frelse». Gjennom en kombinasjon av en nasjonalisme inspirert særlig av den tyske nasjonalismen og henvisninger til jødisk tradisjon, liturgi og historie, bidro de til å styrke sionismens gjennomslagskraft. Shoah ble også brukt bevisst og kynisk i forhold til å gjenopprette bildet av jødene som det evige offer, både blant jøder som med ulike midler ble forsøkt flyttet til Palestina/Israel og blant europeere, amerikanere og arabere som ble beskyldt for å ha skapt og fostret denne offerollen.
Kovel bruker også mye plass til å beskrive den sionistiske framferden i Palestina. Han slår hull på den seiglivede myten om at Israel er «Midt-Østens eneste demokrati», han beskriver Israels bevisste politikk for «å gjøre ørkenen øde» for så å kunne annektere den og benytte den til sine egne formål, han trekker frem både USA og den amerikanske Israel-lobbyen sin enorme betydning for å opprettholde den sionistiske staten og han undersøker den israelske statens rasistiske karakter. Konklusjonen er at Israel ikke er noe moderne land, det er en fundamentalistisk jødisk stat der såvel gammeltestamentlige myter blir forsøkt omgjort til politikk og der århundrer med jødisk lidelse, både faktisk og mytologisk, får utslag i en motsetning der de tidligere undertrykte jødene nå blir undertrykkere. I motsetning til så alt for mange andre som bare trekker frem enkeltårsaker, er Kovel i stand til å utlede en dialektikk av hendelser og motsetninger som har gjort Israel til hva det er i dag.
I motsetning til mange andre bøker rundt dette temaet, bruker Kovel relativt liten plass på å lansere løsningen sin. Men, som tittelen tilsier, det handler fremfor alt om å overskride sionismen. Etter å ha lansert punkter som forklarer hvorfor Israel ikke bør ha rett til å eksistere, går han videre til å forklare hvorfor en tostatsløsning heller ikke lar seg realisere. Alternativet er å skape et grunnlag for en sekulær stat, å erstatte fundamentalisme med moderne idealer, og som marxist ser Kovel historien som en prosess: «Prosessen er det som betyr noe, fordi det har å gjøre med det som skjer i virkeligheten. Målet betyr noe først og fremst på grunn av prosessene den iverksetter. Håpet forteller oss at prosessen en gang kan bli virkelighet.»